Aaa Jaja Jaja Poff …

Å være pårørende betyr i veldig stor grad å bistå den andre når den andre har behov for det – og ikke når det passer deg. Sånn er det også her i huset. Det nytter ikke å utsette det å slå på tven til i morgen, eller å finne hånduken når han har glemt den i dusjen, ta på skoen som ikke vil på når han skal ut – ei heller å utsette å ta i mot når han besvimer eller velter melken utover det helt nyvaskede spisebordet. Omsorg og pleie kan ikke settes i kalenderen mellom trening og lunsj – eller utsettes om viktigere ting skulle dukke opp. Det blir enten gjort når det må gjøres eller så blir det ikke gjort. Livet snurrer og jeg med det.

Vi kjemper fremdeles en innbitt kamp mot Skabbjævelen (pardon my french, men finere ord finnes ikke i denne kategorien) og i går kveld smurte vi hele kroppen inn for 4. gang i nok et forsøk på å vinne krigen. Jeg har som tidligere nevnt vært så heldig å bli angrepet både i ansiktet på halsen og i hodebunnen – så da må hele hodet smøres med SALVE!! Seig og tykk salve som skal sitte på i minst 12 timer. Deilig ….

Selvsagt – det er akkurat når du står der og ser ut som ei av Theodor Kittelsens trollkjerringer – at noe skjer og du bare MÅ ut av huset. Vidar behøver hjelp, det er viktig og jeg må bare stille opp for et større gode på lang sikt. Selv hadde jeg mest av alt behov for holde meg skjult noen timer til. Men Vidars fysioterapeut hadde glemt å bestille taxi til ham til trening i dag. Trening har første pri her i huset og Vidar var allerede kledd og klar – så det var ikke annet å gjøre enn kvinne meg opp, gå ut av huset og å kjøre ham på trening. Det er da jeg for første gang angrer pittelitt på at vi bor i blokk, på et senter, med veldig, veldig mye mennesker. For jeg var på ingen måte presentabel for den normale verden. At jeg heller ikke ville rekke å ta en dusj først gjorde at jeg ikke kunne ta på meg hvilke som helst klær. Så da var det bare så stupe ned i den ene lille bunken med klær som vi kan bruke nå og ta på det som passet (siden jeg er livredd for å infisere klesskapene våre med Skabb). Det er ikke akkurat de fineste klærne vi bruker for tiden – siden alt nå vaskes på 95 grader (vi har gått opp fra 60 grader). Sist, men ikke minst, trekk ei stor og forholdsvis sterkt hatet bestemorlue godt nedover alt det feite håret. You go girl!!

Det e bærre lækkert … antrekket løftes betydelig av en gjennomsiktig plastsekk med klær som har lagt i karantene i bagasjerommet. Innertier. 

Kort fortalt, Vidar kom seg på trening og jeg som var så redd for å vise meg ute fant motivasjon i en heller sterk Godishunger og kom meg faktisk ut av bilen og inn på en butikk. Litt skrekkslagen for å møte noen jeg kjente smøg jeg meg mellom hyllene. En pose jungelvræl og litt fleskesvor senere var jeg veldig glad for å være hjemme igjen. Trollmor har fått godisen sin og om 25 minutter er Vidar hjemme igjen.

Livet er ikke for pyser – så da er det godt jeg er et troll!!

Jeg står på barrikadene for et verdi trollkjerringliv – ta meg som jeg er! Jeg sier som Trond Wiggo Torgersen: “litt margarin i håret bryr ikke meg”.

Han ei fortrollet god uke folkens.

 

Trollmors blogg ligger også på facebook og følg den gjerne der – bare klikk HER. 

 

#LHL #LFS #NFS #pårørende #pårørendehverdag #skabb #livet #familie #helse #pasienttransport #hjerneslag

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg