Har jeg gått på grunn …?

Det er fredag – det er fredag – det er fredag!! Og jeg skal til Sunnaas og hente kjærst’n hjem på perm <3

I det jeg kommer inn i stua i morges går det opp for meg at han faktisk er halvferdig med oppholdet sitt – og jeg har gjort absolutt NADA av det jeg hadde planlagt for meg selv mens han var borte. Med unntak av å hvile. Eller hvile? Mer koma tenker jeg at det har vært. I går natt sov jeg 14,5 time – SJOKK – kanskje ikke. Likevel skulle man tro at etter 2,5 uke nesten helt alene så ville jeg ikke hatt behov for så mye søvn. Men det har jeg tydeligvis. Sliten og med tunnelsyn subbet jeg gjennom gårsdagen i pysjen før jeg stavret meg ut døra klokka 19:30 for å spise middag hos ei venninne. Til den middagen møtte jeg opp i “kosedress” og med håret i en knute på toppen av hodet – sminken var fra dagen før. Jeg føler meg som et metaforisk skipsvrak. 

Det er faktisk ikke mulig å fokusere øynene lenger – slik ser det meste ut – helt sant!

Selv den minste ting føles uoverkommelig akkurat nå. Jeg utsetter dusjen til siste øyeblikk, lager ikke mat og faktisk så sitter jeg ofte for lenge oppe om kvelden fordi jeg orker ikke reise meg for å gå å legge meg. Høres helt tullete ut – men sånn er det. Jeg begynner å bli redd. Redd for karrieren min og redd for økonomien min – drittredd for helsa mi! Hva skjer med huset mitt om jeg ikke finner nok krefter til å komme meg tilbake i jobb? Skal jeg miste det også midt i alt? Hva skjer om jeg MÅ begynne å jobbe igjen og går på en enda større smell enn nå??

Jeg kan ikke gjøre annet enn det jeg gjør – forsøke å hvile og sove mye – og spise skikkelig mat. Det siste syndes det på akkurat nå – for jeg går hverken til butikken eller lager mat når jeg er alene. I går spiste jeg en pose baconsvor til lunsj. Så jeg må skjerpe meg – forsøke å finne balansen i livet igjen – for hvem vil ha det slik??

Det er en fryktelig følelse å kjenne at man har mistet fotfestet i livet. Viljen til å gjøre ting er så absolutt til stede – hodet koker og går som det alltid har gjort. Men tankene er grøt, klarer ikke holde på en idé særlig lenge og jeg bruker mye tid på å lure på hva det nettopp var jeg tenkte. Nok et tegn på at belastningen har vært alt for stor – alt for lenge. Å være pårørende til en slagrammet er virkelig ikke for pyser – faktisk tror jeg det også er for mye for superhelter. 

Jeg har ikke noe valg – jeg har jo allerede gått gjennom den tøffeste perioden vår. Jeg valgte å bli når det stormet som verst og angrer ikke på det. Men nå ligger jeg som et strandet skip på land, men revne seil og knekte master. Jeg tror jeg er flytedyktig, men kommer meg ikke av skjæret for egen maskin. Og om jeg kommer meg på vannet så er jeg kanskje ikke helt i stand til å navigere trygt ennå. Men på kaien står alle passasjerene som har kjøpt billetter til turen og venter – og det finnes bare en båt – meg! Klokka tikker alltid DRITHØYT inne i hodet mitt. Og det skumleste av alt er maksdatoen hos Nav som nærmer seg med stormskritt – hva da liksom?? Klarer jeg å krampehvile av meg alt jeg har vært gjennom – og fremdeles står i – til akkurat den datoen??

Jeg vet at styrken ligger der inne i meg selv – men hvordan når jeg tak i den?? I mellomtiden så har jeg drømmer – ja faktisk helt ordentlige drømmer om natten. De kommer med jevne mellomrom og alle handler om at jeg får besøk av Sinnasnekkeren som fikser huset eller at jeg vinner storpremien i lotto og at livet plutselig er helt ålreit fordi jeg ikke behøver å bekymre meg over økonomien midt i alt dette … og så våkner jeg og vet at i dag er det fredag og jeg skal til Sunnaas for å hente kjæresten min  … DET er også Digg *superelsk* Jeg må bare fortsette å tro at kjærligheten overvinner alt og at den gir meg styrken jeg behøver for å komme meg av skjæret <3 Sammen skal vi fikse dette også!

 

Bloggen finner du også på facebook og er velkommen til å følge den både her og der.

 

#hvile #rekonvalesens #søvn #koma #seilskute #skipsvrak #mestring #psykologi #maksdato #hjernen #tunnelsyn #pårørende #livetsompårørende #pårørendetilslagrammet #hjerneslag #hjerneblødning #rehabilitering #helse #kjærester #energi #superhelt

2 kommentarer
    1. Akkurat den formen din som du beskriver .. det hørtes helt ut som meg! Bortsett fra at jeg har en mann som lager middag og skikkelig mat, så synder ikke så mye på det feltet! Vi har mange like tanker ser jeg. Håper dere får ei fin helg sammen. Klem fra meg.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg