Korthus, semibarbering og dårlig ånde …

Planen var at jeg skulle skrive et innlegg om den strålende nyheten ved at Vidar (slagrammet samboer) pakket mesteparten av klærne sine selv – når han i dag skulle reise til Sunnaas på nok et rehabiliterings opphold. Ikke bare pakket han selv – han gjorde det på eget initiativ – fordi han ville. Hentet frem undertøy, sokker og tskjorter. Klødde seg i hodet og grublet over hvor mange par sokker som behøvdes – og la det hele i fine bunker utover spisebordet. Som alltid svulmer jeg over av stolthet når han mestrer. Og som alltid tenker jeg at NÅ, endelig, blir det litt mindre for meg å gjøre. Men hovmod står for fall. 

Det er disse detaljene som velter det meste – alt dette andre som også skal ned i kofferten og ting som må forberedes. Briller, brillehus og snor til å henge brillene i. Har han husket å ladde telefonen? Ekstra sko, regntøy og toalettsaker? Toalettsaker ja – men de skal jo brukes før han drar så da må han utsette den delen av pakkingen til i morgen tidlig. Samtidig kommer Vidar på at hodet skulle hatt en liten barbering – kan jo ikke møte opp ustelt på håret. Det er da korthuset til Vidar begynner å svaie – for  barbermaskinen er nemlig ikke ladet. Den synger på siste verset så den holder bare akkurat til en hårklipp – og så må det laddes på nytt. Og hårklipp = hår over alt = dusj = planen min rakner. Sukk … og med det ramlet mitt pårørendekorthus sammen også.

Jeg hadde nemlig nøysomt regnet ut at vi ikke behøvde å kjøpe inn flere plaster til det leggsåret – som vi allerede hadde bestemt skulle skiftes på på MANDAG – før han dro – og ETTER at han hadde dusjet. Når håret må klippes søndag (noe det MÅ i følge Vidar)så må han også dusje søndag kveld. Det igjen fører til at leggsåret blir stående med samme bandasje i 6 dager – om vi må skifte bandasje søndag. Egentlig skal det gå bare 3 dager mellom hvert skift, men jeg hadde liksom overtalt meg selv at det ville gå greit med 5 dager – så slapp vi å involvere andre på Sunnaas til dette.

Leggsåret, dusjen, hårklippen og den elendige barbermaskinen velter alle planer. Det hele ender med at det blir halvveis hårklipp søndag kveld før barbermaskinen begynner å summe som ei brisen humle og blinker rødt og iltert før den kiler seg fast i hakeskjegget til Vidar. Siden resten av håret nå må klippes mandag morgen så betyr det at det må en ny dusj til mandag også. Hadde tatt seg ut å komme halvklippet på rehab – kul “Dude” på ene siden av hodet – og Munk på andre siden! Jeg velger å legge på de to siste vanntette bandasjene jeg har over leggsåret og slipper Vidar inn i dusjen søndag kveld. Da kan jeg skifte bandasjen i morgen tenker jeg – og føler meg smart. 10 og et halvt minutt senere har Vidar glemt alle formaninger om å la plaster være plaster – i fred – og river vannbarrieren av så snart han er ute av dusjen. 

Korthuset klapper sammen – et kort om gangen. Flopp, flopp, flopp. Vi er oppe i grisotta mandag morgen – jeg skal rekke å komme meg på jobb samtidig som Vidar får frisyren på stell, leggsåret stelt, pikkpakket pakket og kroppen nydusjet og fin. Etter hårklippen oppdager jeg at Vidar har glemt å barbere rundt hakeskjegget som jeg trimmet kvelden før. Dermed blir det endring i planen igjen. “Når jeg nå har klippet håret ditt så må du barbere deg på haka, mens JEG dusjer.” Jeg har gjort det før, men i dag kunne jeg bare ikke gå på jobb uten dusj – slik jeg ofte må gjøre når vi begge må bruke badet om morgenen. En ting er å føle seg som en skitten lort – jeg behøver i alle fall ikke se ut som en. Nå må jeg tenke tidsbesparing. Vidar er ikke helt enig, men jeg har bestemt meg. “DU barberer – JEG dusjer – sånn må det bare bli.” Halvveis gjennom dusjen oppdager jeg at Vidar ikke er på badet. “Skulle du ikke barbere deg?”  Jeg roper ut gjennom den åpne døra. JO, det var jo sant. Det hadde han glemt og var i full gang med noe pakking igjen – eller mest av alt forsøkte han å få oversikt.  

Nok en påminnelse måtte til før det faktisk ble noe barbering – for nå begynner hodet hans å bli fullt. Det skjer for mye rundt oss. Og som alltid når jeg blir stresset – så synes Vidar at mine muntlige beskjeder begynner å ligne mindre og mindre på hjelpende kommentarer – og mer og mer på bjeff. Som de fleste vet så er bjeffing lite konstruktivt – i alle fall på mottakersiden – så nå må vi også forholde oss til at Vidar blir litt såret. Jeg prøver å skjerpe meg – men klokka tikker høyere og høyere i bakgrunnen – og jeg forsøker å spare tid med å bruke færre ord. Det er ikke lett å snakke raskt og konsist – med et smil i stemmen – spesielt om du må rope fra et annet rom – til en med Afasi. Jeg ber innstendig på innsiden “Oh hellige kamel – ikke sett deg på tvers i halsen – han kan faktisk ikke noe for det”!

Så halvnaken og med håndduken rundt håret løper jeg rundt i leiligheten og sjekker mens vannet drypper over alt. Har du pakket Cpappen? Kateter? Er det så lurt å legge ipaden akkurat over hjørnet på Cpapp maskinen i kofferten? Jeg flytter ipaden til veska og forteller Vidar at den ligger tryggere der enn i kofferten. Så blir den ikke knust liksom. Vidar er helt enig og så går han for å legge den myke bomullsveska MED ipaden ned i kofferten l!!!  Men ….?!?! Jeg svelger hårete kameler mothårs og forsøker å forklare risikoen for at ipadden blir knust mellom harde gjenstander i kofferten – EN gang til – UTEN å bjeffe. 

Jeg fortsetter overkontrollen etter å ha funnet frem dongeribuksen til Vidar, som hadde gjort seg usynlig – ikke Vidar altså, men buksa – der den lå alene, midt på den eneste stolen i soverommet. Er tablettene pakket? NB husker du at du skal ta en løs pose og ikke den medisinposen som henger fast i de andre i kveld? “Jaaa, da!!” Vidar er forståelig litt oppgitt over overformynderiet mitt – og jeg forsøker å svelge kamelen som rauter langt nede i halsen om at DET har Vidar glemt lenge før han skal ta medisinene i kveld. Har du tatt medisiner i dag forresten?? Nope, det var ikke gjort – og jeg finner frem vann og medisiner. Passer på å kose litt på ham mellom kommandoene – for jeg vet jo at jeg kommer til å savne ham noe så fryktelig når han har reist. Han ler litt av meg – for han vet jo selv også at det er som det er. Han surrer og jeg stresser – men romantikken skal få leve. 

Kyss, smask, koooos! Bjeff, bjeff, bjeff, bjeff, bjeff, bjeff, bjeff, bjeff! 

“Her har du en pose til skoene – pakk de inn så de ikke skitner til klærne i kofferten.” Selvsagt ender det opp med at skoene blir pakket ned av meg – for Vidar kom på at han hadde glemt å pakke tannkrem. Yttertøy? Jepp! Deodorant? Jepp! Vekkeklokke? Føøøøøkk …. vi må skifte batteri i vekkeklokken for den står!! DET fikser du Vidar!! “Men, hvor er batteriene da?” Vidar husker det ikke så jeg stuper ned i kjøkkenskuffene på jakt etter riktig type batteri – og lemper opp på benken et passelig utvalg av forskjellige typer. “De ligger på benken. Finn de som passer og skift batteriet selv” BJEFF!! Jeg hinker avgårde mot badet, med ene beinet i buksa, for å pusse tenner. Bare for å oppdage at tannkremen nå ligger på bunnen av Vidars koffert. Det kan underskrives at tannpuss uten tannkrem er en lite inspirerende opplevelse. 

Alt i alt så kom Vidar seg til Sunnaas – og jeg kom meg på jobb – om enn med litt dårlig ånde. Dette var første gang jeg overlot ansvaret til ham med å komme seg ombord i drosjen – og ut fra leiligheten med all bagasjen – helt alene. Jeg har alltid vært tilstede når han har reist – nettopp for å sørge for at alt kom med. Men jeg tror at alt ble med uten min hjelp – i alle fall det som var i kofferten og veska. DET er altså også en nyhet og enda en ting som nå mestres bedre enn før. Samtidig må jeg takke Sunnaas sykehus som lar meg være med på inntakssamtalen pr telefon og dermed redder meg fra å måtte ta fri en hel dag på jobb. Teknologien må vi bare omfavne og bruke for det den er verdt i en ellers krevende pårørendehverdag.

Vidar har vært KJEMPEFLINK til å klare mye mer selv – og jeg har vært KJEMPEFLINK til å hjelpe ham med alt han ikke rakk eller hadde oversikt over. Selv skal jeg øve på å ikke lytte så sterkt til tikk takket fra klokka og på å bli flinkere til å bjeffe litt snillere – selv med rautende, mothårskameler i vranghalsen. Det er vanskelig å forklare hvordan alt henger sammen, men vit bare at vi – tross alt – durer fremover på stedet hvil!

 

Ekstramateriale finner du på bloggens facebook side – her – følg oss gjerne der. 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #pårørendehverdag #kamelihalsen #kamelhår #sunnaas #fremgang #teambrovoldmerularuler

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg