Hemmeligheten som gjør meg glad som ei bikkje …

Tenk deg at du legger deg og sover – og når du våkner opp er du i et fremmet land. Alle de du kjenner er der og er kjempeglade for at du har våknet. Du forsøker forvirret å vri søvnen ut av øynene og oppdager at halve kroppen ikke virker som den skal. De rundt deg snakker rart, det føles som om alle snakker til deg samtidig og lys og lyder er kjempesterke – du bombarderes av inntrykk – og føler at hjernen kobler helt ut. Det blir umulig å tenkte, snakke eller gjøre noe riktig. 

Tenk deg at du må navigere alene i denne nye verden. Du skal ut på butikken og handle – finne varer du ikke klarer å fantasere om en gang – og du har mistet alt av fornuft i forhold til å finne frem og forstå et system. Hva var det du skulle her? Hvordan kommer du deg hjem? Hva står det egentlig på denne boksen du holder i hånden – ER det mat eller er det ei lyspære? Kaos på innsiden – utsiden krøller seg sammen rundt deg som plastfolie. Knuger seg inn til deg og vil ha oppmerksomhet – du selv forsøker bare å holde balansen og er så inderlig sliten. 

Sånn var det for min samboer. Han smilte og lo til vitser og historier, mente mangt om mye – men på innsiden var det kaos. Hjernen og kroppen var ute av kontroll etter at hjerneblødningen rammet. Minnet om seg selv var borte og gårsdagen føles lik som dagen i dag – ingen fremgang oppleves når tiden står stille. 

Jeg husker ham der han lå i sengen – nesten 2 mnd etter hjerneblødningen – og at blikket hans ikke gikk utenfor sengekanten. Han klarte liksom ikke å strekke blikket lenger enn det – du kunne se hvordan hjernen faset ut og han vendte blikket tilbake til det som fantes innenfor sengens fire hjørner. Livet utenfor sengen vedkom han i liten grad – og alt på høyre side var uten eksistens. Selv måtte jeg bare være tålmodig, vente og håpe på at han én dag ville være i stand til å komme ut i min verden igjen

Det har vært en lang vei – 2 og et halvt år. Vi har ledd, vi har grått, vi har bannet og forkastet alle teorier om rettferdighet og det gudommelige – vi har forsonet oss og funnet en slags fred og aksept for det vi fikk servert. Han som slagrammet – jeg som pårørende og hans siamesiske tvilling/husslave under frivillig tvang – i ett og alt. Vi har kjempet, vi har øvet, vi har repetert og tøyet grenser. Vi har vunnet!!

Jeg har sett frem til den dagen han skulle løfte blikket og se utenfor kanten på sengen – utenfor rommet han satt i – utenfor døra vi gjemmer oss bak. Jeg har sett ham bryte den opp – gå ut i rommet, falle, reise seg, gå videre. Aldri se oss tilbake – fremover – oppover – innover i verden. Slå oss gjennom jungelen av hinder, uforstand og inntrykk som ligger i veien. Han alltid noen skritt bak meg – aldri helt på egenhånd – jeg vet at han er redd. Redd for å feile – redd for å gå seg bort – redd for skader – redd for glemselen – redd for å miste ansikt – redd for å være alene – redd for språket som ikke lystrer. Og jeg sørger på innsiden over det tapte – hviler mens jeg bærer stein – og har alltid Smilet og heieropene i bagasjen. Jeg framsnakker, følger ham på veien – motiverer – skryter og dytter ham foran meg – Dette klarer du!! 

Og han klarer – hver dag litt mer. Går ut i verden – utforsker og får det til. Og jeg jubler både utenpå og inni. For hver seier han krysser av på mestringsstigen så leges sorgen min bit for bit. Han sørger lite – har glemt hva som var. Jeg husker – minnes og savner – samtidig som jeg har. 

I dag fortalte han meg en hemmelighet. Han hadde mestret i skjul. To ganger siste uke har han gått til butikken helt alene – handlet litt godis bare fordi han hadde lyst på – og tuslet tilbake til rommet sitt på Sunnaas. Og DER i feeden i nettbanken kan jeg se skrittene han tok – en ny seier og milepæl – 68,54 & 67,70 –  i smågodt. For aller første gang på to og et halvt år dukket det opp et uttak fra bankkontoen vår som ikke var gjort av meg. En ny oppgave mestret og satt igang helt og holdent av ham selv. DET er en milepæl stor nok for medalje i seg selv. 

 

For uten å være i våre sko så ANER man ikke hvor stort dette er <3

Det er SÅ jææævlig bra!!!

Jeg er så lykkelig at jeg har lyst til å urskrikhyle!

Hadde jeg hatt hale så ville dere hørt den dunke mot gulvet resten av dagen 🙂 

HÆPPIIIIII !!!   Kjæresten min har landet i min verden – og nå går han meg i møte <3

 

Bloggen finner du også på facebook – her – og der vil du kanskje også finne noe som du ikke finner på bloggen. Forrige helg jobbet vi med skriving. Titt innom og klikk på Følg knappen så får du med deg alt <3

 

#pårørendehverdag #pårørende #hjerneslag #hjerneblødning #slagrammet #ung #psykologi #mestring #hjernen #plastisk #rehabilitering #styrke #seier #sammenervisterke #vito #LHL #LFS #NFS #afasi #neglekt #apraksi #rema #lykkelig #handle #handlekraft #bedreogbedredagfordag #gifandenikkeopp #hjerneslagstopperikkermeg #happy

2 kommentarer
    1. Atle Lundhaug: Jeg skulle på mange måter ønsket at ingen forsto – om det kunne hindret andre fra å oppleve og måtte gå gjennom det vi har gjort. Men samtidig er den felles forståelsen så utrolig god. Ønsker dere en flott helg 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg