Blåknute på kommunikasjonstråden …

Brakkesyken har begynt å gjøre seg ekstremt synlig og vi føler at vi både har sett alt på Nettflix OG kommet til enden av internett. Samtidig er det minimalt man kan fortsette å snakke om når man sitter to personer sammen, alene i vår tosomhet, i uke etter uke etter måned. For å si det slik – så forstår jeg veldig godt hvorfor mange enslige eldre ikke snakker om så mye annet enn medisinlisten og tarmbevegelsene. Det er ikke så mye annet nytt som skjer.

Et par ganger i uka må vi ut og bunkre mat og drikke og i dag valgte jeg å piske Vidar ut for å få litt gåtrening samtidig. Dealen blir at eg går på Rema, mens han trasker rundt og rundt i parkeringshuset. Gåing er gåing. Husnøkkelen hans har forlagt seg (ettersom ingen av oss vil vedkjenne skyld) så det blir litt vanskelig når vi begge er ute samtidig. Vidar mestrer ikke callingsystemet så han klarer faktisk ikke å slippe meg inn i leiligheten – eller noen andre for den saks skyld. Noe vi smertelig oppdaget da vi fikk blomster på døren her forleden, mens jeg var ute av huset. Det resulterte i en 20 minutters telefonloop mellom meg, blomsterleverandøren og Vidar som klundret og trykket på knapper etter beste evne uten hell. Dermed blir det i dag bestemt at Vidar skal sette seg på en kafé og vente til jeg er ferdig handlet. Underveis må jeg innom apoteket og ettersom køen er lang så jeg ringer Vidar for å gi beskjed om at det kan være han må vente litt lengre enn planlagt – selv har jeg da akkurat kommet frem til Rema som ligger i motsatt ende av senteret.

“Vi har fått besøk” er det første Vidar sier til meg. “Besøk? Sitter ikke du på kafeen da??” Joda, han sitter på kafeen sammen med besøket. Jeg stiller som alltid flere kontrollspørsmål. “Møtte du dem tilfeldig? Var de på vei opp til oss? Mener du at de kom hit for å besøke oss oppe i leiligheten? Skal jeg avbryte handlingen og komme hjem med en gang? Kanskje kjøpe med noe godt å spise på?” Vidar mener og sier bestemt at de kom for å besøke oss, han møtte dem tilfeldig, MEN de skulle besøke oss i leiligheten. Han hadde til og med forsøkt å ringe meg, men telefonen hans virker ikke påstår han. Det gjorde den heller ikke da han forsøkte å bruke den forrige gang og blomsterhandleren sto på utsiden av døren.

Okay, jeg må avbryte lørdagshandelen, men først innom for å kjøpe litt is, kaffe og frukt. Det bor nemlig to slukhalser hos oss som til stadig tømmer godishylla for alt med karbohydrater. Men vi får besøk!! Jippi! Jeg kjenner at jeg bare blir så inderlig glad. Lørdagshandelen får jeg ta igjen – vi har bare hatt et besøk av venner på samme alder siden nyttår – resten av tiden har det bare vært oss to – så nå kjenner jeg på gleden og forventningen over å endelig skulle få snakke med andre.

Svett og varm i kinnene finner jeg plassen hvor Vidar og besøket venter – og finner ham alene. Hvor er gjestene? “Hvilke gjester” Vidar forstår ikke hva jeg mener. Han hadde jo bare møtt dem helt sånn tilfeldig. Baaaahhh … Det er som Jekyll & Hyde. Han har ingen minner om hva vi snakket om sammen på telefonen for 15 minutter siden og han hadde i alle fall ALDRI sagt at de skulle besøke oss. “Og telefonen virker ikke …. bare SE her!!”  Jeg tar telefonen hans åpner telefonlisten, trykker på mitt eget nummer og hører min egen telefon begynner å ringe i lomma. SUKK!

Sånn klundrer livet vårt seg til gang på gang. Det er ikke mulig å vite hva som er riktig og galt. Noen ganger er det bare ordene som blir feil – andre ganger klundrer både hukommelse og språk med oss samtidig. Bare for noen få uker siden ringte en kompis til Vidar. Vidar er fullstendig sulteforet på besøk og samtaler med andre menn så jeg ser at han lyser opp når han får denne samtalen. Men denne kompisen spør som det seg hør og bør om Vidar er opptatt. Og Vidar svarer som sant var at han akkurat har kommet hjem. “Ja men da kan jeg heller ringe deg en annen dag jeg – når du ikke er opptatt” svarer kompisen. Vidar svarer ja og legger på – og så sitter han der i stolen sin uten selskap igjen. Han var verken opptatt eller uvillig – men havnet i ei kommunikasjonsfelle som spente bein for ham. Han klarer ikke å endre kurset på samtalen når den går i stå eller det oppstår missforståelser – ei heller å gi eller ta imot beskjeder når han feks må gå samtidig eller om det er andre mennesker rundt ham. Å ringe tilbake til vedkommende blir som å innrømme nederlaget så det er ikke på tale. Han er om ikke annet en helt alminnelig kontraproduktiv mann som ikke vil innrømme feil så vi får bare vente til denne kompisen ringer på igjen om noen uker.

Om snakker med Vidar om vær og vind, gamle minner eller hva han liker eller ikke liker så vil han snakke helt og holdent normalt. Men om samtalene har mål og konsekvens – da går det ofte veldig galt. Det er lett å tenke at språket ikke er så viktig når alt kommer til alt – for han kan gå, spise og klare å fortelle om noe gjør vondt. Men kommunikasjon infiltrerer absolutt hele livet vårt – og mer enn en gang har jeg grått mine tårer i skjul når det går helt galt. I dag satte jeg tårene på tvers i halsen – som en hårete kamel – og tenkte mellom sammenbitte tenner: “FUCK Afasien”. Tårene ble værende på innsiden ene og alene fordi jeg var midt inne på butikksenteret.

At hjerneslaget til Vidar har påvirket økonomien vår i stor grad tror jeg de fleste forstår. Men at vi har blitt ekstremt sosialt fattige og desperat sultne på selskap er kanskje mindre kjent – selv om vi sier det gang på gang. Og ikke minst at Vidars Vidars dårlige kommunikasjon evner bidrar til at kløften mellom oss og verden bare blir større og større. Jeg må bare innrømme at jeg forstår at folk blir borte – for denne kognitive skaden er så bisarr at vi ikke selv evner å forstå eller forutse krumspringene.

I morgen er det heldigvis en HELT ny dag – god helg folkens 🙂

 

 

Bloggen finner du også på facebook og du er velkommen til å følge våre krumspring videre der om du vil. Klikk HER for å komme til siden vår og klikk gjerne følg også.

 

#LHL #LFS #NFS #sykepleie #hjerneslag #hjerneblødning #afasi #kommunikasjon #ergoterapi #pårørende #pårørendehverdag #psykologi #hjernen #kognisjon #ensom

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg