Ode til henne jeg elsket …

Det føles som om ALT er borte. Faktisk så hender det at jeg noen ganger tenker at den dagen Vidar fikk hjerneblødningen så var det han som overlevde og jeg som døde. For hvor ble JEG av midt i alt dette? 

Jeg var så godt i gang den gangen. Helsen var på fremtur, jeg trente, spiste godt og hadde et forholdsvis godt og aktivt liv. Jeg ELSKET jobben min og følte at den var meg i aller høyeste grad. Og jeg lå i startgropen – klar for mitt voksenliv – reiser – oppdagelser og et nytt liv med en ny mann. 

Og så raser korthuset. Det ikke bare raser – det brenner ned – og asken flyr med vinden. Tilbake står jeg i ruinene av våre liv og skal redde Vidar uten å på det tidspunktet oppdage at jeg selv forsvant i vinden med askeskyen. 

Du må finne mening i livet – sier de. Du må gjøre noe utenfor huset – noe som bare er ditt. 

Hvordan finne mening i det meningsløse? Hvordan tenke seg ut av det utenkelige? Hvordan redde meg selv når jeg ikke lenger ser meg?

48 år tok det – å skape hun jeg var den dagen alt endret seg. Og så skal jeg oppstå fra asken og finne opp meg selv igjen … bare sånn uten videre?

Vidar har et team rundt seg – som løfter ham opp og fram. Jeg er en stor del av det teamet – men hvor er teamet mitt? Jeg står alene i min egen skapelse. Det var to som døde den dagen – en ble reddet og den andre forsøker fremdeles å redde seg selv. 

Blackbird singing in the dead of night! Sånn er det … jeg synger i mørket … jeg synger alene. Sprudler over i natten av toner om et liv. Men når dagen kommer så var det bare en drøm. For dagene er fylt av alt annet enn meg. Drømmene er ikke borte … men de sklir unna når jeg strekker meg etter dem. Forsvinner som tåke i det jeg åpner øynene og møter realiteten. Det verste er ikke å miste drømmer – men å ikke nå dem der de henger rett foran deg. 

Jeg møtte henne her forleden – hun jeg var en gang. Jeg fortalte henne at jeg savnet henne – gråt da møtet vårt var over. Føler meg liten, ensom og forlatt uten henne. Hun var min beste venn – hun var mitt mesterverk – mitt usynlige maskineri. Hun er og var den eneste JEG jeg kjenner. 

Det føles som om noen har tatt skyggen min – og at alle kan se hvor naken jeg er uten den. Jeg leter etter veier tilbake til henne … roper på henne … vil at hun skal redde meg.

For hvem er jeg egentlig – uten meg selv?

 

 

Bloggen finner du også her – følg den gjerne videre på facebook <3

 

#LHL #LFS #NFS hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #tidformegselv #selvpleie #nyttliv #skapelsen #spire #alene #uteavmegselv #psykologi #hjernen #sorgenihjertet #hjerneslagstopperikkemeg #okayfolkensjegHARdetbratadetmedroallisfine

4 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg