Vi kan vel alltids leke litt …

Vi går “all in”. Er det party så er det party. En “liten” hjerneblødning stopper ikke oss. 

Det er en del ting som er vanskelig for oss å være med på etter at Vidar ble syk, men Gøy kan vi ha det 🙂 Så når vi blir invitert på halloween party så er vi selvsagt med på det. Det første som slo meg var at dette kanskje kunne bli litt i meste laget. Har vi energi til dette? Når alt kommer til alt så handler også dette om prioriteringer. Vi måtte legge til rette for suksess. Så vet vi at vi skal bort i helgen, ikke bare en gang, men to (et familieselskap smatt inn samme helg) og vi må planlegge deretter. Kostymene måtte være enkle, billige og akkurat kreative nok til at vi kunne få oss en god latter. Det skal jo være GØY! Det satt litt langt inne i min kreative hjerne å akseptere at jeg måtte tone ned ønsket om å bare kaste meg inn i en kostyme/sminke orgie. Ønsket om å toppe sminken fra forrige fest var stor og i fjor fikk vi ikke vært med siden Vidar var dårlig. MEN … altså … vi må prioritere. 


Halloween for to år siden – singel og klar for kjærligheten. Lite ante jeg at Vidar var rett rundt hjørnet <3 

Siden vi visste at lørdag og søndag kom til å bli “ut på tur, fest, overnatting, ut på tur, selskap” så startet vi helgen med hvile. Vi har ikke all verdens overskudd noen av oss etter det siste halvannet årets begivenheter. Etter en god og lang frokost lørdag morgen – gikk vi og la oss igjen. To timer senere var vi i gang. Dusj, sminke, påkledning og litt enkel middagsmat tar ca tre timer hos oss. Vidar brukte mine klær og jeg hans – billig og greit. Heldigvis hadde verken jeg eller Vidar noe særlig hår som måtte fikses…haha Han fikk på en parykk og jeg dro på meg bikerskinnlua over vått hår. – DONE!!!


Presenterer: Kjartan & Hildur

Vidar ble jo “instant” dame – himmel og hav så søt han ble…haha… og rollen gikk han inn i med liv og lyst. Hildur var født. Selv syntes jeg ikke helt jeg fikk det til, det er vanskelig å få frem de maskuline trekkene. Men så tok vi en selfie – og holdt på å le oss ihjel – dermed var Kjartan også født. Himmel og hav for en forvandling. Vel inne i den lite iøyenfallende bilen vår (Pitteliten Smart bil) går det opp for oss at tanken nesten er tom – hyyyyyl. Vi skal kjøre i halvannen time og jeg må innrømme at jeg er lite lysten til å stoppe på bensinstasjon i disse klærne. Så vi kjørte på, vel fremme hadde vi 1,5 liter igjen på tanken .. Phju!!! (takk Gud for at vi ikke gikk bensintom). Når vi kommer frem til festen parkerer jeg utenfor døren for å hjelpe Vidar … ehhh.. Hildur ut. Min søster kommer ut for å ta oss i mot – og kjenner oss ikke igjen..HAHAHA. 


Hildur er på flørter’n – Kjartan var kanskje ikke helt forberedt …


Åffer snakker Hildur med han der andre fyren’a ???? *grynt*


BINGO !!!

Det blir en aldeles fantastisk kveld med godt humør og masse latter. Hildur og Kjartan finner hverandre etterhvert selv om Kjartan på sin lite følsomme måte forsøkte seg på Hildur fra starten av. Hildur var litt “hard to get”. Men … Kjartan hadde nok noen sjarmør trekk i ermet for han vant Hildurs hjerte <3

Det er mye vi ikke kan – men GØY har vi aldri tenkt å slutte med 🙂

#LHL #hjerneslag #halloween #kostyme #makeup #party #pårørende

Veien blir til mens vi går …

Man har i grunn bare to valg når hjernen nullstilles – å gi opp – eller å starte på nytt. Vidar valgte å starte på nytt!

I dag 1,5 år etter hans hjerneblødning, er livet, hverdagen OG helgedager, fremdeles en eviglang skoletime. Hvor han tar motivasjonen fra er meg nesten uforståelig – han gir bare aldri opp !! Mange spør meg hvordan jeg holder det ut å leve med en som har så store utfordringer i hverdagen. Svaret mitt er: SE på ham da!! Det er bare ikke mulig å snu ryggen til den motivasjonen han viser.  Han er på vei tilbake til livet <3

Å lære er ikke som å lære slik det en gang var. Det må læres, det glemmes og så må det læres igjen. At deler av verden på den høyre siden ikke lengre eksisterer i sin opprinnelige form gjør det hele MYE mer interessant for oss begge når mobiltelefonen skal utforskes for eksempel. Vi må gjenta oppgaver igjen og igjen, Noen dager sitter det, andre dager er det som sunket i jorden det han kunne dagen før. 

Vi må smi mens jernet er varmt, når motivasjonen er sterkest og knaggene han kan henge lærdommen på i hodet er tydelige og mottakelige. Min jobb er å oppdage når vinduet åpner seg 🙂 Så om det er tidlig lørdag morgen han plutselig spør hvordan han skal legge inn kontakter på mobiltelefonen sin, ja, så er det tidlig lørdag morgen vi gjør akkurat det – selv om vi har gjort dette utallige ganger før – det er bare å trå til, svelge kameler og la ønsket om å sove lenge fare. 

10 minutter tok det ham å skrive inn det første navnet i dag – et navn på tre bokstaver. Hånden vil ikke treffe tastene og han kludrer det til med å komme borti taster han ikke skal røre underveis. Men han klarer det!! Det neste navnet var dobbelt så langt – og han halverte tiden. Han blir raskere og raskere for hver gang dette må innlæres på nytt. Like motivert og målrettet … alltid med målet i sikte … og han får lov til å sukke litt over hindringene underveis. Vi anerkjenner både det som går bra og det som er litt kludrete – vi kan sette gullkanter på det meste – men livet er som det er: En evig eksamen.

Det koster ham mye denne situasjonen og kognitivt sett er det som å ha eksamen hver dag, ved hver oppgave, uke etter måned eller år. Med det utgangspunktet han hadde så er dette på toppidretts nivå, trene, trene, trene. Alternativet er selvutslettelsen, overgivelse til en kropp med vilje uten evne. ALDRI i livet !!! Vi kjenner på sinnet også … og anerkjenner det på lik linje med de fantastiske høydepunktene. 


Fysiotrening tar på, men er bare en pitte liten del av alt som gjøres hver dag … Uansett er han en jæ**l til å trene!

 

Vidar, min kjære, og alle hans likemenn og kvinner – DET er hverdagsheltene mine <3

For dere som har lyst til å se Vidar øve på telefonbruken så ligger en snutt på min facebook side. https://www.facebook.com/ann.merula

-og om noen kan fortelle meg hvordan jeg skal få video fra mobilen og inn på bloggen her så blir jeg glad 🙂 Jeg har gjort flere forsøk uten å lykkes dessverre. 

Jeg kan ikke annet enn å bøye meg i støvet og er så uendelig stolt over kjæresten min. 

Vi gir oss aldri !!!  <3

Dagen pappa ble syk, en datters historie

Det var mange som ble berørt den dagen Vidar ble syk. Takk til Vidars datter som her deler sitt dagbok innlegg fra 17. mai 2015. Som hun sier selv, det ble kanskje litt rotete og uklart , men det var jo akkurat slik den dagen var (jeg syntes det var veldig godt skrevet):

“Det er vanskelig å si hva jeg følte den dagen. Alt er så klart, men likevel så uklart. Vi var på hytta, hadde reist opp dit for å slippe unna 17 mai maset. Dagen før hadde jeg prata med pappa på telefonen, det var bare noen dager siden bursdagen min, og vi prata om hva jeg ønsket meg og avtalte at vi skulle komme på besøk neste helg, vi skulle komme tilbake til nøyaktig tid senere. Det var en helt hverdagslig og naturlig telefonsamtale. Lite visste jeg at det ville være den siste av sitt slag på veldig lenge.

17 mai startet som alle andre søndager på hytta, vi stod opp sent og lagde frokost. Alle telefoner stod på lydløs, vi trengte vel ikke å være helt tilgjengelige på en dag da alle er opptatte med sitt allikevel. Etter en stund ringte telefonen til min samboer, han rakk ikke å ta den og vi så at det var broren min som prøvde å ringe. Han allerede ringt min samboer flere ganger, dette var rart tenkte jeg, for min bror pleier bare å sende melding å vente til vi eventuelt ringer han. Han pleier også å sende disse meldingene til meg. Jeg sjekket min telefon, han hadde forsøkt å ringe meg flere ganger. Nå begynte varsellampene å blinke, og jeg ringte han tilbake. Når han tok telefonen begynte alt å bli litt tåkete, men ordene hans er helt klare. ?Pappa er på sykehus, det er noe med skallen?.

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tenke, hva var det egentlig som hadde skjedd? Vi spiste frokost, ryddet, pakket og reiste hjem igjen. Broren min møtte oss hjemme hos oss, og vi visste ikke helt hva vi skulle foreta oss. Skulle vi reise til sykehuset? Skulle vi vente på ny beskjed? På dette punktet visste vi at det var en alvorlig hjerneblødning, men vi visste ikke noe mer. Etter en liten stund ringte tanta mi og fortalte at pappa hadde blitt operert, og fått dren inn i hodet som skulle drenere ut væske og blod, det blødde fortsatt en del i hjernen hans.


Tøffe timer og dager i uvisse ventet oss …. 


Både på godt og vondt … bra at pappa får hjelp … vondt å se slangene og alle medisinene. 

 

Etter dette satte vi oss i bilen og kjørte inn til Rikshospitalet, der satt vi og ventet en stund. Jeg aner ikke hvor lenge vi satt der, kanskje det var en time, kanskje det var fire. Tiden passerte liksom ikke, vi bare satt der og visste ikke hva vi skulle tenke. Etter hvert kom en sykepleier, og sa at vi kunne få komme inn og se pappa. Jeg visste ikke helt om dette var et godt tegn eller om jeg i det hele tatt ønsket å se han, hva var det jeg kom til å se? Vi fikk beskjed om at vi helst bare skulle være to stykker av gangen, min samboer trakk seg unna og kommuniserte uten å si noe at han kunne vente utenfor. Jeg hadde egentlig lyst til å dra han med meg allikevel, men fulgte etter broren min og pappa sin kjæreste. Da vi kom bort til senga helt borte ved vinduet så vi han, det var helt klart pappa, men han liknet ikke på seg selv allikevel. Han hadde slanger og apparater over alt, og jeg visste ikke helt hva jeg tenkte eller følte. Jeg så på broren min, som trakk seg sakte tilbake. Dette var for mye for han. Pappa åpnet øynene og så på oss, blikket hans var sløvt, men han prøvde allikevel å lese hva som stod på t-skjorta mi. Jeg vet ikke om han fikk det til, for øynene hans gled igjen før han kunne komme med noen reaksjon. Sykepleieren sa at han var veldig trøtt etter operasjonen og medisinene og at han trengte hvile. Jeg var glad for å få gå ut igjen, og det så jeg at broren min var også. Jeg vet ikke hvor lenge vi var der inne, det føltes som en evighet samtidig som det var veldig kort. Vi ble sittende på venterommet litt til, og dro hjem etter at en sykepleier kom og sa at ting fortsatt var alvorlig, men stabilt. Broren min ble igjen på sykehuset, han skulle sitte på med kjæresten til pappa hjem.


Vi skulle vente mange, mange timer i disse korridorene før pappa åpnet øynene igjen … og vi ventet ikke forgjeves <3

 

I bilen tenkte jeg at jeg var glad for at jeg hadde vært inne og sett pappa, selv om det var tungt og vanskelig på samme tid. Min samboer påpekte at det eneste vi hadde spist denne dagen var frokost. klokka var nå ganske godt utpå kvelden, jeg husker ikke hva den var nøyaktig. Faktisk så husker jeg ingen klokkeslett fra denne dagen, med unntak av ett. Broren min sa på telefonen at slaget hadde skjedd ved 11-tia. Det var en time før jeg i det hele tatt hadde stått opp. Denne dagen hadde altså ikke vært normal i det hele tatt, og jeg var takknemlig for at jeg fikk starte dagen i den tro at det var en helt vanlig dag. På veien hjem dro vi innom McDonald?s, ingen av oss hadde energi til å finne på noe annet til middag. Jeg husker ikke om jeg følte meg sulten eller ikke, men jeg husker at vi spiste BigMc og Chicken McNuggets, og at akkurat i dag smakte det egentlig ganske godt med søppelmat.”

#hjerneslag #helse #barn #pårørende

Jeg lever to liv …

… og det er verdt det <3

Litt på fleip har jeg sagt at i desember 2016 så fikk jeg hjem 100 kg baby, men det var mye sannhet i det også. Babyen min vokser nok litt raskere enn andre babyer – i alle fall kognitivt. Men å få hjem en så skadet mann etter en hjerneblødning er en prosess som er ganske lik det å ha et lite barn hjemme. Problemet er bare at jeg ikke kan sette ham i lekegrinden når jeg trenger en pause. Ikke kan jeg legge ham kl 19 om kvelden eller. 

De første månedene gikk jeg konstant baklengs  Det hender fremdeles at jeg må det, men den første tiden var det slik jeg levde livet vårt. Intensjonen min har hele tiden vært at Vidar MÅ få prøve seg – akkurat som et barn som skal lære å mestre livet. Vil han ha et glass vann, så må han få prøve å hente seg et glass vann. Vil han reise seg fra stolen og gå til kjøkkenet så må han få reise seg å gå. Og trenger han hjelp og støtte så må han også få det. Akkurat som et lite barn så hadde han liten eller ingen konsekvens forståelse og det er i og for seg greit….vi må bare passe skikkelig godt på ham. Ulempen er jo selvsagt at en voksen mann uten konsekvens tenkning faller adskillig lenger og tyngre enn en liten mykleddet søtnos på 13 mnd – og konsekvenser av fall er mye større. Så da var det bare å la ham gå … mens jeg var konsekvens tenkeren som gikk baklengs foran ham for å sørge for at han ikke mistet balansen, snublet i teppekanter eller glemte å ta med seg høyrearmen når den hang seg fast i dørvrideren. Jeg vasker tilsølte klær, fjerner knust glass og lager speisal mat. Tar ham med i ett og alt slik at han ser hva jeg gjør, får prøve litt selv, gjøre sine egne feil og lære av dem. Alt for at han skal få det til, alt for at han skulle mestre livet… øve, øve, øve. Og han ble bedre, i dag går han stort sett dit han vil … på flatt underlag vel å merke. Trapper går han også, men jeg går fremdeles baklengs foran ham ned ukjente trapper … så lander han i alle fall mykt om det går galt;P 

Det som kjenner ham ser at han ser forbannet godt ut og at han har hatt en enorm fremgang – lykke <3 Men ALT må læres på nytt og bare en minimal mengde av dette gjøres via helsevesenet, der bygges det mest muskler. Det er hjemme at livsmestringen læres. Koke egg, dekke bordet, forstå fjernkontroller, bruke telefon, bruke data, bruke minibankkort, holde orden på avtaler, kaste søppel, re senger, brette klær, vaske kopper … nei jeg tuller ikke ALT må læres. JEG må også lære meg noe nytt hele tiden og det går stort sett greit inn, med unntak av en ting. Jeg klarer ikke å få hodet mitt til å forstå hvor lang tid vi behøver for å komme oss ut av huset – og vi er kronisk forsinket til ALT. Jeg lar meg overraske gang på gang at vi ikke kan fordele oppgavene slik; først går DU i dusjen, og så steller du deg mens JEG er i dusjen………… For mens jeg er i dusjen kommer spørsmålene….

Hvilken bukse skal jeg ha?

HVOR ligger buksa?

Nei, jeg finner den ikke i skuffen!

Okay, den lå visst i skuffa like vel…(på høyre side som regel).

Kan du barbere meg?

Jeg får ikke på meg denne buksa, den er for smal for skinna!

Phju!!! (LES: jeg er sliten og har vondt…kan du hjelpe meg med klærne???)

JEG: neida…dette går bra… prøv en gang til.

Skjorta mi fikk en flekk av tannkrem?!

Hvilke sko skal jeg ha?

Er du ferdig snart???

Jeg er sulten?

Åhh..har jeg barbert bare halve ansiktet??  (DET skjer ikke så ofte lengre heldigvis..haha)

Hvor er telefonen min?

Jeg kommer ferdig svett ut av dusjen og skjønner at håret kommer til å tørke på innsiden av hånduken før han er fornøyd og ferdig til å gå. Jeg må drite i sminken og tar den halvrene bhåen i dag også fordi den rene ligger i trommelen på loftet og jeg har ikke tid til å begynne å lete etter den – vi er 30 minutter forsinket i det vi setter nøkkelen i døra. Vidar er ren og pen, jeg svett, rød i kinna, uten sminke, fin topp, men det ble dongeribukse og joggesko til. På vei ut fra utkjørselen oppdager jeg at jeg må fylle bensin og at jeg ikke har med noen vertinne gave…vi kommer til å bli enda mer forsinket … så må Vidar tisse.  

Vi forsøker å være med på det vi kan av sosiale aktiviteter, det begynner å ligne litt på fest for meg også, men selv der må det mye bistand til. Her er vi på Otoberfest og har det tross alt VELDIG gøy 🙂

 

Det jeg forsøker å beskrive er at selv om Vidar er sååå uendelig mye bedre så faller fremdeles mye av jobben på meg … for jeg må være DER.. i ett og alt han gjør. Ja han tømmer oppvaskmaskinen for meg… og så må jeg lete etter kopper og fat som står på feil sted og sette det riktig. Ja han bretter klær…når jeg står foran ham og instruerer. Han lager sin egen frokost, men forteller meg aldri at han trenger mer pålegg, nytt brød eller melk før det er helt tomt. Det samme gjelder også klær… det er først når det er borte at han oppdager at noe burde være gjort. Jeg forsøker på ingen måte å male ting svart, det er bare slik det er. Og de som kjenner meg vet hvor ekstatisk glad jeg er for hvert pitte lille fremskritt. Og jeg er optimistisk, dette kommer til å gå bra. Det kommer bare til å ta veldig, veldig lang tid. 

I mellomtiden har vi EN facebook konto og EN mail (fordi han ikke klarer å bruke datamaskinen ennå)

Jeg planlegger innkjøp

Jeg kjøper (men der kommer han nå sakte etter – fordi jeg har “tvunget” han med på butikken HVER gang i 10 mnd ..så han skal lære)

Tidsplanlegging

Telefoner – og de er det mange av… allerede i dag har det blitt tre telefoner for å bistå Vidar – nå er kl 10.

Når han står opp kl 7 på min fridag … så må også jeg opp kl 7.

Når tannkremen er tom …

Når dopapiret er slutt …

Når ei lyspære går …

Når en kompis vil ta ham med ut en tur … 

ALT involverer meg!

Jeg er sliten, forferdelig sliten. For en nybakt mamma har ikke mye tid til seg selv – en nybakt pårørende like så. Det er ikke bare å legge seg nedpå å ta en hvil og nettene har sin egen historie med oppvåkninger og bistand. Det tar på å leve to liv. Midt i alt dette skal jeg jo jobbe også og ta del i eget liv. Jeg må jo innrømme at mye av mitt eget liv har smuldret bort. Kveldsjobben jeg elsket er borte – jeg savner dere alle festglade i Lillestrøm. Trening og gåturer er borte, noe som resulterer i at de 25 kg med bekymringstillegg jeg fikk de 6 mnd Vidar var på sykehus fremdeles sitter godt festet på kroppen min. Hobbyer… åhhh som jeg savner hobbyer. Jeg blir fylt med en oppriktig og dyp misunnelse når andre forteller om sine strikketøy og andre prosjekter. Ja jeg har grått! Jeg har lyst til å leke, klippe, lime, male, tegne. Jeg har lyst til å dra ut i grålysningen med fotoapparatet mitt og fordype meg i 4 uker med redigeringer og endringer. Jeg har lyst til å være kreativ og pynte hjemmet mitt – gjøre det koselig og ryddig. Jeg vil ha frokost på senga!!! Jeg har lyst til å gå turer, svømme, drikke kaffe med venner på by’n. Jeg har lyst til å spille drithøy musikk som JEG liker og danse meg svett. Jeg har lyst til å trene!!!! Jeg har lyst til å sove til klokka 12 og gå hele dagen i pysj …

Alt visner bort i det jeg snuser inn duften fra ham jeg elsker og  vet at han er mitt alt og den jeg behøver. Så blomstene dør av vannmangel i vinduskarmene, utemøblene står fremdeles ute, frisørtimen min er utsatt på tredje uka … og jeg lever livet mitt baklengs slik at han kan gå fremover <3

 

#elsker #pårørende #LHLhjerneslag #pleie #hjerneslag #omsorg #helse #fritid #livet #sammen #kjærlighet

 

En idiot, eller to, på tur …

Jeg må være komplett idiot – tenkte jeg – i det jeg kom inn døra på Gardermoen.

På tralla foran meg lå to trillekofferter og to fulle ryggsekker. I sekken lå daglige medisiner, krise medisiner, Schengen attester, blodtrykksmåler, tisseflasker, blodsukkermåler, kontakt info til lokale leger/sykehus, støttestrømper, sykehus epikriser og legeattester, Bak meg vinglet kjæresten min på ustøe føtter, forvirret over alle menneskene, lyder, inntrykk og min målrettede spurt mot den eneste ledige innsjekking automaten, Blikket mitt stivt på nærmeste billettautomat – DEN er min! Samtidig snur jeg meg annet hvert sekund rundt for å sjekke at Vidar henger med og at han ikke har inntatt horisontal posisjon og pådratt seg lårhalsbrudd over en hylende unge eller noens bagasjefjell. I bakhodet ruller skrekkscenariet – for Guds skyld ikke la ham måtte på do før vi kommer gjennom sikkerhetskontrollen!!! (For nye lesere så kan jeg informere om at Vidar hadde en hjerneblødning i mai 2015 )

Vi skal på ferie, til Hellas … og for å gjøre det hele komplett … så har jeg mer flyskrekk enn det er komfortabelt å snakke om.

Men … jeg elsker havet og jeg elsker sommeren … og jeg elsker Hellas, så nå er gode råd dyre. Det har blitt sånn hos oss akkurat nå at jeg MÅ jobbe for å få det jeg vil og jeg må ta risikoen som ligger i det. Risikoen for at noe galt skjer mens vi er ombord i flyet. Risikoen for å ha behov for legehjelp i et fremmed land. Risikoen for at ferien blir mer jobb enn hverdagen hjemme. Risikoen for at jeg bekymrer meg unødig og får en kjempefin tur.


Er det noe rart jeg lengtet hit?
Vi hadde bestilt ekstra hjelp på Gardermoen og skulle få rullestol og bistand gjennom sikkerhetskontrollen. Det skulle vise seg å bli vanskelig å få til ettersom han som tok imot bagasjen ikke visste hvor vi skulle gå…. *sukk* Stresset som jeg var så avslo jeg da hele bistanden og tok sikte på at vi skulle komme oss gjennom sikkerhetskontrollen selv. En time, fire hvilepauser, og en kjapp runde gjennom taxfree butikken for å bunkre lakris, kom vi svette og slitne frem til gaten, som selvsagt lå langt ute i ingemannsland med trapper og styr. ALLE sitteplasser er opptatt! Vidar er helt gåen og har både vondt og er sliten, jeg like så, men jeg vet at jeg uansett må la ham få hjelp først. Men, ingen reiser seg for en “invalid” i dag der de alle sitter med nesa ned i hvert sitt nettbrett eller telefon – gammel som ung. Så vi holder ut til vi kommer oss ombord i flyet – en øl og to vin takk! Selv snøfter som alltid uhemmet med snørr og tårer under takeoff, men tar det som en øvingsarena for Vidar; trøst meg vær så snill. Han besto testen med glans. Ellers må jeg bare skyte inn at JA jeg er redd for å fly…men heldigvis ikke så redd for å være redd…så jeg flyr i vilden sky:)

I Hellas blir vi tatt imot av en smilende dame som triller ham inn til bagasjen i rullestol – fantastisk. Liten flyplass heldigvis og kort vei fra ankomst til bussen. På bussen blir Vidar stille og jeg begynner å skjønne at han kan finne på å falle for Hellas akkurat som meg, landskapet utenfor bussen er vidunderlig vakkert og vannet blågrønt og fristende. Bussen stopper rett utenfor hotellet og 25 skritt senere sitter vi på rommet. Det begynner å gå opp for meg at denne reisen tross alt er enklere enn bilferie i Norge og bagasjen min ligger stort sett på ei tralle foran meg – med unntak av de 25 skrittene fra bussen.

Første dagen ligger vi stort sett på rommet og sover – vi er slitne, men veldig glade for å være der vi er. Kjærester på tur!

Det ER mange potensielle farer for en som ikke er stødig på egne ben, men nå er vi altså her og jobber oss forsiktig frem over stranden, et skritt om gangen, Det er heldigvis bare 23 skritt hjem til rommet fra vannkanten så vi har det enkelt. Må likevel innrømme at Det Joniske hav er litt saltere etter vårt besøk. Det ble for mye å gå “hjem” hver gang Vidars blære måtte tømmes. Å komme seg inn og ut av vannet var heller ingen lek. Sanden var myk og vi sank gjennom akkurat i vannkanten, så det tok sin tid med Vidars svake ankel. Jeg fikk trenet muskler både ved å dra ham opp fra solsengen og hjelpe ham ned igjen. Ikke sjelden måtte han opp igjen bare et par minutter etter at jeg hadde installert meg på nytt i solsengen. Den blæren hans har fått seg en skikkelig knekk etter hjerneslaget og lever sitt eget liv.  Så raskt vi var komfortable så “måtte” han.  Opp igjen! Den blæren hans har sin egen sorte humor – det banner jeg på.

2 fantastiske uker fikk vi. Vi solet oss, slappet av, badet, slappet av, spiste, slappet av!! Akkurat hva jeg trengte – han også heldigvis. Det eneste problemet vi møtte på var transport fra hotellet og inn til sentrum for å spise middag om kvelden. Ikke snakket de engelsk, ikke kom de til avtalt tid, og noen ganger kom de ikke i det hele tatt. Men Vidar tok det sporty og valgte faktisk å gå hele veien et par ganger. Det koster ham mye å gå så langt, han får vondt i både den svake siden/foten og den friske – VELDIG vondt. Det ble noen litt mindre gode middager ettersom vi ikke alltid kom oss helt frem til stedet med den gode maten og måtte spise på mindre folksomme tavernaer langs veien, men pytt, nå har vi spist både hermetisk kjøtt og tint dyptfryst, harsknet, sverdfisk kamuflert under et tykt lag ost. DET er også ferie! Ellers hadde vi utrolige mat opplevelser og særlig smakte maten på restauranten No Menu, hvor alt er økologisk og laget av ferske produkter – dit måtte vi to ganger – tidenes beste mat opplevelse.

 

Veien hjem gikk lettere enn veien nedover. Vidar var tryggere med flyplasser og reising generelt – og bagasjen lå på tralle med unntak av 25 skritt. Piece of cake!! Jeg hadde verdens beste ferie – fordi jeg hadde med meg det viktigste av alt; Kjæresten min <3

Vi vet hvor vi skal neste år  – for nå er vi to grekofiler her hjemme <3

Virvelvind … en oppdatering…

Jeg ble så overrasket over å finne meldinger her inne med spørsmål om hvordan det går med oss. Tenk at det sitter noen der ute og lurer – DET varmer. 

Det har vært stille fra meg i lang tid – ting har skjedd og jeg måtte bare prioritere bort bloggen en stund. Gode ting har skjedd – bare så det er sagt. Vidar blir bedre og bedre for hver dag som går og selv om veien videre er lang så er det stadige fremskritt. 

Baderommet var vårt største hinder når Vidar kom hjem og var pleietrengende. Jeg kjøpte huset i 2006 og var allerede da klar over at badet måtte renoveres pga lekkasje, men så skjedde livet. Jeg gikk gjennom et samlivsbrudd og økonomien ble med ett en annen – badet måtte vente. Så møtte jeg Vidar og vi begynte å drømme om renovering. Lengre kom vi ikke før skjebnen stilte seg breibeint midt i vegen for oss og Vidar ble syk. Når han kom hjem i desember i fjor så måtte han forsere 4 dørterskler, gjennom kjøkken og boder for å komme inn på badet fra soverommet (eller… spisestua… det er der vi sover nå). Der var det bare plass til en person om gangen, med unntak av om en av oss sto inne i dusjkabinettet. Flisene på gulvet var løse og mange manglet, vasken hadde knekt innover og inn i veggen som var full av sopp – og i dusjen samlet vannet seg i motsatt ende fra sluket. Temperaturen var, om vi var heldige, rundt 12 grader en kald vinterdag. Noe varmere var det ikke mulig å få det. En ganske desperat situasjon med en sterkt pleietrengende mann i huset. Jeg har jobbet i lang tid for å finne noen som kunne ta på seg jobben, men ikke vært i stand til å finne noen som kunne gjøre det rimelig nok. Pga Vidars økonomi ble det opp til meg alene å finansiere det nye badet. Jeg gav etterhvert opp – det så ikke ut til å bli mulig å få til – og så avslo banken lånesøknaden min…. 

Men det er rart dette med å nå rock bottom … der ligger det som regel en løsning og venter 🙂 Det startet med en telefon fra en av Vidars venner, så kom en snekker på banen, etter et bankbytte ble lånet innvilget og så var det bare å sette igang. I begynnelsen av september sto det nye badet ferdig og vi er OVERLYKKELIGE <3 Livet er bare helt annerledes, vi koser oss sammen på badet, Vidar klarer seg selv i dusjen og det er varmt under føttene. Om du leser dette så er vi deg evig takknemlige … du som hjalp oss. Det har hatt en enorm positiv, påvirkning på livet vårt! Selvsagt har det vært mye arbeid og det er jo bare “så” mye jeg kan klare å løfte selv – så jeg er stadig på jakt etter hjelp. Hele det gamle badet måtte ut av gårdsplassen og på fyllingen… ting skulle flyttes på, fliser skulle kjøpes, byttes og byttes igjen…. ting tar tid rett og slett. 

Himmelvid forskjell <3 

Neste trinn i vår plan på vei tilbake til vårt “gamle liv” er å flytte ut av spisestuen og sove i vårt eget soverom igjen. Vidar har trenet på å gå i trapper hele sommeren og nå er han faktisk klar til å kunne sove i 2. etg. igjen 🙂 Ellers har vi vært ute og reist – 2 vidunderlige uker i Hellas. Det skal jeg fortelle litt mer om neste gang – det er selvsagt noen utfordringer med å reise så langt alene sammen med en funksjonshemmet. But I did it !!!

Det har vært deilig å sitte og skrive litt igjen. Vidar har vært ute med MC gutta og spist frokost – straks dukker noen venner opp og skal hjelpe meg å flytte sement gulvet fra det gamle badet fra gårdsplassen og over i en henger – sammen med gulvbelegget fra soverommet i 2. etg som jeg galant har tippet ut soveromsvinduet + diverse gammalt inventar….hehe… Her velger vi raskeste vei ut. 

Takk for alle tilbakemeldinger og takk for at dere bryr dere – klæmma og kyss i alle retninga!

#hjerneslag #helse #renovering #bad #pårørende