Vi tar svømmetak …

Livet samler seg sakte, men sikkert, tilbake i normale former her hos oss. Undertegnede må fremdeles holde litt tilbake på skrivelysten og Vidar (slagrammet og hjertesyk samboer) blir sterkere og sterke dag for dag. Han sliter veldig med kløe – antagelig en bivirkning av medisiner – men livslysten og gløden er tilbake som før. 

Selv forsøker jeg nå som pårørende å holde fokus på egen helse og prioriterer å jevnlig bli “torturert” av den lokale massøsen – og det nytter! I tillegg har vi kommet igang igjen med svømming – og DER har dagens tema. For i dag skal jeg skryte og være stolt. 

Det er faktisk mer enn et år siden sist Vidar var i vannet. Tidligere var vi ganske ofte i svømmehallen og Vidar har hatt veldig godt av å være i det varme vannet i terapibassenget. Det løsner på stive muskler og gir en god mental pause. For meg som bare er god i én sport – nemlig svømming – så har det vært et stort savn å ikke kunne opprettholde de gode svømmerutinene. Samtidig er dette for meg noe av det mest avslappende jeg kan tenke meg – og gir også meg en fantastisk god fysisk og mental avspenning. 

Om vi ser tilbake i tid til den første gangen jeg hadde Vidar med i svømmehallen etter hjerneslaget så var han kjemperedd. Han evnet ikke å holde seg flytende eller finne fotfeste. Lyder var nok også plagsomt høye for ham og han var veldig selvbevisst på at han var annerledes enn de andre badegjestene. De første gangene handlet mest om å gjøre ham trygg i miljøet og begynne å få lyst til å forsøke å svømme igjen. Det var fryktelig mange nye inntrykk å skulle forholde seg til – og ikke minst var det en slitsom jobb for meg som pårørende og ledsager med å hjelpe ham med ALT. Prøv bare å kle på en sliten og utålmodig mann i en handikapgarderobe hvis skilting sier er for damer, mens svetten siler og det hamres utålmodig på døren av andre badegjester som ikke helt forstår hvorfor det står en mann i damegarderoben. 

Det tok likevel ikke lange tiden før han tok de første svømmetakene og ganske snart var han i stand til å svømme nesten over det lille svømmebassenget. Problemet var at han ikke klarte å justere retningen og svømte skrått. Dette ble nok en mental hindring som vi måtte jobbe med – da han følte han var i veien for de andre badegjestene. Da sommeren 2017 kom hadde det faktisk blitt en så stor mental barriere at han knapt ville svømme i havet da vi var på ferie i Hellas. Det måtte store overtalelser til og det holdt med en fire fem svømmetak. Vidar likte ikke at andre kunne se at han ikke mestret. Om han mestret eller ei var en ting vi var totalt uenige om – da jeg selvsagt syntes at dette var en kjempeseier. Han svømte jo!! 

Et annet problem var det å finne fotfeste når han skulle slutte å svømme. Pga nedsatt følelse og lammelse i høyre ben så synker dette benet ned når han svømmer. Dette fører til at han lett kan slå tåen i bunnen og heller ikke finner fotfeste når han skal reise seg. Da er det bra han har ei kjerring som er delfin. Jeg svømmer foran og holder hånden opp i luften rett foran ham – slik at han kan ta den ved behov. Heldigvis vet han at når det kommer til svømming så vet jeg hva jeg holder på med (må jo få lov å skryte litt av meg selv også) så han stoler heldigvis på at jeg kan redde ham. Noe jeg også må ha gjort noen ganger når beina slår bakut og hodet går ned. Da flirer vi og takker for at han fikk skylt ørene skikkelig. 

Men så skulle det altså gå over et år før vi kom oss i svømmehallen igjen. Og gjett om vi fikk oss en overraskelse! For selv om Sunnaas konkluderte med at ganghastigheten ikke hadde endret seg på et år – så hadde det skjedd store ting det siste året som nå viste resultater i svømmehallen. 

For det første så behøver jeg ikke lenger å leie ham når vi er oppe av bassenget. Han går støtt og uten å tråkke over – kun ved hjelp av sklisikre sokker på beina. I tillegg svømmer han plutselig rett frem – og finner bunnen med beina i 99 % av tilfellene. Ja han har til og med begynt å gi meg “SE på meg da” blikket og briljerer med å forsøke å svømme under vann og dukke. Fremdeles litt å gå på der – men jammen har han gøtts. Nå kan vi i små strekk svømme side om side – TENK for en fantastisk ting!! To kjærester, i svømmehallen sammen. Ikke ledsager og pleietrengende. DET er en ubeskrivelig følelse. 

Alt i alt ser jeg at han har en trygghet og stabilitet i vannet som overhodet ikke var der for et år siden – og det helt uten vanntrening. Dette er med andre ord “skills” som han har gjenfunnet på andre arenaer. Nå kan han bruke massasje dysene i terapibassenget uten at jeg behøver å holde ham fast – klarer det helt selv – og jeg kan nyte en egen stund med massasje eller bare ligge å flyte i vannflaten. Men hva nå da?? Hvor går vi herfra?

Vel dere tror vel ikke at vi bare nøyer oss med dette? Vi skal jo stadig utfordre det “umulige”. Så da sto vi der da – og tittet ned i dypet i det store bassenget. Vidar var helt klar på at noen Handikap heis skulle han garantert ikke bruke – og så langt har vi bare vært i terapibassenget som har handikapvennlig nedgang. Skulle jeg ta sjansen på å ta ham med ned i det store bassenget? 

Selvsagt tok vi sjansen! Med ei hånd godt plantet på hver rumpeball sto jeg bak Vidar der han famlet lettere panisk etter fotfestet i stigen. Faller han nå så faller han i alle fall mykt, tenkte jeg. Det verste som kan skje er at jeg må be om hjelp til å få ham opp igjen. En fot bak den andre klatrer han ned stigen. Det går ikke raskt, men snart står han og hakker tenner sammen med meg i det store bassenget. Vi klarte det!! Etter 3 år og 8 måneder er Vidar i et ordentlig svømmebasseng igjen – uten hjelp. Så legger han på svøm og svømmer helt til den dype enden begynner. 

Alt i alt ble det 4 turer frem og tilbake – samtidig som jeg i hans pauser fikk tatt noen skikkelige lange økter over hele bassenget. Ren lykke rett og slett. 

En av utfordringene med handikap garderoben er at benkene er for høye – så vi legger fra oss blygheten og kler på oss de siste klesplaggene i gangen. Vidar har sin egen måte å få på seg skoene på og dette SKAL han klare selv. Både jeg og han har fokus på at han skal være selvhjulpen. 

Og for dere som lurer – så kom han seg også opp stigen igjen for egen maskin – om man ser bort fra at jeg så mitt snitt til å ta nye rumpetak for å gi et hjelpende dytt sånn til slutt. Noen fordeler (les: “bakdeler”) skal man jo som pårørende og ledsager ha 😉 

Må jo bare si at dette er nok en milepæl og at vi heretter skal få mye mer trening i svømmehallen.

 

Følg gjerne bloggen vår på facebook – du finner den ved å klikke HER!

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #svømmehall #svømmingsomtrening #svømmingrehabilitering #rehabilitering #hjerneblødning #pårørende #ledsager #milepæl #gifandenaldriopp #seier #kjæresterpåtur #pårørendehverdag

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg