To menn hånd i hånd …

Min venn for all tid ? 

Det skjer noe når sykdom lander midt blant oss – og blir værende. Det kan være vanskelig å opprettholde vennskapet fordi den andre er syk og ikke har overskudd og ikke minst kan det være at den syke ikke helt er som han var. Jeg har gjort meg noen tanker igjen …  

Den første tiden etter at Vidar ble rammet av hjerneblødningen var interessen og omsorgen Enorm. Jeg hadde to telefoner med meg til enhver tid og de måtte begge lades i løpet av dagen. Det ringte og pep inn tekstmeldinger i ett sett. Det ble etterhvert en for stor oppgave for meg. For det første trengte jeg hvilen og for det andre så måtte jeg gjenta den samme regla, gang på gang, på gang, på gang… Og jeg ble forferdelig sliten av det. Jeg ville jo så gjerne snakke, hadde behov for det selv også, men det ble for mye med alt som skjedde rundt oss. Jeg valgte å bruke facebook som middel for å få meldinger ut og det fungerte veldig bra. Likevel, sakte men sikkert, forsvinner vennekretsen hans… Og det er forstålig, de vet ikke helt hvordan de skal forholde seg til oss antagelig. De vet heller ikke hvor mange – eller få – som besøker oss etter at Vidar kom hjem, og kan være redd for å forstyrre. Et annet fenomen var at det ble arrangert store sammenkomster hvor mange kom på besøk samtidig – kjempe moro – MEN .. det ingen tenkte på var at det hadde jo “alle” vært der så da kom det ingen på uker og måneder. Det ble fryktelig stille etter slike besøk. Mange vil også gjerne besøke på dagtid og forstår ikke at da er Vidar på “jobb”. Å være i slagrehabilitering er som å være toppidrettsutøver – trening, hvile, mat og søvn…det er det dagen går med på. Vidar er konstant i eksamenmodus og hjernen jobber på høygir konstant. Det er ingen hvilepute å være ham – til tross for at han “går hjemme”. Han kjemper nå med alt han har for å bygge seg opp igjen – så sosial det må han være når han har overskudd, på kveldstid. Så vi er lite fleksible, vi forsøker, men kjenner selv at det sosiale butter i mot. Vi rekker ikke å dra på besøk, har som regel lite overskudd til det begge to. Vi takker nei til invitasjoner, ikke fordi vi ikke vil, men det blir for mye rett og slett. Noen dager er det sånn at når frokosten og morgenstellet er unnagjort – så må Vidar hvile – det skal ikke mer til. ALT koster krefter! Så det å være sosial utenfor hjemmets fire vegger – det koster ofte litt for mye. Det aller beste er faktisk de som bare dukker opp, uanmeldt, og tar oss akkurat slik vi er 🙂 Oppfordringen er til alle – GJØR det 🙂


Det er så fantastisk når det dukker opp besøk – men stillheten etterpå kan være rungende!


Det er ikke så lett å forstå seg på neglekt og hva det innebærer av utfordringer – om du aldri har opplevd det. Men spør oss – vi forklarer gjerne 🙂 Vidar hadde ingen anelse om at han hadde “noe” i ansiktet på dette bildet. Det blir stadig bedre, men må passes på likevel. Det kan feks lett skjule seg en fortauskant -eller en lastebil for den saks skyld – på høyresiden til Vidar. 

 

Det var et tilfeldig møte på Kiwi. Vi møter ofte kjente på butikken så det er ikke uten grunn jeg drar Vidar med meg dit. Denne gangen ble det annerledes for den mannen vi møter denne dagen vil så gjerne gjøre en forskjell. Tenk noe så vidunderlig! Han har ikke sett Vidar på lang, lang tid og dette møtet er det som skal til. Han ønsker virkelig å være en venn og bidra til å gi Vidar noen avbrekk i hverdagen. Han kan ingenting om slag skader, vet ingen ting om hva Vidar har av utfordringer. Så vi velger å være blodig ærlige – SÅNN er det!! Vi prater om neglekt,  om hukommelsestapet, om problemene med prosessarbeid, om de fysiske utfordringene. Og vi prater om å prate om det – metakommunikasjon. DET er nesten det viktigste av alt – å tørre å snakke om det vanskelige! For hvordan skal man ellers klare å finne gode løsninger? Likevel dukket det opp en finurlig lite problem for disse to karene – for utfordringene er mange. 

Vidar ser så frisk ut. Sitter han på en stol og snakker med venner så kan man ikke vite at han har store utfordringer. Så gutta bestemte seg for å dra på tur – ut på kafe i hjembygda. DET måtte jo gå greit – eller?? Og greit gikk det, de kom seg frem. Men måten de kom seg frem på var de kanskje ikke helt forberedt på. Det viste seg nemlig at det ikke var så lett å få parkert i lille Årnes denne dagen – det var nemlig Årnesdagene. JEG hadde heller ikke tenkt på at de burde tatt med seg HC parkeringsbeviset hans. Så det ble altså til at de fant seg en parkeringsplass langt utenfor sentrum (langt er et relativt begrep i denne sammen heng – Årnes er ikke stort) – og begynte å gå. Det gikk ikke lange stunden før Vidar begynte å få problemer, dette var litt for langt for ham. Og når Vidar blir sliten, går det på balansen. Så da var det ingen annen råd … gutta måtte holde hender. Det er ikke fritt for at det var en litt ubehagelig tur gjennom sentrum for de to karene i 50 årene, men så vidt jeg vet var det ingen som kommenterte det. Men det KAN være at de ble litt lettet da jeg dukket opp i kafeen et par timer senere og tilbydde meg å leie Vidar tilbake til bilen 🙂

Det er ikke lett å være venn når det skorter på, men du verden så mye mer det betyr at du forsøker ditt beste!! Både Vidar og jeg er enormt rørt av denne gesten og uendelig takknemlig. Det er så viktig for Vidar å få lov til å bare være mann litt, være med andre menn, prate med menn uten at jeg er tilstede. For jeg er ALLTID der, ledsager, kjæreste, venn og omsorgsperson, pluss, pluss, pluss. Det sier seg selv at man trenger mer enn bare hverandre for at livet skal føles helt. Det kan være at det er ubehagelig å være sammen med Vidar akkurat nå, for dem som ikke helt vet hvem/hva de har med å gjøre. Det kan også være at det skjer ting som man ikke er forberedt på om man våger å være litt sammen med Vidar – og det kan være at man havner i situasjoner som tvinger deg til å jobbe med egne holdninger og verdier. Dette til tross, vit at det ALLTID blir satt pris på – og vit at det betyr ENORMT mye for både Vidar og meg. For med sykdom følger ensomheten hakk i hæl og den kan være verre enn sykdommen i seg selv – men det trenger ikke være slik <3 Hver eneste samtale, hvert eneste møte, hver eneste opplevelse er et skritt på veien tilbake til livet. Det er uendelig mye jeg ikke kan bistå med å få på plass for Vidar, for minnene sitter fast der ute hos venner og bekjente. Det er DERE som kan forløse dem, komme med det ene viktige ordet som løsner på et gammelt minne. For jeg vet ingen ting om hva dere menn snakket om, lo av, gråt over sammen med Vidar. over et glass eller fjorten med brunt. Dere er uendelig viktige for hans fremgang – og uendelig viktige i hans liv – ganske enkelt fordi han trives sammen med dere <3 Alle trenger ikke være alt, men hver for dere kan dere gjøre akkurat nok. D

Kjære alle sammen – vær litt modige – ta ham i hånden og la ham få prøve seg på sine premisser – det er alt som skal til <3

Møt hans onde tvilling … Voldemort!

En ting er sikkert – denne karen er overhode ikke til å stole på. Mer enn noe annet må både jeg og Vidar holde øye med ham. For denne karen gjør som han vil. Det spiller ingen rolle hvor mye Vidar sier at han elsker meg – Voldmort har tydeligvis tatt på seg oppgaven med å forkludre et hvert mykt møte oss to i mellom. Når vi sitter i sofaen tett sammen, hånd i hånd, med vin i glasset og film på tven, ligger han på lur. Når jeg minst venter det setter han neglene i meg. Vrir knokene nedover og holder meg fast i et bitende klogrep. Tvillingen har taket i meg og Vidar sitter der, kun en halv kroppsbredde unna og aner ingen ting. Om natten kan han være lumsk og dra til seg hele dyna – til tross for at den er 2,40 bred Og skulle Vidar våge å snu seg mot meg så kommer Voldemort med full tyngde susende – schmock – som regel treffer han meg midt i trynet. Voldemort har sin egen vilje og sitt eget uttrykk – og vi har lært oss å leve med ham – Voldemort, Vidars høyre hånd 


De ser jo ganske like ut … 

Ja jeg tuller litt nå, men jeg overdriver ikke. Etter slaget har ikke Vidar hverken kontroll over eller noe særlig følelse i den høyere siden. Det blir stadig bedre, som så mye annet. Men høyre hånden lever sitt eget liv. Jeg fant raskt ut at det ikke nyttet å påkalle Vidars oppmerksomhet når neglene på høyrehånden hans grov seg inn til beinet i min venstre hånd. DET tok for lang tid. Først skulle jeg få ham til å bli oppmerksom på at jeg snakket (noe som i og for seg kan være vanskelig med hvilken som helst mann), så skulle jeg forsøke å forklare at nå gjør det vondt her hos meg og at det er hans feil. Og SÅ skulle han prosessere det hele og fjerne grepet. I mellomtiden spratt tårene i øyekroken og jeg hadde begynt å gnisse tenner ved siden av ham. Nei, jeg trengte et “safeword” – noe vi begge visste hva betydde – uten videre forklaringer og dermed var begrepet og personligheten Voldemort var født… 

Nå vet vi begge hva det betyr når jeg skriker ut VOLDEMORT!!! Vidar trenger ikke spørre meg hva som skjer, men går direkte til kilden – ugangskråka Høyre Hånd – og så LØSNE GREPET! Jeg har hatt blåmerket og mistet blod, hår har blitt lugget og øyeepler pirket og stukket i. Middagstallerkener har gått i gulvet, brusflasker i teppet, tisseflasker like så og innholdet i yoghurtbeger har blitt skviset ut som en vulkan. 


Like spennende hver gang .. går egget inn i munnen … eller treffer det veggen på andre siden av rommet med Lynvinge fart ???

Voldemort tror selv han er usårlig, for HAN kjenner jo ikke noe. Når Vidar “valgte” å slå dobbel saltomortale på kjøkkengulvet så nektet Voldmort høylytt for at noe var galt, men blåfargen sa vel sitt. Like så når Vidar fikk nærkontakt med gulvet på Ottestad og kroppen var både gul, grønn, lilla og blå …. DET gjorde IKKE vondt. Tøff i trynet han der Voldemort. Når det først er så ille – så kan det kanskje være like bra å ikke kjenne noe.


Nei JEG har IKKE slått meg …

Nok en gang – å være kjæreste med en som har hjerneskade har sine ups and downs så takk Gud for galgenhumoren. Vidar selv er jo helt uvitende og uskyldig så det nytter liksom ikke å være hverken sur eller såret – så vi ler og kjefter på Voldemort sammen..hehe.. Men i det siste har han vært direkte ufin, tullet seg fast på undersiden av klærne min og balanserer på grensa til vulgær … takk og lov … DET begynner å ligne på Vidar 😛

#hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #rehabilitering #mestring #latter

 

Sykehus turneen forstsetter …

… men vi tar det som en utflukt

Det er bare Aker og Ullevål vi ikke har vært på det siste året – i alle fall om du regner med indre Østland. Vi har vært på Lillehammer, Hamar, Ottestad, Elverum, Kongsvinger, Ahus og Rikshospitalet. På flere at sykehusene har vi hatt nærkontakt med flere avdelinger og som regel har vi flyttet mellom avdelinger og sykehus flere ganger på en uke. Det har vært slitsomt, men jammen har vi fått se oss rund … eller … jeg har i alle fall fått sett meg rundt. Vidar husker som regel lite av det som har skjedd. Selv siste sykehus innleggelse hvor han ble operert ser nå til å være visket ut av hukommelsen. Og i dag fikk vi enda et merke i boka over besøkte steder – Sunnaas sykehus på Nesodden – og tar jeg ikke feil så blir det flere besøkt ditt etterhvert. 

Som nærmeste pårørende så er det meg som må følge Vidar til alle disse avtalene. Uten retningssans, hukommelse, balanse og evne til å gå lengre enn 200 m om gangen – og uten førerkort, så er han prisgitt min hjelp når han skal ut på tur. Heldigvis har jeg en arbeidsgiver som lar meg tilpasse kalenderen, men det er aldri snakk om å få FRI. Det hadde mest sannsynlig blitt det samme uansett hvor jeg hadde jobbet. Det finnes ikke noen “ordninger” for oss som gir omsorg til voksne. Hadde han vært barnet mitt kunne jeg i det minste tatt en “syktbarndag”. Det finnes ikke noen “syksamboerdag”. Så i tillegg til å måtte bruke hele dagen på reising og være ledsager – så må jeg faktisk også ta igjen tapt arbeidstid. Ellers kommer vi til å gå konkurs. Så denne uka er det full rulle hver dag – til tross for at jeg egentlig bare jobber 80 %. Det er stadig noe som skal følges opp. Mandag var det tannlege, tirsdag Nesodden. Neste uke er det nye avtaler som venter – the never ending story!


Jaja, Vidar ble jo fin … jeg jobbet hardt for å live opp stemningen … vi var jo tross alt på selfie forsøk nr ØRTEN !!!

Turen til Nesodden tok 1,5 time hver vei – 3 timer i bil. Så vi bestemmer oss for at i dag er vi på TUR. Vi skal på sightseeing og vi skal spise en god lunsj før vi drar hjem. For sannheten er at vi aldri ville orket å dra på tur til Nesodden bare for turens skyld. Så det ble lunsj i kantina på Sunnaas:) Og sightseeing på terrassen etterpå:) Sunnmøringen i meg frydet seg over Været som kom sigende inn fra havet, sjølufta og måsen som surfet på vinden. Vidar frøs – og ville inn i bilen. Jeg påtvang ham en runde med iskalde selfies med oslo fjorden som bakteppe og lokket ham til kikkerten for å se på utsikten. Det holdt i 7,5 minutt, men så var utflukten over. Jeg får nøye meg med det jeg får, selv om jeg egentlig hadde lyst til å vente til det ble skikkelig uvær, sette meg under tak og bare nyte. Totalt tok turen oss 8 timer – vi handlet litt mat og kjøpte nye sko til Vidar på veien hjem. Timen i poliklinikken varte vel i ca 40 minutter. 


Nydelig mat i Kantinen på Sunnaas – egentlig lurt å bruke det lokale sykehus fremfor restaurant – mye billigere!

Ellers ble turen til Sunnaas overraskende god. Legen som tok i mot oss (og som forøvrig også var pensjonist) kom susende rundt korridor hjørnet i rullestol og fjernet enhver fordom galant. DIGG!! Samtalen var god og vi fikk oss mer enn en god latter før vi forlot legekontoret. Så deilig med en lege som bare tar seg litt tid og blir kjent med oss. Med oss i bagasjen fikk vi en lovnad om at en anbefaling ville bli lagt ved søknaden om rehab opphold og at Vidar fortjente et opphold på Sunnaas. DET var godt å høre! Nå venter vi i spenning <3


Utsikten mot været – ro for sjelen – i 7,5 minutter!

 

 

#sunnås #rehabilitering #hjerneblødning “hjerneslag #pårørende #hverdag

Mitt hus er min borg …

… men døren er åpen.

Det skal et åpent sinn til å la “hvem som helst” få komme inn i hjemmet ditt. Vanligvis er vi flinke til å styre hvem vi inviterer hjem – i alle fall var jeg det. Men så kom Vidars hjerneblødning og med den måtte dørene åpnes på en helt annen måte enn tidligere. Nok en ting å ta stilling til, nok et “hinder” i hverdagen. Hvordan skulle jeg gå frem for å takle å få privatlivet mitt, og hjemmet mitt, invadert av fremmede mennesker hver eneste dag.

Fra media og gjennom samtaler med andre pårørende hadde jeg hørt om skrekk eksemplene fra kommunale hjemmetjenester – og jeg husker med gru hvordan det så ut i kriker og kroker, og under duker, i farmors hjem, til tross for at det ble vasket av profesjonelle. Var det slik det skulle bli? Og hva med hjemmesykepleien? Ville de være profesjonelle nok? Ville vi bli behandlet med verdighet i vårt eget hjem? Orket jeg virkelig å la dem se hjemmet mitt, og meg, på de verste dagene – som det definitivt er flere av nå enn før?!

Så kom den forløsende tanken! JEG skulle ikke la meg tynge av den hjelpen vi så sårt trengte. Jeg skulle ikke la disse menneskene forstyrre mitt liv, men se på dem som akkurat det de var – hjelpende hender, verktøy for å klare å komme gjennom den vanskeligste perioden. Det handlet om å sette hodet inn i et nytt holdningsmønster. Minst 5 ganger hvert døgn kom det mennesker inn i vårt hjem – dvs 10 ganger hver dag smalt ytterdøren igjen – hver dag!!! Vi ante aldri hvem det var som skulle komme og vi ante aldri om denne personen faktisk visste hva som skulle gjøres. Minst 5 ganger i døgnet skulle disse menneskene stille meg spørsmål, lære Vidar, huset, meg og rutinene våre å kjenne, og finne ut hvordan vi ønsket at ting skulle være. Minst 5 ganger i døgnet skulle disse menneskene gjennom et rituale av “god dag/farvel”, dører skulle åpnes og stenges, utstyr og møbler skulle flyttes på. Det første pling plong kommer allerede i 8 tiden om morgenen.

Jeg bestemte meg for at nå fikk alle hensyn fare i forhold til forlegenhet og “appearence”. Den første tiden valgte vi faktisk ikke en gang å sette på vekkerklokken, men lot dørklokka vekke oss. Jeg kravlet ut av senga med mårratrynet godt installert og åpnet døra i morgenkåpen – deretter krabbet jeg opp i senga igjen og inviterte hjemmesykepleien inn på soverommet. Etterhvert som nøkkelboks kom på plass på utsiden av huset så lød det bare et tostemt “kom inn” fra soverommet når det knakket på døra. Velkommen inn – her ligger vi og er nakne (under dyna selvsagt)! Det lengste jeg strakk meg for å holde masken om et “møblert hjem” var å sørge for at undertøyet lå UNDER haugen med halvrent tøy i/på/rundt/under stolen på soverommet. Ellers var både vi og huset så nakent og ærlig som det var mulig å ha det.


Bring it on!!!

Hjemmesykepleien skulle bistå Vidar i hjemmerehabiliteringen, dvs lære ham rutiner rundt hygiene, helse og måltider. Så jeg tok det som mitt personlige friminutt, selv om jeg stadig måtte skyte inn en kommentar og rette litt på det som ble gjort. Spørsmålene var uendelige: “Pleier dere å … ? Hvor finner jeg … ? Skal jeg … ? Har dere ikke … ?” Vidar hadde ikke alltid oversikt og svarte ja og nei i hytt og pine. Så ørene mine sto på stilker, her skulle man følge med i timen ellers ble det raskt klunder. Men jeg forble liggende i sengen, surfet på mobilen, leste VG, oppdaterte meg i facebook, eller bare lå der. Når frokostbordet var ferdig dekket og Vidar hadde fått på seg klær og var i gang med måltidet så tuslet jeg ut på kjøkkenet og fant frem den maten jeg ville ha. Frokost spiser vi sammen så sant det er mulig <3 Etter måltidet var det som regel bare å finne frem kost og brett, og rent tøy til Vidar Han hadde som regel sølt mens han spiste og en større del av måltidet lå under bordet. Alt er prisen jeg betalter for at han skulle få gjøre det selv, øve, øve, øve. Det er jo det det handler om – Prosjekt Vidar <3

Jeg sloss hver eneste dag med mitt indre selv, som gjerne ville fremstå som velorganisert og nystelt. Tanken på at fremmede skulle se (OG lukte) oppvasken som vokste på kjøkkenbenken og som ennå ikke var tatt – dag tre – var like ubehagelig hver gang. Men jeg rakk ikke over alt. Det viktigste var Vidars rehabilitering, det å være til stede for ham og å få nok hvile – HVILE foran ALT! Jeg forsto, at skulle jeg kunne stå i det slik jeg gjorde, natt og dag, 7 dager i uken, så måtte jeg hvile når jeg kunne. For når det banket på døren kl 8 om morgenen så hadde jeg allerede vært oppe, og ute av sengen, flere ganger i løpet av natten for å bistå Vidar. Hvile kunne jeg ikke få nok av – og sånn er det fremdeles. Man sover ikke av seg pårørende belastningen på en natt eller to – ikke en uke heller for den saks skyld. Jovisst blir Vidar bedre, men ordentlige pauser får jeg aldri, så jeg grep enhver sjanse for en fysisk hvil begjærlig. Hodet har vel egentlig ikke hatt pause på 12 mnd.

Vi var på vårt aller mest sårbare og vi trengte hjelp. Til tross for at jeg nok kunne laget en uendelig lang liste med ting som ble gjort feil underveis i Vidars prosess, så var alle hjelperne, til sammen, til uvurderlig hjelp for oss hjemme. Det å kunne ha Vidar hjemme var det viktigste av alt. Tanken på å måtte besøke ham på et sykehjem er uholdbar. Det har vi forsøkt – og jeg ønsker det ikke på noen å måtte gå gjennom det. Så vi tar valget om å ha åpne dører for hjelperne. Velger å være ærlige om vår sårbarhet og vise frem hjemmet slik det faktisk ER. La skitten ligge på bordet når vi har måttet gjøre noe annet, la håret se ut som et reir for DET kan ikke prioriteres, la skittetøyhaugen vokse til jeg har tid og energi til å ta fatt på jobben og ikke minst – JEG trenger IKKE reise meg ut av hverken sofa eller seng når hjemmetjenesten kommer for å bistå Vidar.

Vi smiler og forsøker å gjøre det hyggelig for de som kommer inn i hjemmet vårt. Takker for hjelpen og ønsker dem en god dag videre. Er det noe som blir feil, tar vi det opp på generelt grunnlag med ansvarlig i avdelingen og ikke med den enkelte ansatte. Jeg er dem EVIG takknemlig for alt de gjør. Jeg VET at de har for mye å gjøre og at de ikke alltid er oppdatert på hva som skal skje hos oss – og så er jeg uendelig glad for at jeg er tilstedeværende nok til å klare å rette opp i alle feil som kunne blitt gjort. For selv om jeg tok en pause, så lyttet jeg til hva som skjedde og tok grep når noe skurret. Kall meg gjerne vanskelig, men det er vårt liv det handler om, Vidars og min fremtid, og jeg er ikke dum, jeg VET at det ikke er mulig for alle å vite alt om oss. Det er faktisk mitt ansvar å gi beskjed når noe ikke er i orden. Hvordan skulle det ellers bli bedre? De aller fleste gjør en kjempe jobb til tross for at jeg vet at det brenner under føttene og at det sitter en ny bruker der ute et sted og venter. Farene er der når de begynner å jobbe mot egne mål fremfor Vidars mål, når det er klokka som styrer tankene – og ikke frontalloben.

Jeg HAR måttet be Vidar om å spytte ut medisiner som har blitt gitt ham ved en feil – fordi jeg fulgte med. Jeg HAR måttet roe ham ned når han kjenner på raseriet når en stresset sykepleier kommer buldrende inn soveromsdøra og nesten roper “NÅ skal vi ta blodtrykket” og SÅ går ut i gangen og tar av seg yttertøyet. Jeg HAR i mange tilfeller måttet gjøre deler av jobben deres fordi de ikke forsto at en mann med hukommelsestap ALLTID svarer JA på ledende spørsmål av typen “du klarer vel dette selv du?”, og jeg har måttet lære opp kommunens ansatte om hvordan man jobber for å bedre feks neglekt. Du utvikler nemlig ikke høyrehåndens styrke og motorikk når du bærer krykka i den dårlige hånden og jobber med den friske. Hvordan stille åpne spørsmål for å trigge Vidar til å tenke selv – DET er en historie for seg selv. Det er også jeg som må rydde på plass stoler og bord når noen har hatt fysio i stua hjemme. Listen over gjøremål er uendelig, så takk, jeg satte pris på pausen hjelperne gav meg <3

Jeg vet det ikke er de ansattes feil og jeg vet at tiden alltid spiller en stor faktor i arbeidsdagen deres. Om jeg noen gang skulle kunne gitt noe tilbake, så skulle jeg gitt alle Norges hjelpende hender mer tid <3 Selv om det ikke blir helt rent i alle kroker og yoghurten som Vidar sølte ut fremdeles ligger på kjøkkenbordet etter at det har blitt vasket hos oss, så holder denne hjelpen oss flytende. Noen ganger har jeg skjebnetro nok til å tenke at det blir akkurat slik det er ment at det skal bli – men det er stort sett når det går bra. Min jobb er å sørge for at både jeg og Vidar oppdager når det går bra og ikke bare når det går galt.

Hjemmet vårt har utviklet kronisk Svingdørsyndrom og vi ønsker alle som kan bidra i vårt liv velkommen inn, like feilbarlige som oss – for uten tvil; “it takes a village”!

 

#hjemmetjenesten #hjemmesykepleien #hjelpepleier #sykepleier #rehabilitering #pårørende #slag #hjerneblødning #privatliv #sykepleien

 

Nei, livet stoppet ikke opp …

Det ble bare annerledes og nytt. Vi må tenke nytt og vi må lete etter muligheter. Jeg skriver mye i innleggene mine om alt det som har vært vanskelig. Ikke fordi alt ER vanskelig, men rett og slett fordi det kanskje ikke har fått komme frem så tydelig tidligere – for vi har vært opptatt av å samle på fremskritt. Jeg har vært sliten, og er det fremdeles, og det har vært forferdelig mye frykt, frustrasjon og sorg i denne prosessen. MEN … helt innerst, der inne i hjertet, ER jeg usannsynlig lykkelig. Jeg har min kjæreste hos meg, han elsker meg som han gjorde før alt skjedde og vi har vidunderlige dager sammen. Kanskje er det nettopp slik at det først er når du virkelig har møtt motgang at du kan kjenne på alt det som er fantastisk?! Eller….jeg VET at det er sånn <3


Lets go bananas. Fruktelig morsomt 😉

Mitt mål i livet har i grunn alltid å gjøre det beste ut av situasjonen – uansett. Og jeg finner glede i de miste ting. Jeg er en ekte lykkejeger, men ikke en slik lykkejeger som man vanligvis ville tenke på, for jeg har hverken penger eller annen rikdom. Lykken er rundt meg, i de jeg elsker og det jeg gjør, i naturen og tingene jeg omgir meg med. I dag regner det – og jeg har allerede vært ute i hagen og sett på det fantastiske lyset, tråkket med nakne tær i det våte gresset og trukket den vidunderlige luften inn gjennom nesa. I tillegg meldes det tordenvær og jeg gleder meg som en unge på julaften. Hvilken vidunderlig verden <3 DETTE er lykke for meg!!!

Det har vært vanskelig å se alt dette når livet butter og vi ikke har kontroll over hvor vi skal være og hva vi skal gjøre. Men vi fant smutthull uansett. Ottestad Rehabilitering har en vidunderlig takterasse som var flittig brukt. Der var det nemlig ingen andre. Vi nøt stillheten og følelsen av å være borte fra sykehusmiljøet og ikke minst følelsen av å være bare oss to – slik kjærester liker å være. Solnedgangen og samlingen av Kaier i skumringen ble vår “strand i Hellas”, der fant vi sjelefred i en kaotisk verden. 

Livet trenger ikke være så alvorlig 🙂


Vår egen “strand i Hellas” – her ble det lagt store planer og skapt mange fremtidsdrømmer!

Selvsagt er det stort med alle fremskritt som Vidar gjør – de kommer fremdeles og vi har ikke annet enn vært vitne til et mirakel når det kommer til hans fremgang. Jeg elsker når han forteller om en tanke, når han ler av noe han hører eller ser, og bare det å være sammen med ham. I dag laget Vidar frokost til meg helt uten hjelp – den topper frokosten på senga han lagde til meg i fjor med tusen ganger. For nå vet jeg at jeg like gjerne kunne sittet her alene i dag – men det gjør jeg ikke. Lykken kom i forkledning og vi har som alle andre forelskede par fått lov til å gjøre helt vanlige ting den siste tiden. Selv i rullestol var Vidar med og kjøpte juletre bare 10 dager etter at han kom hjem fra rehabilitering. Vi drar på svømmehallen – og kaller det vår Spa Dag. Det spiller ingen rolle om vi kler av oss på et handicap toalett – VI er på “spa”. Det er rett og slett “a state of mind” – vi har bestemt oss for at det er det det er. Åhh som vi koser oss. Vi har hatt gleden av å dele kvelder med venner, drikke vin til vi fniser og mimre over gamle sanger sammen. For ikke lenge siden dro vi på vårt første store arrangement – We love th 80’s konsert på Telenor Arena. Skummelt, men det ble en kjempe kveld 🙂


Hubba Bubba Party – barnet i meg dukket opp igjen – det er forresten aldri langt unna 🙂


Kjærester – akkurat som andre par!!!

Livet er ikke som det var – men det er på ingen måte mindre enn det var! Vi forsøker å leve så normalt som over hode mulig og vi vet å sette pris på livet på en annen måte enn før. Ikke minst – vet vi å sette pris på hverandre på et helt annet plan enn noen gang før. Vekk med det overfladiske, vekk med paradene og fasaden, vekk med murer skapt for å opprettholde “selvet”. Ekte, rått og direkte – sånn lever vi – og jeg ELSKER det <3 


Preppet og klar for operasjon .- etter at barberhøvelen hadde fått sitt, rundt magen, var det egentlig ikke annet å gjøre enn å LE….Snakk om ulltopp 😉

Livet er ikke enten svart eller hvitt. Selv på de mørkeste dagene ligger det kilder til glede, nytelse og undring. Latteren, lykken og livet er i alt – om vi bare våger å se det – og kanskje også slutter å ta oss selv så høytidelig <3

 

 

#lykke #hjerneslag #livet #leve #sammen #glede #trossalt

Når ALT er glemt …

Det er ikke som du tror …

Å våkne fra koma etter en hjerneblødning er ikke som de viser det på tv. I alle fall var det ikke slik for deg, Vidar. I den første perioden av koma var du urørlig, ingen bevegelser, ingen lyder, ikke en gang tarmlyder fra magen din. Alt var lagt ned – ute av drift. Øynene kom først, det begynte med en forsiktig blunking, med lukkede øyelokk. Det kunne gå timer mellom hver lille bevegelse der inne og jeg må innrømme at jeg pillet litt på deg – bare for å provosere – sjekke om du merket at jeg var der. På dette stadiet var du i flere dager. Så begynte det å rumle i magen og jubelen var faktisk stor nok til å nevne det når vi hørte den første prompen på intensiven, du var i ferd med å starte kroppen igjen:) Så kom gjespen – stor og uhemmet som på et nyfødt barn, fremdeles med øynene lukket. Den venstre armen din beveget seg litt, men bevegelsen var den samme gang på gang og virket ikke å være bevisst. Dagene gikk og jeg kunne ikke annet enn å vente og håpe at du skulle våkne skikkelig. I mellomtiden vasket jeg deg, pillet øyerusk og fortalte om alt mellom himmel og jord. Jeg ville forsikre meg om at du visste at jeg var der. Var jeg stille, så tok jeg i deg og snakket jeg med andre så var jeg opptatt av at du skulle høre at vi snakket om deg med respekt og kjærlighet. For du var der inne et sted – det var jeg helt sikker på – visket ut, men ikke borte<3

Jeg, som alltid har vært plaget med forferdelige mareritt sov dårlig – egentlig sov jeg knapt i det hele tatt. Men mareritt hadde jeg ikke. Man skulle tro at situasjonen var slik at jeg ville drømme urolig i denne tiden, men jeg gjorde ikke det. Bare en morgen våknet jeg av en drøm – en veldig, veldig kort drøm. Jeg bråvåknet av at jeg så ansiktet ditt foran meg, du hadde øynene lukket – og så spratt øynene dine opp – knall blå øyne så rett inn i mine – og så våknet jeg. Jeg hadde det travelt med å komme meg til sykehuset den morgenen, følte det på meg at det hastet. Du lå i sengen og sov, akkurat som kvelden før. Jeg satte meg ved sengen din, snakket og pillet på deg som alltid – ingen reaksjon. Jeg kunne ikke sitte så lenge av gangen der inne, sjelden mer enn 30 minutter om gangen. Nå var det på tide å gå ut en tur og jeg fortalte deg, som alltid, at nå skulle jeg ut på gangen en liten tur. PLOPP – der åpnet du øynene helt og bare stirrer på meg – akkurat som i drømmen min. Du ser på meg og jeg ser på deg – ordløst – og så kommer tårene dine. Du gråter lydløst, munnen vil tute ut all din fortvilelse, men det kommer ingen lyd. Stemmen din stoppes av respiratoren som sitte i halsen din. Men jeg var sikker på at du kjente meg, blikket ditt var fast, trygt og direkte. Et gåsehud øyeblikk, du har glemt dette, men jeg sparer på det som noe av det kjæreste jeg har. Der og da var jeg bare så uendelig lykkelig over å få kontakt med deg igjen. Jeg var ikke alene lenger – nå var det oss – Team BrovoldMerula <3

Det skulle gå mange uker før jeg skjønte – at du hadde glemt alt. At det hadde gått et kognitivt steinras dypt inne i hjernen din og at ALT lå i ruiner der inne. Alt var shuflet sammen uten mål og mening. Mennesker, tid, sted, situasjon, følelser og tanker var blandet sammen i en smoothiemix uten sammenheng. Hver kveld siden du ble tatt av respirator hadde jeg krøpet opp i sengen din, lagt meg i armkroken du bød meg inn i og pludret sammen med deg og holdt humøret vårt oppe med historier og samtaler. 12 timer hvert eneste døgn har jeg sittet ved din side, støttet og holdt deg i de vanskelige øyeblikkene. Grått med deg, kjempet med deg, ledd med deg, sovnet ved din side i den trange sykehussengen og spist sykehusmat sammen med deg. Bamsen på nattbordet forteller at jeg elsker deg! Jeg har kysset deg gang på gang – kalt deg kjæresten min.

 

Det er morgen og jeg har akkurat kommet inn på rommet ditt når du sier det;

“Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forhold meg til deg jeg” Jeg vet ikke hvem du er!”

 

 

(alle bilder i bloggen er lagt ut med Vidars samtykke)

#hjerneslag #hjerneblødning #hukommelsestap #pårørende #kjærlighet

 

Er jeg kategorisk antinasjonal …?

På jakt etter mitt indre Hurra rop …

Jeg skal vel ikke utbrodere det, men jeg har aldri vært særlig glad i 17. Mai. Det har ikke vært slik at jeg ikke setter pris på grunntanken og det som feires, men som litt over gjennomsnittet sjenert i barneårene og litt over gjennomsnittet lenge singel, i perioder av livet, så har dagen alle gledet seg til vært ubehagelig å komme gjennom for min del. Som barn syntes jeg det var grusomt å måtte leve opp til familie og “gamle tanters” forventninger der de sto på sidelinjen langs barnetoget og ropte navnet mitt og forventet et lykkelig Hurra rop fra meg – jeg som hverken ville sees eller høres. Korpsmusikk står så godt som nederst på ønskelisten når det kommer til musikk, bare tett fulgt av polka og Rune Rudberg. Og for ei ung jente som bare ville være prinsessesøt så var det den ultimate fornedrelse at drømmen om å bli drillpike gikk i knas da jeg hadde for tykke legger til å komme ned i de nette støvlettene som hørte til uniformen. I tillegg var stemmeleiet allerede i 10 års alderen så lavt at det var komplett umulig å synge med på bygde sangen og andre “festsalmer” uten å høres ut som en rusten tåkelur. Til dere som fremdeles leser så har dere sikkert forstått at jeg HAR tenkt å utbrodere det…. og det har en twist …  😉

Etter hvert som jeg ble voksen ble 17. Mai et symbol på familie samlinger og vennelag, noe jeg hadde lite av. De jeg var mest glad i var for langt unna til at vi kunne være sammen. Dagen som hadde vært uønsket som barn forsøkte jeg å få inn i “normale” former som voksen, men fikk det aldri helt til. Sannheten er at 17. Mai som oftes ble en ensom dag – og en dag som i stadig større grad minnet meg om alt jeg ikke hadde. Så lenge jeg hadde barn i skole alder så hang jeg med så best jeg kunne og syntes det var kos nok sammen med poden, med kaker og lodd på skoleplassen. Så flyttet jeg til nytt sted og omtrent samtidig flyttet poden ut – og jeg skulle ferie 17. Mai i ei bygd hvor jeg kjente så godt som ingen. Det var faktisk en befrielse – endelig slapp jeg unna, det var ingen som savnet meg og jeg behøvde ikke svare for det til noen som helst. De neste 17, Mai dagene ble feiret i godstolen, i solveggen, ja sågar en av dem i et badekar i hagen (det var vaaaarmt), mens jeg forsøkte å holde lyden av feiringen rundt meg på avstand og innbille meg selv at jeg hadde det ok.

Så skjedde det, jeg møtte Vidar (ja det skal handle litt om ham denne gangen også). Han var født og oppvokst i bygda her – og ville vise meg sin verden. Tenk noe så fantastisk å møte en som ville dele tiden og livet sitt med meg. Jeg følte at NÅ, endelig, hadde jeg en voksen å være sammen med også på 17. Mai. For første gang på mange, mange år kjente jeg et lite stikk av forventning til denne dagen – vår første nasjonal dag sammen. For første gang på lenge følte jeg at jeg hadde lyst ut og se på feiringen i bygda.

Vidar følte seg ikke helt i form kvelden 16. Mai 2015, så vi tok det med ro om morgenen denne dagen. Vi småpludret som vi alltid gjør om morgenen og planla at vi heller skulle ta en tur ut på ettermiddagen. Vi hørte salutten smelle tidlig om morgenen og så igjen sånn ca i 11 tiden. Det var alt vi fikk med oss av denne 17. mai feiringen – ca en halv time senere faller Vidar om med en alvorlig hjerneblødning. Huset fylles av brannmenn i uniform, ambulansepersonell og etterhvert også helikopter personell.  Den Vidar jeg kjente var borte og det skulle ta flere måneder før han begynte å ligne litt på den mannen han var 16. Mai 2015. Mitt verste mareritt var ingen drøm – det ble virkelig denne dagen – brått og brutalt.

I dag har det gått et år siden alt dette skjedde. Alt jeg hadde med meg i bagasjen inn i denne dagen 17. Mai 2015 hadde formet meg og denne bagasjen skulle også forme min videre opplevelse og fortolkning av dagen. Vidar er velsignet med et slør av glemsel og husker ingen ting av det som skjedde, men jeg husker. Det har liksom ikke vært tid for meg å jobbe med min egen prosess midt i alt kaoset med en alvorlig syk mann. Øyeblikket hvor det går opp for meg at jeg er maktesløs, at jeg bare har håpet igjen om at kjæresten min overlever sitter i meg. Fremdeles har jeg kraftige flashbacks som dukker opp som troll fra eske og får meg til å forsvinne fra øyeblikket og fylles av alle følelsene som raste gjennom kroppen den dagen – og andre dager senere i forløpet. Øyeblikk av selvrealisering hvor det går opp for meg hva som skjedde, og hva det gjorde med meg. Øyeblikk som oppleves som identiske som det faktiske øyeblikket jeg minnes. Det er ikke bare et minne – det er en fysisk opplevelse – sterk, ukontrollerbar og sårbar. Noen av utløserne har jeg allerede blitt kjent med, slik som lyden av et helikopter, andre tror jeg vil utløse det, slik som salutten fra 17. Mai kanonene. Og atter andre har jeg ennå ikke møtt.

Jeg har gruet meg! Gruet meg for lyden av salutten! Det har liksom vært den lyden som symboliserte slutten på den gode tiden – et forvarsel på alt dette vanskelige som vi skulle måtte gå gjennom. Det er det siste gode øyeblikket av oss,meg og kjæresten min, før alt ble forferdelig. Jeg har gruet meg for å møte andre mennesker i fest stemning – fryktet at jeg må bruke alle mine krefter på å holde gråten inne. Hvordan skulle jeg kunne reise meg igjen og se nasjonaldagen vår i øynene?? Det er en sorg, en prosess jeg må gjennom. Jeg må møte disse merkedagene og kjenne på det som var og det som er. Ingen ting er som det var, men jeg har håp om en dag å våkne og kjenne at det ligner på det som var. Denne prosessen er bare min – jeg var alene da det skjedde – det var jeg som opplevde det og det er min sorg alene – et ensomt sted å være. Alle vil så gjerne snakke om hvor godt det har gått med Vidar – og det har de både lov til og rett til. Som pårørende spiller jeg annen fiolin i denne konserten. Og det er ikke så lett å høre at jeg er litt ustemt – at noe har gått i stykker på innsiden av meg også. Det gikk som jeg egentlig trodde det ville gjøre – salutten smalt – og jeg gråt – og Vidar skjønte i grunn ikke hvorfor. 

17. Mai vil for alltid stå for meg for noe som er vanskelig – selv om jeg forsøker å gjøre det beste ut av det. Merkedagen, årsdagen og nasjonaldagen ble “feiret” hjemme i solveggen. Jordbær og krones is hadde vi, hverandre hadde vi, og jeg hadde mine øyeblikk med tårer. Det kan jo hende at vi må omformulere denne dagen på en eller annen måte en gang i fremtiden, men for meg vil denne dagen nok alltid røre ved noe sårt. Nok en tråd i livets vev og nok en erfaring å legge i bagasjen min. I år var gleden større over at jeg kunne skåle i vin med ham jeg elsker enn at det var Norges bursdag <3

Det er ikke til å stikke under en stol at det er tabu å misslike nasjonaldagen – da er man kategorisk antinasjonal. Men det har ingen ting med nasjonalfølelsen å gjøre og selv om man vil så er det er ikke lett å være glad på kommando. Livet ble ikke som planlagt og vi jobber med det vi har – og vi gjør så godt vi kan. Jeg håper at jeg en dag i fremtiden skal kunne kjenne på glede over nasjonaldagen – for jeg føler at jeg mister noe. Jeg elsker landet mitt og jeg elsker friheten vår. Jeg er stolt av våre tradisjoner og vårt samfunn. Så ikke se mitt fravær som en unnamanøver og manglende nasjonalisme, men la meg glede meg over dagen på min måte og gi meg tid … For jeg ønsker meg kanskje mer enn noen annen et ekte Hurra rop fra meg selv <3

Falsifisering av påstand trinn 1 …

Vi ler mye – tross alt!

 

Det har gått sport i å finne selverkjennelses fellene og i dag tidlig kom nok en gylden sjanse. Når vi spiser frokost sier jeg til Vidar at nå synes jeg virkelig han begynner å få dreisen på den høyre hånden. Han svarer som han alltid gjør at joda, den fungerer den – så lenge han SER på den. Som om DET er et godt argument…haha… nå nei…den fikk han ikke sitte i fred med.

 

Så da måtte vi frem med kamera og dokumentere hvor lett det er å gjøre noe som helst uten å se på høyre hånden – selv for ei som er normalt arbeidsfør. Og som alltid når vi finner på noe sammen så får vi oss en god latter.

 

 

 

video:video

#latter”livet#slag#morro

Du er så sterk…


Jeg gir deg min styrke … 

Det er helg og jeg kaster en ny brannfakkel. Nok en gang er det en frase jeg vil til livs og nok en gang må jeg presisere at jeg på ingen måte tror at det ligger noe annet enn godhet og omtanke bak disse orden når de blir sagt. MEN … ord har har en rekkevidde langt utenfor seg selv. De lever sitt eget liv og kan ha dybder vi ikke våger se inn i. .. og med disse ordene har du makten til å nekte meg min svakhet. Du sitter med fasiten, jeg har bare å høre etter, nikke, takke og bevise at du har rett. Paradokset er at du ikke blir sterkere av å bli fortalt at du er sterk – tvert om – du føler deg liten og alene.

Hele mitt liv har jeg fått høre disse ordene “Du er så sterk …”. Og det legges frem som skryt eller som trøst alt ettersom situasjonen tilsier. Det siste året har gitt mange muligheter til å være sterk, og minst like mange muligheter for andre å fortelle meg om min styrke. Vanskelige ord å ta i mot – for jeg var da ikke sterk??! Man takker og smiler ydmykt og føler seg som en svindler på innsiden. For styrken var bare et skalkeskjul. Bak styrke ligger det enorm svakhet. 

Hver gang det ble sagt, vokste maktesløsheten. For ordene hadde kraft og makt. Den som uttaler disse ordene har en iboende sannhet med seg i budskapet og å ikke ta i mot og bevise denne sannheten ville være et hån, som å takke nei til en flott gave. Min styrke var synlig – fordi jeg gav den til en annen. Min styrke gav jeg til Vidar når han trengte det mest av alt. Men jeg er bare et enkelt menneske, jeg har bare styrke nok til å holde en av oss oppe. Sakte forsvant mitt eget liv i prosessen og en dag var nesten alt borte, venner, jobb, hobbyer, helse, utseende og overskudd. Jeg hadde gitt alt dette til Vidar. Hvordan er det styrke? Min styrke er en illusjon. Jeg har akkurat like mye styrke som alle andre – nok til meg selv – eller til noe annet. Det eneste som skiller meg fra andre er at jeg valgte å gi styrken min til ham, frivillig. Snill kan jeg kanskje akseptere å være, men ikke sterk. 

Året som har gått har vært vondt og i stede for å få anerkjennelse for alt det vonde jeg har omgitt meg med, angsten, uroen, søvnmangelen … så fikk jeg anerkjennelse for å være sterk. Dette er to veldig forskjellige ting. Styrke for meg selv ville kanskje heller å være i stand til å gå, holde meg mer borte fra Vidar i sykeperioden. Styrken jeg viste var for ham – men jeg var på ingen måte sterk for meg selv. Jeg ivaretok ikke meg selv – jeg klarte det ikke – og dermed føler jeg meg heller ikke sterk. Jeg føler meg faktisk som et offer. Jeg gikk fullstendig under selv, eksisterte, men levde ikke. Jeg hadde nok med å være der for Vidar – jeg var ikke sterk nok – og jeg fikk ikke “lov” til å være svak. Å være svak ville for meg da bety at jeg kunne få lov til å gi opp nå og da og at noen bare tok vare på meg også, mens jeg tok vare på Vidar. Så derfor måtte det svake ut når jeg endelig hadde litt tid for meg selv. Da kom tårene, maktesløsheten og fortvilelsen til overflaten. Hvordan kan man være sterk når man er maktesløs? Hvordan kan man være sterk når man ikke har samvittighet til å gå fra den man er glad i? Jeg har kjent på avmakten, på liv uten livsgnist, sorg og en nummenhet som har verket som feber i kroppen min – følelser det er umulig å løpe fra. Uansett hva jeg skulle finne på å foreta meg så ville disse følelsene følge meg som nissen på lasset. Jeg følte meg ikke sterk! Jeg følte meg voldtatt, forlatt og ensom. 

Styrke og svakhet er to sammenvevde tilstander og de kan maskere hverandre. Jeg var der for Vidar, men hadde ingen mulighet til å være der for meg selv. Illusjonen alle lovpriste føltes som en løgn som vokste i sin egen avmakt. Kall meg god, kall meg snill, kall meg kjærlig DET er adferd som kommer fra hjertet. Stryken og dens illusjon av det perfekte holdt all min lidelse skjult for verden i sitt uimotsigelige paradoks. Styrken er synlig for tilskueren, men kanskje ikke alltid for den som kalles sterk. 

Jeg kunne ikke gi opp og jeg vet ikke hvor lenge jeg ville holde ut – ville jeg fremdeles vært sterk om det gikk så lang tid at jeg bukket under?

Jeg var et medmenneske, hadde en moralsk og etisk forankring og jeg hadde allerede valgt å være kjæresten til Vidar før livet ble stupbratt. Mange tok seg av meg og mange hjalp meg med det som var vanskelig og jeg hadde ikke klart dette uten dem. Og jeg har aldri følte meg så svak og liten noen sinne som da de kalte meg sterk. 

#styrke#svak#omsorg#kjærlighet#for alltid#paradoks#frase

5 tause dager …

Lykkelig utvitende om hva vi hadde i vente …


5. april 2015, glade over våren, hverandre og mulighetene til å gå kveldsturer sammen.

(alle bilder er publisert med  tillatelse fra Vidar)

 

5. juni 2015 …

Kanskje presset vi deg for hardt? Eller husket du ikke fra minutt til minutt, dag til dag. Planla du, eller var alt en tilfeldighet?

Jeg vet ikke, kjæresten min. Jeg vet ikke hva som gikk av tanker gjennom hodet ditt. Jeg vet bare det jeg så og det jeg så var fortvilelse, smerte, forvirring. Øyne som så inn i mine så instendig at det brandt langt inn i sjelen. Øyne som desperat forsøkte å formidle noe, et budskap. Jeg så hvor vanskelig selv den minste ting var og ikke en gang ordene hadde du kontroll over.

Det var 19 dager siden jeg hørte stemmen din sist og nå skulle du endelig få slippe fri – kobles fra respiratoren – få mulighet til å snakke og fortelle oss hvordan du hadde det. Etter 19 dagers taushet skulle jeg få høre stemmen din igjen. Det var en spesiell stemning på intensiven ved Lillehammer sykehus. Det var ikke bare jeg som ventet, pleie personalet også – og alle hjemme, venner og familie. Vi heiet på deg kjæresten min – og ventet spent på at det første ordet skulle komme. Pushet deg, snakk! Si noe Vidar! Kan du si Hei? Kake? Vidar? (først flere uker senere finner vi ut at du ikke vet ditt eget navn) Det var vanskelig å la være. Jeg ville vite hvem du var – nå – etter alt.

Jeg vet ikke om du er den samme som du var før alt skjedde. Jeg vet ikke om du åpner munnen som fremmed eller kjent, som voksen eller barn. Men jeg håper og venter, på ordet som skal frigjøre meg, deg, oss, frigjøre oss fra uvissheten. Jeg venter på at du skal fortelle meg at alt kommer til å bli bra. Jeg har lengtet så ufattelig etter deg og ordene dine. Det kommer ikke noen ord. Du prøver og prøver, men får det ikke til. Det blir bare lyder, babbel. Ordene sitter fast der inne, hjernen slipper ikke ordene ut. Både kropp og sinn jobber mot deg disse første dagene. Du må kjempe deg ut og det kommer til å ta tid. Det skal gå måneder. I dag, nesten et år senere, kan det for de vi møter virke som om du har kontroll over ordene igjen og du kan på gode dager snakke på meg hjertebank igjen, men både du og jeg vet at det er ikke så enkelt. De fleste ser deg bare på de gode dagene og du har blitt god til å fake, late som om alt er bra. De vet ikke at senest i natt kom vi ansikt til ansikt med det ordløse igjen, som vi ofte gjør nattestid. Fortvilelsen når du vil formidle og jeg ikke forstår. Frustrasjonen, hastverket og irritasjonen når vi stanger hodet i veggen og ingen av oss forstår hverandre. Raseriet og sorgen som spretter opp i oss begge, men som ikke kan rettes mot noen av oss. Resignasjon og omfavnelsen når bølgen har lagt seg.

Denne junikvelden vil du ikke at jeg skal gå når natten kommer. Du drar i meg, rister i gitteret rundt senga som et innestengt dyr, forsøker å reise deg opp uten å lykkes. Du kniper meg, vrir håndleddet mitt og rister hånden min gang på gang, vil ha meg der, holder meg fast. Pleiepersonalet ser også at du er ekstra urolig denne kvelden og vi bestemmer oss for at jeg skal bli litt til og at vi skal forsøke å få deg opp på sengekanten. Kanskje har du vondt?!

Det må tre personer til for å få deg opp i sittende stilling. Du klarer knapt å holde hodet oppe og er ute av stand til å holde deg selv sittende. Jeg setter meg ved siden av deg, tett inn til deg for å hjelpe deg, støtte deg opp så du ikke faller. Og det oppstår noe – jeg og du – alene i vår nærhet. Til tross for at tre andre mennesker sitter tett rundt deg og holder deg oppreist så er det bare oss. Du støtter deg mot meg og faller til ro, kjenner på kontakten mellom oss og ser ut til å nyte det. Det er en stillhet i rommet som bare blir helt intens – og så skjer det – du begynner du å nynne. Lyden er myk, som til et barn, ingen spesiell melodi, men helt klart bevisst nynning, med tydelige toneskifter. En fornøyd og vidunderlig lyd et øyeblikk av komplett tilfredshet. Jeg legger armene mine om deg og vi gynger i takt med stemmen din. Ekte kjærlighet! Inderlighet! Tårer!!! Trøst for oss begge<3 Du har ikke mange krefter, men holder ut i ti minutter før du må legges ned igjen. Du er rolig og synes det er greit at jeg sier at jeg må dra. I det jeg drar så sier jeg alltid det samme: “Hade kjæresten min, jeg elsker deg, sov godt, når du våkner i morgen så kommer jeg tilbake”. Og så kommer det! Det første ordet på eget initiativ – HADE <3 Jeg går på skyer!!! Veien hjem går så uendelig lett og jeg må ringe til alle og fortelle at du snakker 🙂


Opp og sitte litt, kjenne bakken under fotsålen. Tre vidunderlige hjelpere <3

Neste morgen løper jeg til sykehuset, enda mer ivrig enn ellers. Klar for å endelig få litt verbal kommunikasjon med deg. Du ligger i sengen, snur ikke på hodet når jeg kommer inn. I løpet av formiddagen snakker jeg med legene igjen – har du hatt en ny hjerneblødning?? Jeg får ikke kontakt, du vil ikke en gang se meg i øynene. Blikket er fiksert på noe jeg ikke ser og jeg kan ikke fange blikket ditt. Ingen ting er galt, sier legen. Men du forblir taus, vil ikke ha noe med meg å gjøre. Dagene går og jeg later som ingen ting, på innsiden går jeg i stykker. Forteller deg at jeg elsker deg hele tiden, kysser på deg og forteller deg at det kommer til å gå bra, at hver dag er et skritt nærmere noe bedre og at om du har behov for å være sint så kan du få lov til å være sint på meg. Jeg går ingen steder – jeg elsker deg! Fem dager i total taushet, fem dager uten blikk kontakt, fem dager uten et smil. Men jeg observerer – og ser at du titter på de ansatte – du følger med på hva de gjør. Jeg begynner å lure på om du gjør det med vilje … en forferdelig tanke. Jeg bestemmer meg for å tåle det – holde ut – i det lengste.


Så ufattelig alene med sitt indre… Tunge dager!

Hele tiden siden du kom ut av respirator har du gang på gang revet ut matsonden du har i nesen. Etterhvert går det sport blant de ansatte, de gjetter hvor mange ganger de må sette den inn igjen i løpet av en vakt. Du er urolig og apatisk på samme tid og kan ligge i timevis og bare stirre tomt ut i luften. Du piller på alt av ledninger, river og dra. Jeg lager en liten rull av en vaskeklut som du kan holde i hånden, da roer du deg. Holder kluten mot ansiktet, blikket festet til veggen eller et sted midt i mellom. Jeg sitter på sidelinjen og ser, følger med deg, elsker deg og venter på at du skal komme ut av dette du har bygget rundt deg – muren. Dag fem brister det for meg og jeg setter nesa mi i nesa di og øynene mine i dine – ingen reaksjon – ingen kontakt. “Nå er det nok! Så fjern ER du IKKE”, sier jeg hardt, sint og såret! Du skvetter til – og blikket treffer mitt. Du er tilbake hos meg:)

Samme ettermiddag dukker det opp en sykepleier på rommet ditt og hun rister fortvilet på hodet over at du nok en gang har dratt ut matsonden. Nå får det være nok, sier hun, og henter et glass saft med fortykkningsmiddel. Du drikker. Så kommer hun med en yoghurt. Du spiser. Så kommer ei brødskive med blåbærsyltetøy og du tygger den i deg. “Dette trodde du kanskje ikke at du ville få til”, sier hun. “NEI” kommer det fra Vidar – og så brister han i gråt.

Det har gått 24 dager siden hjerneblødningen, tausheten er brutt og troen på fremtiden glimter til. De vrange ordene forfølger oss videre, men nå prøver han  – og i dag, et år senere, vet vi at han lyktes:)

<3 <3 <3

#kjærlighet#helse#overvinne#stå sammen#sorg#afasi#hjerneslag#taushet