På den andre siden av fortiden …

Høsten 2014 og jeg hadde i lang tid vært singel, alene med et stort pleietrengende hus og trippelarbeidende. Samtidig jobbet jeg med å kaste av meg ugreie boforhold og bagasje fra et tidligere samboerskap – og hadde en sønn som sto i en krise. Livet var, selv om det var selvvalgt, ganske bratt og for min del var det ikke den emosjonelle bagasjen som tynget, men alle tingene og uordenen som fremdeles omgav meg, huset og tomten jeg levde på. Jeg rakk liksom ikke over alt og energi nivået hadde sunket farlig lavt. Men så kom kjærligheten og banket på døra – i form av to blå øyne og den største og varmeste armkroken. Praten gikk lett, vi lo, drømte og gledet oss til fremtiden sammen. Nå skulle livet endelig komme på stell igjen – sammen var vi sterke. 

Men Vidar hadde også bagasjen med på lasset. Et hus som skulle selges og et avsluttet samboerforhold som måtte ryddes både med ting og økonomi. Han var sliten, jeg var sliten og sammen fant vi akkurat det vi behøvde – forståelse, kjærlighet og en oase av ro og tilhørighet. Ting fikk gå sin gang, tenkte vi. Vi tar det til sommeren når vi var ferdige med sammenflyttingen og hus salget hans. DA skulle vi endelig begynne å leve – og skape det vi hadde drømt om sammen; et hjem og et liv!

For dere som har fulgt oss en stund så vet dere at livet ikke ble slik vi tenkte.

17.mai 2015, som lyn fra klar himmel, ble Vidar rammet av en stor og alvorlig hjerneblødning. 

Jeg tenker ofte at kaos ikke er et stort nok ord. For vi hadde allerede kaos når katastrofen inntraff. Det var en tsunami som traff oss, en orkan klasse 6, is kulde, kulelyn og torden. På et øyeblikk sto jeg plutselig i ruinene av våre liv – total uforberedt, uten katastrofeutstyr og ganske så alene. 

Jeg … som pårørende … måtte gå videre allerede neste dag og håndtere slagmarken rundt meg – med både min og hans bagasje i sekken. Vidar i koma, hus som ikke kunne selges, et halvveis flyttelass … og etterhvert en svært pleietrengende samboer, uten noe særlig hukommelse og uten godt fungerende språk. Vi hadde ikke felles økonomi og jeg hadde ingen innsikt i de private økonomiske tingene som fulgte i kjølevannet hans.

Håndteres MÅTTE det. Inkassokravene lot ikke vente på seg, de flommet inn over meg som en mare. Det ene brevet etter den andre med uforståelige krav om ting jeg ikke hadde noen som helst kunnskap om. Hvor mange timer, dager, uker og måneder jeg har brukt på å sette meg inn i dette?!! Om jeg bare hadde visst – at det skulle forfølge meg i de neste 3, 5 år. At papirbunken skulle vokse seg større og større … at det skulle ende med flere tusen med sider kontoutskrifter og brev. Alt dette samtidig som vi sto i vårt livs største krise. Mens Vidar svevde mellom liv og død satt jeg og ringte kreditorer. Mens han fremdeles var så syk at han ikke kunne ta imot besøk satt jeg i møter med advokat. Og slik skulle det fortsette måned etter måned etter år. 

Midt i det hele totalrenoverer jeg badet, Vidar har en stor operasjon for å fjerne en binyre, jeg gjør et karriereskifte, pusser opp stua, soverommet og tilrettelegger livet i et gammelt hus for en funksjonshemmet samboer. Det er telefoner og avtaler hos fastlegen, fysioterapeuten, pasientreiser, hjemmesykepleien, hjemmetjenesten, ergoterapeuten, nav, arbeidsgivere, nyremedisinsk avdeling, urologisk avdeling, 7 rehabiliteringsopphold, endokrinolog, ortoped, tannlege, øyelege og et uant antall akuttsaker. Mange leger har spurt meg om jeg er helseutdannet – for læringskurven var steilbratt. For for meg handlet det om å lære og å forstå  suge til meg alt av kunnskap. For jeg skulle redde Vidar, redde meg selv – og redde fremtiden vår. Jeg var i full beredskap. 

“Jeg er sliten” sa jeg. Gang på gang. Sliten inn til margen, sliten inn i hvert elektron. Men jeg putrer videre, akkurat som Tomas Toget over fjellovergangen sa jeg til meg selv: “jeg vet jeg kan, jeg vet jeg kan, jeg vet jeg kan!” Det var få som forsto hvordan jeg hadde det – for få opplever å leve med slik belastning i hverdagen. Så jeg tilgir ubetenksomme ord, alle som kanskje trodde vi ikke ville være med, for INGEN kan forstå uten selv å ha vært der. Faktisk har det vært vanskelig for meg selv å forstå noen ganger – for det er helt uforståelig hvor kaotisk og vondt livet faktisk kan bli. Til og med for den som lever midt i det. Bare ved å ta én dag og én oppgave om gangen så kom vi i mål. Jeg sier vi  – for vi jobbet begge. Vidar har jobbet med å bli sterkere – jeg har tatt alt annet. 

Likevel vil jeg si at vi har levd. Vi har funnet de oasene vi behøvde for å samle energi underveis og jeg har vært opptatt av at livet ikke skal stoppe – selv om den verden vi kjente falt sammen. Vi har blant annet reist flere ganger til Hellas og Spania, vi har vært i Tromsø, Ålesund, Danmark og ytterst ut mot Stadt. Vi har spist ute, gått turer og faktisk også, om enn veldig sjelden, hatt gjester hjemme hos oss selv. Vi har vært i selskaper, selv om det noen ganger har vært mer et oppmøte enn en fest. Og ikke minst har vi blitt kjent med så utrolig mange flotte mennesker på veien. Samtidig har vi evnet å være kjærester, selv når rollene ble endret og jeg ble den som gjorde alt, bestemte og forsto. Mye takket være Vidars evne til å akseptere de forskjellene vi nå skulle leve med. Vi er teambrovoldmerula – og styrken i et team er nettopp det at vi er gode på forskjellige ting. Og vi har vært bevisste på å akseptere alt vi ikke har kunnet – og å erstatte fremfor å bli bitre over tapet.

I dag sitter vi i ny leilighet på Jessheims tak – og nyter utsikten. Det er fremdeles ingen bilder på veggene selv om vi overtok leiligheten 30. april. Kjøkkenøya er en gammel kommode og jeg må fremdeles skyve kasser med papirer unna for å komme inn i garderobeskapet. DETTE er bare bagateller. Det kommer på plass litt om litt. 

Gårsdagen ble brukt i rettsforhandlinger, noe som faktisk må til når den ene parten ikke lenger husker hva som har hendt og hva som er gjort og/eller avtalt. Partene ble enige og ENDELIG kan vi si at fortiden til Vidar og hans tidligere samboer ligger bak oss. Det har tatt oss totalt snart 4 år å komme til et sted hvor det BARE handler om oss i dette forholdet. Jeg skal ALDRI mer lese en av Vidars gamle kontoutskrifter eller klø meg til blods over beregninger som angår hans fortid. Jeg bruker mange store bokstaver her – for dette ER stort! Nå får jeg kanskje endelig litt tid til meg selv!

Å være nærmeste pårørende kan handle om så utrolig mye mer enn medisinering, påkledning og mat – for oss har DET vært det enkleste av alt. Gårsdagen var et paradigmeskifte hvor vi endelig kan legge fortiden bak oss – og dagen i dag er den første dagen av vår fremtid <3 

Det finnes mage hundre tusen pårørende i Norge – og de fleste av oss blir det en gang. Mange har som meg oppgaver som langt går utenom det som ofte ligger i den allment aksepterte definisjonen, omsorg og pleie, som de flest tenker at pårørendeoppgaven består av. Å være pårørende er for mange synonymt med å leve to liv, med sitt ene. Ikke bare lever de på randen av kaos, i krise og med alt for lite tid og energi … de mestrer!

Klem en pårørende i dag <3 De bærer antagelig på en bagasje du ikke ser. 

Om du er opptatt av livet som pårørende, eller ønsker å vite litt om livet med hjerneslag så kan du lese mer om dette ved å følge bloggen. Den har også en facebook side hvor du finner ekstramateriale. Du finner den ved å klikke HER  

 

 

#LHL #LFS #NFS #pårørende #pårørendehjerneslag #pårørendehverdag #psykologi #hjernen #familie #helse #økonomi #teambrovoldmerula

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg