Snørr og tårer i passe porsjoner takk …

Livet er langt fra et glansbilde selv om vi tilsynelatende har det bra. Jeg har snakket litt tidligere om den dårlige samvittigheten jeg som pårørende til en samboer i rehabilitering etter hjerneslag bære med meg. En ting er at jeg alltid har dårlig samvittighet fordi jeg føler at det alltid er mer jeg kunne ha gjort. MEN jeg bærer også med meg en dårlig samvittighet fordi jeg klager. I alle fall føler jeg at jeg klager. Jeg får mange kommentarer på at jeg er optimistisk, positiv og flink – få sier at jeg klager. Men det er likevel en liten del av meg som føler seg som verdens største sytepave. Og som det tohodede trollet jeg er så klarer jeg å bli skikkelig sint på meg selv i prosessen. For jeg har jo verdens beste kjæreste. 

Det kommer selvsagt noen stikk nå og da – helt sikkert ikke særlig gjennomtenkt. Men det sårer likevel. Mest av alt er jeg sår på det faktum at jeg føler meg sliten og at de aller fleste rundt meg ikke forstår helt hvorfor – eller hvor sliten jeg faktisk er. Som så mange pårørende til slagrammede så opplever jeg heller ikke å bli forstått av han som står meg nærmest. DET har i hovedsak med skaden hans å gjøre. Vidar er velvilligheten og snillheten selv – vil meg bare godt. Men å se mitt bidrag i hverdagen er en for stor oppgave for ham,. I tillegg er det nok en selvoppholdelses reaksjon – for sannheten om hans bistandsbehov er brutal og vond for ham å høre. Resultatet er at jeg egentlig nesten aldri setter meg ned og forklarer ting for ham sånn helt skikkelig. 

Kanskje er det fordi det er morsdag og jeg så gjerne skulle hatt et lite hint av oppmerksomhet? Jeg vet ikke – jeg forventer det ikke av Vidar. Men det ligger kanskje der inne et sted at det hadde vært hyggelig med frokosten ferdig på bordet om ikke annet. Uansett så var kanskje reaksjonen litt større enn vanlig når det kom et litt skjevt ord ut om at jeg faktisk hadde hele 3 dager av hans Sunnaas opphold hvor jeg kunne være helt alene og hvile – og at det kanskje burde holde?? Det hele endte i snørr og tårer – og enda mer snørr. Det bare veltet ut av meg – ALT. Om hvordan jeg har en finger med i spillet på ALT han har med å gjøre. Alt fra klær, medisiner, påkledning, sengetøy, mat, rydding, økonomi, planlegging, avtaler, lyspærer, transport, snømåking (ikke noe problem i år heldigvis, men jeg nevner det) og innkjøp. Listen er uendelig og selv om den er lang er den overhode ikke så lang som den burde. Det drypper små behov som på ivaretas hele tiden og jeg får aldri ligge på sofaen så lenge jeg seg vil eller spise et måltid uten avbrudd. La meg gi et lite eksempel: På vei ned trappen i dag tidlig hører jeg Vidar rope fra soverommet. Det er noe han ikke finner. Jeg stopper opp, roper tilbake, venter på svar, han finner ikke ordene og går i stå. Jeg spør igjen – venter på svar. Så spør han etter klokka si – som han ofte kaller telefonen. Han finner den ikke. Etter mye om og men, roping frem og tilbake, skjønner jeg at det ikke er telefonen vi snakker om, men vekkerklokken. DEN står på Sunnaas. Først da er samtalen over og jeg kan gå videre ned trappen. I tillegg hadde jeg nettopp bedt ham gå inn på soverommet og hente telefonen sin. At han også skulle pakke ned cpappen som vi snakket om før i dag har han glemt – det får jeg ta tak i senere kjenner jeg – for jeg måååå påååå do!!!

Ikke en stor sak, men det er slike små ting som gjør at jeg blir sliten. Den evige innhentingen etter spørsmål og behov – den evige utsettelsen av mine egne behob. Små korrigeringer, at han har glemt noe, satt noe feil, mistet noe. Minne ham på hvordan han skal gjøre for å få med seg den eller den tingen han skal bære med seg. Hente en ny gaffel fordi den første falt på gulvet og gi ham en serviett når han søler, minne ham på at det henger mat på haka FØR det havner på klærne (fordi han ikke kjenner det og fordi når det havner på klærne blir det ennå mer jobb på meg). Selv om han barberer seg selv så går det ikke lange tiden før jeg hører et “ØØØØ???” fra badet – hvor er ekstra barberblad. han har sølt på tskjorten sin og når var det egentlig vi skulle dra i dag? Og hvor var det vi skulle? Han dusjer selv, men glemmer å ta meg seg vaskeklut – så da roper han. Han glemmer å ta meg skift fra loftet og han glemmer å legge hånduker innen rekkevidde OG slå på avtrekksviften. JEG må bare holde hodet kaldt og la ham glemme og komme på ting gang etter gang etter gang. Dersom jeg gjør alt for ham før han rekker å huske det så lærer han det aldri. I mellomtiden er det i hodet til Vidar hele tiden spørsmål. undring om tingene han omgir seg med. Og hver eneste gang han møter en utfordring så møter jeg den også – alt i tillegg til de hverdagslige tingene jeg skal gjøre for meg selv. Som regel får jeg gjort det som gjelder Vidar og halvparten av det som gjelder meg selv. 

Så i dag veltet det altså ut av meg i store ord og lange setninger, sint tonefall og hikst fra ende til annen i en ustoppelig flom. Vidar stakkars blir tatt fullstendig på sengen og forsøker så godt han kan å trøste – han skjønner at han har sagt noe litt forkjært. Og det tar ikke lang tid før han har tolket hele saken til kategori “jeg er en byrde”. Det ender med snørr og tårer for oss begge og jeg må sette inn ekstra kraft for å snu Vidars tankegang. Han er på ingen måte en byrde. Men hvordan i alle dager skal jeg klare å forklare for ham at jeg både er helt utslitt OG uendelig glad for at han er her hos meg?? Kanskje var han ikke moden for å høre hvordan jeg har det, selv om han har hørt det i små porsjoner før. Likevel måtte det kanskje ut? 

“jeg tar deg for gitt”, sier han etterhvert. Og jeg er enig i det – jeg vet at jeg blir tatt for gitt. Ikke fordi han ikke har villet tenke seg om – men fordi han ikke har kunnet. Jeg merker likevel en endring i ham ut over morgenen. Han pusler rundt meg på en annen måte. Rydder av bordet etter frokosten og spør om jeg vil ha litt vann i samme slengen. Tusler ut på kjøkkenet og kommer inn igjen med vannet. Smerten til tross så har han sett meg i et annet lys i dag. 

Det gjør forferdelig vondt å se reaksjonen hans på mine tårer – men vi må gjennom dette også. For hver gang Vidar får seg en oppvekker så tar han litt mer ansvar for sitt eget liv. Så skjønner han hvor mye jeg faktisk gjør i hverdagen vår – og hvor usynlig dette er for ham. Han har mer enn nok med seg selv, men samtidig har han gjennom rehabiliteringen og i kraft av sine kognitive skader blitt institusjonalisert. Ting blir bare gjort for ham – skjer stille og rolig i kulissene. Han stiller ingen spørsmål til det som foregår rundt ham. For ham har verden “alltid” sett slik ut – for hans verden startet på mange måter bare for halvannet år siden. Det er mye han har måttet lære i løpet av den tiden og kroppen hans har hatt mer enn nok med å restituere seg selv. Å bruke hjerneceller og energi på å forstå og analysere verden rundt seg har kostet for mye. Faktisk er det bare for noen få måneder siden at han begynte å vise tegn til å drømme om natten. Vidar har mer enn nok med seg selv. Jeg vet det så inderlig godt – likevel så glapp de gode intensjonene i dag. 

Det ER vondt å lære noen ganger – og jeg tror jeg må bli flinkere til å akseptere at jeg må være vitne til noen vonde lærdommer hos Vidar også for de er minst like viktige som de gode. Dessverre gjør det minst like vondt hos meg når han har det vondt. Derfor holder jeg som regel stilt om det er noe jeg vet han vil reagere på. JA, han krever mye av meg. Men ikke fordi han er lat, dum eller vanskelig – fordi han trenger det. I dag møtte vi fanden i døra og lærte massevis. Selv tror jeg det aller viktigste er ærligheten mellom oss. Han skal få lov til å fortelle meg at han føler seg som en byrde – og jeg skal få lov til å fortelle ham at jeg er inn til margen sliten. Begge deler vondt, begge deler utfordrende – og begge deler viktige ting å få sagt. 


Det er den råe ærligheten som holder oss sammen – det er jeg sikker på. Det er hverken lett eller smertefritt – men det funker 🙂 
 

Nå er vi begge noen tårer lettere til sinns og det kjennes bra. Vi har hverandre i tykt og i tynt og sånn er det. Kjæresten min og jeg lever livet til det fulle i smil, latter, snørr og tårer. Det er mye god rehabilitering i en tøff samtale – og vi tåler så mye mer enn vi tror. Livet er ikke i morgen eller når han blir friskere – livet er nå.

 

#LHL #LHL_hjerneslag #hjerneslag #hjerneblødning #rehabilitering #helse #pårørende #ventil #samliv #samhold #kommunikasjon #kjærester #samtale #gråt #glede #kjærlighet 

Hvile med høy puls …

Så er den første av to uker med pålagt hvile over. Planen var både søvn, mat og trening i riktige og sunne porsjoner. Jeg skal ikke akkurat skryte på meg at jeg har vært flink. Men jeg skal heller ikke skryte på meg at det var min skyld – dette livet er bare så innmari fullt av humper.

Det hele starter klokken 7 mandag morgen. Vi er oppe og i gang med å gjøre oss klare tidlig. Vidar må i dusjen – jeg like så. Kanskje har vi en avtale i tillegg til innleggelsen på Sunnas så vi må være litt ekstra fine denne dagen. Ting er ikke riktig avklart ennå så vi må bare være føre var (dette skal jeg fortelle mer om senere). Vi skal være på Sunnaas før klokken 11 og Vidar skal legges inn. Vi rekker det akkurat og går inn døra på Sunnaas i det klokka tikker 11. 

Dagen går med på å flytte inn på rommet hans, samtaler med den tverrfaglige gruppen, legebesøk og et par samtaler med behandlere. Møtet vårt ble ellers utsatt til tirsdag og når klokka er 19 sitter vi begge å ser på hverandre – den ene gjesper større enn den andre. Natten ble ikke så avslappende som vi hadde håpet – som jeg har blogget om tidligere i uka. På en knirkende feltseng og etter 8 avbrutte innsovninger var natten i grunn over – og så hadde vi full timeplan resten av dagen. Det hemmelige møtet ble også gjennomført og vi er i grunn ganske stolte!  

Først etter middagen på tirsdag kom jeg meg hjemover og snublet ganske utslitt inn døra hjemme i i 19 tiden. Klokka 20 hadde jeg lovet Vidar å ringe så jeg rakk akkurat å senke pulsen to hakk i hjørnet på sofaen før jeg måtte ringte. Deretter var det rett i loppekassa. Onsdagen har dere kanskje allerede sett på bloggen her at var Hviledag – den dagen gikk det i pysj – sofa og stabilt sideleie. Endelig en dag helt alene og i fred og ro. Det var vidunderlig – bare at jeg nok trenger en tredve førti slike dager til. Helst med en butler stående klar med alt hva jeg måtte behage. 

Torsdagen hadde jeg planer om å dra til Oslo for å være med på et års markeringen til LHL hjerneslag og kom meg med nød og neppe avgårde. Ting går i slow motion og bare å sminke seg er slitsomt. Men jeg fikk masken på og kom meg avgårde. Fant til og med en parkeringsplass akkurat der den var sist jeg kjørte innover – for ørten år siden. For en flott kveld – der møtte jeg mange andre i samme situasjon – og DET gjør godt i sjelen. Når det hele var over og jeg hadde kommet meg hjem så var klokka 22. Bare å krabbe i loppekassa. 

Så var det fredag da – den siste “fridagen min”. Bare at i dag skulle jo Vidar hentes hjem fra Sunnaas på permisjon. Jeg sto opp, fikk et par telefoner, spiste frokost og styrtet ut av døra 11:30. Klokka 18:15 var vi endelig hjemme. Da hadde jeg tilbragt 5 timer i bilen. Note to self: IKKE kjør gjennom Oslo en fredag ettermiddag. Men hva gjør man når man må hente ham hjem da?? Det ble en skikkelig langtur på 6,5 timer (uten matpauser eller stopp) og både jeg og Vidar var mildt sagt utslitt når vi kom hjem. 


Her hadde vi sittet 3 timer i KØ – og i mangel på stimuli ble det en liten fotoshoot. Det må nevnes at da hadde Vidar allerede utholdt mine forsøk på beatboxing, manisk tromming på dashbordet i mer eller mindre takt til musikken, potetgull gumling, et hånd dans oppvisning og litt rytmisk sportsgymnastikk med bilbeltet på. Med unntak av et pittelite raserianfall da en FJOMP våget seg å tute på kjæresten hans når hun presset seg frem og inn i køen så beholdt han smilet på hele veien hjem. Jeg kan vel egentlig bare innrømme at jeg ble litt sjarmert av raserianfallet – han forsvarte meg jo 🙂 

Det ble sushi til middag. Uka med hvile er en saga blott og jeg må innrømme at jeg ikke akkurat føler meg uthvilt. Nå er Vidar hjemme til søndag og jeg skal bruke morsdagen i bil tur retur Nesodden. Heldigvis har han ei uke til så jeg gjør et nytt forsøk da 🙂

Det var vel ikke akkurat min dag i dag – sushien jeg bestilte tok FEMTI minutter å gjøre seg ferdig til servering – så jeg tok en bilde – for å holde humøret oppe. HAHAHA ….

God helg folkens:)

 

#LHL #LHL_hjerneslag #pårørende #sunnaas #rehabilitering #samliv #kjærester #helse #hjerneblødning #hjerneslag

 

Nå ble det vei i vellinga …

Æsj – vi bor så dumt til! Veien går helt inn til huset og det er hverken fortau eller vegskulder, og grøftene er dype og ender opp i jernbanen. Langs større deler av strekningen er gjerdet mellom veien og jernbanen falt sammen så der går det rett ned. For å gjøre det hele perfekt er det ei maxidump rett utenfor huset slik at de som kommer opp bakken, i nærmere 90 enn 60 som er fartsgrensen, ikke ser om det går noen langs veien før de er noen få meter unna – OG veien er for smal til en forbikjøring med motgående trafikk. I det hele tatt IKKE en veistrekning å gå på om du har hatt hjerneslag og er litt ustø i ganglaget – i god kombinasjon med litt dårlig oppmerksomhet. Og i hvert fall ikke for to hånd i hånd. 

Så vi har gått alt for lite. Vi må i bil for å komme oss til et egnet sted å gå og dørstokkmila er endeløs – vi kommer oss ikke over terskelen. Vidar har behov for å gå mest mulig etter hjerneslaget – use it or loose it. Og jeg har en evig gnagende dårlig samvittighet for at jeg ikke får dratt ham med ut på tur. I tillegg har han blitt ei pyse (unnskyld kjære, men det er sant og du vet det) når det gjelder trekk eller kulde. Alt med en helningsgrad over 5 grader er bratt og alt som ikke er tørt, kostet og rent er i kategori glatt. Å få på ullundertøy og utesko tar en halvtime og i mellomtiden har han blitt både svett, sliten og frustrert – jeg like så. For han gjør det jo ikke alene. Før han fikk hjerneslaget så gikk vi mye – hadde kommet igang med en livsstilsendring og hadde gode forutsetninger for å kunne bli skikkelig spreke. Slik ble det ikke. I to år har han jobbet seg tilbake fra Absolutt ingen ting – og i to år har jeg vært en passiv medlever og omsorgsarbeider. Jeg ser frem til å komme ut på tur igjen, men må innrømme at jeg kanskje ikke har hatt tro på at det blir veldig lange turer vi kan gå. 


Glade og med et aktivt liv gikk vi turer flere gange i uken – før Vidars hjerneslag. 

Jeg tenkte med gru og skrekk at dette ville bli slitsomt når jeg så hvor langt det var mellom kantina og avdelingen hvor han skulle bo på Sunnaas + at både ergo avdelingen og fysio avdelingen lå like langt unna. Her skulle han jammen få bryne seg og gå mye. I tillegg gikk veien mellom kantinen og avdelingen gjennom etasjen under hans egen – så – ta heisen ned gå langt av gårde langs den blå linja – ta heisen opp – gå til neste heis, men der var det jo to som gikk i hver sin retning – og skulle vi opp eller ned? Hvilken etasje ER vi i?? – og sving høyre. Når han hadde svinget høyre var det tre valg – og et av dem er avdelingen. Phju – jeg ante uråd – å finne frem er ikke Vidars sterkeste side. Før det hadde gått en halvtime hadde vi allerede måttet hjelpe en annen stakkar som hadde gått seg vill i korridorene. Men det får bare stå til – så får han bare gå seg bort, tenkte jeg. Det er ingen annen råd enn å la ham forsøke seg alene. 

Når Vidar ble lagt inn på mandag ønsket Sunnaas at jeg skulle være der sammen med ham det første døgnet. Jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet over at avdelingen ikke var informert om dette og at jeg selv måtte kjøpe mat i kantina. Men sånn var det altså. De fortalte at det lå en annen kantine litt nærmere, men i motsatt retning – så vi la ut på tur for å finne den. Nok et heisvalg og en runde langs lange korridorer. Etter ET døgn på Sunnaas hadde Vidar antagelig gått mer enn på en måned hjemme – og jeg merket allerede at gang hastigheten hadde økt. Han som også alltid vil holde meg i hånden var med ett veldig klar over at han ble observert så det var ikke snakk om å holde seg i noe – han skulle klare seg selv. Og det skal jeg jammen si at han gjorde. Når jeg ringte ham etter at jeg kom hjem så kunne han fortelle at han slett ikke spiste sammen med de andre på avdelingen – han gikk til kantinen!! Jeg må legge til at maten står i buffèt og han må selv forsyne seg og bære maten til bordet. DET er litt av en prestasjon med bare en velfungerende arm og dårlig balanse. Men han har fortsatt – spiser alle måltidene i kantina og vandrer gjennom korridorer og velger riktig heis – helt alene:) Jeg tror det er veldig godt for ham å være et sted hvor det er synlig at alle har en utfordring og de fleste mister noe i gulvet nå og da. For ham er dette faktisk en motivasjonsfaktor – han er en av de bedre. Han går selv der mange andre sitter i rullestol. Endelig får han en mulighet til å ikke alltid føle seg som den dårligste av alle. Så hell i uhell at jeg ikke spiste sammen med ham på avdelingen for da hadde han aldri oppdaget hvor flink han er 🙂

GUD HIMMEL hvor jeg er stolt <3

Nok en gang må jeg bare bekrefte at selv om jeg opplever meg selv som optimistisk – så har han overgått mine forventninger:) Nå gleder jeg meg sykt til våren (som bare er rett rundt hjørnet) og til at jeg skal ut å gå turer med kjæresten min igjen. Kanskje får jeg ham en gang i fremtiden med meg til gapahuken ved Langvannet likevel 🙂 Den mannen er bare helt fantastisk og jeg lar meg imponere gang på gang på gang. Alt blir så mye lettere når han bare kan gå selv uten å bli helt utslitt eller få smerter. 

https://www.instagram.com/p/9LAR7NLuHU/

Hit vil jeg ta ham med meg. Dette er mitt personlige mål 🙂

I dag er jeg bare fjærlett og glad i kroppen – gleder meg til å hente ham hjem på permisjon i morgen. 

 

#LHL #hjerneslag #hjerneblødning #rehabilitering #utpåtur #kjærester #samliv #pårørende #sunnaas #aktivitet #helse

Ohh salige en(som)het …

… hvor du smaker søtt:)

Jeg setter (som) i parentes – for ensomt er det ikke – bare ene. Jeg helt alene her hos meg. Jeg har savnet det litt. Merkelig i grunn – siden jeg egentlig aldri har vært særlig happy med mitt eget selskap. Jeg er ekstremt lettkjedet og det tar ikke lange tiden før jeg begynner å sukke høylytt til meg selv. Ikke denne gangen 🙂

Nå som Vidar er på Sunnaas får jeg endelig litt svært etterlengtet hvile. Og jeg har stupt inn i hvilen med VELBEHAG – drukket stillheten som den deiligste eleksir. Tatt meg vidunderlige 3 timer på å stå opp – spist potetgull til frokost. Denne første dagen alene skulle jeg maxe ut i hvilens tegn. En markør på hvor sterkt jeg trengte denne hvilen var at alt jeg handlet med på butikken i går var fire cider og to poser potetgull. Det slo meg aldri at om jeg skulle være hjemme en hel dag så burde jeg kjøpt med litt mat også. Det får jeg gjøre i morgen. I dag ble det en gluten/soya/melke/gjær/sukker fri bagel med eggerøre til middag. 

Jeg sov 8 timer i natt – jeg lukket øynene og det neste jeg husker så var det morgen. Jeg kan ikke huske sist det skjedde. Måneder!! I telefonsamtalen med Vidar i kveld får jeg høre hva jeg har gått glipp av i natt. Han hadde våknet kl 00:30 og gått i dusjen – fordi han hadde trodd det var morgen. Akkurat slik jeg har hindret ham fra å gjøre gang på gang – noen ganger flere ganger hver natt. Jeg håper bare at han får seg noen øyeåpnere som bidrar til en adferdsendring nå som han må klare seg selv om natten. Han hadde oppdaget at det var natt når han var halvveis ferdig i dusjen … hihihi (ja, det er lov å le av det), så han hadde dusjet ferdig og gått og lagt seg igjen. Det er slike ting som har holdt meg våken de siste månedene – og det har tatt på. Selv om jeg har klaget – så er det først nå når jeg setter meg ned og hviler at jeg kjenner hva den langvarige søvnmangelen har gjort med kroppen min. Det dirrer – i hele kroppen – suser i ørene – øynene sliter med å fokusere. Rumpa har inngått en symbiose med sofaputen, den rikker seg ikke. Kniper seg fast i trekket og holder meg nede – HVILE – ikke jobbe – ikke tenke – HVILE!!  

Så det ble sofaen og meg i dag. Der har jeg veltet meg i facebook oppdateringer, Gilmore Girls maraton på Netflix og mer enn èn dupp under pleddet. Jeg forsøkte meg på en dokumentar, men den krevde at jeg tok stilling til mine holdninger – så det ble for mye. Jeg sovnet og lot dokumentar være dokumentar og holdningene de holder seg til en annen anledning. Likevel gjesper jeg som en gammel hvalross. På kjøkkenbenken står et brett med inntørket laks. Den tok jeg ut av fryseren i dag tidlig. Planen var større enn evnen i dag og det ble aldri noen middag av fisken. Nå går den i søpla uspist. 


HA HA … ja ja – brillene sier sitt 🙂 Fulltidsjobb som Hvilekonsulent på sofaen … Akkurat hva legen foreskrev … Nå venter jeg bare på at effekten skal sette inn …
I morgen skal jeg ut av huset og være litt sosial – men først en god natt søvn igjen – øyelokkene forteller meg at det er på tiden å hoppe i loppekassa. Det tar meg enn èn natt å hvile ut etter snart to år i kaos, men Fugl Føniks skal reise seg igjen … bare vent å se … 

La oss bestige Mount Samsung …

I dag sendes det hundre tusenvis av sms gjennom luften. Jeg har også sendt en … 

Min forblir antageligvis ubesvart. Det var ikke en veldig viktig melding, men den betydde mye for meg. Jeg vet at den betyr mye for ham som mottar den også. Men, jeg vet ikke om han leser den. Jeg vet ikke om han kommer til å slette den i vanvare eller om han forstår at det er en sms fra meg. Uansett gikk det en melding fra meg til kjæresten min, som for tiden er på Sunnaas. 

Etter Vidars hjerneblødning har teknologien blitt et Mount Everest for ham. Et berg å klatre opp, med isbreer, stup og juv, overheng og kulde. Når han er over en kneik er toppen fremdeles langt der fremme. Faller han ned er det bare å begynne å forsere utspring og bergvegger på nytt – for å nå toppen (LES: smsen)  Telefonen kaller vi heretter bare Mount Samsung. Til å begynne med var selv kontrollen til sykehussengen, med kun fire knapper OG bilde beskrivelser, helt umulig å forstå seg på. Vi har ledd mye av mine beskrivelser av ham som lå i sengen og trykket febrilsk på alle knappene, mens sengen gikk opp, ned, frem med ryggen, ned med ryggen, for langt opp, for langt ned og opp igjen. I dag har det blitt litt enklere for ham og han håndterer slikt bedre. Han har begynt å ta seg tid til å se på knappene og han bruker nå de enkleste funksjonene på tv kontrollen, men det hender fremdeles at det glipper litt der og han må ha hjelp. Jeg har også funnet ham iskald under dyna når jeg kom hjem fra jobb fordi han ikke var i stand til å forstå hvordan han skulle slå på varmepumpa. Det til tross så Netflixer han faktisk nå på tven – selv om det betyr at han ser det første som dukker opp som forslag. DET er en kjempe nyhet her hos oss <3

Telefon har han nå hatt i et års tid. Det tok tid å lære seg å bruke den, men nå går det veldig fint å svare på innkommende anrop. Dessverre har telefonen en tendens til å tulle seg fast i lomma slik at han ikke rekker å svare telefonen i tide. Det tar tid å fumle telefonen ut av lomma, særlig om det er en glidelås inne i bildet. Ellers har telefonen en tendens til å falle ut av lommen – uten å gi beskjed – eller gå tom for strøm, uten at Vidar oppdager dette. Resultatet er at det er mange ubesvarte anrop. Utfordringen med å ringe tilbake er stor. For det første er det vanskelig å treffe taster med en ustø hånd. For det andre responderer touch skjermer også på uønskede bevegelser eller berøringer. Plutselig er han ute av menyen eller skrive funksjon – og må starte på nytt igjen. Bare for å gjøre samme feilen igjen. Bare det å holde telefonen i hånden byr på utfordringer med å ikke berøre skjermen. 

Vidar skriver meldinger – men hjelp og støtte. Han har bare et fåtalls ganger svart uten hjelp – og da som regel med et eller to ord. Sist jeg forsøkte å sende ham en sms så ringte han meg opp og var mildt talt ganske frustrert over at jeg sendte rare greier til hans telefon – han hadde ikke klart å åpne meldingen, ei heller helt forstått at det var en ny melding fra meg. Først når jeg kom hjem kunne jeg vise ham meldingen hvor det sto at jeg var glad i ham, og at jeg dessverre var litt forsinket…hehe.. Vi skal uansett ringes senere i dag – og han ringer faktisk selv til meg når han vil. Det klarer han veldig godt. Å ringe til andre er en mye større utfordring – med en gang det svares i andre enden er alle ordene borte fra Vidars munn – så han ringer sjelden ut selv – med unntak av når jeg tvinger ham…haha… Og det hender det at jeg gjør. I går ble det en slik tvangstelefon til hans mamma – og det gikk selvsagt kjempefint. De hadde faktisk en forholdsvis lang samtale. 

Så i dag, med et lite glimt av håp, sendte jeg ham en sms. Håpte på at han var på et sted og i en mental tilstand hvor han var mottakelig for den utfordringen og sendte ham en liten kjærlighets erklæring med ønske om en flott dag. 

… taushet. Jeg vet ikke om han har telefonen på seg eller om den har sneket seg ut av lommen. Jeg vet ikke om han har hørt meldingen, men glemt å sjekke den. Jeg vet ikke om han i det hele tatt har klart å åpne meldingen, lest den og forstått at den var fra meg – sendt i dag. Og jeg vet ikke om han har forsøkt å svare på den og ikke lykkes. Det jeg vet er at han ikke svarer – og at han ville ha svart om han kunne. 

Det er disse små tingene som er livet vårt, i en digital verden. Vi kommer ikke unna det faktum at vi lever i en digital verden så det vil alltid ligge et element av forventninger til at han skal håndtere disse vertøyene etterhvert. I mellomtiden håper jeg på et svar, et lite glimt av hans personlighet i min innboks – om så et punktum eller bokstav. Jeg vet jo at han elsker meg og savner meg så det er ikke fritt for at det kan frustrere at han ikke får til noe “så enkelt” som å svare på en sms. Sannheten er at det ikke er så enkelt som vi tror …

Sammen skal vi nok klare å klatre “Mount Samsung” også – og èn dag plinger det også hos meg 🙂

Alle dere andre – gled dere over teknologien og de pling som dukker opp i telefonen – ikke ta det for gitt !!!

 

#LHL #hjerneslag #hjerneblødning #samliv #samsung #mobil #mobiltelefon #sms #tekstmelding #rehabilitering #sunnaas #helse #hjerne #kjærester 

 

Så hadde jeg kanskje rett … eller?

Det er et paradoks at til tross for at jeg har en hjerneskadet samboer så må jeg jevnlig stå til rette for påstandene mine. Både Vidar og jeg var tidlig i prosessen klare på at vi ønsket åpenhet rundt livssituasjonen vår. Så jeg legger lite bånd på meg når jeg forteller – sier det som det er stort sett. Likevel kommer motsvarene. Du kan vel hvile når du er hjemme? Han sov jo godt den eller den gangen?!?! Og så må jeg begynne å forsvare meg.

Hva slags gevinst skulle jeg få av å overdrive en allerede ekstrem situasjon? Skulle jeg få mer omsorg om jeg fortalte at jeg hadde blitt vekker 4 ganger om natten fremfor om det bare var tre? Sannheten er at situasjonen er så ekstrem at det hele er nesten ikke til å tro. Så da “skyter” man budsenderen siden budskapet ikke “henger på greip”.

Så er vi på Sunnaas da. Tid for overvåking og testing – finne ut hvordan ståa faktisk er. Jeg blir invitert til å tilbringe det første døgnet sammen med ham. Dette for både å få ham på plass på rommet og for at informasjonen om utfordringer og utvikling skal bli overført på en skikkelig måte til de som skal jobbe med ham.

Do besøk har vært en utfordring helt siden Vidar fikk hjerneblødningen. Det er mange av dem og blæren tømmer seg ikke slik den skal. Jeg har “klaget” i lang tid om eskalerende uro om natten pga både toalett besøk, nattesvette, tids forvirring og mareritt. Alt sammen grunner til at vi sjelden får mer enn 3 – 4 timer sammenhengende søvn. Ofte mye mindre.

Så … fordi det har vært en mer eller mindre sammenhengende rekke av urinveisinfeksjoner pga rest urin i blæra så sier sykepleier i går at vi bør scanne blæra etter hvert dobesøk – også om natten. Resultatet ble at vi dro i ringesnoren kl 00:00, kl 00:40, kl 01:32, kl 03:45 og kl 05:05. I tillegg hadde vi en bomtur kl 06:30 – og så ringte vekkerklokken hans kl 07:00 – noe den ikke skulle gjøre. Jeg gav opp å forsøke å sove i 06:30 tiden og NÅ kl 07:56 er Vidar på vei inn på do – igjen!

Neste gang jeg forteller hvor ufattelig trøtt jeg er … så skal jeg henvise til nattevakten her som har brukt mesteparten av nattevakten i skytteltrafikk mellom vaktrommet og Vidars blære!

Nå skal vi stå opp og spise frokost – og så gleder jeg meg helt sykt til noen netter hjemme, mens Vidar er på Sunnaas. Stakkars den som forsøker å vekke meg da 😉

Have a nice one peeps 🙂

#LHL #hjerneslag #Hjerneblødning #pårørende #rehabilitering #sunnaas #omsorg #samliv #helse #kjærlighet #sove #hvile

Så har vi landet …

Endelig er Vidar installert på Sunnaas og jeg har fått en feltseng i et hjørne av rommet hans. Vi har blitt kjempegodt mottatt og sitter igjen med en følelsen av å være på et sted med kjempekompetanse.

Dagen har gått med til inntakssamtale, legesjekk og en lang og oppløftende samtale med ergoterapeuten. Den ergoterapiavdelingen er bare en ren drøm av utfordringer. Jeg gleder meg så sykt på Vidars vegne når han skal få være der og trene.

Ellers har vi gått flere kilometer med korridorer og allerede sett tendensen til at Vidar kommer til å gå seg skikkelig bort før dette oppholdet er over. Men det må jo være mulighet for å dra litt på oppdagelsesferd her også. Ekstra gøy at han faktisk kjenner seg igjen etter forrige besøk er i mai 2016.

Eget rom, TV på rommet, eget bad og massevis av flotte fagfolk, pluss massevis av spennende pasienter som mer enn gjerne slår av en prat. Alt i alt veldig gode forhold for et vellykket opphold:)

Nå har jeg postet så mange bilder av Vidar i det siste så dagens oppgave for Vidar var å ta et bilde av meg. Masse trening i det også:) Så derfor et helt usaklig bilde av meg som kjører bil … Hahaha

I morgen starter han på oppholdet med brask og bram og fysioterapi – og så har vi et veldig spennende møte ut på ettermiddagen. DET skal jeg fortelle mer om når det hele er over:)

Når planen rakner … trenger vi en Drill Sersjant …

I dag skulle det skje. Vidar skal reise til Sunnaas i morgen tidlig og vi skal pakke. Han skal legges inn på seksjon for hjerneskade og siden vi har ventet et år på denne plassen så er forventningene høye. Uansett fortsetter jeg med mine rehabiliterings rettede oppgaver for Vidar i her hjemme. I dag skulle han pakke selv – det var i alle fall planen. Det er mye som skal med så jeg ville utfordre ham litt denne gangen – la ham bruke dagen og måtte både lete frem koffert og tenke på hvilke klær og medisinsk utstyr som skal med. 

Sånn ble det ikke. Vidar våkner med smerter – som han ofte gjør. Høyresiden er tyngre enn vanlig og han har vondt i ryggen/flanken. Planen min må revideres og vi er tilbake til plan B. Det vil si – JEG pakker + tar meg av Vidars smertelindring. Så i dag tulles det ikke med smerter – de skal håndteres umiddelbart (les: jeg har ikke tid til dette!!). Men det må gjøres. Første trinn blir å få ham til å strekke seg litt. Han tøyer – jeg står på siden og er Drill Sersjant. “Kom igjen – løft høyre hånd – ta i taket – strekk mer – dette klarer du – håndflaten opp – ikke bøy hodet nedover – hey – du klare mer enn dette”. Vidar er heldigvis med på “leken” og tøyer og bøyer etter beste evne. Han glemmer hele tiden å holde kroppen riktig så han må justeres på hver eneste bevegelse – det nytter ikke om jeg går et annet sted mens han gjør dette. Da blir det med et par bevegelser og så er han ferdig – mener han – JEG mener noe annet. “På igjen – du klarer et par til!!” Drill Sersjant Merula slår til igjen. 

Når smertene setter inn roter det til i hodet også. Det som han klarer selv til vanlig er ikke like lett i dag. Plutselig forstå han seg ikke på blodsukker måleren og må ha hjelp der også – og skinna i høyre sko sitter ikke som den skal. Domino effekten er et faktum. Det er bare å brette opp armene, sette pakkingen til side og sørge for å få Vidar i gang med søndagen som best mulig.  

Noen minutter massasje og ørten tøyninger senere – samt en påtvungen Paracet, på størrelse som en normal stikkpille, har vi fått stablet oss ned rundt frokost bordet. Jeg må minne ham på å finne frem drikkeflasken sin – det kan jo være at smertene skyldes at han drakk litt for lite vann i går. Siden jeg var så freidig at jeg tok meg et “friminutt” i går så vet jeg jo ikke hvor mye han drakk mens jeg var borte. Med kronisk nyresvikt er han på vannvognen og MÅ drikke minst halvannen liter vann hver dag. Vi har sett det før at væskebalansen påvirker dagsformen veldig. Så nå pusher jeg vann på ham og skal straks i gang med en runde til med tøyninger. Paraceten ser ut til å fungere nå og smertene er i ferd med å avta heldigvis. 

Det blir lett smertefullt langs flanken ettersom han ikke beveger overkroppen godt nok og for lite arbeid med hendene høyt. Vi fikk en trinse av fysioterapeuten og den er bare helt fantastisk. Et billig og veldig effektivt treningsverktøy. Denne bruker vi begge to faktisk – jeg er ikke akkurat i enormt mye bevegelse selv for tiden. Jeg legger ved noen bilder så dere kan se hvordan den er. Har du ikke en slik så anbefaler jeg den. Her er det ikke motstand det er snakk om – men bevegelse. Du får omtrent samme bevegelse som om du bruker skistaver. Jeg passer på at han også vrir overkroppen litt fra side til side når han holder på.

Billig og effektivt … 

 

Nesten som en skitur ….

 

Aj … dette gjør vondt … I dag var armen tung …

Flott – og så strekk deg over til siden …. Drill Sersjanten er god å ha … (noen ganger) …

Er vi riktig heldige så er smertene bedre om noen timer. Jeg bare ber til de øverste makter om at han ikke har like vondt i morgen når vi skal til Sunnaas. Nå skal jeg forsøke å sette opp en liste sammen med Vidar over de tingene vi skal pakke i kveld – så får han i alle fall være litt med på dagens oppgaver. Men først skal Drill Sersjanten beordre litt tøy og bøy her. 

Ha en riktig flott søndag alle sammen 🙂

#LHL #hjerneslag #hjerneblødning #rehabilitering #sunnaas #trening #pårørende #planlegging #kjærester #samliv #helse #smerte #tøying 

Jeg trenger litt tid for meg selv … selv om jeg elsker ham …

– selv om han sier han trenger meg …  

Jeg kan faktisk ikke huske sist det skjedde  … At jeg dro på shoppingsenter uten Vidar. I dag bestemte jeg meg for at det var på tide med litt egentid sammen med ei venninne. Vi la planer allerede i går kveld så jeg kunne forberede ham hjemme litt. Selvsagt kunne han ha vært med, men denne gangen hadde jeg lyst til å bare være sammen med ei dame, kunne snakke om hva som helst og slippe å gå å leie ham hele tiden. Jeg har utviklet en kronisk betennelsestilstand i høyrearmen siden han nekter å bruke krykke og heller vi leie meg. Det er jo koselig å gå hånd i hånd, men ettersom jeg også skal ha en støttefunksjon så tar det på skulderpartiet. I dag skulle det bare være min dag. 

Det gikk ikke like knirkefritt som jeg hadde håpet på. Jeg tror Vidar syntes det var litt sårt og føler seg litt “strandet” alene hjemme. Jeg måtte til slutt minne ham på at jeg pushet ganske så hardt på at han skulle ringe en venn og finne på noe selv tidligere på dagen – og at han hadde valgt å ikke gjøre det. Samtidig kunne han fremdeles ringe noen om han ville – men nei, det var ikke aktuelt. Ellers har han jo TT kort og kan reise en tur ut med drosje og besøke noen om han vil. Alt i alt handlet det nok bare om at han ville at jeg skulle være hjemme hos ham – eller han ville være med ut. Det satte en bitter smak på turen min må jeg innrømme – og det var like før jeg avlyste. Men jeg valgte å dra likevel, svelget den dårlige samvittigheten og satte av sted.

Det er kanskje ikke noe å klage på – for hvem ønsker seg ikke en kjæreste som har lyst til å tilbringe all tid sammen med seg. Medaljens bakside er at man aldri får noe som helst tid alene. Det var ikke noe viktig jeg ville, bare rusle rundt, vindushoppe litt og ta en kaffekopp med ei venninne. Det er fremdeles vanskelig for ham å sette seg inn i min verden, mine følelser og mine behov etter at han fikk hjerneblødningen. Han blir stadig flinkere til å ta hensyn og til å forstå meg, men vi har noen litt tøffe læresituasjoner underveis – og jeg må våge å gjøre meg selv litt upopulær. Det er i grunn litt som med barn, de må brenne seg før de forstår at det er varmt. Etter at vi hadde snakket litt og jeg hadde minnet ham på at jeg faktisk ALDRI noen sinne går ut på egne ting – for fornøyelsens skyld – så så han poenget. Faktisk så drar han oftere ut uten meg enn omvendt.  Jeg fremstår kanskje bitter nå, men det er bare sånn livet vårt er akkurat nå. Selv kosen er utfordrende og farget av det faktum at Vidar har en hjerneskade. Jeg hadde ikke byttet ham bort om jeg kunne <3

Det er likevel trist at vi må gjennom dette hver gang det er noe som gjelder meg, men jeg har stor tro på at det vil bedre seg med tiden. Han forstår veldig godt resonnementet mitt – han må bare minnes på det. I fjor la jeg meg inn på Finnskogtoppen mens han var en uke på rehabilitering og den gangen var det en mye vanskeligere for ham. Nå som han skal avgårde på rehab igjen så tar han det mye bedre enn i fjor.

Jeg fikk noen timer på storsenteret, spiste litt mat og fikk pratet om alt og ingenting med venninnen. God for både kropp og sjel. Jeg klarte ikke å holde meg så det ble en telefon hjem sånn halvveis i turen for å sjekke om alt var bra  – og det var det. Det er sånn å være pårørende for meg at det blir veldig lite tid til mine helt alminnelige og uviktige ting – det andre kaller kos. Når jeg en sjelden gang får mulighet til å ha noe for meg selv så farges det ofte litt grønt i kantene fordi han føler det går på bekostning av ham – og jeg drar ut med dårlig samvittighet i bagasjen. Livet hans er heller ikke så veldig fylt av lek og moro så jeg skjønner det veldig godt. Likevel må vi forsøke å finne noen pustepauser fra hverandre hvor vi begge kan finne litt mentalt påfyll. Det skal ikke alltid så mye til.

Det var godt å dra ut – og det var godt å komme hjem. Der satt det en og ventet med en stor klem og et ennå større kyss. Til uka har jeg flere dager helt for meg selv når Vidar skal være noen dager på Sunaass – DA skal jeg lese en bok! Det kommer til å bli den første boka jeg fullfører på snart 2 år. Himmel og hav som jeg gleder meg. Men jeg kommer vel til å savne ham før det går en halvtime … hehe … Han er jo kjæresten min <3

Ellers har vi spist hjemmelaget Colais i dag – og det hjalp jo godt på den “opphetede diskusjonen” … den var KALD 🙂  Så fikk vi oss en god latter likevel  – noe skal vi jo drive med for å få dagene til å gå 🙂 Jeg er heldig som har en kjæreste som har leken og latteren i behold etter en så alvorlig skade:)

 

#LHL #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #helse #omsorg #rehabilitering #samliv #kjærester 

Fra dagboken 17. mai 2015 … rammet av hjerneblødning …

De første 14 dagene etter Vidars hjerneblødning skrev jeg iherdig dagbok. Tanken var at jeg ikke ville glemme og at jeg skulle ha noe å fortelle Vidar når han våknet opp igjen og så var det et kjærkommet avbrekk fra alt som skjedde rundt med der jeg satt alene i sykehusets korridorer. Jeg visste ikke at det skulle bli umulig å fortsette å skrive etterhvert – selv for meg som elsker å skrive. Så det ble bare disse første 14 dagene. Dagboken tas frem med jevne mellomrom – senest i dag. Vidar har sett den flere ganger – og lest litt i den. I dag hadde han glemt dens eksistens igjen og det er for tøft for ham å høre alt som står i den. Jeg får likevel lov til å dele mine beskrivelser av de første kritiske dagene med dere. Boken ble kjøpt i kiosken på Rikshospitalet og de hadde bare en type skrivebok – så jeg tok det de hadde. Vi har ledd mye av dette for det var på ingen måte en MC duds dagbok jeg fikk tak i. Men innholdet er kjært – vondt og viktig på samme tid. En historie om hvordan livet nesten forsvant – og om veien tilbake:) Og jeg skriver i “du form” for dette var fra meg til Vidar. 

17. mai 2015: Den dagen du, kjæresten min, blir syk. 

“Vi våkner ca 9:30 og gleder oss over en lat morgen i senga. Du fortalte at du hadde hørt salutten gå klokka 7 – og så hørte vi den begge to når barnetoget gikk fra Årnes litt senere også. Du var blid og fornøyd og uthvilt. Vi ligger tett inn mot hverandre og snakker, drømmer om livet vårt sammen – og om ferieturer – når du plutselig blir VELDIG svimmel. Du legger deg over på siden og forsøker å finne en god stilling i sengen. Du ligger slik og hviler litt og vi snakker om at du kanskje burde fått en kontroll hos legen og sjekke blodtrykket ditt. Du følte deg etter en stund litt bedre og satte deg opp i sengen, tar rundt meg og er kosen. Med ett stønner du til og legger deg bakover i sengen. Løfter hendene og trykker dem hardt mot hodet. “åhhh jeg har så vondt i hodet”, sier du, og det er veldig tydelig at du har veldig, veldig vondt.

Jeg vil at vi skal dra til legevakten, kjenner at jeg får høy puls og blir urolig, men du vil ikke. Du vil bare sove, hvile deg litt. Jeg klarer ikke roe meg med det. Jeg begynner å mase på deg om at vi skal dra, føler på et hastverk inne i meg. Du svarer meg på en måte som om du er veldig trøtt – eller full. Du begynner på setningene, men avslutter bare med slørete og veldig utydelig tale. Så tar du deg til kjeven og sier at du har vondt der. DA ringer alarmklokkene hos meg. Et eller annet sted har jeg lest noe om at dette kan være et tegn på hjerte/kar sykdom. Jeg begynner å kle på meg klær, mens jeg med en fot i buksa og en arm i genseren innstendig ber om at vi skal dra til legen. Du bakser deg rund i sengen for å skifte stilling – og det er tydelig at du har problemer med motoriken. Du svarer stadig nei på mine oppfordringer om å dra til legevakta. “Nå er du ikke helt som du skal være Vidar”, sier jeg, “nå er det noe galt med deg”. Du nekter fremdeles. Jeg kjenner at jeg begynner å bli litt sint, mest av alt fordi jeg begynner å bli veldig, veldig redd. “NÅ hører du på meg Vidar, NÅ skal du la MEG bestemme”. Du ser på meg og svarer som en papegøye “NÅ skal du la MEG bestemme”. Jeg oppfatter det faktisk som om du forsøker å gi meg tillatelse til å bestemme, dette blir den siste hele setning jeg hører deg si på flere måneder. Jeg løper inn på rommet til Daniel (Vidars sønn) og ber ham om å komme å sjekke. Er usikker på om det bare er jeg som er hysterisk eller om det faktisk er noe som er galt. “Ring 113” sier han bare. Han ser det samme som meg. 

Jeg vil ikke at noen skal komme hjem til oss og finne deg naken, så jeg begynner å kle på deg underbuksen. Du er rolig, vil helst bare være i fred og sove. Daniel får kontakt med AMK sentralen og de vil snakke med deg på telefonen. Du strammer deg opp og tar telefonen med en sterk og tydelig stemme (som for å poengtere at det ikke feiler deg noe): “Hallo! Dette er Vidar Piripiripi  … Nei …??? ” Du virker lamslått og holder telefonen stille i hånden din. I det fjerne hører vi AMK sentralen si “Vi har hørt nok, ambulanse og luftambulanse er på vei”. Daniel holder linjen med AMK mens jeg pusler rundt deg, forsøker å kle på deg og pakke litt. 

Du forteller at du er nummen på høyre side av ansiktet og i høyre arm. Jeg må innrømme at jeg umiddelbart tenkte på hjertet – der og da klarte jeg ikke huske hvilken side hjertet var på. Eller forskjell på høyre og venstre for den saks skyld. Så ser jeg at du er skjev i ansiktet og at fingre og tær på høyre side krøller seg stramt og spastisk innover. Brannvesenet dukker nå opp, jeg vet ikke hvor mange, fem, seks, syv? De kommer dundrende opp trappen og inn på soverommet. Sykebilen er på vei fra Eidsvoll så brannvesenet setter igang førstehjelp. Måler blodtrykk og setter veniflon – måler hjerterytmen. Du er helt rolig – ser ikke ut til å forstå at det er alvor. Du ser heller ikke ut til å reagere på at det er mange mennesker inne i rommet vårt. Ambulansen kommer og de forteller at de har kjørt for full maskin – 18 minutter fra Eidsvoll. Samtidig hører vi helikopteret over hustaket og at de lander rett ved. De setter deg i en trappestol og du får et teppe rundt deg. Det er kaldt og det regner noe helt voldsomt ute. Rett utenfor huset står ambulansen og venter. Du skal vite at de fikk jobbe for å få deg ned trappen, tresplintrene føk. De hadde deg over på båre og inn i sykebilen. Du virket ikke preget av alt som skjedde rundt deg. Satt bare på båren og så deg rundt med store øyne. Jeg fikk bare delvis kontakt med deg og bare et halvveis hade. Så kjørte ambulansen bort til helikopteret. Følelsen av å stå i regnet alene og høre helikopteret dra var helt forferdelig. Jeg kan ikke huske å se dere dra – jeg husker bare lyden – og så … den rungende stillheten du etterlot deg” (sitat slutt)


Ei skikkelig mannebok – NOT!!!

Jeg som alltid har latt meg fascinere av helikopter kan den dag i dag fremdeles ikke høre et helikopter lette uten å gråte – eller 17. mai salutten … DET representerer mitt verste øyeblikk i livet. Jeg har faktisk forsøkt å eksponere meg for det – i håp om at det vil gå over. Men kanskje har jeg et snev av Stockholm syndromet og tviholder litt på mitt eget mareritt – det gjør faktisk litt godt å få lov til å gråte over dette fremdeles. For i de tårene ligger en anerkjennelse av at ja… det gjorde vondt, ja … det var forferdelig – og  at ja … det gikk godt 🙂 

For de av dere som ikke har lest om Vidar og meg tidligere så ta en titt nedover i bloggen og der vil se at han fremdeles er her hos meg – blid og glad <3

La meg også si til alle som leser: Stol på magefølelsen – ikke kontakt legevakten om du tror du eller noen andre har hatt et hjerneslag – ring 113 umiddelbart!

 

#LHL #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #rehabilitering #ambulanse #brannvesen #AMK #113 #luftambulansen #rikshospitalet #livet #kjærligheten #dagbok #17mai