“Fuckit betennelse” og IBS i skjønn forening …

… det er ikke noe rart jeg må legge meg ned og klage. Selvsagt kommer det aldri beleilig. 

Til tross for at jeg ikke er i form og majorplages av en betennelse i magen hadde vi planlagt å dra til Oslo i går. Vi hadde bestilt hotellrom og skulle forsøke å ha vår første bydag siden Vidar fikk hjerneblødning for snart to år siden. I tillegg skulle vi både på nettverksmøte for unge slagrammede og jeg skulle innom et frokostmøte i dag tidlig – trodde jeg. Vi hadde sett frem til det og skulle spise litt god mat, gå en tur på Aker brygge og bare være kjærester på tur et døgn. 

Det ble selvsagt ikke slik vi hadde tenkt at det skulle bli. Det har vært for mye stress den siste tiden. Etter at vi har vært gjennom Vidars hjerneblødning og alt som kom i kjølevannet av det har jeg brukt opp reservelagrene mine. Du er så sterk, får jeg hele tiden høre. Og ja, jeg er kanskje mentalt sterk som står i dette. Men kroppen finner sin måte å holde meg i ro på når det blir for mye likevel. Hos meg setter deg seg nå i magen ganske umiddelbart når jeg opplever akutt stress. Magen har slått krøll på seg og har vært ekstra kranglevoren det siste halve året. Det hele har endt med en sykmelding og jeg må innrømme at jeg hadde håpet jeg skulle føle meg bedre etter snart to og en halv måned hjemme. I går gikk det hele over styr og jeg endte opp med tidenes verste orangutang mage. Natten har vært søvnløs og jeg følte jeg kunne sprekke hvert øyeblikk – jeg fortsatte å ese opp og lignet etterhvert ganske godt på en paradeballong. 

 

De siste ukene har vi – eller jeg – vært forfulgt av uhell. Det er ikke småting, men store arbeidskrevende oppgaver som baller seg på rundt meg. Først gikk hele stua i knas da ei lampe eksploderte og jeg brukte dagevis på å støvsuge og fjerne glass – det ligger antageligvis glass i kriker og kroker ennå og bare venter på ei naken tå eller hæl å trenge inn i ut mot sommeren. 

Vi var ikke – eller la meg rette på meg selv igjen – JEG var ikke før ferdig med glass kaoset før oppvaskmaskinen streiket. Med alt jeg har å gjøre og med det kostholdet vi har så graver jeg meg ganske langt inn i beholdningen av rene kasseroller, glass, bestikk og tallerkener i løpet av dagen. Det går faktisk en full maskin hver dag. At den slutter å virke er bare helt katastrofe – han jeg bor sammen med er på ingen måte i stand til å bistå meg med oppvask for hånd ennå. Det tok meg et par dager med prøving feiling og demontering av hele den innvendige delen av maskinen – uten å finne noe galt. Likevel forsvant feilen og plutselig var maskinen i gang igjen. Jeg har vel bare en liten djevel som sitter i et hjørne og ler seg halvt ihjel av meg tenker jeg. Det vil liksom ingen ende ta av slike oppgaver her i huset. 

Det er ikke det at jeg er hjelpeløs – jeg er bare sliten – og dritt lei av å måtte be om hjelp til alt jeg ikke klarer å rydde opp i alene. Tanken på å måtte bytte oppvaskmaskin er erget vettet av meg for DA behøver jeg hjelp – IGJEN. Jeg klarer ikke løfte den selv og jeg klarer ikke koble den til selv. Heldigvis slapp jeg med skrekken denne gangen, men jeg får helt hetta og panikk når de store viktige tingene i huset slutter å fungere. Å nok en gang måtte begynne å ringe rundt og be om hjelp til løfting, bæring og sjauing er det siste jeg vil akkurat nå – jeg hater å være så avhengig av andre – og gruer meg som en hund hver gang jeg må be om hjelp. 

Man skulle tro at det ting ville roe seg etterhvert – men nei da. I går gikk vaskemaskinen i vranglås – selvsagt FØR jeg hadde kommet til bunns i fjellet av skittentøy som bare MÅTTE vaskes NÅ. Det er sikkert filteret, tenkte jeg. Pytt, jeg har da fikset slikt før. For en gangs skyld følte jeg at jeg hadde kontroll på situasjonen. AT jeg aldri lærer – jeg må slutte å være så høy på meg selv. Filteret rikket seg ikke. Jeg fikk skrudd det ut av gjengene – men UT hadde det på ingen måte tenkt seg. Resultatet var at Vidar nok en gang fikk lære noen glitrende sunnmørsgloser mens jeg trampet i raseri ned trappa og inntok deppe posisjon i sofaen. NÅ gidder jeg ikke mer !!!  Likevel trampet jeg opp trappa et par ganger til – med sammenbitte tenner og mord i blikket – og kom like tung i pedalen og om mulig enda mer sur ned igjen med uforettet sak. Det filteret hadde IKKE tenkt seg ut. 


 

Det endte med noen telefoner hit og dit og det begynte å gå opp for meg at dette kom til å koste mye penger – og at jeg til tross for motstanden i meg nok måtte til med en ringerunde for å tigge noen sterke karer hit – som var villige til å risikere helsen – for å få vaskemaskinen ned den bratte og smale trappen. Hva skulle jeg gjøre?? Jeg kom til slutt til at jeg hadde valget mellom å ringe etter hjelp eller forsøke å bruke noe realt med krefter og risikere å ødelegge  filteret og maskinen i prosessen. Ikke gikk det an å skru filteret inn igjen heller – så noe satt garantert på tverke der inne et sted – og jeg MÅTTE vaske klær.  

Jeg valgte risikoen med å bruke makt – satte rumpa på gulvet, beina i veggen og så dro jeg til så det knaket i hele maskinen. Flopp – der kom filteret – og ørten liter vann som bare hadde ET sted å gå der jeg satt i halvspagaten på gulvet og surklet til meg gulbrunt vaskevannet opp gjennom joggebuksa. Ut trillet det også flere mynter, et elektriker klips, et eller annet oblat jeg aldri noen sinne har sett OG en BH spile – i to deler. DER var synderen. Filteret smatt deretter flott på plass igjen og maskinen fungerer. Jeg kunne endelig puste ut og fortsette i retning Kosedag i Oslo. 

Ta aldri gledene på forskudd – ikke om du har IBS. Vel tilbake i sofaen gikk innvollene til frontal angrep og resultatet var at jeg i løpet av bare noen minutter hadde utviklet tidenes oppblåsmage – og SÅÅÅ vondt. Ingen ting hjalp. Jeg gikk tur, masserte magen, drakk vann, tok antilufttabletter OG inntok Plutostillingen (pardon my french: ræva opp og hue ned) i håp om at tyngdekraft og oppdrift skulle gjøre susen – Nope!! Til slutt knaket det i sømmene på tskjorten og jeg kastet inn håndkleet og gikk til sengs. Ørten søvnløse timer senere forsto jeg at jeg ikke hadde noe valg – planene de neste to dagene måtte kanselleres.

Så nå er hotellet avbestilt, nettverksmøtet avbestilt, frokostmøtet avbestilt. Jeg har gitt fingeren til Karma sånn ca en gang i timen og har nå pådratt meg fuckit betennelse i begge langfingrene.  

Før jeg gikk helt til bunns dro jeg ut og handlet ferdig middager smurte baguetter til Vidar og forklarte høyt og tydelig at i dag klarer du deg selv – maten ligger i kjøleskapet. And – by the way – du har ansvaret for kjøkkenet i dag. Dagen ble tilbragt under et pledd på sofaen hvor jeg høylytt akket og oyet meg over luftsmerter og en mage i brann, rapet og prompet som en flodhest og klaget om hverandre både på kulde og ekstrem tropevarme med 15 minutters intervaller.

I dag våknet jeg med tilnærmet normal mage igjen og følte meg lett som en fjær der jeg danset ned trappen, inn på badet og tråkket optimistisk opp på badevekten. Litt skulle jeg jo ha igjen for halvannet døgn uten noe mat av betydning. Jeg så for meg at jeg hadde gått ned minst halvannet kilo. Vekta viste 700 gram mer enn for to dager siden – og djevelen i hjørnet slår seg krokbøyd i latter. 

Det einaste ho ønska seg var ein problemfri dag ….

 

Du er velkommen til å følge bloggen på facebook 🙂

 

 

#LHL #LFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #ibs #stress #blogg #helse #handywoman #diy #hjernen #hvile 

Store jenter gråter også over små ting …

Skal jeg tørre å fortelle det? At jeg har det sånn? At jeg midt i voksenlivet har følelser som man egentlig burde lagt fra seg etter puberteten. Jo, jeg tar sjansen. For sannheten er at jeg HAR det sånn. Jeg blir lei meg over noe som er helt dagligdags og lite, men som for meg har fått en stor symbolsk betydning – når det forsvant. 

Sannheten er at jeg – ei dame som straks fyller 50 – kan bli kjempe lei meg for noe så trivielt som en facebook kommentar? Jeg snakker ikke om om negative kommentarer eller mobbing – tvert i mot. Jeg blir bare så forferdelig lei meg, noen ganger, når jeg ser andre får hjerter og fine meldinger fra kjæresten sin.

Jeg som har en kjæreste som elsker meg høyere enn høyest – som står midt i min største forelskelse. Som har en kjæreste og samboer gjør og sier ting på en slik måte at jeg tror på følelsene hans. Jeg tror faktisk at han synes jeg er ei ålreit dame. Hvorfor da sippe over noe så pinlig som en sms eller facebook kommentar? Jeg har gått mange runder med meg selv før jeg velger å skrive om dette. Men når alt kommer til alt så tror jeg det er viktig å fortelle – for jeg er ikke alene om å ha det slik. Det er bare så usynlig lite og dumt å snakke om. Likevel er det så stort og sårt når jeg først lar det komme innpå meg.

Å være kjæreste og samboer med en person som er slagrammet er veldig annerledes enn å være i et forhold med en “frisk” person. Vidar ER i bunn og grunn frisk nå – friskere enn på mange år faktisk. Likevel har han skader i hjernen som påvirker både hans personlighet, oppmerksomhet og kognitive evner. Alt fra tenkning til utførelse er rammet. Derfor er det ikke lenger naturlig for Vidar å tenke over at jeg har behov for anerkjennelse eller kjærlighetserklæringer. Han kommer rett og slett ikke på det. Ikke husker han sist han sa noe til meg om det heller – og i noen tilfeller mener han virkelig at han HAR proklamert sin kjærlighet – bare at jeg ikke har hørt det. Jeg har en opplevelse av at det er mye som foregår på innsiden av hodet hans som aldri kommer ut – og som han tror er utført på utsiden av hodet. Vi har ledd en del av dette – at han tror han har gjort og så har han bare tenkt. Vi har vel surmullet litt over det  også – begge to. Men det er jo ingen big deal – vi vet jo begge to årsaken til at det skjer – det er ikke noe ondskap eller uvilje som utløser det.

Likevel – sist Vidar var på Sunnaas – så tenkte jeg at NÅ skulle vi få draget på smsene – endelig skulle jeg få en melding fra ham helt uoppfordret. Han har jo øvet på det hjemme og sender nå og da et kort svart til en venn eller ergoterapeuten. Det er vel ikke til å stikke under en stol at han skriver minst mulig og de fleste svar består av enkelt ord som JA eller OK. Likevel tenkte jeg i mitt stille sinn at NÅ ville han savne meg grusomt og sende meg flotte “god morgen meldinger” og et jeg elsker deg som signatur. Nada! Ikke noe! Total taushet! Til slutt sendte jeg ham en melding selv – dag 4 – ønsket ham en fantastisk dag og slengte med både kjærlighetserklæringen og et kyss eller to. Og så satt jeg her og ventet – forgjeves. Da jeg kom for å hente ham hjem dagen etterpå spurte jeg om han hadde fått en sms fra meg – og han måtte tenke litt før han husket at det var noe. Hva jeg hadde skrevet husket han ikke i det hele tatt og at han skulle svare hadde han på ingen måte tenkt på. Han ser det selv i ettertid og synes det er leit at han ikke kommer på det, men der og da er det bare en ting som skjer og som ikke (dessverre) går nevneverdig inn på ham. Om jeg skriver at han skal ringe meg, at jeg elsker ham, svar da, svar da, svar da, huset brenner – ja så forventer jeg fremdeles ikke noe svar dessverre. 

Facebook er et helt annet tema – der er han bare inkognito gjennom meg. Alt av passord og mailadresser er long lost i det store hukommelses hullet i hodet hans – og vi kommer oss ikke inn på profilen hans. Å bruke pc er også en utfordring – han kommer ikke på hva han skal bruke den til og blir stort sett bare sittende der uvirksom. Så å gå inn på facebook er ennå ikke noe som er aktuelt for ham. Alle mine kommentarer om han, og til ham, må leses opp – og forblir ubesvart på nettet. 

Det hadde vært så hyggelig å få en melding fra ham – en helt ubetydelig liten greie uten viktig innhold – som “husk å kjøp melk” feks. Og det hadde betydd all verden å få en melding om at han var glad i meg eller likte noe jeg hadde sagt, skrevet eller gjort – eller gitt meg en kommentar på et av mine bilder. Jeg vet ikke om det noen gang vil skje – men jeg håper det. 

Så der har dere det – denne halvgamle dama griner når andre får hjerter fra kjæresten i kommentarfeltet på facebook. Og hun griner en skvett når hun sender smser som hun vet forblir ubesvart – selv om hun vet at han elsker henne. 

Når han tar meg i armene sine, når han kommenterer fargen på øynene mine eller fasongen på lilletåa mi – så vet jeg at han elsker meg. Han sier det ofte, men jeg trenger kanskje høre det mye oftere enn alle andre – for jeg lever i en annerledes verden enn alle andre kjærestepar og jeg får ikke de samme bekreftelsene som andre gjør. Fremdeles husker han ikke datoen jeg er født og han har ikke sendt meg en sms uten om når vi øver – på snart to år. 

Love sms

Det er sånn en liten og helt vanlig ting som vi alle bare er vant til er der – men jeg lover deg at du merker det når det ikke lenger er der. Jeg koser meg med å lese de gamle smsene som gikk mellom oss før han ble syk – de er noe av det kjæreste jeg eier – og drømmer om den dagen han selv bestemmer seg for å sende meg en melding helt av seg selv. 

Om du vil kan du følge bloggen på facebook.

 

#LHL #LFS #afasi #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #kjærester #blogg #samliv #helse #hjernehelse #psykologi #sms #mobil #telefon #tekstmelding #skrive #lese #huske #rehabilitering #trening #mestring #jegelskerdeg

 

Ditt liv i mine hender …

Han er helt avhengig av meg – og vi vet det begge to. 

