Kan du høre mitt handikap?

Jeg har sagt det til de fleste – at Vidar (slagrammet samboer) har et stort språklig og kognitivt handikap.

“Han som prater så flott??”. De fleste rister på hodet i vantro – DET kan vel ikke være riktig? For Vidar ler på de rette stedene, er både enig og uenig i saker og ting, og kan holde både lange og gode samtaler. Man tenker ofte at språket enten ikke er tilstede – eller så er det der. Sånn er det ikke – og i dag fikk jeg et veldig godt eksempel på hvordan det kan rote seg til. Kanskje kan dette bidra til å forstå hvor kompleks en språkskade faktisk er – jeg håper du tar deg tid til å lese. For både Vidar, jeg som hans samboer og mange flere som oss har behov for at de rundt oss forstår. Det er nemlig ikke tilfeldig at Vidar så godt som aldri ringer til noen, går på besøk eller oppfordrer til en samtale selv.

Å sitte ovenfor et mennesker som ikke forstår hva som skjer – når han selv har gått seg hjelpeløst fast i sitt eget språksenter er og blir den største skrekken og fornedrelsen. I det øyeblikket forsvinner det lille som er igjen av selvtillit like raskt som et maiskorn i en hønsegård … og antagelig er samtalepartneren like lamslått. Men lammelsen varer sjelden lenge. Fase to slår som regel inn etter fire og et kvart nanosekund og så er man plutselig kommandør for Operasjon Ordleting. Resultatet hos Vidar er taushet. 

Det er bemerkelsesverdig hvor mange ord et menneske faktisk kan utekspedere i minuttet – sånn helt tilfeldig. Og mens den andre freser ut forslag like raskt som en tennisball maskin spytter tennisballer – så forsøker Vidar bare å ikke bli truffet av ordflommen. Det viktige ordet forsvinner mens han fortvilt forsøker å dukke unna ball for ball i håp om at maskinen skal gå tom og gi ham akkurat det pusterommet han behøver for å finne frem til de rette tankene i sitt eget hode – og formulere ordet han vil ha ut selv. Når den andre parten endelig gir opp – så har hukommelsen til Vidar galant fjernet ethvert minne av hva som skulle sies og hva man hadde snakket om. Ordtennisball dukkingen er så krevende at med den så er samtalen effektivt stoppet. 

Vi kan ikke annet enn å håpe at de rundt oss etterhvert forstår kompleksiteten i språkutfordringene hans. Selv har jeg vært heldig – jeg hadde med meg en svært nyttig bagasje inn i forholdet vårt: Sokratisk spørremetode. Det er nemlig ikke ordene som blir borte alltid, men at betydningen av ordene endrer seg og han bruker feil ord. Da hjelper det å være en nysgjerrig og utforskende samtalepartner. Hva skal du bruke dette til? Hvor var du da du så dette du vil fortelle om? Er det noe som finnes her i huset? Hvilken farge har den? Sakte, men sikkert sirkler vi oss inn mot sakens kjerne – og BOOM der har vi den. Krevende, men helt nødvendig for at Vidar skal få sagt hva han vil. Og hvem liker å alltid brenne inne med det de vil fortelle? Selvsagt skal Vidar snakke – på sin måte. 

Så var det dette eksempelet da – det startet slik: Vi sitter og ser på et program om fotografering på tv. Dette leder oss til å begynne å se på bilder – for vi er begge to interessert i foto. En koselig stund sammen med diskusjoner om utstyr og ting vi liker eller ikke liker i bilder. Men så sier Vidar plutselig “Har du et slikt kort? Hadde ikke jeg et slikt kort en gang?”  Hmmm .. hva snakker han om nå? Vidar fortsetter “Et slikt kort som du får når du har tatt mange bilder!”. Jeg forstår at nå står vi godt plantet på et av disse undervannsskjærene. Hva i alle dager er det han forsøker å fortelle meg? “Mener du medlemskort?” “Ja … eller nei … eller …?!! Et sånt kort som du får når du har tatt mange bilder, jeg vet at jeg har fått et slikt” Jeg skjønner at her må det spørsmål til – vi har vært her før. “Hvor har du fått det kortet da?” Vidar vet ikke. “Jeg har aldri fått noe kort av noen som helst fordi jeg tar bilder. Mener du kanskje negativer?” Nei, det var ikke negativer. Ikke var det printede bilder heller – eller minnekort. Men så kommer det et hint: “taxisjåføren spurte meg om det i går”.

Aha … vi snakker faktisk ikke om bilder. Og det er slik det ofte skjer. Vi snakker om én ting og så får Vidar en tanke om noe helt annet og så blander hodet hans sammen de to tingene – uten at han selv skjønner at de ikke hører sammen. Jeg fortsetter utspørringen. “Mener du TT kortet?”. Nope! “Ledsagerbevis?”. Nei. “Honør kortet?” NEI!! Jeg er i ferd med å gå tom for kort … Men så kommer jeg på hva han sa aller først. “Du får det når du har tatt mange bilder” Aha!! “Mener du et sånt kort som du får når du har betalt mange ganger hos fysioterapeuten og hos drosjen?” “JA, DET var det jeg ville si ja. Hva heter det? Har jeg et sånt?” “Du mener frikort!!! Og JA, du har et slikt”  Phju … !

Med det var problemet løst. Slike undervannskjær går vi på daglig – og ofte flere ganger hver dag. Vi legger knapt merke til dem selv lenger – for vi har blitt vant til å snakke slik sammen. Men i selvransakelsens navn så har det gått opp for meg at dette er ekstremt krevende å leve med – for oss begge – og det gjør oss isolerte og utrygge i situasjoner hvor Vidar må være alene. Hva skjer om han går seg bort alene? I vanskelige situasjoner blir språket MYE verre. Hva skjer om han plutselig skulle miste telefon og/eller nøkler? Det er ikke fritt for at jeg bekymrer meg. 

Vidar har fått utdelt et annet kort – fra Afasiforbundet – som skal hjelpe ham når språket svikter i sosiale sammenhenger. Dessverre husker ikke Vidar at han har dette hjelpemiddelet – så det blir liggende i bunnen av veska.

Derfor viser jeg deg det her i dag: 

Neste gang du møter Vidar, eller en annen som du vet, eller har hørt, har problemer med språket – slå av tennisball maskinen. Ikke start Operasjon Ordleting! Pust med magen – gi den andre GOD tid til å tenke. Det er ikke så farlig at det blir litt stille noen minutter og premien er at du kanskje får en lang og god samtale i stede for de vanlige hintene om vær, vind og helse. Still utforskende spørsmål! Vær nysgjerrig på det den andre viser vilje til å snakke om. Ikke stil JA NEI spørsmål. Det er nemlig ikke en samtale, men et intervju 😉

 Sammen er vi sterke – og DU er viktig for at den andre blir flinkere til å bruke språket sitt <3 Spre ordet!!

 

Om du har lyst til å følge bloggen vår og se ennå mer fra livet vårt etter hjerneslaget – så finner du den på facebook ved å trykke HER.

 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #hjerneblødning #pårørende #hjerneslag #hukommelsestap #hverdagslivmedhjerneslag #språkbarriere #hjernen #snakktilmeg

 

2 kommentarer
    1. Veldig gjenkjennelig! Plutselig skiftes tema, og han tenker at jeg har samme bilder i hodet som han har. Nå har vi levd med afasi i 11 år, og det har heldigvis gått framover på disse årene. I starten minnet hverdagen om “20 spørsmål” med Knut Borge. Det er krevende for begge parter.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg