Fri for både Botox og plagiat …

Som forholdsvis ny blogger så jobber jeg ennå med å gjøre meg kjent med de forskjellige mulighetene på blogg.no. Først i går oppdaget jeg muligheten til å søke på område og få blogglister for hjemmeområdet mitt. Selv om jeg nå har skriblet jevnlige blogginnlegg siden i mai 2016 så har jeg altså vært mest opptatt av å skrive og ikke så opptatt av å være best. For de som kjenner meg så vet de at jeg er fullstendig blottet for konkurranse instinkt og stikker så fort noen begynner å kjempe mot meg – men å vinne liker jeg. Jeg må bare være god fordi jeg er god og ikke fordi jeg skal slå noen andre. Bloggen min har aldri handlet om å være god eller flink til noe. Det har ikke handlet om markedsføring eller inntjening heller. Det har bare vært lille meg og tastaturet som har blåst ut steam.

Jeg elsker å skrive – har alltid gjort det. Dessverre har ikke alle alltid trodd jeg publiserte egne verk og jeg har ennå vår kjære barneskole lærerinne, Liv Ingebritsens, ord ringende i ørene: “Dette har du vel kanskje ikke skrevet selv Ann Solfrid??”. Jo, for tenk, så hadde jeg det! Takk og lov så knekket ikke den urettmessige misstanken om plagiat skrivegleden så jeg fortsatte å skrive.

Når samboeren min fikk hjerneblødning så bestemte jeg meg ganske raskt for å skrive dagbok og jeg satte igang med liv og lyst, fargeblyanter og det hele. DET varte bare så lenge han var i koma – deretter handlet det mest om han. Jeg er så redd for at jeg skal glemme alt det som har skjedd – selv om man skulle tro at det ville være best å glemme det hele. Så nå når jeg endelig har litt tid til meg selv så må det ut. Jeg skriver om gleder og sorger, sinne og frustrasjon – og jeg skriver om fremskritt og endeløs kjærlighet til denne mannen. Jeg skriver om alt som har skjedd, som skjer og det jeg føler. Det kan være så sukkersøtt det bare vil – for sånn er det – vi er kjærester med sukker på! Selv driter jeg en en lang en i at vi begge straks er over 50. Til dere som lurer så er det altså ikke slik at kjærligheten og pasjonen er forbeholdt de under 30 – eller friske for den saks skyld. 

Uansett så handler det jo selvsagt alltid om at jeg ønsker at noen skal lese det jeg skriver – så ærlig må man jo være. Det har bare ikke handlet om å være best. Jeg skriver for å fortelle en historie – mest av alt til meg selv og våre nærmeste- for å dokumentere vårt liv og det vi har vært gjennom – i håp om at andre skal forstå- Ærlig og rett frem – uten noen form for forgylling. Her hos meg er det både Restylane og Botox fritt og uten tips om babywipes eller hjemmelagde sengegavler – selv om jeg forstår at for en større del av befolkningen så er akkurat det det beste å lese om. Ellers går det opp for meg nå mens jeg skriver at jeg faktisk burde skrive et innlegg om Botox og om hvordan dette brukes til å dempe svært smertefulle spasmer hos blant annet slagpasienter. Lurer på hvor mange som ville lese det??

Men tilbake til temaet – så – når jeg i går kveld oppdaget muligheten til å sjekke hvor jeg lå på blogglisten i lille Nes (med sine 20 000 innbyggere) så fikk jeg meg en aldri så liten overraskelse. Jeg var ikke bare på listen, altså blant de 60 mest leste bloggene – jeg var på toppen. Number one! Og ikke bare det, når jeg ser på besøkstallene så har jeg nok lagt på toppen i lang tid uten å være klar over det selv. Faktisk har jeg så pass gode lesertall at jeg aldri har hatt lavere lesertall enn den som ligger som nr 2 – og nr 2 har langt igjen til toppen. Skitgøy, digg og veldig motiverende. Ja ja, litt skryt må man unne seg. Nå er det bare å presse ut skrivergleden og slå mammantilmichelle eller sofie elise, som ligger på landstoppen – til det trenger jeg bare 68 060 nye daglige lesere!

De skriver jo om så mye viktigere ting enn meg 😉

 

#LHL #hjerneslag #hjerneblødning #rehabilitering #pårørende #helse #omsorg #livet #blogg #blogglisten #mammantilmichelle #sofieelise #skriveglede #botox #restylane #kjærlighet #samliv

Ann + Vidar = Sant

… selv om du ikke husker det!

Det er i begynnelsen av juli 2015 og knappe 2 måneder siden Vidar, min samboer, fikk en stor og alvorlig hjerneblødning dypt inne i hjernen. Etter to uker i koma, ennå flere uker i respirator og flere sykehusbytter er han endelig frisk nok til å starte i rehabilitering. Ettersom dette var midt på sommeren så var han innlagt på Sør Odal Alders og Sykehjem på Skarnes i påvente av at Rehabiliterings institusjonen skulle åpne etter ferielukking. 4 lange og isolerende uker på en avdeling med gamle og demente – Vidar er 51 år gammel. 

Det var på denne tiden han begynte å åpne øynene for verden rundt seg. Før dette stirret han i hovedsak tomt ut i rommet og blikket stoppet ved sengekanten. Det som var utenfor sengen var ikke en del av hans verden. Neglekten var tydelig og alt på høyre side var uten interesse for ham – inklusive lyder. Men nå begynte oppvåkningen å skje. Han begynte å spørre hvilken dag det var og om når det var mat. Og så en dag falt blikket på meg – og han visste ikke hvem jeg var. Om dette var en enkelt hendelse eller om han over tid ikke visste hvem jeg var vet vi ikke. Men det var denne dagen spørsmålet kom. Hvem er du egentlig?? Etter å ha sittet ved hans side 12 timer for dag i 2 måneder, holdt ham i hånden, tørket alle tenkelige kroppsvæsker, matet ham, gravd snørr ut av munnen hans når han selv ikke hadde krefter til å spytte, grått med ham, ledd med ham, kysset ham hver dag, lært ham navnet sitt, sovet sammen med ham i sykehus sengen og gått rundt i samtlige sykehus han har vært på med høyt hoftefeste og høylytte meninger om hvordan han skulle tas vare på – så kjente jeg regelrett gulvet forsvinne under meg når det går opp for meg at han ikke husker meg – eller oss. JEG – kjæresten hans – er ikke lenger en kategori i hans hode. Jeg var helt lammet i sjokk. 

Jeg hadde heldigvis bevis – takk Gud for teknologien og min tilnærmede maniske hverdagsfotografering. Så jeg dro frem telefonen og bladde gjennom bildene. Meg og han på bobiltur, på mc tur, på tur i København, på konsert, i sengen, i sofaen foran tven. Han tittet og han forsto at det var riktig, men han husket ingen ting. Han spurte og grov, gang på gang. Minnene i hodet hans var schuflet som en kortstokk. Bilder, steder, folk, tidspunkter og hendelser var blandet i et totalt kaos. Han kjente ikke igjen sitt eget hus og trodde han bodde et annet sted. Han trodde han bodde i mitt hus med en annen. Han husket hendelser, men tidspunktet og menneskene var feil. Hvordan skulle jeg finne igjen kategorien Ann + Vidar = Sant ??? 

Jeg måtte ta meg sammen, puste med magen og akseptere elementet av tid. Det var tid han trengte og konsekvente svar på sine spørsmål. Svarene fikk han, men spørsmålene kom igjen og igjen – han glemte svarene like raskt som de kom. Så slo det meg … musikk … !!! Var det ikke gjort noen studier på hvordan demente kom i kontakt med glemte minner gjennom musikk?? Jeg googlet og jeg fant – og håpet var tent. Men hvilken musikk skulle jeg velge? Hadde vi noen felles minner gjennom musikk? Det var jo en begrenset periode av livet vårt jeg kunne velge i ettersom vi bare hadde kjent hverandre i et halvt år. Jeg testet ut et par sanger vi hadde hørt på når vi datet den første tiden, fortalte om de første datene våre – men uten hell. Helt til jeg en dag begynte å snakke om hvordan han hadde lært meg å danse pardans. Dette gjorde vi nesten hver eneste kveld i tiden før han ble syk og vi hadde det så morsomt – lo og tullet – slik kjærester gjør. Han satte sin ære i å forvirre meg med utspekulerte trinn – siden jeg ikke er så flink til å bli ledet i dansen. så jeg dro frem telefonen og fant frem sangen – Ei Krasafaren Steinbu, med Hellbillies. Det tok ikke mer enn et par toner før jeg så reaksjonen og så kom gråten hos oss begge. “Jeg husker oss – vi danset” sa han. Resten er tårer, snørr og klem, klem, klem. Vi måtte gjenta eksperimentet et par ganger, men så satt det. Deretter kunne vi jobbe oss gjennom bilder, snakke om alt som skjedde rundt hvert bilde og sakte, men sikkert, dukket minnene opp igjen. 


Vi rakk å gjøre mye de første seks månedene – og vi rakk å forelske oss skikkelig <3 Takk og lov for at jeg hadde disse bildene – det har vært til stor hjelp for oss begge. Gode bilder å se på:  Ann + Vidar = Sant
 

Det var som om verden åpnet seg opp igjen når han husket oss – og en metaforisk byrde ble løftet av mine skuldre. Å bli glemt er så ufattelig brutalt at det er umulig å beskrive det. Faktisk føles det som om det ikke hendte meg, men det gjorde det. En surrealistisk opplevelse jeg ikke unner noen. Sangen som åpnet for minnene vil alltid bety mye for meg. Vidar har gått videre og har lagt hele den forferdelige episoden med å glemme meg – i glemmeboka. Han husker ikke lenger at han glemte meg. For ham har vårt forhold vært konstant siden vi møttes. Jeg vet bedre – og var så heldig at jeg fikk lov til å oppleve at Vidar forelsket seg i meg to ganger. En ting er sikkert: Vidar er mannen for meg, i tykt, i tynt, i gode og vonde dager – og ikke minst i sykdom. Ingen ting har knekt oss ennå – og vi er tøffere enn toget sammen:) Jeg kommer til å fortsette å knipse bilder av alt og ingenting – for livet er ikke der fremme, eller der bak – livet er NÅ <3

 

#LHL #hjerneslag #hukommelse #minner #kjærester #tap #omsorg #rehabilitering #pårørende #hjerneblødning #helse #sorg #livet #kjærlighet #forelskelse