En skremmende tanke for oss begge etter alt vi har vært gjennom – og lever med hver dag. Hva om jeg ikke var her?


En tidligere leder sa en gang til meg “du er ikke uerstattelig vet du” – takk for den forresten! Jeg tok det heldigvis ikke til meg og i dag føler jeg meg uerstattelig. Jeg er sikker på at Vidar også føler jeg er uerstattelig. Det vi har levd gjennom de siste to årene og alt vi har jobbet for har gitt oss en massiv bagasje. Man skulle tro at denne bagasjen var noe vi ville bli kvitt – aller helst glemme for godt. Men jeg er ikke så sikker. Alt som har hendt med oss og mellom oss siden Vidar fikk hjerneblødningen har jo ført oss dit vi er i dag. Om jeg ikke var her så er det ingen som kan ta opp igjen tråden jeg i så fall legger fra meg. For den tråden kjenner faktisk bare jeg. 

Vidar er ikke i stand til å fortelle noen hvordan de skal jobbe med ham for å lykkes. Mange fagpersoner vet veldig godt hva som må til, men et døgnbasert tilbud som er jevngodt med meg finnes ikke. Ja nå skryter jeg fælt av meg selv. Men det er ikke for å skryte jeg sier det. Sannheten er at mange slagrammede er helt og holdent prisgitt den de lever sammen med for å komme videre med rehabiliteringen. Jeg vet at om Vidar skulle havne inn under kommunal omsorg så ville livskvaliteten hans rast utforbakke raskere enn noen av oss tørr å tenke på. Jeg er også forholdsvis sikker på at mye av alt det han nå i dag mestrer ville forsvinne dersom han skulle bo alene. Grunnen er at han i stor grad ikke har driven til å sette igang aktiviteter på eget initiativ lengre. Og som jeg har sagt så mange ganger før – use it or loose it. Det er sånn det er med hjerneskader – du må jobbe for å opprettholde det gode du har ervervet. Det handler ikke om at han blir litt dårligere etter et halvt års tid dersom aktivitetsnivået synker – han blir dårligere i morgen! 

Går Vidar uten aktiviteter her hjemme, uten trening hos fysioterapeut, eller turer ut å gå, så vil han med stor sannsynlighet nesten ikke være i stand til å gå, komme seg ut av sengen eller reise seg fra stolen om 2 uker. Så raskt går det. Vi har sett det så mange ganger. Så snart det er ferie tid blant behandlerne (høst, jul, vinterferie og påske) så blir Vidar dårlig til beins. Gjett hvem som da må trå til litt ekstra?? Da må det tøyes og bøyes – jeg må finne opp trening i hjemmet og vi må ekstra mye ut og gå. Ferier er høysesong for allerede dobbeltarbeidende pårørende. 

Vi har en dyp og god kjærlighet i bunnen av vårt forhold – heldigvis. Jeg pleier kjærligheten med like stor iver som jeg pleier Vidars rehabilitering. For jeg vet at om kjærligheten forsvinner så går livet vårt inn i noe som vil være forferdelig for oss begge. Vidar vil miste sin største fan og Drill Sersjant. Jeg vil måtte ta et, for meg, moralsk valg jeg ikke vet om jeg kan leve med. Å forlate Vidar så sårbar ville vært noe av det verste jeg kunne tenke meg å gjøre. Samtidig vet vi begge at et liv sammen uten kjærlighet ville blitt et pasient/omsorgsarbeider forhold – og det ønsker ingen av oss. 

Vi er begge to i dette forholdet på grunn av kjærligheten og det må være basen for vårt forholds eksistens. Å vite at han, selv om kjærligheten skulle forsvinne, fremdeles trenger meg – er en skummel tanke. Han har sagt det flere ganger – “om du ikke er her mer – så vil ikke jeg heller – det kommer jeg ikke til å overleve”. Man skulle tro det var toppen av kjærlighetserklæringer å høre noen si det – men jeg lover deg – å være på mottaker siden av den beskjeden er ikke godt. For det handler jo ikke bare om kjærligheten – hva om JEG ble syk? Eller Gud forby – hva om jeg døde?? Vissheten om hvor hardt det ville ramme Vidar gjør forferdelig vondt. Nå skal jeg ikke sitte her og kose meg med fiktive fremtidige hendelser og svartmale alt. Men sannheten om hvor skjørt livet hans er akkurat nå er selvsagt noe som streifer tankene nå og da. 

Jeg kunne dratt ut i verden på oppdagelsesferd, jeg kunne kommet bedre i form og jeg kunne gjort en strålende karriere om jeg ville – uten ham. Vidar har ikke de valgene lenger. Vidar er i stor grad avhengig av å ha meg (eller min like) i sitt liv for å ha det så godt som han har det i dag. Jeg må faktisk innrømme at mye av motivasjonen min i forhold til å fortsette å jobbe med ham er at jeg føler behov for å gjøre ham så selvstendig som overhode mulig – fordi jeg ikke har noen garanti for at jeg kan følge ham livet ut. Ingen vet hva morgendagen bringer. Jeg har på ingen måte noen tanker om å slutte å elske ham eller være hos ham. Ikke har jeg planer om å forlate denne verden heller med det første. Men jeg kan heller ikke garantere for et livslangt engasjement – jeg vet ikke hva Karma har i vente for meg. 

Om noen tror vi er i ferd med å gå fra hverandre – tro om igjen. Jeg bare lufter noen vanskelige tanker. Jeg er ikke av dem som er redd for de vanskelige tankene – jeg tror de er gode å trene seg på frem til den dagen det vanskelige kanskje banker på døren. Da er det greit å vite hva man egentlig mener om det. Vi snakker om alt som er sårt og vanskelig her hos oss – på en god måte. Å vite hva den andre opplever som sårt og utrygt bidrar til at vi vokser oss tettere. Gjennom samtalene våre finner vi god mestring og samspill – fordi vi har samme mål. Målet vårt er å gå resten av veien sammen. Vi bærer alle på frykt i en eller annen grad – for ett eller annet. Vi er fryktelig redd for å miste hverandre – både fordi vi er glade i det vi har – og fordi det ville fått store konsekvenser for Vidar om det var jeg som forsvant. 

MEN som vi pleier å si til hverandre etter en slik samtale – karma is a bitch with a twist – uten alt det som har skjedd så ville kanskje ikke noen av oss oppleve den fantastiske kjærligheten vi har for hverandre i dag. Noen ganger må man gjennom skjærsilden for å virkelig kunne kjenne på kjærligheten. 

 

Bloggen har egen facebook side – følg oss gjerne videre her.

 

#LHL #LFS #hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #trening #rehabilitering #samhandlingsreformen #omsorg #helse #hjerne #hjernehelse # psykologi #livet #kjærligheten #sammen #kommunikasjon

 

Vi gir fanden aldri opp … Fist Bump !!!

Han har ikke hatt den minste anelse om hvor mye jeg faktisk bidrar med for å få hverdagen vår til å gå rundt. Det er hundrevis av små ting som flyttes og ordnes hver eneste dag. Det være seg fra å sette skoene på plass i gangen, skifte telysene når de er brukte, ha salt i saltbøssen, sorterer posten eller riste opp teppene i sofaen. Det er disse små tingene som til sammen gjør at dagene plutselig har gått og som får meg til å sitte skjelvende og sliten i sofaen – over å aldri noen sinne sitte skikkelig stille og ha mental ro. Det er ikke bare at alt må gjøres av meg, jeg må bistå ham i alt han skal gjøre også og jeg må rydde etter alt som kommer i kjølevannet bak hans aktiviteter. Huset har stort sett sett ut som et bombekrater siden han kom hjem – men nå begynner vi å få litt bedre fotfeste her hos oss. Vi fist bumper daglig over nye seire 🙂 

Vidar har kommet over den kneika som handler om innlæring av selvpleie slik som barbering, hygiene og klær. Det hender at  han må ha litt bistand, men det meste slikt går av seg selv. Ergoterapeuten som er hos ham en gang i uka har den siste tiden fått i oppgave å lede ham mer og mer gjennom andre typer oppgaver slik som å brette klær, legge dem på plass, støvsuge, vaske bord og benker og lære seg å bruke kost og brett. Og så skjer det – vi får et annet kognitivt fokus. 

Tidligere har ikke Vidar enset om det har knaset under beina på ham når han har gått over kjøkkengulvet. For et par uker siden fikk han prøve seg på å støvsuge kjøkkengulvet og i dag fikk han i oppgave å bruke kost og brett og feie over kjøkkengulvet. Begge oppgavene skulle vise seg å være helt mulige å utføre – han ble sliten, men jobben ble utført kjempebra. Så står jeg da i dag og lager middag – og skjærer sellerirot så sellerirot bitene fyker rundt i kjøkkenet – og jammen havner ikke en av dem på gulvet. Plutselig står Vidar der og peker. “HVA gjør det bøsset der på gulvet?? Har jeg ikke nettopp gjort det reint?”. Ha ha ha jeg DIGGER det!

Det som skjer er at han får eierskap til det som skjer her i huset – og eierskapet åpner hodet for en ny måte å tenke på. Nå ser han plutselig at det faktisk blir skittent på kjøkkengulvet OG at noen faktisk må gjøre det rent. Og det stopper ikke der. Ettersom han får mer og mer eierskap i husholdet her så begynner blikket og tankene hans å vandre. Resultatet er at han i dag kommer inn i stua og uten noe mer tar han tak i stolen sin og snur den opp ned på gulvet. Vidar har bestemt seg for å feste beina som han har rugget løse i løpet av det siste halvannet året. 

Dette utløser en kjede av oppgaver. Finne verktøy, finne god arbeidsstilling og ikke minst finne ut hvordan han praktisk løser oppgaven. Hvor er skuren og hvordan få tilgang til den. Som Ikeamøbler flest så må man løsne på skruene i riktig rekkefølge for å få kontroll over den eller den delen av møbelet. Vi måtte av med trekket for å nå tak i skruen, trekket sto fast mellom ryggen og setet og ryggen og setet var festet med to skruer – en i ryggen og en i armlenet. Oppgaven med å feste den ene skruen på to bein førte med seg fire andre operasjoner. Men han sto i det og tok logikken i oppgavens rekkefølge ganske raskt – faktisk så korrigerte han meg underveis også. Her tenkes det så det knaker i toppen og jeg er så stolt av ham. Sakte, men sikkert går det opp for ham hva som faktisk skjer rundt ham her i huset. 

Skitt la gå at han glemmer å ta teppet ut av stolen før han begynner … her starter nemlig en rekkefølge av fantastiske ting. 


Å nå tak i den rette skruen viste seg å være en liten gåte …


Se DER ja – riktig skru kunne endelig festes. 


God som ny 🙂

Vi skal ikke glemme at for mindre enn to år siden så forsto ikke Vidar at han måtte ta brødskiva av fatet når han skulle spise den – men forsøkte å spise både fat og brød. Dagens lille kommentar og jobben med å reparere stolen var nok en fantastisk høydare i prosessen med å ta livet tilbake. Vi tar ingenting for gitt og jeg blir like overrasket og glad hver eneste gang han krysser nye grenser – det betyr på ingen måte at vi har gitt opp. Vi er realistiske og vet at en dag stopper utviklingen opp, men ikke ennå heldigvis. Det er bittersøtt å fortelle om all fremgangen vi opplever for jeg vet om mange som ikke opplever denne fremgangen slik vi gjør. Mange slagrammede har mye dårligere utvikling og mer alvorlige skader som blir vedvarende. Det er mye som ikke fungerer hos oss, men jammen kommer det mye tilbake også. Om vi bare er heldige eller om det er vår konstante jobb mot å mestre stadig nye oppgaver vet jeg egentlig ikke. Eller … faktisk så tror jeg at det nettopp ER alt arbeidet som legges ned sammen med ham som bærer frukter. Jeg må nok en gang bare applaudere ham for alt han stadig overvinner og mestrer og over at ingen av oss har gitt oss til tross for at vi begge er slitne inn til margen noen dager. 

Det sies at veien til hjernen går gjennom pennen og samme prinsippet gjelder her. Veien til hjernen går gjennom arbeid og aktivitet, eksponering, prøving og feiling. Det handler om mot og det handler om å bli værende i oppgavene også når det stormer …

… og det handler fanden meg om  a l d r i   n o e n   s i n ne  å  g i   o p p … !

Fy Fakerten så stolt jeg er av oss <3


Fist bump til oss – verdens team <3

 

Nå kan du også følge bloggen på facebook. 

 

 

 

#LHL #LFS #hjerneblødning #hjerneslag #rehabilitering #mestring #skru #ikea #lenestol #reparasjon #handyman #helse #hjerne #øve #trene #lære #kognisjon #psykologi #eksponering #aktivitet #livet #sammen #kjærester
 

Søndag – og jeg elsker taust og inderlig …

Vidar sov 12 timer i går natt og våknet med smerter i ryggen. Faktisk var de så ille at det tok ham en halvtimes tid å få kroppen i så god stand at han kom seg ned trappen. Deretter spiste vi frokost i stua og han tok en dusj.

Resten av formiddagen satt vi i solveggen med unntak av at jeg trumfet gjennom at han skulle gå en runde rundt huset – for å kjenne på det å gå i litt ulendt terreng igjen. Så ulendt som det kan bli på ei gressmatte. Han stablet seg av sted og gikk den lille runden – det kostet ham en del i dag for han er sliten. Turen tok vel knapt et par minutter så det er ikke lange biten.

Siden gåtrening er første pri for tiden så klarte jeg senere på dagen å overtale ham til å forsøke å gå en tur langs elva – men formen er på ingen måte på plass i dag. Forrige gang passerte vi hele 30 lyktestolper på turen – denne dagen klarer han bare 9 og da er det helt slutt – foten subber i bakken når han går. Scenen som utspant seg i solnedgangen var for vakker til å utelate fra bildesamlingen og jeg fikk stablet Vidar i vannkanten for et lynraskt bilde. Da var han så sliten at han måtte støtte seg til benken for å holde seg oppe – det ble et vakkert bilde – som setter ting i perspektiv. Vakkert og sårt på en gang. 

Til middag ble Salat á la Mor blander rester fra kjøleskapet og så var den dagen over. Etter middag blir det stille i stolen hvor Vidar sitter og snart dupper han og sovner slik han ofte gjør. Halvannen time senere sover han fremdeles sittende i stolen i stua. Utslitt av dagens “strabaser”. Fatiguen tok ham i dag. 

Det er ikke mye som skal til for å tømme energilagrene de dagene hvor han møter litt motstand. Det være seg en ekstra og ny oppgave eller at han har smerter – og noen dager er det bare tomt fra starten av. Kjæresten min – jeg skulle ønske at jeg kunne fikse alt og at du ble deg selv igjen. 

Det gjør vondt å se hvor sårbar han har blitt. Kjærestehjertet skal tåle mye når hjerneslaget rammer. Man får bare lyst til å plukke ham opp og holde ham inntil seg for evig tid noen ganger. I morgen er det sikkert litt mer energi. I mens sitter jeg her, stille som ei mus for ikke å vekke ham, og skribler ned morgendagens lille blogg. Skulle vært på do for en time siden og verandadøra er åpen og slipper inn kaldere og kaldere luft etterhvert som sola forsvinner. Men her sitter jeg altså – og elsker ham så høyt at hjertet kan briste. 

Følg oss gjerne videre gjennom bloggens facebook side også. 

 

#LHL #LFS #hjerneslag #hjerneblødning #afasi #rehabilitering #pårørende #fatigue #sliten #energi #blogg #søndag #sove #helse #natur #solnedgang #hjernen #hjernehelse #sykepleie #omsorg #samliv #kjærester #iloveyou

Når piss blir til jubel …

Vi lever en dag om gangen. Går et skritt om gangen og teller lyktestolper på tur fremfor kilometer. Livet handler om lister og rutiner – alt for at Vidar skal komme videre og mestre livet sitt igjen etter hjerneblødningen. Det tar tid, men vi lykkes – gang på gang – heldigvis. Det er ikke gitt at noe av det vi får til er en selvfølge i livet vårt. 

I dag skal det dusjes og jeg driver å avvenner Vidar fra å rope på Halloooo (les: meg) hver gang det går opp for ham at han har glemt noe i prosessen. Det er TRE ting han skal huske. Ta med klut inn i dusjen, legge hånduken innen rekkevidde fra dusjen OG slå på avtrekksviften. For å si det som det er – han pleier å glemme samtlige. Og to sekunder etter at kroppen hans er godt gjennombløt så kommer det første skingrende “Hallooooo?!!” fra badet. Jeg har nå gått til det drastiske skrittet og innledet en Sitt ned streik. Derfor har vi brukt formiddagen på å repetere og prente inn de tre viktige tingene han skal huske. 

Vidar inn på badet – og det blir stille – lenge. Jeg tenker jeg må ta meg en tur inn og sjekke – streikebryting, ja jeg vet. Der sitter han på dolokket og klør seg i hodet. Hva var det han skulle huske – det VAR tre ting, men han kommer bare på to. Etter et par hint dukker det opp fra glemselen og han må pent reise seg opp for å slå på avtrekksviften selv – do it your self please!! Han må gjøre det selv – det hjelper ikke om han husker at jeg skal gjøre det. Jeg lukket døra bak meg og satte meg godt ned i sofaen – og siden har jeg ikke hørt en lyd. DET i seg selv er skremmende nok – men jeg svelger angskameler og lar det stå til. Dette handler like mye om å lære ham å mestre alene som å lære meg å holde meg unna. Han må få lov til å være en voksen mann i et liv som ikke byr på så mange maskuline bekreftelser lengre. 

Så derfor er gleden stor når Vidar kommer inn i stua – uvanlig rett i ryggen og bratt i nakken og proklamerer teatralsk at  “JA, så var DET på plass igjen!!”, han ser i grunn ganske så fornøyd ut med seg selv der han dumper ned i stolen. “Hva da på plass igjen?”, lurer jeg  selvsagt på. Han humrer i skjegget og blunker litt lurt når han ser på meg og svarer med verdens største manneglis – “Je STO å pissa!”.


 

Her i huset feires ALT <3

 

Nå er også bloggen på facebook – følg den gjerne der. 

 

#LHL #LFS #hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #rehabilitering #helse #kropp #hjerne #sykepleie #samliv #omsorg #bistand #hjemme #blogg #lære #mestre #livet #kjærester #sammen

5 uker på slankeren … og like feit …

Første forsøk feilet. Nå har det gått 5 uker siden jeg startet operasjon Ego i et forsøk på å kvitte meg med de 25 kg jeg spiste på meg de første 6 mnd Vidar var syk etter hjerneblødningen. Når jeg ser meg tilbake og ser på målingene jeg så flittig har notert – så har det skjedd lite interessant med vekten disse fem ukene – med unntak for de som nå kan tenke seg å le høyt av skadefryd – vær så god scenen er deres. Latter er sunt sies det så den får du helt gratis av meg:)  Jeg kan godt sitte her og grine litt – så blir jeg i det miste kvitt litt vann. 

Jeg følte meg så klar og var så sikker på det jeg gikk inn i – dette var umulig å ikke få til. Grunnen til at det var umulig var fordi jeg har gjort det før. Ganske så lett og uanstrengt gikk jeg ned 25 kg noen år før jeg møtte Vidar. Kostplanen henger fremdeles på innsiden av kjøkkenskapet – det var i grunn bare å sette igang. Jeg forventet faktisk å rase ned i vekt og så for meg at jeg minst måtte kjøpe ny bikini til sommeren. Men sånn gikk det altså ikke. Når jeg tråkket opp på vekten i dag tidlig viste den nøyaktig 400 gram mindre enn for 5 uker siden. Klærne er akkurat like trange som før og magen buler om mulig ennå litt mer. Jeg her helt sikker på at jeg hørte hysterisk latter fra vekta der jeg vaglet på tå i håp om at tallene skulle gå nedover. Burde kanskje tatt strikken ut av håret før jeg veide meg også – DEN har nok skylden. 

Jeg må innrømme at det holder hardt på motivasjonen akkurat nå. Med unntak av et par kokosboller den kvelden livet var litt kjipt og en kvart pose Sørlandschips på en fest sammen med EN boks lett cider – så har jeg ikke rørt hverken raske karbohydrater eller sukker – på 5 uker. Vekten min hadde stått stille i over et år da jeg startet for fem uker siden og jeg hadde stort sett gaflet i meg ALT hva hjertet behaget i 2 år. Jeg hadde med andre ord funnet mitt vekttak. At jeg ikke gikk mer opp var i og for seg bra – men at jeg ikke skal gå NED har jeg vanskelig for å akseptere. Hvorfor forsake noe som helst når vekten står på det samme?? 

Jeg har noen teorier. For det første har jeg tråkket godt inn i overgangsalderen og det kan ha gjort noe med forbrenningen min – det er vel bare å kjøpe inn kjoleforkle og tykke nylonstrømper i farge Grell for å å skjule det faktum at jeg snart lider av LRS – låra rett i skoa. For det andre sover vi ikke særlig godt lengre og forskning viser at det kan forårsake overvekt – ref kommentar nederst i innlegget her. For det tredje har jeg hatt – og har – langt over normal mengde stress i livet mitt og kortisol nivåene kan være ute av balanse – blodprøver er bestilt til neste uke så det kan vi faktisk finne ut av. Ellers har jeg pådratt med 100 kg Mann siden forrige slankekur og det kan umulig være sunt for forbrenningen. For det fjerde har jeg pådratt meg en ubalanse og betennelse i tarmen (antagelig pga stress) og hele fordøyelses systemet mitt verker og skriker uansett hva jeg har i meg – mye av tiden ligger jeg i fosterstilling på sofaen og forsøker å komme til hektene etter at jeg har spist. Spiser jeg for lite står i alle fall vekten stille – og spiser jeg normalt eller oftere enn normalt, som lavkarbo ofte innebærer ( i alle fall Lindbergs ideer), så føles det som om jeg har svelgt en elefant – levende. Det ser i grunn slik ut også. Sist men ikke minst kommer jeg meg ikke nok ut for å gå. Særlig synes jeg det er vanskelig å gå når magen ikke er god og jeg gruer meg for turene hele tiden. Vi snakker ikke lengre om dørstokk mil – men dørstokk mil over farlig norsk hengebro. Planen var jo å komme seg ut av huset når Vidar var på trening med fysio og hos logoped. MEN det er bare SÅ sykt deilig å være hjemme alene litt – uten tven på – at å komme seg ut da er bare enda vanskeligere enn når han er hjemme. Det hjelper ikke at jeg vet at han sitter og venter og titter på klokken hele tiden når jeg først kommer meg ut – da er det vanskelig å finne den mentale roen ute på tur. Som dere ser er jeg fantastisk god til å finne unnskyldninger og bortforklaringer. Men sånn er det akkurat nå. Det er en evig kamp inne i hodet mitt mellom behovet for å hvile og være litt alene og behovet for å være mer i aktivitet og komme i form. Kroppen vil hvile – hodet vil ha en slank og frisk kropp – snakk om indre konflikt. 

“du kan ikke gjøre ALT på en gang”, svarte legen meg når jeg fortalte om den manglende vektnedgangen. SUKK … men jeg VIL jo … jeg får det bare ikke til. 

Jeg skal forsøke å komme meg ut litt mer neste uke (legg merke til at jeg skreiv DEN neste UKA og ikke i flertall – en aldri så liten freudiansk glipp kanskje??) – og så har jeg gått fra strikt lavkarbo til mer moderat lavkarbo kosthold for å se om det kan funke litt bedre. Fettkaffe er ut og jeg tillater meg litt frukt og paprika. Alt fettet har jo mye kalorier så det kan jo være at jeg får i meg for mange kalorier nå siden aktivitetsnivået er dårligere enn sist. Da jobbet jeg jo tross alt i både to og tre jobber – selv om jeg ikke var verdensmester på å gå tur den gangen heller.

Frustrerende og nedslående å ikke få det til. Men jeg har lært litt mer om meg selv i prosessen. Følger læringssløyfen og revurderer prosessen min, gjør noen endringer og forsøker igjen. Man skulle tro at når livet er så hektisk og så kaotisk som det faktisk er som pårørende til en slagrammet så ville kiloene renne av – hos meg er det tydeligvis omvendt. Sånn rent psykologisk er de ekstra kiloene det eneste jeg har igjen av meg selv etter de siste to årenes virvelvind rundt Vidar. Så kanskje holder jeg desperat på dem i underbevisstheten … hehe … Vel – drit og dra – nå skal jeg sette meg ned og visualisere meg selv inn i den nye bikinien og føle hvor deilig det vil være å ligge på stranden 25 kg lettere – i 2025 – med mine minus 80 gr pr uke burde jeg være godt i rute! 


 

Ellers har jeg lest meg opp på resistente karbohydrater og skal sette igang en kur med potetmelvann for å se om det kan lette på betennelsen i magen – det kan jo ikke skade annet enn smaksløkene.

Jeg trodde jeg hadde løsningen på vektutfordringene mine – siden jeg har fått det til før – glemte at livet mitt er helt annerledes i dag enn det var sist jeg slanket meg – selv om maten er den samme. Operasjon Ego ble Operasjon Slag i trynet – men om nesa ble noen hakk kortere og nå peker ned mot bakken i stede for til værs så er Operasjonen Fett Vekk en god nr 2. Klar ferdig GÅ !!!

Et lykke til og noen gode, slankende tanker hadde vært godt nå. Ellers å er det som Pusur påsto en gang på 80 tallet: De tynne puster ut fettet om natten og vi feite puster det inn. I så fall får dere tynne puste i en annen retning – her er det nemlig fett nok. 

 

Om du vil kan du også følge bloggen på facebook. 

 

#slanking #LFCK #lavkarbo #lindberg #vektreduksjon #operasjonego #helse #mat #trening #motivasjon #menopausen #blogg #trim #aktivitet #diett #proteiner #fett #karbohydrater #resistent #pusur #nevergiveup

Gjennom mot finner du magi …

… og et veldig skittent kjøkkenbord !

Å lære er å oppdage. Denne setningen har jeg båret med meg i mange år og kan takke en veldig spesiell og dyktig dame (som skriver fantastiske dikt) for at den ble plantet godt og grundig inn i min ryggmarg. For noe mer sant enn dette skal du lete lenge etter. Det å tørre å gå ut av komfort sonen og oppdage noe nytt kan være magisk, likevel er mange av oss redd for det. Selvsagt lærer vi gjennom å bli fortalt også – men da handler det om å ha en grunninnstilling og en holdning til læring som sier at man vil bli lært. Oppdagelsen er også da tilstede gjennom å levendegjøre de fortellinger man hører i sitt indre – lytte, se, forstå, men skal kroppen virkelig forstå – må du gjøre det selv.

For noen er det utvilsomt mer effektivt å lære gjennom å gjøre selv. Barn lærer gjennom både observasjon, fortellinger og gjennom å gjøre selv. For Vidar, som har hatt en hjerneblødning og fått skader som påvirker innlæring og hukommelse så er det “learning by dooing” som er kilden til den beste læringen. Han må oppdage konsekvensene av sine handlinger på nytt – i forhold til det meste. Alt han møter har utfordringer med seg i bagasjen. 

Hva skjer om jeg aldri tørker av bordet etter at jeg har sølt?

Hvordan får jeg opp de nye pakkene med barberblad?

Mørk asfalt kan være både vann og is – hvordan vite forskjellen? 

Hva bør jeg gjøre når jeg har smerter?

Jeg ser ikke bokstavene i avisen tydelig nok – hva skal jeg gjøre?

Som nærmeste pårørende er det så lett å bare si hva han skal gjøre. Det går så mye raskere om jeg bare sier tørk av bordet, hent en saks, sjekk om det er glatt, ta smertestillende, finn brillene! Utfordringen er at han ikke lærer noe som helst av den typen hjelp. Der og da hjelper jeg egentlig bare meg selv – og jeg gjør både meg selv og Vidar en bjørnetjeneste. Det eneste han lærer er å henvende seg til meg når problemet dukker opp fremfor å løse det selv. JEG må lære meg å ha is i magen og faktisk la bordet bli så skittent at han oppdager ubehaget ved det selv – og før eller siden skjer det – selv om det gjør litt vondt i sjelen når han ikke oppdager det før midt i et gjestebud. Meeen … mission accomplished *to tomler opp*

Jeg pleier å si at hjernen er som en muskel – selv om vi ikke kan flekse den … hehe … DET skulle tatt seg ut. Det jeg mener er at du må tenke for å utvikle hjernen. Dvs at du må lete i hodet etter svarene og selv om du ikke finner svaret så bruker du hjernen. Tenkning er aldri bortkastet – i denne sammenhengen. Sakte, men sikkert, åpnes veiene inn til svarene du leter etter og du bygger mentale motorveier der det før ikke var mer enn en liten mørk sti som var vanskelig å finne. For hver liten tankemessig utfordring aktiveres nevroner og synapser – og du tråkker nye stier mellom de veiløse bygdene i hjernelandskapet.

Så Vidar MÅ tenke for å bli bedre – han må kanskje ha hjelp til å tenke, men slett ikke alltid så mye hjelp til å gjøre. Jeg står på sidelinjen og er Sokratisk. Stiller åpne spørsmål for å få ham til å tenke selv, finne løsninger, oppdage og lære. Behøver du kanskje et verktøy for å åpne denne pakken med barberblad? Hva slags verktøy tror du at du trenger? Hvor i huset kan du finne det du behøver for å åpne pakken? Eller er det noen hint på selve pakken om hvordan den skal åpnes? La hjernen hans for all del jobbe selv. Ikke si at han trenger en kniv eller saks, ikke hent saksen – og for all del IKKE åpne pakken med barberblad for ham FØR han har forsøkt selv. Jeg er tilstede i slike situasjoner og passer på at han ikke setter seg selv i fare, men jeg HJELPER ikke. Jeg veileder og bistår ham i tenkningen gjennom å lede ham med hint og spørsmål – lære ham å være kritisk til egen tenkning? ER du faktisk ferdig å dekke bordet nå?? Er du sikker på at det ikke mangler noe? Ta en titt til – tenk deg at du nå sitter ned og skal begynne måltidet? Har du alt du trenger?


 

Slik var i det i går også når vi skulle lage Sellerirotmos til middag. Som vanlig dro jeg Vidar med i matlagingen. Og denne gangen gav jeg ham en skarp kniv. Ta den i høyre hånd, kommanderte jeg. DET var han ikke like interessert i. Han var redd – og med god grunn. Det er fryktelig lett å skjære seg.  Hånden er ustabil og han sliter med å holde håndleddet stivt når han legger press på kniven. Så han gjorde ET halvhjertet forsøk – som han i praksis gjorde for å overbevise meg om at DETTE ikke gikk bra. HA HA .. lykke til å prøv, sa jeg bare. For jeg vet at han kan om han bare tørr å prøve. Vi tilrettela litt med å gjøre bitene han skulle skjære litt mindre og så snakket vi litt om at vi slett ikke hadde dårlig tid. Han vil jo gjerne jobbe på høygir. Det viktigste er at han skjærer – ikke hvor mye eller hvor raskt. Så etter et par forsøk til så viste det seg selvsagt at han kunne skjære – fine biter – og  ingen fingre gikk med underveis.  


 

Det er skummelt å sette seg i en situasjon hvor man skal forsøke å mestre og å lære – for man kan komme til skade underveis. Små barn har ikke denne evnen til å forutse eventuelle ulykker – de er lykkelig uvitende frem til kniven sitter i fingertuppen. Vi har vel alle vært der. Å lære en voksen å kutte med kniv er mer utfordrende for han vet veldig godt hvor vondt det er å skjære seg – og hvor farlig det kan være. Så vi må være tøffe – og jeg må våge å gjøre meg upopulær i prosessen. DET varer heldigvis ikke lenge. Så snart han ser at han faktisk klarer oppgaven så er jeg tilgitt. Men, jeg må kanskje ta en svelg med kameler underveis. Noe jeg i grunn gjør ganske ubevisst nå for tiden etter å ha levde på kameler i et par år – jeg er en mester i å gjøre meg selv upopulær og har hud som en hvalross. Målet helliger midlet sier jeg bare – og jeg må tørre å stå i den motstanden jeg eventuelt får på en god og ikke personlig måte. DET lønner seg alltid – ellers i livet også 🙂

Lykken er å se ham mestre – for oss begge. Lykken er å se ham oppdage og å se ham lære å leve livet sitt igjen. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen – det ER blodslit. For det krever en tilstedeværelse i hver eneste liten oppgave. Det krever at jeg ikke gjør alt alene og tar den enkleste løsningen – for meg. Det krever at jeg jobber mot hans mål og ikke mine – og det krever tålmodighet og i stor grad en evne til å utsette egne behov der og da. Jeg er på ingen måte noen helgen, men jeg bærer ikke vann i bøtter med hull i – om det kan være en metafor for Vidars rehabilitering. Det blir ekstra mye arbeid for meg om jeg må gå frem og tilbake en million ganger med vannbøttene fordi de blir tomme på veien – når det er hull i dem altså. Men det er også tungt å bære ei full bøtte hele veien, det går saktere og det kan være jeg må hvile mye underveis. MEN når vi kommer i mål er bøtta full av vann og vi kan drikke oss utørste begge to 🙂 

Veien går vi sammen – livet det er NÅ og vi lever ikke bare for å rehabilitere ham for et bedre liv – vi lever for å være og lære her og nå. Akkurat nå er vi på oppdagelsesferd – og det er jo egentlig ganske spennende:) 

Ønsker dere alle en riktig fin fredagskveld – og ta gjerne en liten tur utenfor komfortsonen – det er der det skjer 🙂 

 

For dere som har lyst så kan bloggen også følges på facebook. 

 

#LHL #LFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #reahbilitering #læring #learningbydooing #benjaminfranklin #mestring #komfortsonen #helse #hjernen #psykologi #nevroner #oppdage #kamel #samliv #tilgivelse #frykt #sterk #styrke #prøve #lære #livet

Nå spiser vi milepæler til kvelds …

Så satt vi der i stua og sukket i kor … i kveld var det jammen kjedelig altså. Det er sjelden vi kjeder oss, men den siste tiden har det vært så mye som har skjedd at vi egentlig havnet litt i vakuum når det endelig var en stille kveld. Og vakuum er kanskje ikke det noen av oss trives så veldig godt i. Så vi sukket – tittet på hverandre – og var enig i at vi trengte kokosboller. Bare på én betingelse sa jeg: DU blir med!

Etter at Vidar sluttet som dagpasient på slagavdelingen ved Kongsvinger Sykehus i februar har formen rast nedover – han går alt for lite. Det er tungt å få ham ut så sant ikke været er veldig godt og vi har hatt svært glatte veier – frem til nå. Men nå er det slutt – han må ut og gå – HVER dag – og jeg kommer ikke til å ta et nei for et svar. Det er på tide å begynne å sette milepæler igjen – det har i grunn blitt glemt litt bort gjennom vinteren. 

Jeg så at hjulene i toppen hans begynte å gå i det jeg sa at han måtte være med – for det hadde han ikke lyst til i kveld. Jeg forberedte en tordnende motivasjons tale i hodet mitt som motsvar – som om DET noen gang har vært en god idé. Men denne gangen var det noe annet som kom ut av munnen til Vidar enn det jeg har blitt vant til. Han hadde et motforslag. 

Det hadde seg nemlig slik at tidligere på dagen så hadde Vidar hatt ergoterapi her hjemme – og som vanlig var det jeg som måtte finne på en oppgave for ham å jobbe med. Det jeg fant på denne gangen var at han kunne få lov til å forsøke seg på å sage ned den døde delen av det gamle epletreet. Jeg krabbet opp i sofakroken og Vidar og Ergoterapeuten dro ut i hagen med sag og pågangsmot. Det tok jammen ikke mange minuttene før de sto i gangen igjen – Vidar stolt som en hane og tørst som en kamel. Han hadde saget ned både epletreet OG fjernet Tujaen som drosjen kjørte ned og knakk her i vinter. Jeg ER så imponert!!  Ikke bare fordi han kunne sage, men her skjedde det mye mer – blant annet at han selv så behovet for å ta et tak med den Tujaen. Jeg hadde nemlig ikke nevnt den med et ord. Han hadde også samlet alle greiene pent i en haug sammen med resten av søpla fra oppussingen her i høst. FOR en fremgang. Nå klarer han både å jobbe og tenke – samtidig – hehe – ja vi ler litt av det. Men mest av alt  er jeg STOLT. Dette er ikke noe vi har tatt for gitt her i huset. 

Men så … tilbake til motforslaget til Vidar. Det eneste som gikk litt feil med trefellingen var at han skulle ha kastet kvisten på komposthaugen og ikke i haugen som skulle til Avfallsdeponiet. Så nå sitter han her og mener at jeg kan dra ut og kjøpe godis – så skal han sørge for at kvisten blir lagt i riktig haug på riktig sted. Dette er stort! Nå tenker han selv og planlegger arbeid – og han tar ansvar uten at jeg har bedt ham om det – og han forhandler. Jeg liker det – ja faktisk superliker det! For jeg ønsker meg jo mer enn noe annet at han skal tenke selv. 

Jeg så mye av det samme i fjor vår – at det boostet en motivasjon for å delta i arbeidet rundt og i huset. Den gangen var han mye dårligere og hadde lite selvinnsikt og lite krefter. I år er saken en helt annen. Styrken begynner å bli stor i armene og motorikken kommer seg. Mest av alt så har han begynt å få tro på seg selv igjen. Jeg synes det er så deilig å se og jeg er så glad for å se disse fremskrittene – tenk så mye vi kan få utrettet med rehabiliteringen hans i løpet av våren. 

Så nå har vi kommet til en ny milepæl – nemlig at han gjør en ting og jeg gjør en annen. Tiden hvor vi gjør alt sammen og jeg må være med og passe på ham hele tiden er kanskje på hell. Jeg valgte i alle fall å la ham gjøre det alene i dag, kneppet på han alarmen og dro avgårde til butikken mens han dro på ei Tujagrein gjennom  den humpete vinterhagen vår. Han fortalte etterpå at han nesten hadde falt – men det er heldigvis mykt underlag i tilfelle det skulle skje – men det skjedde ikke – bare nesten:) Intet våger – intet vinner! 

Jeg våget å gi slipp på ham – han våget å stå alene – og han mestret <3

 

En stor kveld for oss begge – GLEDE 🙂 Jeg er så stolt …

 

Følg bloggen på facebook om du har lyst. 

 

#LHL #LFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #samboer #samliv #omsorg #rehabilitering #hage #tuja #epletre #våronn #hagearbeid #psykologi #hjernen #mestring #seier #sage #blogg #milepæl

Tidstyver … faen som de suger …

Tiden min stjeles – den smuldrer opp foran øynene mine og alt jeg tenker er mitt blir ditt. Å være nærmeste pårørende til et menneske med en hjerneskade krever koordinering på høyt plan. Ikke bare skal du være god på å koordinere. Du bør ha et hav av tid, ingen egeninteresser og du må være mester på å snu på en femøring. Når din tilstedeværelse behøves er det bare å slippe det man holder på med – det være seg søvn, spising – trening – ja til og med dobesøk kan bli kinkig i noen tilfeller. I alle fall for meg som sliter med betennelser i magen. Det er bare å knipe igjen og gjøre det som kreves der og da. I dag har jeg igjen tenkt å servere et lite eksempel fra hverdagen min om hvordan tiden bare går opp i røyk – til tross for at vi i utgangspunktet har det meste av tilbud på plass. 

 

Det hele starter når Vidar, som har hatt en hjerneblødning, er hos fysioterapeuten. Der er han nå tre ganger i uken og kjører pasienttransport med taxi frem og tilbake. Veldig lett og enkelt for oss begge. I begynnelsen av mars får jeg beskjed fra fysio om at han må ha ny henvising fra legen. Jeg kontakter legen som lover å sende den over til fysio omgående. Dere som har hatt noen legebesøk vet kanskje at å ringe til legen ikke alltid tar 2 minutter – du venter og venter og venter – og håper at de snart tar telefonen. Men uansett fikk jeg svar og ble lovet en ny henvisning uten å måtte ha noen legetime for det. Så går tiden og vi tenker ikke så mye mer på dette – før jeg får en sms en fredag ettermiddag. Akkurat da er Vidar på trening og jeg nyter en etterlengtet tur ut i det fri – eller såkalt egentid. Smsen forteller at henvisningen ikke har kommet frem og at fysio derfor ikke får bestilt drosje til Vidar mandagen når han har neste time. Selvsagt er det 10 minutter til legekontoret stenger før helgen og jeg forsøker desperat å komme igjennom på telefonen – der jeg søker tilflukt bak en husvegg i regn og vind langt hjemmefra – ingen svar. Ny sms fra meg til fysio “Bare sett opp time til Vidar på mandag – jeg kjører”. Sukk … der gikk gåturen og egentiden min på mandag også i vasken. Mandagen kommer, jeg kjører, venter en time på at han skal bli ferdig, ringer legen og får beskjed om at henvisningen var sendt for et par uker siden. Ny sms til fysio – som fremdeles ikke hadde mottatt den – og som fremdeles ikke får bestilt drosje til neste time på onsdag. Ny runde med ringing til lege med beskjed om at vi kan hente en kopi av henvisningen på onsdag morgen. SUKK … ny sms fra meg til fysio: “Bare sett opp time til Vidar på onsdag – vi har med henvisning da – jeg *SUKK* kjører” (neida, jeg skreiv ikke sukk 😉  ). DER gikk egentiden min på onsdag også i vasken og jeg må være hos legen kl 8 for å rekke det hele så da blir det ikke noe av å sove litt ekstra heller. Jeg er jo liksom sykmeldt og skulle hvilt litt. 

Så nå sitter jeg her og krampeskriver et blogginnlegg etter å ha både hentet henvisningen OG kjørt Vidar til fysio. Nå må jeg straks dra for å hente ham igjen. Neste punkt på programmet er kl 14 eller noe. Da kommer Ergoterapeuten hit og skal trene med ham – og gjett hvem hun spør om hva som skal gjøres – jo meg – og det irriterer meg grønn. Jeg er IKKE ergoterapeuten hans. I praksis kommer hun hit og forventer at jeg har planen klar – så jeg må vri og vende hodet på forhånd og legge tilrette for en eller annen oppgave de kan holde på med her hjemme – og så står hun og ser på at Vidar jobber. Egentlig kunne jeg gjort jobben selv siden hun lar ham jobbe med den friske siden og ikke den dårlige. Da får han jo ingen håndtrening i det hele tatt lengre – kognitiv trening er det jo – men hånden må jo med skal den bli bedre. Knurr …. Slikt går jeg og tenker på mens jeg egentlig skal bruke hans treningstid på å hvile og restituere meg selv. Dette er ikke bra nok rett og slett. Ja jeg vet – jeg må ta en prat med henne. Gruer meg til det også – for DET spiser også av min tid – både planlegging av hva jeg vil si – hvorfor jeg vil si det – gjennomføre møtet OG så påse at forandringene jeg ønsker han skal få i tilbudet sitt faktisk skjer. Det er en evig runddans som aldri stopper. Jeg har valgt det selv – å bli hos Vidar når det røyner. Likevel ER det lov å ønske seg at ting var litt lettere ..

Note to self – bestille legetime for Vidar og søke ham inn på et håndtreningsopphold et eller annet sted i rehabiliteringsverdenen – må kanskje undersøke litt selv først for å finne det beste tilbudet. 


 

DER løp tiden min ut … nå står det en og venter på å bli hentet hos fysio … og jeg gleder meg tross alt til å se ham <3 

Ha en flott dag folkens 🙂 

 

Vil du følge oss videre på veien så finner du nå også bloggen på facebook.

 

#LHL #LFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #tidsklemma #samliv #omsorg #fysioterapi #ergoterapi #henvisning #lege #sykepleie #tid #rehabilitering #helse #hjerne #psykologi #nåmåjegløpe