Verdens største festbrems …

Jeg sitter der med en klump i magen helt fra begynnelsen av. Det er som at jeg vet at det kommer til å skje – så jeg skjenker meg vann fremfor vin i kveld også.

Å kose seg og å ha det hyggelig sammen med andre skulle vel være en enkel sak. Men for oss – og meg – har det å være sosial blitt et mer og mer betent tema. Det er en brutal realitet jeg vil si noe om i dag – eller beskrive. Jeg skylder på ingen – for det er ingen andres ansvar enn mitt eget å endre på dette og budskapet mitt når kanskje ikke godt nok frem. Det må jeg selv ta ansvar for og forsøke på andre måter å bli hørt. Eller finne bedre mestringsstrategier. Dette gjelder så mange – som akkurat som meg lever med dette i det skjulte. Sannheten er at jeg stålsetter meg og kjører generalprøve i hodet i dagevis før vi skal et selskap hvor det serveres alkohol. 

Jeg jobber i kulissene. Jeg er den som bidrar til at du ser en vakker og flott forestilling. Det er jeg som blir svak i ryggen og skitten under mine metaforiske negler når publikum ikke er tilstede – og som sørger for at Showet kan kjøres så feilfritt som mulig. Og med Showet mener jeg Vidar, min slagrammede samboers sosiale liv. Jeg – alltid tilstedeværende, sufflør og krykke når det behøves – som regel selvutslettende. Kanskje til og med irriterende tilstede for noen – og bak en og annen ubetenksom kommentar beskyldt for å være litt i veien. Men denne scene arbeideren, usynlig i kulissene, som man godt kan kalle en festbrems – DET er Nødetaten på jul. Alltid parat! Et nødvendig onde for at kjæresten min skal ha det litt hyggelig ute å ta skade av det – uten å sette seg selv i fare. Likevel må jeg innrømme at jobben medfører en heller bitter ettersmak – for den er en dyd av nødvendighet og på ingen måte et frivillig valg. 

Det er fest og vi har gledet oss i lang tid siden det går mange måneder mellom hver gang vi kommer oss ut av huset i sosialt lag. Dessverre skal vi denne kvelden komme til å få en kraftig påminnelse om at alkohol og hjerneslag ikke er en god kombinasjon – og jeg skal få pårørenderollen trukket hardt og brutalt nedover hodet nok en gang.

“Vær forsiktig nå da”, visker jeg inn i øret hans i det vi går inn – og han lover å være forsiktig og drikke sakte og lite. Han vet jo selv hvor ille det kan bli om han drikker for mye. Vi har både sykehusinnleggelser og hjemmebesøk av legevakt friskt i minne fra tidligere forsøk på å feste litt. Begrepet “For Mye” er relativt i denne sammenhengen – for Vidar tåler så godt som ingenting. To tre øl eller et par glass vin i løpet av en lang kveld går fint – men kommer det sprit som Aquavit eller Cognac på bordet så er det som regel over og ut ganske raskt.

Sannheten er at Vidar ikke kan feste som han gjorde før han ble syk – samme hvor mye han savner det og har lyst på en hyggelig kveld så kan han det bare ikke. Jeg har på ingen måte lyst til å våre mamma’n hans – jeg vil være kjæreste – så jeg forsøker å overlate ansvaret til ham. Dessverre er det lett å la seg friste når flasken bys frem og glassene fylles generøst og omsorgsfullt av andre. Ikke minst er det lett å miste oversikten når man ellers har vanskelig for å huske. Når han mener at det var to drinker – så har jeg telt fem og festens første utfordring er en realitet. Skal jeg ta kampen, være mamma og “ødelegge” festen – eller må han lære på den harde måten i dag også? Det gjør det ikke enklere for meg at jeg vet at den harde måten er mest av alt hard for meg. Jeg sitter på sidelinjen, drikker vann og teller drinker, og skjønner ganske raskt at her gikk festen nedenom og hjem for min del – i natt er jeg i akuttberedskap nok en gang og jobber én til én i alt kjæresten min må gjøre før søvnen tar ham. 

Det er vanskelig å smile og le når jeg nok en gang oppdager at jeg er “på jobb” mens andre fester. Jeg dulter smilende i ham og forsøker å friste med litt vann, spør om han kan reise seg opp og gå litt slik at han kan kjenne på formen – med mindre hell. Det er ikke det at han drikker mye – han bare tåler ingen ting. Når han endelig bestemmer seg for at det er på tide å besøke toalettet har det gått 5 timer og han oppdager at han ikke er i stand til å reise seg fra stolen uten hjelp. Høyrefoten sitter som en sugekopp til gulvet – all kraft er borte. “Oy da!! – han ser skyldbevisst opp på meg i det han forstår at han er adskillig mer hjelpeløs enn planlagt – og jeg må bare beklage at jeg sender et heller kaldt “hva SA jeg?!!” blikk tilbake før jeg gående baklengs må støtte ham ut til badet. Der er det bare å trå til med å hjelpe ham med av og påkledningen, og sikte ham ned på doringen uten at han ender på gulvet. 

Resten av kvelden må jeg være dobbelsidig krykke, bukseknapp knepper, døråpner, trappegelender, avklederske, oppgammeltrapp dyttetrekkedraer (med panikken i halsen – hva om han faller NÅ liksom, her midt i trappa), jeg setter kateter, kler av, får ham til sengs og kobler ham på cpappen – alt gjøres med både yttertøy og sko på fordi jeg ikke kan slippe ham av synet et eneste øyeblikk – det er faktisk jeg som holder ham stående. Afasien slår til med full kraft så det blir bare babbel. Skoen faller av på vei ut av drosjen og der står jeg med en svingstang av en mann, med spagettibein og kraftig overheng, og skal forsøke å holde ham oppreist samtidig som jeg skal få på ham skoen igjen. Før jeg får ham frem til sengen har han forsøkt å ta av seg ankelskinnen TRE ganger og jeg “smeller” den på igjen og forsøker desperat å forklare at han ikke kan gå uten den så dårlig til beins som han er nå.  Jeg jobber i motvind – med storm i kastene. Om jeg gir opp nå så må han sove i en bylt på ganggulvet. Dette er rett og slett ikke noe gøy og jeg både raser og gråter på innsiden. Men følelsestormen der inne er lite til nytte å bringe til overflaten nå – den må jeg som alltid ta ut i ensomhet etter at han har sovnet. Selv om jeg vet at han ikke har nok alkohol i blodet til å kalles “drita” så er det akkurat det han er. Hadde han vært alene ute i denne tilstanden så ville han endt opp i fyllearresten – eller skadet seg alvorlig i et fall – han er ikke i stand til å ta vare på seg selv og kan hverken snakke eller gå. DET er en skremmende tanke. 

La meg bare minne dere nok en gang på dette er en man med nedsatt funksjon som mister alle sine surt ervervede evner så snart Linie Akevitten forsvinner ned bak drøvelen. Jeg klager ikke på at han drikker for jeg snakker ikke om et enormt stort inntak av alkohol. Derimot fortviler jeg over det faktum at det ikke er mulig for ham – OG MEG – å ha en litt forsiktig og hyggelig kveld uten at jeg er med som fulltidsarbeidene og edruelig bakkemannskap. Er det for mye å ønske seg –  å få lov til å bare være meg selv på fest – fremfor å ha permanent bakvakt?

Det er nemlig ikke bare han som ikke kan feste som han pleide. Han fester om ikke annet litt – jeg fester ikke. For jeg kan aldri tillate meg å bli litt beruset så lenge jeg har ansvar for ham og det begynner å gå opp for meg at jeg med stor sannsynlighet ALDRI noen sinne kommer til å feste igjen. Jeg er tause Birgitte ved Vidars side som gang på gang får spørsmålet om hvorfor jeg aldri drikker – som regel stilt av en overstadig beruset person som på ingen måte vil høre svaret mitt. 

JEG er Pårørende – selverklært festbrems i uoverskuelig fremtid  – pårørende bundet av mitt hjerte og min kjærligheten til Vidar. PÅRØRENDE –  for et intesigende ord. Det slår meg i det jeg sitter der i mørket om natten – etter at Vidar har falt til ro – at jeg ikke bare er pårørt – jeg er i aller høyeste grad BERØRT av hans hjerneslag. Og festen er definitivt over for oss begge!

Takk og lov for at det er flest hverdager <3

 

Bloggens facebook side finner du her – velkommen inn 🙂 Følg meg gjerne. 

 

#LHL #LFS NFS #afas #apraksi #neglekt #parese #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #fest #sosialtliv #festbrems #beruset #nødetaten #bakvakt #hjernen #psykologi #sykepleie 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg