Styrken og svakheten går hånd i hånd …

Jeg bråstopper midt i det. Blir stående å se på meg selv i speilet – stirrer på dama i speilet som stirrer like fortvilt tilbake. Står der med tannkosten i munnen, hvit tannpasta i munnviken. Blunker mot meg selv og kjenner at jeg våkner – sakte men sikkert våkner jeg opp og kommer ut av hodetåken jeg hadde forsvunnet inn i.  Det var jo ikke dette jeg skulle gjøre! 

Jeg skulle egentlig fjerne sminken rundt øynene mine. Planen var jo enkel nok den. Sminkefjerneren og bomullspadden ligger foran meg på vasken – urørt. Jeg har vært på dette stedet før, mange ganger. Jeg har vasket håret mitt utallige ganger i dusjen – uten å huske at jeg har gjort det. Så da vasker jeg det igjen og igjen for å være sikker. Tankene mine løper av sted foran meg – og jeg klarer ikke følge med. Jeg blir sittende fast i mitt eget hode og kroppen går videre i hverdagsritualene uten meg med på lasset. I dag like så. 

Vi står midt i en ny krise. Vidar på sykehus med en kropp som kjemper imot behandlingen han bør få –  jeg som pårørende med nye utfordringer å forholde meg til. Nytt å lære, stress for å nå frem til legevisitten i tide, lite tid til egne ting – og med en massiv frykt for å miste Vidar i bagasjen. En frykt som føles for stor å bære.

Jeg har tidligere sagt at jeg er sint. Sint for at Vidar nå får ennå en ting til som ikke fungerer i kroppen hans. Sint for at han må gjennom ennå flere kriser og sint for at vi aldri noen sinne føler at vi får fred og ro. Sint for at vi ikke en gang får lov til å ha helt vanlige, kjedelige hverdager. Men mest av alt er jeg sint fordi jeg nå har ennå en ting til å være redd for. 

Jeg er så lei av å være redd!

Jeg er så inderlig lei av katastrofetanker som kryper opp bak meg og tar tak når jeg minst ønsker det. Jeg vet så vel hva disse tankene er – men det hjelper ikke meg mye når jeg likevel har dem. Alle scenarier som spiller seg ut for mitt indre om hvordan vi kan havne i nye kriser, om å bli igjen alene her på jorden uten Vidar, om at han havner på sykehjem de neste 20 år eller, eller, eller … Min fantasi er sterk og fremoverlent – og til tider min verste fiende. Akkurat nå løper den løpsk som en villhest – og jeg holder meg fast i salen så godt jeg kan. Resultatet er at jeg pusser tenner fremfor å fjerne sminke – og glemmer om jeg har vasket håret der jeg står i dusjen.

Jeg er ikke annerledes enn andre – vi har alle slike tanker i en eller annen form når livet blir uforutsigbart og man står i en krise eller utfordring. I dag er det den nasjonale Pårørendedagen og jeg vet jeg ikke er alene om å ha det slik. Gjennom de siste 3,5 årene har jeg møtt så mange sterke, fantastiske, stolte, slitne og redde pårørende. Vi er alt på samme tid. Og jeg må bare nok en gang minne alle på at Styrke oftes bare er synlig utenfra – og den sterke er kanskje den som aller mest av alle føler seg liten og svak! Gi en pårørende en god dag i dag <3

Nå drar jeg og besøker kjæresten min på sykehuset <3

Elsker <3 <3 <3 

 

Bloggen finner du også på facebook ved å klikke HER. Følg oss gjerne der. 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #hjerneslag #hjerneblødning #hjerteinfarkt #pårørende #pårørendehverdag #jegstøtterpårørende

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg