Han har funnet igjen foten – og jeg lager likør …

“Vet du hva?” Vidar står midt på stuegulvet i bare sokkelesten og ser på meg med et litt rart smil rundt munnen. Nei, jeg visste ikke hva – så nå var jeg spendt på hva han hadde å si. Vidar forteller ganske lite om sine egne tanker og opplevelser etter hjerneslaget. Det har begynt å komme nå så han har så absolutt min oppmerksomhet når han stiller jeg et slikt spørsmål. 

“Jeg har begynt å kjenne foten min igjen”. Jeg kjenner bare hvordan klumpen i halsen vokser seg stor og øynene renner over. “Hva mener du?” Jeg tør nesten ikke spørre – redd for at jeg har missforstått. “Jeg kjenner at foten treffer gulvet når jeg går” svarer han og lykken er komplett for min del. “Det kjennes litt rart ut”, sier han igjen “men jeg kjenner at foten står på underlaget”. 

Det er 2 år og 5 måneder siden han fikk hjerneblødningen og jeg må innrømme at vi hadde avfunnet oss med det faktum at han ikke lenger hadde følelse i foten – eller svært nedsatt følelse. Vidar har lært å både gå og stå igjen – OG gå trapper – men han har ikke vært i stand til å kjenne at foten treffer underlaget. Dette har jo ført til noen nestenulykker – og et par helt ordentlige ulykker – og minst én nesten grufull ulykke. Det er ikke lett å hverken gå på ulendt underlag eller i trapper når du ikke kjenner om du står på foten og har en svak ankel. Ankelbrudd og andre fallskader har vært noe av det vi har vært mest redd for av alt. Samtidig har han ikke hatt fotfeste – om det er et forstålig begrep i denne sammenheng. Dvs han er som Bambi på isen med en gang det blir littegrann glatt og har selvsagt hatt noen fall og nestenfall av den grunn også.

Jeg må innrømme at jeg blir redd når han er sammen med andre som ikke helt forstår utfordringen hans – og slipper ham ut på glattisen og i bakker uten tilsyn. DA må jeg innrømme at jeg ikke bare er redd – jeg er livredd. For man MÅ være oppmerksom og tilstede sammen med Vidar og gripe tak før han trår feil. En ting er alt vi har gått gjennom så langt – men tanken på ham i rullestol med en eventuell brukket lårhals – DET skremmer vettet av meg. 

Det er ikke alltid like lett å forutse NÅR vi trenger en tjukkas madrass – for “tryning” kommer sjelden beleilig. 

Men nå står han altså her – 2 og nesten et halvt år senere – og forteller at han begynner å kjenne undersiden av foten sin igjen. JUBEL!! De turene jeg trodde jeg måtte gjøre alene i fremtiden ser plutselig ikke så uoverkommelige ut for ham heller nå. Tenk om jeg kan få sitte ved Gapahuken og grille pølser sammen med Vidar til våren – det hadde vært verdens største gave.

Samtidig merker vi at han nå snakker mye mer og forteller mye mer om ting han bare rett og slett går å tenker på. DET er kjempefremgang! Språket er fremdeles en stor utfordring selv om det ikke merkes så mye i dagligtalen. Men straks man stiller ham et konkret spørsmål og eller han må forklare noe så blir det vanskelig. Ordene er bare borte – og han titter bort på meg og sender et taust blikk  om hjelp – og jeg “Sufløsen” gir ham noen små muntlige nøkler for å få ham på gli. Noen ganger går det bedre enn andre – det kommer ann på dagsformen og stressbelastningen rundt ham. 

Uansett … en ny milepæl er nådd … Vi storgleder oss og nok en kognitiv bom har åpnet seg der inne i dette vidunderlige hodet hans. Elsker ham – elsker alt han klarer – elsker oss. Team BrovoldMerula Ruler <3

I helgen har han vært hjemme på perm fra Sunnaas hvor han nå har et femukers opphold på Kress – kognitiv rehabilitering. Da jeg hentet ham på fredag kom jeg litt for tidlig siden jeg hadde kalkulert å bli sittende i en kø som aldri dukket opp. Dette endte med at jeg ble invitert med på ergoterapi timen og jeg må bare innrømme at jeg ble kjemperørt da han fortalte at et av målene hans med denne treningen var å kunne bli så selvstendig at han kunne lage middag som skal stå klar når jeg kommer hjem fra jobb. Smelt <3 

Zilga heter druen vår – og dette er avlingen fra en enkel drueranke – indre østland og med temperaturer ned under 30 grader klarer den seg fint ute uten noe form for hjelp eller pleie. Får ikke en gang vann om sommeren. Mannen derimot krever litt mer 😉

Helgen har vi brukt på å høste druene i hagen og Vidar klipper druerklaser som en helt.I dag har jeg laget fire store glass med druelikør som vi skal mumse på til vinteren – det blir spennende å se om det smaker godt. Vi har kost oss skikkelig siden jeg nå nesten ikke lenger har noe av dette rotet rundt meg som har stresset meg så forferdelig. Vi har sett rare filmer på Nettflix – klødd oss i hodet over dem – og ledd av oss selv som faktisk blir sittende å se på dette rare fordi vi MÅ jo se hvordan det går. For første gang på veldig, veldig, VELDIG lenge har vi vært kjærester hele helgen og kjent på at vi har savnet hverandre noe så veldig – FOR en deilig følelse. 

Vil du se druene og Vidar som plukker – så finner du det her:)

Ekstra glad i dag – med god grunn altså <3 Ha en flott kveld alle sammen <3

Er du pårørende til en slagrammet og ønsker å snakke med andre pårørende så vil jeg anbefale deg å kontakte LHL hjerneslag samt å søke opp denne gruppen: Pårørende til slagrammede på facebook. Der vil du garantert både møte andre og få svar på mye av det du lurer på. Lykke til <3

 

Bloggen har egen facebook side og du er velkommen til å besøke den – og følge den om du vil – du finner den her. 

 

#LHL #LFS #NFS #afasiforbundet #neglekt #afasi #apraksi #sunnaas #rehabilitering #kress #kognitivrehabilitering #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #slagrammet #lammelser #nedsattfølelse #hjernen #psykologi #nevropsykologi #thalamus #læreågå #mestring #helse #familie #familieliv #slagrammetfamilie #etterslaget #druer #zilga #druelikør #språk #snakke #bambipåisen #kjærester #savn #kjærlighet #rarefilmer #netflix

6 kommentarer
    1. Nasjonalgastro: Jeg vet ikke ennå – foreløpig godgjør den seg på glass. Juicen av druene var veldig søt og god i alle fall – og det er druene også. Håper den er klar til jul jeg – så blir det kanskje noen fine julegaver 🙂

    2. ja, det er jo en veldig fin julegave å gi, som man kan begynne med tidlig, så slipper man å tenke noe mer på det. Pluss at det er jo ikke akkurat noe man får kjøpt hvorsomhelst.

    3. Nasjonalgastro: Ekstra gøy at man har produsert druene selv da 🙂 Er egentlig kjempestolt av den drueranken selv om jeg ikke har gjort så veldig mye for å holde den i live .. hehe..

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg