Tidskapselen … der står det skrevet for alltid …

Det er merkelig dette med savn. Jeg forstår ikke helt mekanismen i det selv for jeg opplever å savne mer av Vidar jo friskere han blir. 

Man skulle jo egentlig tro at jeg ville savnet “den friske” Vidar mest når han var som sykest – eller hva? Men sånn er det ikke. Antagelig fordi den første tiden var så kaotisk – da handlet det bare om å overleve. 

Nå er den gode gamle, friske Vidar stadig vekk er innom i korte øyeblikk – jeg gjenkjenner ham (det kan du lese mer om her). Samtidig går det opp for meg at jeg har glemt at det var sånn han var. DET gjør vondt – å oppdage at jeg har glemt ham. Jeg har ikke bare glemt ham – jeg har glemt meg selv også – og i natt fikk jeg meg nok en påminnelse på hvordan alt var – før hjerneblødningen. Jeg fant nemlig en tidskapsel – et minne fra før alt ble så helt annerledes ….

Det var den gamle telefonen min. Jeg vet ikke hvorfor, men i natt romsterte jeg rundt inne i meldingsboksen på den gamle telefonen – og der lå alle meldingene våre. Alt vi tekstet til hverandre fra vårt aller første møte og frem til han ble syk – jeg bare måtte bare lese gjennom dem – og mistet helt tid og sted. Fra den første til den siste meldingen – hele utfoldelsen fra første kontakt og til forelskelsen var et faktum. Jeg må innrømme at det blir noen tårer når jeg leser gjennom alt vi snakket om. Ikke minst fordi jeg savner så veldig disse meldingene som hele tiden tikket inn fra ham – med gode ord og kjærlighetserklæringer. Dette er så utrolig godt og vondt på samme tid. Jeg savner den selvgående, sterke, intelligente og bamseklemmende kjæresten min – og alle ordene hans. At noe så ufattelig skulle skje med ham – det fremstår fremdeles som like ufattelig i dag 2,5 år senere. 

I telefonen finner jeg bilder av oss – og bare av meg – 20 kg lettere og med leken, forelskelsen og gleden i øynene. Jeg ser på bildene og skulle ønske jeg kunne snakket til henne – strukket meg inn i bildet og ristet henne våken – advart – men det er umulig. Jeg sitter og leser meg gjennom melding for melding og merker de små tegnene på dette forferdelige som venter på oss rett rundt hjørnet – og ingen av oss forsto at noe var galt – begge gikk rett inn i katastrofen, blåøyde og forelsket.  

Selv om det er både nostalgisk og vondt så er jeg inderlig glad for at jeg har disse meldingene og bildene.Det er mine kjæreste minner. Det minner meg om en fantastisk mann og en inderlig forelskelse som jeg fremdeles har i livet mitt – både mannen og forelskelsen. Og det minner meg på at jeg skal ta godt vare på hvert eneste øyeblikk sammen med ham – for ingen av oss vet hva som venter lenger fremme. 

 

Du finner også bloggen på facebook. Følger du oss der?

 

#pårørende #hjerneslag #hjerneblødning #slagrammet #hverdag #pårørendehverdag #psykologi #helse #psykiskhelse #familie #kjærlighet #forelskelse #savn #LFS #LHL #NFS #afasi #sms #urettferdig #sint #nostalgi #bilder #påminnelse #tavarepåstønna 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg