Livgivende ord …

Vidar sitter i stolen i stua og prater. Selv om han har Afasi så er det ikke alltid at du kan merke at han har en språkutfordring. Selv merker jeg selvsagt at han ikke prater like mye som før. For Vidar kunne prate – han var en kjempesosial fyr som kunne snakke hjertebank på meg. Det fløt i grunn non stopp en ordflom fra ham – og vi sovnet ALLTID alt for sent om kvelden fordi han ville prate. Så vi lå der – i armkroken tett i tett og pratet – i time etter time – bare fordi det var så godt. Den beste tiden av dagen var disse kveldssamtalene våre. <3

Med et trylleslag ble ordene borte – hjerneslaget hans tok språket og initiativet – og hukommelsen. Selv om vi har opprettholdt de gode stundene om kvelden og armkroken alltid venter på meg når vi har lagt oss – så har det vært adskillig stillere hos oss. Sakte, men sikkert kommer det tilbake og vi prater fremdeles mye sammen. Forskjellen er at det som regel er jeg som har tatt initiativ til samtalen og så følger han meg gjennom det vi snakker om. På mange måter har jeg blitt vant til det – det er utrolig hvor mye man kan tilpasse seg. Heldigvis endrer han seg hele tiden i positiv retning og nå skjer det stadig oftere at det er Vidar som starter samtalen Likevel var det et ytre stimuli som måtte til for å få ham til å si noe – noe som utløser et minne eller en tanke – feks fra tv eller internett. Og som så ofte før så merker jeg egentlig ikke at det har vært slik før det skjer en endring … 

… og endringen har kommet!

Nå snakker Vidar ut fra seg selv. Stadig oftere kommer ideene og tankene fra ham selv uten nødvendig ytre stimuli. Jeg oppdaget plutselig at han satt og fortalte meg om hva han hadde gjort på treningen hos fysioterapeuten her om dagen – i detalj. DET har aldri skjedd før. Det er første gang på 2 år og 9 måneder at Vidar forteller meg detaljer fra sin egen hverdag. Tidligere har han bare fortalt at han har vært hos fysio eller ergo – men aldri noen spesifikke detaljer eller lister over hva han faktisk gjør der. Han kunne fortelle at han har syklet – men det stoppet liksom der. Nå satt han med ett her og snakket om hvordan han tok øvelser på gulvet, at han varmet opp på sykkel først, og at han tøyde før han fikk massasje. DET er en fullkommen historie – en erindring skapt i hans eget hode og ord formet av hans hjerne og munn. Jeg kjenner at jeg svelger tårer … og jeg møter ordene som en hjemkommen kjæreste som har vært borte i mange, mange år …

Om noen kunne ane hvor stort dette er … Hvor stor en merkedag dette er i livet vårt. Hvor ydmyk man blir når den man elsker kommer tilbake til oss slik – bit for bit. Og hvor lite alt annet faktisk betyr. At den bilen, hytta eller de riktige skoene egentlig ikke ER noe som helst å trakte etter. Jeg ville ikke byttet NOEN ting for ordene hans …

Men midt i all denne gleden fylles hjertet med sorgen over det som har vært borte … for først NÅ kan jeg tillate meg å kjenne på den. Som pårørende har jeg merket dette paradokset flere ganger – at glede over ny mestring bærer med seg en porsjon sorg. For meg viser det bare med all tydelighet hvor viktig og hvor store disse ørsmå fremskrittene er. For det ER Vidar som kommer tilbake – og jeg er lei meg for at jeg av og til glemmer hva som har vært borte fordi jeg er så opptatt av å ta vare på det som ER her. NÅ skal jeg endelig se frem til disse historiene hans igjen – og glede meg over at han er her ennå litt mer enn før.

Ord … så lite … så stort …  

 

Bloggen finner du også på facebook – følg meg gjerne der.

 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #språk #kommunikasjon #samtale #fellesskap #familie #livet #ord #glede #ydmykhet #helse #psykologi #kjærlighet

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg