Det som får meg til å holde ut … <3

I dag tenker jeg … 

Jeg tenker på paradokset det er å oppleve at livets plattform blir revet ut under meg samtidig som jeg opplever å ha så uendelig stor verdi. Likevel er det på tide å starte på veien mot noe nytt. Jeg behøver å utvide og omdefinere livsrommet mitt. Samtidig undrer jeg som så mange andre på hvem, og hva, jeg egentlig ER … Og hvorfor holder jeg ut det utålelige? 

Jeg tror på det jeg gjør – og jeg tror jeg er god på det. Er det narsissistisk si det? Å ha så stor tro på egne evner? Det er det helt sikker noen som mener – men har uansett ikke tenkt å slutte å tro på meg selv. Det jeg vet er at de feilene jeg har kanskje ikke er så synlige for meg som for andre – for ellers hadde jeg vel endret på dem – eller? Samtidig har jeg som alle andre noen demoner som klundrer til ting for meg – og som jeg stadig forsøker å temme. Men jeg vet også at det jeg gjør som oftes får gode resultater – og jeg vet at jeg hele tiden lærer og blir enda bedre til å gjøre det jeg gjør. Jeg er ikke perfekt – men jeg tar hver eneste dag et skritt videre mot noe som er nærmere målet mitt. Det er derimot kanskje en ulempe for meg selv at det jeg gjør oppleves som krisehåndtering og ikke er noe jeg egentlig hadde planer om å vie livet mitt til. MEN … akkurat som før alt hendte så har jeg fremdeles tro på meg selv – midt i dette jeg egentlig ikke ville skulle skje. JEG tror på meg selv – og DET er kjernen i MEG. Det er det jeg behøver å holde fast ved og som vil lede meg ut av denne krisen.

Etter at min samboer fikk hjerneblødning i en alder av 51 år – 6 mnd etter vår første date – så har livet mitt blitt til noe jeg ikke selv ønsket. Jeg ble Pårørende. Det er ikke en skrivefeil at jeg bruker stor P for dette er et egennavn. JEG som Pårørende er og blir en enhet HELT annerledes enn den jeg var før alt skjedde. Echkart Tolle sa: “du HAR ikke et liv – du ER livet”. Sånn føler jeg det er med pårørenderollen også – jeg har den ikke – jeg ER den. Den er for stor til å kle på seg – den sluker deg hel. Likevel har jeg hatt tillit til meg selv i denne nye situasjonen – selv om dette er et uønsket livsrom. 

Så ble jeg altså Pårørende – satt i en utenkelig situasjon fra et sekund til et annet – uten forvarsel eller opplæring. Uten mulighet til å trekke meg ut uten å bryte enhver moralsk grense og samtidig forlate den jeg så inderlig elsket alene. For meg et umulig valg å ta. Vi var allerede et team – det var bare å stå løpet ut. 

Jeg kunne ha skrevet side opp og ned om denne uønskede rollen – for jeg valgte den jo egentlig ikke. Jeg kunne skrevet om mitt møte med krisen, mine møter med helsevesenet, mine møter med kommunen og den helt nye verdenen vi nå skulle navigere i – og jeg kunne skrevet om mitt møte med meg selv. For man møter seg selv rått og ærlig i en slik prosess. Særlig opplevde (og opplever) jeg en stor sorg over å ha mistet mitt eget livsrom i det hele. Legg merke til at jeg bruker ordet livsrom – for det gjør en veldig viktig forskjell. Jeg mistet ikke livet mitt – men livsrommet. Et livsrom jeg hadde brukt mye energi på å bygge opp – et livsrom jeg mestret og elsket. Ja jeg hadde funnet meg selv og var både fornøyd og stolt over de barrierene jeg hadde overkommet og alt jeg hadde bygget opp. NÅ skulle jeg begynne å høste fruktene av jobben min – bare nyte det livsrommet jeg hadde skapt rundt meg.

Det jeg ikke visste var at starten på dette nye livet (som man så ofte – og feilaktig kaller det) skulle rives vekk av en helikopterrotor der flymaskinen fløy over hodet mitt i retning Rikshospitalet med kjæresten min. DET var nullpunktet. I et regnvær som ikke kan beskrives som noe annet enn et tegneserie regn – for den ØSTE ned  – sto jeg og smuldret opp til lyden av helikopteret som forsvant med livet mitt. Jeg hadde blitt Pårørende og alle tråder til mitt tidligere livsrom var revet av i prosessen – like raskt som hjerneblødningen rammet Vidar. 

I dag går det opp for meg at JA, jeg mistet alt jeg hadde kjært og jeg mistet meg selv så av syne at jeg ikke en gang var i stand til å se at jeg fremdeles trodde på meg selv. Mange har spurt meg hvordan jeg har klart å stå i dette – og jeg har blitt dem svar skyldig. Man bare MÅ, svarer jeg som regel. Men sannheten er at jeg klarer det fordi jeg tror på meg selv. DET er grunnen til at jeg har holdt ut – og at jeg tross alt har tro på meg selv som barrierebryter. Feilen jeg gjorde ovenfor meg selv var at jeg gikk i min egen kognitive felle trodde at min verdi og mitt liv lå i det jeg gjorde og ikke i det jeg ER.

Min verdi og styrke er nettopp denne troen på meg selv. Så når jeg nå, 2 år og 5 måneder senere, begynner å finne igjen noe i meg selv så er det ikke MEG jeg finner, men de gamle tingene jeg omgav meg med og som jeg hadde mistet av syne – det gamle livsrommet mitt som jeg kjente ut og inn. Nå er det på tide å starte den arkeologiske utgravningen for å avdekke restene av dette gamle livet – for å se om noe er verdt å ta med videre. Jeg har avfunnet meg med at jeg aldri blir den jeg var – JEG er annerledes og livsrommet mitt er annerledes. Jeg er sterkere og kanskje har skjebnen gitt meg et tøffere livsrom med større muligheter enn før? I bagasjen tar jeg med meg de brukbare restene av det gamle livet – for jeg kan se konturene av et nytt livsrom – og nå samler jeg styrke for å gå det i møte.

Verdien av meg forsvant ikke – bare det jeg omgav meg med. Jeg ER livet – og selv uten fotfeste har jeg en stor verdi. Jeg bare glemte at jeg var en balansekunstner selv når jeg faktisk balanserte på stram line. 

Heia Meg !!!

 

Bloggen finner du også her – følg meg gjerne på facebook <3

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #apraksi #neglekt #pårørende #pårørendehverdag #hjerneslag #slagrammet #hjerneblødning #familie #introspeksjon #helse #psykologi #echkarttolle #livet #livsrom #verdi #jeger #skape #mestre #uønsket #nyttliv #barrierebryter #barriere #balansekunstner #balansere #nullpunktet #hjerneslagstopperikkemeg

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg