Kan du huske hvem han var …?

Spørsmålet traff meg litt hardere enn jeg trodde. For det festet seg i hodet mitt. Fikk meg til å gruble. KAN jeg huske hvem kjæresten min var før hjerneslaget? ER han den samme i dag? Er er vi på vei tilbake til ham … eller er han borte? 

JA, svarte jeg. Jeg husker ham. Men så må jeg ta meg i det. For jeg er ikke sikker. Det jeg vet er at han forsvant – og at mye av ham er tilbake. Men er han som før? Nei, det er han ikke. DET vet jeg. Jeg vet at han forandret seg og at ingen ting er som før – men HUSKER jeg ham egentlig?? 

Svaret må bli at jeg Gjenkjenner ham! Jeg gjenkjenner fakter, ord, holdninger, stemmeleie, styrke osv. For det dukker opp glimt hele tiden – glimt fra fortiden. Noe jeg plutselig oppdager har vært borte og at jeg egentlig ikke merker dets fravær før det er tilbake. Fremskritt!! Store gleder som blir feiret her i huset. Vi jubler over de minste detaljer. Men så dukker gjenkjennelsen opp igjen og jeg tar meg i å måtte sørge midt i gleden. Jeg sørger ikke over at det har vært borte – jeg sørger over at jeg ikke visste det manglet. For DET er beviset på at jeg HAR glemt hvem han var. 

Jeg fikk dette bildet fra en av Vidars venner her nylig – og da ser jeg det jeg har glemt – en sterk mann, full av liv og en rak og selvsikker holdning. Selv om han er her i dag så savner jeg ham … 

For jeg husker ikke hvordan han tok initiativ til aktiviteter – eller en klem. Jeg vet at han gjorde det – men jeg husker det egentlig ikke. Jeg husker ikke selvsikkerheten i språket hans og styrken i stemmen og ordene. Jeg vet at han snakket mye – men har glemt hvordan han hørtes ut. Jeg kan ikke huske hvordan det var når han puslet rundt meg med sitt og mitt – deltok i livet i vårt. For jeg rakk ikke å tenke over at det var slik før han forsvant. 

Midt i alle gledene over alt som kommer tilbake – biter av Vidar som dukker opp igjen fra langt der inne i hodet hans – hjerneceller i rekonvalesens som plutselig pakker ut kofferten og gir seg til kjenne igjen – så tar jeg meg i å sørge over alt som jeg ikke lenger vet er borte. Det føles som om jeg har sviktet ham – den Vidar jeg kjente en gang – og jeg skulle så inderlig gjerne husket alt <3 

Jeg håper vi en dag er på et sted hvor alt mellom nå og da ikke lenger er så sterkt at det skyver gamle minner bort … og jeg gleder meg til å kunne si at SÅNN var du <3

 

Bloggen har sin egen facebook side her – det hadde vært hyggelig om du fulgte oss der. 

 

#LHL #LFS #NFS #afasiforbundet #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #familie #minner #kjæresten #livet #helse #blogg #familie #forsvunnet #psykologi #sorg #depresjon #huskerdu #hvemerdu #hjernen #hjerneceller #rekonvalesens #bitforbit #hjerneslagstopperikkemeg

 

 

8 kommentarer
    1. Det må være veldig vanskelig når den ene plutselig blir så forandret, på en måte forsvinner … tenker ganske ofte at det må være vanskelig for min mann også. Jeg har jo hjernen i behold, men det er så mye annet jeg ikke klarer lengre. All ære til dere som holder ut! Klem fra meg.

    2. Kjenner igjen dette… Bare det og ringe kjæresten å få telefonsvareren. Der er han jo! Sterke, selvsikre stemmen og mannen. Som jeg savner han tross at han er her <3 Elsker han over alt på jord uansett, men, akkurat som du, er gleden når ting kommer tilbake stor.

    3. Grete: Ja sånn er det – jeg har en videosnutt hvor han synger på en fest – og den ser jeg på stadig vekk. Minnes hvordan han var og gleder meg over alt som kommer tilbake. OG både gleder meg over å ha ham her og sørger over det som er borte. Ha en flott dag Grete <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg