Kaller General Fixit til fronten … Kaller General Fixit …

Jeg klager ikke – tror jeg. Jeg forsøker bare å vise hva som skjer og hvordan vi faktisk lever – for pårørendehverdagen byr på noen overraskelser. Før jeg skriver videre må jeg nok en gang bare forsikre dere lesere om at det jeg skriver er godkjent av Vidar. Det er nemlig like viktig for ham å få frem hvordan livet har blitt – som for meg som hans nærmeste pårørende. I fellesskap forsøker vi å vise et sannferdig bilde av vår hverdag – både hans utfordringer og mine. For er det noe vi begge behøver – så er det forståelse.

Man skulle tro jeg snart var kommet til et punkt hvor jeg ikke lot meg overraske mer. Men det sitter godt i ryggmargen at jeg forventer at Vidar, slagrammet samboer, skal tenke og gjøre helt normale ting. Men sånn er det ikke. Faktisk er det litt som en tornado som surrer rundt i huset. Det er veldig mye han får til på egenhånd – det er bare ganske mye som ligger igjen i kjølevannet av mestringen hans. Bak ham kommer nemlig General Fixit (les:MEG) som fjerner alle spor og legger tilrette i forkant. Det være seg at dorullen til stadighet har falt i vasken eller at hele badegulvet er vått når han har barbert seg. Hvor er vinterjakka? Er det glatt ute? “IKKE ta musa ut av musefella UTEN hansker” og “HEI du – nå mistet du en bit med sjokolade ned i sofaen” … eller noe så enkelt som at kjøleskapsdøren til stadighet står åpen (NÅ har vi fått en med alarm). 

I går morges skulle Vidar rydde bort kopper og fat fra salongbordet i stua. På vei til kjøkkenet falt et lokk fra en salatboks på gulvet i stua og i overgangen mellom stue og spisestue falt en kniv med et høylytt plingeling i gulvet. Tre timer senere hadde Vidar galant tråkket over både lokket og kniven en fem seks ganger – de eksisterte ikke lenger i hans bevissthet. General Fixit til attakk og både kniven og lokket ble fjernet. Bare en bagatell kanskje – men mange bekker små … Det er en utfordringen er at Vidar ikke alltid har vært sånn og det er både vondt å stadig se det som ikke fungerer og slitsomt å være på allerten hele tiden. Vidar var både ryddig og oppmerksom før hjerneslaget. Nå mugner brødet i skapet uten at han reagerer, han setter frem grønn skinke fra kjøleskapet og oppdager aldri at han mangler melk eller ren joggebukse før det er helt tomt. Siden jeg hverken drikker melk, spiser brød eller bruker joggebuksene hans så må jeg altså sørge for å holde tingene hans med oppsyn og aller helst sørge for at han ikke våkner alene hjemme en hverdag uten melk, brød eller rene klær. 

Heldigvis gjør han nå og da noen store heltedåder som jeg applauderer fra sidelinjen. I går, blant annet, når jeg i går ba ham om å SJEKKE om støvsugeren virket (jeg trodde slangen var tett) og han støvsuger hele kjøkkenet – til tross for at han hadde kjempevondt i ryggen OG at vaskedamen kommer i dag. Eller når han med brask og bram tar livet av en DIGER edderkopp – noe som viste seg å være en LODOTT. Eller når han forsøker å skjære brødet selv – med eggen på kniven OPP. Grunnen til at jeg vet alt dette er fordi det var JEG som måtte gi ham smertestillende etter støvsugingen – det var jeg som (en halv dag senere) fjernet den døde lodotten og det var jeg som snudde kniven slik at brødet ble skjært. 

Gårsdagen var nok en gang en helt vanlig hverdag hos oss. Vidar hadde sine planer klare, men de rene klærne han skulle brette står fremdeles og venter på å bli brettet. Det er slett ikke alt som blir gjort etter planen. MEN Vidar fikset deler av middagen selv. Han skrelte og kokte poteter OG han forsynte seg med tyttebærsyltetøy. Dvs det tyttebærsyltetøyet som jeg fant frem etter at vi hadde oppdaget at vi manglet ketchup til pølsene hans og behøvde en erstatning. Mens vi lette etter noe annet en ketchup ble maten min kald – hva er nytt liksom?? For ting tar tid – i døråpningen til matskapet sto nemlig Vidar og ville ha hjelp. Jeg måtte som vanlig be ham om å flytte seg. Han tror nemlig fremdeles at jeg er 15 cm bred og ikke behøver mer plass enn en liter melk. Så vanlig prosedyre er: Han ber om hjelp – jeg ber om rom til å komme frem – han flytter seg 10 cm – jeg ber om mer rom – han flytter seg 10 cm til og grynter litt – jeg BER om mer rom … osv … hahaha.. Etter en tre fire slike runder har jeg plass nok til å kommer frem for å hjelpe ham. Ja ja … vi endte i alle fall opp med syltetøy fremfor ketchup … og jeg endte opp med en overraskelse når jeg skulle rydde for kvelden. Hva som skjedde kan du se her. 

Vidar fikser mye selv – og jeg fikser resten – pluss alt han klundrer til på veien. I skrivende stund forsøker Vidar å slå av tven samtidig som han knekker nøtter. Resultatet er at han trykker på alle mulige knapper og henter opp den ene menyen etter den andre på tvskjermen. Når jeg forteller ham at han må trykke på den store AV knappen – så smiler han og ler “ja selvfølgelig”. Vi kan ikke gjøre noe annet enn å le – for sånn er det bare. 

Dagene mine er fylt av slike små uhell og forunderlige ting som Vidar plutselig ikke forstår seg på. Vi har vel på en måte avfunnet oss med det. Sammen ler vi av det og sammen forsøker vi underveis å både lære noe og å finne løsninger. Sånn er det bare her i huset. Vi kan jo trøste oss med at NÅ – endelig – etter to år så huske han å slå på avtrekksvifta når han går i dusjen. Team BrovoldMerula Ruler  … med god hjelp av General Fixit 🙂 

 

Bloggen finner du også på facebook – velkommen inn og følg oss gjerne. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #hverdag #pårørendehverdag #psykologi #konsekvenstenkning #hjernen #helse #familie #livet

 

4 kommentarer
    1. Jeg blir rørt av kjærligheten mellom dere jeg <3 Tålmodighet og kommunikasjon er dere jo helt råe på! Jeg ønsker dere begge en fin dag 🙂

    2. Det skal ikke være lett … godt med en god porsjon selvironi og humoristisk sans tenker jeg. Men må jo bare innrømme at min drømmemann også kan gjøre mange av de tingene du sier Vidar gjør, selv uten å ha hatt hjerneslag eller andre sykdommer. Som å ikke lukke kjøleskapdøra, ikke slå av stekeovnen eller kokeplatene etter å ha laget middag, og det siste nå: Dusje uten å lukke dusjdøra! Og det fant han ikke ut før han var ferdig, og det var vann over alt …

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg