Meg og Børli i sokkelesten foran bålet …

Jeg er på selverklært hvileferie – og gir meg selv rom til å reflektere litt igjen.

Her jeg er ligger den ingen bibel på rommet – men en gullforgylt diktsamling av Hans Børli ved peisen.

 

Ta vare på deg selv! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått den beskjeden de siste tre årene. Ikke bare har jeg fått høre det selv – jeg sier det til andre selv også. Og jeg irriterer meg over at jeg sier det. For hvordan tar man egentlig vare på seg selv når hele livet er snudd opp ned og du lever i permanent brannslukkermodus? 

Jeg er jo ikke dum? Jeg vet faktisk veldig godt hva som skal til for å ta vare på meg selv. Jeg bør trene mer, spise bedre, sove mer, hvile og gjøre hyggelige ting sammen med mennesker som gjør meg godt. Jeg bør ta massasje, bruke fuktighetskrem og gjøre yoga og avspenning – jeg må sette av tid til meg selv. Likevel får jeg det ikke til. Tiden strekker ikke til for oss begge.

Det er ikke fornuften eller viljen det er noe galt med – ei heller kunnskapen. Det som er at jeg er en moderne Edward Saksehånd – bare med en brannslokker på hver finger. De er ikke så lette å ta av – de har liksom grodd inn i knoklene mine og blitt en permanent del av meg. For med disse brannslokkerhendene holder jeg et helt annet liv oppe. 

Som pårørende til en slagrammet samboer er livet mitt knyttet opp mot ham med en saftig blåknute. Har du noen gang stått i kø på legesenteret og opplevd hva som skjer når det akkurat er din tur – og så ringer telefonen? Er det du eller telefonen som blir betjent først? Selvsagt tar de telefonen – og du venter litt til. Sånn er livet som pårørende – når “telefonen” til min slagrammede samboer ringer – så settes jeg på vent. Det er alltid hans behov som kommer først. Det er liksom ikke så lett så la være å tørke opp den melken som hånlig trekker seg inn i sofaen eller å snu det døve øret til når han du elsker mest roper om hjelp for 3. gang denne natten. 

Men jeg forsøker å ta vare på meg selv hele tiden. Jeg hviler når jeg kan og tar en og annen pusteøvelse mellom slagene – noe mer er det i grunn ikke tid til. Faktisk har det å ta vare på meg selv blitt nok et stressmoment midt i det hele – for jeg VIL jo! Faktisk lengter jeg etter disse lommene av frihet og hvile noe helt desperat – og griper dem begjærlig når jeg ser dem. 

Når det ikke er NOENTING jeg behøver å gjøre – så bare ER jeg. 

 

For snart et år siden fylte jeg 50 – og øverst på ønskelisten sto “ta vare på meg selv” gaver. Jeg ønsket meg spa og behandlinger, reiser og hvile. Og det fikk jeg. Men fikk jeg benyttet de tre timene med hvile i flyt tanken? Eller spabehandlingen som bare er 2 minutter med bil hjemmefra? Nei! Et år har gått og jeg har måttet se deadlinen for alle gavene komme mot meg som en bråttsjø. Tiden løper fra meg og jeg snurrer rundt i et dragsug av oppgaver og andres behov. Hvordan skulle jeg egentlig få til dette? 

Det skulle ikke være mulig å få til dette alene. Jeg var heldigvis heldig og min samboer fikk et rehabiliteringsopphold akkurat nå i påsken. Slikt kan man jo ikke planlegge – man tar det man får når man får det. Til alt hell hadde jeg flyttet noen dager ferie fra i fjor til i år og hadde allerede planlagt tre fridager fra jobb. Til alt hell så faller altså hans rehabiliteringsopphold på disse tre dagene. Endelig øynet jeg en mulighet for en skikkelig pause. 

Det er fælt å si at jeg synes det er godt med en pause fra ham – men jeg må si det er både på godt og vondt. Jeg elsker å være sammen med ham samtidig som jeg behøver hvile og fred. Jeg kan ikke få i både pose og sekk dessverre. Samtidig som jeg syntes det var deilig å være alene så må jeg innrømme at det kom noen tårer når jeg videochattet med ham senere samme kveld – det er SÅ godt å se ham. At kjærligheten mellom oss er bunnsolid og stor er det heldigvis ingen tvil om. 

Når man er sliten så blir det meste tungt og litt bratt, men jeg kvinnet meg opp og  en liten telefonsamtale senere var jeg booket inn på Finnskogtoppen og klar for å endelig bruke en svært kjærkommen 50 års gave – 2 uker før gavekortet går ut på dato. 

Nå har jeg vært her i et døgn og kjenner VELDIG at dette har jeg behov for. Pulsen er fremdeles for høy – og jeg vet ikke om fire dager er nok tid for å få den ned. Men jeg forsøker så godt jeg kan – og NYTER hvert sekund. Her kan jeg tasse rund i sokkelesten på deilige varme gulv. Jeg stirrer inn i flammene i peisen og nyter bålkomaen. En helt time fløt jeg på ryggen i bassenget før jeg krabbet opp i “trykk kokeren” og fikk varmen igjen med et deilig boblebad. Ute skinne sola fra blå himmel og de drypper liflig fra torvtaket langs solveggen. Jeg drikker urtete og knasker frukt – og bare nyter tilstedeværelsen. Jeg bare ER!

Jeg har vært her før – for 2 år siden. Den gangen var Vidar mye dårligere enn i dag og jeg “la meg selv inn” for fire dagers hvile. Selv om jeg visste at jeg var sliten den gangen så lot jeg meg overraske av styrken på gråten som flommet helt uventet opp i meg der jeg lå midt i gymsalen og skulle være med på avspenning. Snørr og tårer i fri flyt der jeg lå og forsøkte å ikke la snøftene mine jalle fra vegg til vegg. der jeg lå på ryggen i det musestille samværet med andre hvilende avspenninger. Kroppen fortalte meg med all tydelighet – der ørene mine fyltes av salte tårer –  at NÅ skal du ta vare på deg selv litt. DETTE er min stund. 

I dag er jeg noen erfaringer rikere – så jeg tar med meg et lommetørkle når jeg går til avspenningen. Sorg og stress har satt seg i kroppen og jeg har planer om å legge noen av det igjen her på fjelltoppen før jeg reiser hjem. Jeg skal plukke ut noe av dette gamle fra bagasjen og puste det ut der det ligger begravet langt inne i brystet. Det kan gjøre både godt og litt vondt å ta vare på seg selv – men godtvondt er det som må til noen ganger. Jeg er ikke redd for følelsene mine – tvert om så favner jeg dem grådig. De er jo kompasset mitt – som forteller meg hva som er viktig for meg. Behøver jeg å grine ut litt så blir det sånn – tårer er fine transportskip for gammelt grums. Og bare så DET er sagt så griner jeg ikke over egne tårer … jeg nyter derimot solen som kommer etter regnet 🙂 

Hva er det som skal til for å hjelpe deg som pårørende? Selv vet jeg at ingen kan avlaste hverdagen min med rehabilitering, søl og den dårlige hukommelsen til Vidar – for vi vet aldri når hjelpen må være tilstede. Livet med jobb og store omsorgsoppgaver tar på og jeg er ikke vanskelig når jeg klager på slitenheten min – sannheten er at det jeg behøver finnes ikke. Jeg må rett og slett bort fra min egen virkeligheten av og til for å få en pause. Så om noen spør meg så vet jeg selvsagt hva jeg – og så mange andre pårørende med meg – behøver! Jeg (vi) behøver koordinerte rehabiliteringsopphold for oss begge – hvor JEG får et opphold, på blå resept, på Finnskogtoppen <3 

Med ønske om den beste påsken til alle – og en bønn om at alle som trenger det finner den hvilen og restitusjonen dere behøver.  <3

 

#LHL #LFS #NFS #pårørende #hjerneslag #hjerneblødning #pårørendehverdag #hjerneslagstopperikkemeg #finnskogen #finnskogtoppen #hvile #restitusjon #glede #takknemlighet #spa #nytelse #hvajegbehøver #tavarepådegselv

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg