SMIL … du er FRI !!!

Det er definitivt rushtid der jeg sitter og ser på alle menneskene rundt meg på perrong nr 11 – Oslo S. Menneskene stimler sammen og venter på neste tog, taster på telefoner og gumler 10 kroners wienerbrød fra Seven Eleven. De står som sild i tønne rundt meg og jeg føler meg liten der jeg har klemt meg ned mellom to andre mennesker på en av benkene. Og der skjer det … tårene tar meg … og jeg bryr meg filla om det for jeg er sååå glad <3

Det er ikke tårer av sorg eller frykt – eller frustrasjon. Dette er gledestårer – ydmykhet og takknemlighet i skjønn forening. Vidar, slagrammet samboer, har i dag bokstavelig talt tråkket seg gjennom den største milepælen så langt i rehabiliteringsforløpet sitt. Og jeg er så inderlig Lykkelig <3

Vi eier ikke mye av gods og gull – men en smilsjokolade skal han i alle fall få i dag 🙂 

Vidar du har bare så utrolig god grunn til å smile i dag – Supermann!!!

For de som kjenner oss og vet hvor vi bor så vet de også at veien utenfor huset vårt og innover mot sentrum er en av de farligste strekningene man kan gå i bygda vår. Trangt, uten mulighet til å gå til side for trafikken og fullstendig uoversiktlig der Idiot sjåførene (ja det er akkurat det de er) forsøker å FLY lengst mulig med kjøretøyet sitt over bakketoppen før dumpa her. Her smeller de i hverandre rett som det er og vi har hatt flere ulykker som kunne gått riktig ille. Med andre ord ikke et sted å gå for en slagrammet person alene. Så han har aldri gått den veien alene – frem til i dag. 

Kort fortalt var jeg opptatt på annet hold og Vidar skulle i et møte i sentrum midt på dagen. Jeg hadde ordnet med drosje til ham innover, men så sier han altså at han vil GÅ hjem !?! Panikken slår meg midt i magen. Som pårørende slites jeg mellom lykksalighet og skrekkscenarier – og det er ikke fritt for at jeg sliter med å jage worst case scenarios ut av hodet mitt. Men jeg forstår at denne gangen MÅ jeg overkjøre harehjertet mitt – han MÅ få lov til å prøve seg – og hjertet mitt må bare få bonkettibonke uten å hindre ham –  dette må jeg bare tåle. Det er mye å tape – men jammen er det mye å vinne også. Det er på tide at han får friheten sin tilbake. Jeg vet det blir en tøff tur for ham – men jeg vet også at han kan. 

Så jeg sitter altså i Oslo hele dagen og titter på mobilen annen hvert minutt – hvordan går det der hjemme? 14:30 klarer jeg ikke vente lenger og ringer ham – og finner ham hjemme, i god behold selvsagt. Så dette er ikke en fortelling om gråt – men om gledestårer. Det er en fortelling om å smelle gjennom den metaforiske mestringslydmuren med et brak – og det er en fortelling om Vidar – Helten som aldri noen sinne gir seg. 2 km la han bak seg hvor mye av veien var uten fortau. Han forteller at bakken før huset var litt i tøffeste laget – men han kom opp. 

Alt vi har jobbet for i de siste 2,5 årene er dette – frigjøre ham fra det fengselet huset og tomta vår kunne ha blitt. Vi har trasket og vi har gått og vi har utvidet radiusen cm for cm. Et møysommelig arbeid som Vidar nå kan ta i mot prisen for. Nå kan vi endelig si at vi klarte det – selv om dette også bare er begynnelsen.  

Vel hjemme, klemmes det ekstra hardt på ham og så feires det med smilsjokolade og  calsone pizza. Dette er stort – stort – stort <3 Nå ligger verden åpen for ham. Nå er han i stand til å gå til både buss og tog om han vil og kan i praksis reise hvor som helst alene. Jeg bare ELSKER friheten hans – og at han seirer – jeg bare elsker alt han er og står for! 

Min kjæreste – Superhelten min <3

 

Bloggen er du velkommen til å følge på facebook også – du finner den her. 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #neglekt #pårørende #hjerneslag #hjerneblødning #mestring #psykologi #barrierebryter #helse #hjernen #gå #gåtrening #seier #hjerneslagstopperikkemeg

4 kommentarer

Siste innlegg