På reise med tårene i ryggsekken …

Ahhh Spania! Solfylte, friske, havduftende Spania!

Vi er på tur og nyter deilige dager i et fantastisk hus og med like fantastisk selskap. Denne turen har jeg mye av min familie rundt meg – og det gjør godt for pårørende hjertet som får så alt for lite oppmerksomhet.

Selv om det nå er 2,5 år siden samboeren min fikk hjerneblødningen så føles det like sterkt å være hans nærmeste pårørende i hverdagen. For de rundt oss tror jeg derimot at hendelsen ligger nettopp 2,5 år tilbake i tid – gammelt nytt. Selv står jeg midt i alle utfordringene etter Hjerne Tsunamien hver eneste dag 24/7.

Jeg storkoser meg her på ferie sammen med Vidar og familien min. Det er ikke noe annet sted jeg ønsker å være akkurat nå. Likevel kjente jeg tåreklumpen vokse seg større og større i løpet av gårsdagen – hvorfor forsto jeg rett og slett ikke. Den lå der inne i brystet og klagde hull på sjelen – ville ikke la seg fordrive. Den rett og slett forlangte oppmerksomhet.

I dag når jeg våknet var den der fremdeles – hadde gjort sin tilstedeværelse kjent gjennom et virvar av ufullstendige og rotete drømmer natten gjennom. Når jeg våknet og snudde meg inn mot Vidar, borret nesa inn mot den varme huden hans og bare skulle nyte øyeblikket brast både erkjennelsen og tårene ut av meg.

Snufs etter snufs med savn. Savn etter å kunne være og gjøre som alle andre. Misforstå meg rett – jeg ønsker meg ikke bort fra Vidar. Men når de andre i gruppa tar bena fatt for å gå til byen så tar jeg og Vidar taxi. Og mens de andre drar på gåtur langs kyststien mot fyret – så sitter jeg og Vidar hjemme fordi det er for langt for ham å gå. Sannheten er at jeg har noe så inderlig lyst til å gå sammen med de andre. Jeg har lyst til å gå og jeg har lyst til å oppleve – JEG vil se fyret og utsikten. Og jeg er lei meg for at det er sånn akkurat nå.

Det er ikke sånn at det er forferdelig synd i meg. Men lei meg er jeg av og til. Jeg tenker av og til at det er tabubelagt å si at man synes synd i seg selv – selvmedlidenhet er kanskje ikke det mest kledelige. MEN jeg tror og vil hardnakket hevde at selvmedlidenheten er første skritt i erkjennelsen – og veien å gå for å komme til aksept.

Når det kommer til aksept så tenker jeg at også aksepten må få lov til å inneholde noen elementer av selvmedlidenhet – for jeg tror det er en illusjon å forvente 100 % rene følelser. Ingenting er bare svart eller hvitt – og jeg er bare et menneske. Et menneske med drømmer, ønsker og behov – og med tårene i ryggsekken under solen.

4 kommentarer
    1. Det er lov å synes synd på seg selv innimellom. Jeg gjør det rett som det er.. er lei meg for den vendingen livet mitt tok, så som vi bare skulle ha det bra og kose oss. Jeg synes du høres ut som ei sterk dame, men ikke glem å ta vare på deg selv også. Du har jo også bare et liv! <3 Kos deg i varmen og nyt så godt du kan.

    2. Den tanken kjenner jeg godt igjen for man regner jo sitt eget liv som over i en slik situasjon. Det mangler jo noe som var godt og kjent i livet vårt.

    3. Marit: Takk Marit:) Jeg er sjelden lenge nede for telling og flink til å nyte det gode midt i alt. Men jeg synes dette var verdt noen ord siden jeg vet at det er mange som har det slik. <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg