Jeg starter året med Skam …

Jeg starter det nye året med en utbasunering – kaster brannfakler og håper jeg treffer!! For NÅ er jeg lei – og jeg er flau – og jeg skammer meg. 

I dag på den første dagen i det nye året gjør jeg meg noen tanker om hva jeg ønsker meg ut av det kommende året – og det går opp for meg at jeg er sint. Ikke bare sint, men oppriktig og inderlig lei av det samfunnet jeg lever i. Dette handler like mye om meg så jeg kaster ingen steiner som ikke også kan ramme meg selv. Men etter 2,5 år som pårørende observerer og gjør jeg meg noen tanker. Det er lett å være etterpåklok når man selv plutselig er den som behøver hjelp og støtte, men jeg ser også at jeg selv har gjort det samme. For 2018 ønsker jeg at vi kunne skamme oss litt mer. For vi behøver kanskje skammen for å gjøre noen endringer.   

Vi lever i et samfunn som har glemt hvordan man tar seg av andre mennesker. Vi lever i et samfunn hvor det bare er heltedåder som gjelder og vi har glemt at en Helt ikke er et overmenneske, men en som gjør PÅ TROSS AV! Helter er ikke de som klarer det overmenneskelige – det er helt alminnelige mennesker som TÅLER – eller MÅ tåle det utålelige. Helter er alle de vi velger å kalle Helter, fremfor å hjelpe dem selv. Heltedyrkelsen har for meg INGEN verdi annet enn å preservere ens egen dårlige samvittighet. Vi burde skamme oss!

Som pårørende til en med alvorlig sykdom møter jeg mye “påtatt sosial støtte”. Mennesker som forsøker å være empatiske uten at hjertet er med. Til dem må jeg bare si at jeg er lei av ubetenksomme kommentarer, jeg er lei av selvhøytidelige mennesker som er livredde for egne følelser i møte meg andres følelser, jeg er lei av medmenneskelighet uten ekte empati. Jeg er lei av å måtte høre din historie når du egentlig bad om min. Jeg er lei av fordømmelsen fordi man alltid har et GODT RÅD. Jeg er lei av mennesker som ikke tålte svaret mitt når jeg fortalte hvordan jeg – og vi –  hadde det. Jeg er lei av samtalestoppere og bortvendte blikk – jeg er lei av å svare på høflighetsfraser for så å bli forkastet før jeg rekker å svare skikkelig. Jeg er lei av at følelsene og situasjonen vår ikke tas på alvor. Jeg er lei av feigheten og unnskyldningene. Vi burde Skamme oss!

Mitt nyttårsråd til deg er: Tåler du ikke svaret så slutt for FAEN å spør. Og tørr du å spørre så ha i det minste anstendighet nok til å følge opp med et undersøkende motsvar eller to. Ikke svar med et sukk – eller ennå verre – la det hele falle dødt til jorden. Har du først spurt og fått et svar som tilsier at denne personen faktisk har noe å si eller behøver noe – så GJØR noe med det. Slutt å vei dine egne sorger opp mot den andres – slutt å finn unnskyldninger for å være et medmenneske. Kommunikasjon er noe vi ikke bare driver med for moro skyld – de fleste av oss ønsker å oppnå noe med det.  Vet du ikke hvordan du skal håndtere det vanskelige i kommunikasjonen – så lær deg det. Tenk over hva du vil si neste gang du står i en slik situasjon – øv på det – ikke bare la avmakten ta deg. Ikke feig ut – gjør en forskjell! Ikke forvent at den som ligger nede skal rasjonalisere, forklare og hjelpe deg å være et medmenneske. Jeg møter dette så ofte at det er umulig å ikke si noe om det. For vi har et STORT samfunnsproblem – i dag snakker jeg ikke bare på vegne av meg. DETTE gjelder oss ALLE. Vi burde Skamme oss! 

Vi lever i en verden hvor det er så viktig å ha masse venner, være del av et stort fellesskap og delta på mye og enda mer. Vi skal ha de rette feriene, vi skal ha de rette gardinene, vi skal kjøre den beste bilen og servere den beste maten. Vi skal gå på konserter, fjelltopper, eie båt, hytte og ha en økonomi som tåler minst 8 hotellovernattinger i året. Vi skal drikke og være glade i lystig lag og vi skal for enhver pris ALDRI noen sinne ha det verre enn DEG!! Faktisk hender det at folk blir fornærmet om jeg sier jeg er sliten – for de er også slitne. Men i alle dager?? Selvsagt skal du få lov til å være sliten, men nå spurte faktisk DU hvordan JEG hadde det! Spørsmålet mitt er da: Hvorfor spør du … EGENTLIG?? Antagelig fordi den sosiale konvensjonen (sitat: Sheldon Cooper) sier at du bør stille slike spørsmål. Du bryr deg mest sannsynlig ikke så mye om hvordan den andre faktisk har det – sånn helt ekte og rått. Mest sannsynlig forventer man et “jo takk, bare bra” svar – nok en høflighets frase uten innhold. Individualismens kommunikasjon er ofte uten innhold – den er bare et middel for å opprettholde og glorifisere ens eget ego. Vi burde Skamme oss!

Samfunnet i dag er i ferd med å bli et samfunn uten empati. Vi har dratt individualismen så langt at vi ikke lenger er i stand til å være EKTE medmennesker – med unntak av i bunnen av akevittflasken. DA skal vi frem med kjærligheten og unnskyldningene – da skal vi vise hvem vi faktisk er. FOR for et spill for galleriet. Dette vil jeg faktisk ikke være med på! Hva om vi snakket om det som virkelig betyr noe FØR vi når bunnen av flasken? For i morgen er alt glemt. Vi burde Skamme oss!

Vi må lære oss å ta vare på de som har det litt mindre godt enn andre i kortere eller lengre perioder – vi må lære det på nytt. Faktisk så må vi lære oss å ta vare på ALLE – også de som har det bra. For vi vet jo egentlig ikke hvordan noen har det – selv om vi tror alt er bra. Vi gjemmer oss bak høflighetsfraser som “alt blir bedre”, “nå må du ta vare på deg selv”, “bare ring om det er noe” eller “jaja, vi sliter jo alle til tider”. Hva FAEN er dette for en slags ansvarsfraskrivende adferd? Hva med å legge deg selv til side et lite øyeblikk og bare gi noen en klem, bake en kake og levere den på døra, invitere noen til å låne hytta di eller sette deg ned og LYTTE til det den andre har å si uten å presse ned over den andre at DU også har det fælt. I dag kan vi faktisk sende sjokolade, middag eller blomster bare ved å ta en telefon eller bruke en internett tjeneste – så ikke si du ikke har tid der du sitter foran tven, surfer på facebook eller lytter til gamle podcaster som skal fylle deg med nye selvutviklende tanker. Hva med å møte et menneske akkurat der det er og se hva som skjer? Uten å blandet ditt eget ego inn i situasjonen! Det står stadig overskrifter i aviser om mennesker som har gjort grusomme handlinger – eller blitt utsatt for overgrep. Dette følges ofte opp med et intervju av naboer og venner som ikke ante at noe var galt.  Det i seg selv sier meg at noe er galt med samfunnet. Vi er for mye overlatt til oss selv – og vi bryr oss ALT for lite. Vi burde Skamme oss!

Vi burde skamme oss! Vi burde skamme oss over at vi ikke er i stand til å SE andre mennesker og la dem få rom til å vise hvordan de faktisk opplever verdenen de lever i – med de følelsene dette representerer. Vi burde skamme oss over at vi alltid vet så mye bedre. Vi burde skamme oss over at vi faktisk ikke lenger stiller opp for hverandre annet enn med en telefon første juledag. Vi burde skamme oss over at vi antar at ALLE liker det samme som oss og at vi ser ned på de som ikke gjør det. Vi burde skamme oss over alle antagelsene vi gjør om andres liv – og som vi aldri noen sinne utforsker for å finne ut om er sanne. Vi burde skamme oss over den individualistiske kulturen vi så høylytt har applaudert frem – men som ikke lenger er i stand til å ivareta andre individer enn oss selv. Vi burde skamme oss over at vi faktisk FORVENTER at stat og kommune skal ta vare på oss – når vi selv knapt kan ta vare på våre nærmeste. Vi burde Skamme oss!

Det er på tide at vi slutter å lese selvhjelpsbøker og begynner å hjelpe andre – kanskje vil du se at det får positive effekter inn i ditt eget liv også!? Har du tid til å kjøpe en geit i Afrika så har du også tid til å ta en telefon midt på året. Kan du surfe på telefonen på WC (noe påfallende mange gjør) så kan du vel sende en sms også?? JEG bryr meg ikke om hvor du er når du rekker ut en hånd – men jeg bryr meg faktisk ganske mye om hva du gjør mens du velger å ikke rekke den ut. Vi burde Skamme oss!

Det har gått for langt når vi bare elsker andre i en kommentar på facebook eller når vi alle nikker samtykkende til at #metoo har gått for langt, vel vitende om at de som virkelig har en metoo historie å fortelle med stor sannsynlighet sitter taus fordi man er redd for mistroen man akkurat har vært med på å heie frem.  Det har gått for langt når vi koser oss med Petter uteligger på tv når naboen sitter alene bak veggen og det har gått for langt når vi må ha en invitasjon for å kunne besøke hverandre. De som aller mest behøver et besøk inviterer ALDRI noen. Individualismen handler mest av alt om penger og karriere – og minst av alt om det som er viktig – medmenneskene. Det har gått for langt når individualismen har blitt egoisme. Vi burde Skamme oss!

Mitt ønske for 2018 er at vi begynner å ta inn over oss noen litt mer kollektivistiske tanker – og begynner å bry oss på ordentlig – sånn helt ekte inne i hjertet – og ikke bare late som. For påtatt empati har helt motsatt effekt enn ønsket. En dag kommer også DU til å behøve noen.

Neste gang du møter en Helt … ta en ekstra titt og du vil i kjølevannet av bragden se en rekke av ansvarsfraskrivelser, manglende kommunikasjon, manglende empati, fraværende medmennesker, individualister og egoister … og sist men ikke minst et menneske som har vært nødt til å stå i det – tåle det og overleve det – ALENE. Bak Helten sitter det som regel et helt samfunn og koser seg med sitt eget velbefinnende. Vi har glemt å forvalte vår aller største ressurs – medmenneskeligheten. Vi burde skamme oss!

Bloggen finner du også på facebook. Følg meg gjerne der. 

 

#medmenneske #empati #kjærlighet #individualisme #egoisme #sammen #kollektivisme #skam

6 kommentarer
    1. Utrolig bra skrevet og treffer noen og enhver. Jeg vil ønske dere begge et Godt Nytt År og håper på et godt samarbeide i 2018.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg