Journalist og fotograf – fuktig maskara og makroner …

Endelig kunne jeg dumpe rumpa ned i sofaen og sparke av meg sokkene. . 

Det har vært noen hektiske dager etter at vi hadde en lyspære eksplosjon her i stua. Det skjedde så ubeleilig som over hode mulig. Jeg hadde akkurat stablet opp nok motivasjon til å ta en skikkelig opprydding i stua og snudd om på alle møblene fordi vi skulle få besøk av en journalist og fotograf i dag. Da er det jo greit å ha det noen lunde ok hjemme. Men så eksploderte den lyspæra da. Alt måtte vaskes og alt måtte støvsuges opp til flere ganger. DET hadde jeg ikke beregnet inn i tidsskjemaet mitt. Egentlig så har hele tidsskjemaet mitt eksplodert minst like kraftig som lyspæra så nå fortjener jeg faktisk å bare ligge her og dra meg med nakne tær og en pose Flæskesvær – digg!

Dagen i dag skulle egentlig bare være en rolig tirsdag, med frokost og litt selvpleie før intervjuet. Men gjett hvem som også hadde dobbeltbooket – joda det var meg det. Når vi gjorde avtalen var jeg så opptatt av å tenke på når Vidar ikke var på trening at jeg helt glemte at tirsdag kl 12 – det er jo akkurat da renholderne kommer hit det. Etter ei uke med telefoner frem og tilbake fikk jeg endelig flyttet rengjøringen til morgenen i dag. Så da måtte vi ut av senga tidlig og få i oss frokost før de begynte på vasken. 

Jeg hadde tidsplanen klar i hodet i det føttene traff soveromsgulvet i dag tidlig. Frokost, stryke klærne våre, ut og flytte om møbler på altanen, klippe håret til Vidar, få tørket ei rein bukse til Vidar, ut og kjøpe nye puter til stua, kjøpe pledd for å skjule de gamle stygge stolene, kjøpe noe godt å ha på bordet (det ble makroner, Ahlgrens biler og druer) – og sist men ikke minst måtte Vidar ha en fargerik genser. Fotografen ringte oss i går kveld om at vi helst skulle være fargerike og da var det ikke tid å få tørket genser til Vidar – så oppdraget ble å skaffe en ny genser i siste liten. 

Og i siste liten ble det. Klokka 11 skrensa jeg inn på parkeringsplassen utenfor huset her og stormet inn i stua – kommanoene sprutet ut av meg og Vidar stakkar forsøkte så godt han kunne å følge med. Kast ut søpla! Pakk ut pleddet! Flytt den ledningen! Legg makroner og godis på et fat! JEG skal i dusjen – IKKE forstyrr!!! Her skulle det skje noe så sabla fort. Jeg stupte regelrett i dusjen og kom glad og naken ut i bare slippers 12,5 minutt senere og proklamerte høyt og tydelig at NÅ var jeg klar – til Vidars store fornøyelse. Men nei, litt mer måtte til så jeg fikk tråkket meg inn i en fargerik topp som jeg tidligere i dag klarte å utvide med 2 størrelser gjennom innbitt damstryking, håret ble tørket og strukket og så rakk jeg akkurat å slenge på meg litt husmorsminke i siste liten. Faktisk så i siste liten at maskaraen ennå ikke var tørr når det ringte på døra. 

På trappa sto fantastisk flotte damer med en like fantastisk blomsterbukett som bare oste av farger og herlighet. Midtveis i fotograferingen gikk det opp for meg at de fine øredobbene slett ikke sitter i øret, men ligger på badet – pytt jeg får være fin nok uten. Vi fikk aldri trimmet skjegget til Vidar heller. Mamma blir nok stolt uansett 🙂


 

Damene var jo på jobb så de var høflige og drakk mest te og spist lite makroner – for de som lurer så var makronene borte før de rakk å svinge ut fra innkjørselen – gode var de 😉

 

Med ønske om en goood tirsdagskveld til alle 🙂

Nå kan du følge oss på facebook også. 

#LHL #hjerneslag #hjerneblødning #rehabilitering #pårørende #samliv #kjærlighet #duogjeg #intervju #fotografering #livetvårt #blogg #blomster

 

Første skritt på vei til handy …

Nå skal jeg si noe som kan virke litt stygt, men jeg tror de det gjelder vil nikke litt på hodet, le – og være enig med meg. Nemlig at mine ekser har ikke vært verdens beste handymenn. De var gode til mangt og mye, men ingen av dem har vært noen alt mulig mann som trasket rundt på tomten og i huset med verktøybelte og byggeprosjekter. Oppussing, hagearbeid og innredning har i hovedsak falt på meg gjennom det meste av livet – så det er kanskje ikke så rart at jeg ønsket meg en som var litt handy når jeg ble singel igjen noen år tilbake. 

Og så dukket Vidar opp da – som elsket å holde på med små prosjekter og hadde verktøy nok til å drive et snekkerverksted – velbrukt arbeidsbukse med alt av nødvendig basisverktøy i lommene fulgte med på flyttelasset. Selv om vi bare rakk å være sammen i 6 mnd før han fikk hjerneslaget så hadde han tid til å gjøre noen endringer her i kråkeslottet mitt før han mistet så godt som alle sine ervervede kunnskaper i hjerneblødningen. Arbeidsbuksa henger fremdeles fremme akkurat der han hang den fra seg tre dager før hjerneslaget – og det hender jeg må bort og ta litt i den, minnes og sørge litt for meg selv i et hjørne over det som har gått tapt. Jeg har synes det har vært fryktelig trist at han ikke lengre kan bruke noe så enkelt som et skrujern, eller planlegge en liten malejobb. Han var godt i gang med å finne igjen noen av disse tingene i fjor sommer, men tiden ble for kort. Gjennom vinteren har det vært lite slik aktivitet. Men med vårsola kommer ideene og motivasjonen og vi fortsetter der vi slapp i fjor vår – det kan du forresten lese om her. 

Dere som har fulgt meg en stund vet at her i huset handler ALT om Vidars rehabilitering og selv det han ikke har vært i stand til å gjøre har han fått lov til å være med på sidelinjen av. Heldigvis er jeg ikke så verst handy selv – og det er jo grunnen til at jeg ønsket meg en handymann, for vi skulle jo være et team som jobbet med prosjektene her sammen. De siste to årene har jeg måttet gjøre det meste av prosjekter selv – eller sette de bort til noen som tar betalt. Vidar har hengt med og fått lov til å mene alt fra hvor bilder skal henge til hvilke farger vi skal ha på veggene. Han har båret litt her og der når jeg har jobbet, men aldri jobbet med verktøy – med unntak av en umbrakonøkkel episode for et år siden. Jeg må innrømme at jeg i mitt stille sinn har vært redd for at han aldri skulle kunne jobbe med verktøy igjen – redd både for min skyld og for hans. Vidars identitet sitter godt fast i verktøysamlingen hans så det ville vært synd om vi ikke kunne få handymannen på banen igjen. 

I går bestemte jeg meg for å ta sjansen igjen – og ga ham en oppgave som involverte både målestokk, spiker og hammer. Vidar skulle henge opp et bilde i stua. Det var ikke tvil hos ham selv – dette ville han veldig gjerne gjøre. Bare det gå finne verktøyet tok litt tid, men det ordnet seg og etter en runde rundt i huset (fordi hu andre handywomannen her i huset ikke rydder verktøyet på plass etter bruk) så hadde han alt han trengte. 

Jeg var redd at målingen skulle bli utfordrende for ham, men han målte riktig, både fra taklista og ned og fra kanten av bildet og ned til tråden spikeren skulle henge på. Å legge sammen tallene var litt utfordrende så jeg ser at vi må jobbe mer med tall og regning. Men til hans forsvar så sto han med verktøy i begge hender og skulle ta regningen i hodet – uansett så har nok hjerneblødningen gjort noe med tallforståelsen hans og det kan også godt være at dette henger sammen med hukommelsesutfordringene han har. Hoderegning krever at hodet klarer å holde ting i minnet over tid – noe som ikke er Vidars sterkeste side lengre. 

Vidar fikk både hentet verktøyet, målt, slått inn spikeren og hengt bildet opp – og vi fikk en grunn til å juble igjen – hans første DIY oppdrag her hjemme igjen. Jeg lover han skal få mer. Vi har en vegg som skal males til våren så kanskje blir det hans jobb – og våronna i hagen er rett rundt hjørnet. Han skal nok få litt å gjøre fremover.

Tror han var rimelig fornøyd selv. Det ble et par hammerhakk i panelet – men pytt – det er jo BAK bildet uansett. Dessuten er Vidar så heldig at selvfølelsefikser det problemet og han vil benekte til sin siste dag var han som slo hakk i panelet … hehe … dog med et lite glimt i øyet. Han hang opp bildet han – og gjorde en god jobb – og DET er jeg enig i 🙂 Jeg var bare igangsetter og sufløse. 


Først måle fra taklista og ned til bilde – for at det andre skal opp i samme høyde. 


Måle baksiden av bildet. 


Se på ham da !!! Spikrer men HØYRE hånd – det tar vi ikke for gitt her i huset 🙂 


Måtte over på venstra når den høyre ble sliten – men det var mye vanskeligere å koordinere bevegelsene på den siden. Godt å vite at han fremdeles er skikkelig høyrehendt. 


Henge opp!!

To tomler opp for vel gjennomført jobb – gratulerer kjæresten min <3
 

En veldig liten ting – med veldig stor betydning her hos oss. Vi er på vei til å finne igjen Vidar Handymann 🙂

 

På godt og vondt kan du nå følge oss videre på bloggens side på facebook – om du vil. 

 

#LHL #hjerneslag #rehabilitering #hjerneblødning #pårørende #samliv #hjemme #interiør #hammer #målestokk #spiker #DIY #handy #handymann #gratulerer #psykologi #hjernen

Glasskår, solgløtt, langpupp og hallingkast …

Ja du, hjertelig velkommen inn i denne søndagen. Karma sto klar allerede i går kveld med neste stikk og plantet et glasskår langt inn i ene tåa mi. Der ligger det og verker og stikker uten å egentlig helt fortelle hvor det er. Kan vel egentlig ikke tenke meg at det avslører sin posisjon før det treffer ei nyre ut i 2025 en gang. Det er i grunn ikke så vondt å gå – det er verst med det som bare streifer borti – sånn som dyna. Hvorfor jeg har glasskår i tåa kan du lese her

Resultatet ble at jeg har hatt nok en søvnløs natt da jeg har blitt vekket av stikkingen i tåa hver eneste gang jeg snudde meg – og det gjør jeg ofte. For å bare gni det skikkelig inn så var dette selvsagt en av de nettene hvor Vidar sov gjennom hele natten – så takk for den Karma. Han som knapt har sovet en hel natt på ørten måneder. Normalen her i huset er minst 4 runder opp hver natt av en eller annen grunn knyttet til hans hjerneslag. Men nå har han fått nye medisiner . IGJEN – og det ser ut som om det kan bli litt roligere netter her – frem til glasskåret gjorde sin entré. Så lå jeg der da – og kneip igjen øynene i håp om at smertene skulle forsvinne av seg selv i nattens mulm og mørke – det gjorde det selvsagt ikke.

Til tross for at jeg endelig har fått hengt opp gardiner på soverommet så kommer lyset inn allerede mellom seks og halv sju. Jeg har investert i helt ulystette lystette gardiner – flott investering – NOT! Ellers har vi skråtak så å få gardinene helt opp til taket går jo ikke og dermed flommer lyset inn der også. Resultatet er – jeg våkner når det blir lyst. Spiller ingen rolle om jeg sovnet kl 22 eller kl 4 – når det er lyst er det slutt på natta for min del. Men jeg trosser melanopsin respetorene i mitt indre øye som forsøker å fortelle meg at det er LYST – og kniper øynene igjen under dyna. Lykke til å prøv i alle fall.

Jeg lykkes i nøyaktig 14,5 minutter – når jeg bråvåkner av at Vidar gjør et hallingkast med dobbel salto og lander i fotenden av senga – han var egentlig på vei til do i halvsøvne og tok en litt for brå venstresving rundt sengekanten. Nå henger han fast for harde livet for å ikke falle ned i avgrunnen – 30 cm under ham (LES: gulvet). Det hjelper lite at jeg sier han bare skal la seg selv gli ned på gulvet og så reise seg opp igjen derfra – det må da være mye lettere – han stirrer indignert tilbake og sender meg et blikk i slow motion som bare skriker lydløst hjeeeeeelp. Det varer ikke lenge før han slutter å være lydløs og stønner og akker der han forsøker å finne balansen. Jeg blir liggende i senga og tenker at dette fikser han vel selv – så ille kan det da ikke være. Etter hvert som han sklir lengre og lengre ned grafser han med seg mer og mer av dobbeldyna og snart innser jeg at å stå opp ikke er noe kaldere enn å ligge der dyneløs og håpe at han klarer seg selv. På spørsmålet om det går bra får jeg et grynt til svar og jeg innser at det bare er å tasse seg haltende, hutrende og krokrygget pga manglende puppesteppopphold bort og dra gubben opp på beina igjen. Jeg får bare håpe jeg ikke tråkker på puppene på veien. Den svake foten til Vidar ligger i en vond vinkel bortover gulvet og nå skjønner jeg hvorfor han ikke kommer seg hverken opp eller ned – han får ikke grep på gulvet – merkelige greier – men den foten både går og står han med – uten å ha fotfeste. Akkurat nå ser det ut til at han i alt stresset over å nesten falle har glemt at han kan bøye kneet. Da ville han nemlig kunne satt seg veldig fint ned, men sånn er det, ikke like lett alltid å komme på hvordan kroppen fungerer etter et hjerneslag. Jeg har sett det før og vet at det bare er å sette fotbladet hans i klemme mellom mine fotblad og på den måten stabiliserer jeg foten nok til at jeg får dratt ham opp i stående stilling. Phju … der var morgentrimmen unnagjort. 

Vidar kommer seg på do, kravler tilbake i senga og sovner som en stein – jeg forstår at jeg har tapt og står opp. Starter dagen med å tråkke inn i mine Birkencrocks – nesten like fine som Birkenstocks – og støvsuger stua innbitt i bare nettoen i et forsøk på å hindre flere glassbiter inn i beina de neste dagene. Naboen skal bare være glad for den høye hekken mellom husa for dette synet kunne gjort ham permanent blind … 

 

Riktig god søndag folkens 🙂 

 

Bloggen har egen facebook side som du kan følge om du vil – her. 

 

#LHL #LFS #afasi #hjerneblødning #hjerneslag #rehabilitering #langpupp #hallingkast #pårørende #dobbeldyne #kaudervelsk

Vindfull energi og glittersofa …

Fredagen kom med en vind av energi. Ikke akkurat overmenneskelig kraft, men mer enn jeg har kjent på en stund.

Vidar har gått fra vindu til vindu og kommentert “Fy Fader som det blåser’a” det siste døgnet, men jeg trosset jeg elementene og dro ut på tur – med min nyervervede energi. Det var faktisk ikke noe til vind å snakke om – ikke verre enn vi kan ha en fin sommerdag i hjembyen min – Ålesund. De klager her på Årnes om at det blåser fælt – men selv har jeg ikke opplevd Vind som er noe å snakke om her omkring. At det blåser mer enn det gjorde i dumpa jeg bodde i på Billingstad er derimot helt riktig. Som sunnmøring med havet og vinden i blodet har  jeg flere ganger gjennom barndommen vært vindfast og værfast og en voksen måtte hente meg hjem fordi vinden blåste for sterkt for ei lita jente. Jeg har også opplevd at Vinden har knekt bildører bakover og husker med gru smerten når vinden tok tak i ransel lokket og slo reimene som en pisk over ansiktet der du stavret i medvind, motvind og nedovervind på vei hjem fra skolen. Det blåste fra alle kanter, regnet kom nedenfra og trengte seg inn over alt – og du var konstant gjennomvåt og iskald. Likevel, vinden som jeg hatet så inderlig når jeg bodde i Ålesund – har jeg kommet til å savne skikkelig her inne på flatlandet. 

Så når det blåste litt friskt i dag så var det faktisk vinden som dro meg ut – ikke behovet for å gå tur. Noe så deilig å kjenne det blåse litt. Jeg sier litt – for det gikk helt fint å ha på seg hette – den blåste ikke av. Turen ble hele 50 minutter lang – mye til å være meg etter 2 år stillesittende – og jeg kom meg opp brattbakken i ett tak. Den er seig som søren og det har hendt at jeg har måttet stoppe halvveis for å trekke pusten litt. Men i dag tøffet jeg opp – vel og merke pustet seg som en hval i vannskorpa – men opp kom jeg. Ellers må jeg kanskje innrømme at minst 20 av de 50 turminuttene gikk med til å gjøre helt andre ting enn å gå – som å ta selfies feks …  

Halvveis inn over grusveien trengte en gjenkjennelig lyd inn gjennom Maxi øreklokkene hvor en engelsk lydbok plapret ivrig for å holde meg i aktivitet – og der langt over meg i motvind og lett regn – hang Lerka og jublet i vilden sky. DIGG ! Nå er vinteren definitivt over. Litt flere selfies og så gikk veien hjem. 

Vel hjemme tok jeg en alvorsprat med meg selv om det faktum at jeg sliter med å kose meg her hjemme. Jeg er dritt lei av møblene og møbleringen i stua så her må det noen endringer til. Resultatet ble at jeg snudde opp ned på hele stua. Skapene ble tømt for at jeg skulle klare å flyttet dem og alt av stettglass, kopper, skåler  og fat ble dandert ut over gulvet. Midt i det hele dukker ei venninne opp og det ender med et matgilde som vi forholdsvis glupsk kaster i oss. Jeg laget dobbelt opp så vi skulle ha middag i morgen også og mette og gode lå vi og dormet i sofaen med bukseknappen åpen. Et godt øyeblikk til tross for omflyttingskaoset rundt oss. Men var det ikke litt mørkt i den nye sofakroken? Hmmmm … det slo meg plutselig at jeg hadde ei sånn der flott glødepære lampe som jeg hadde glemt å henge tilbake i vinduet etter jul. Jeg spratt opp og fant frem lampen og hang den på plass – rimelig fornøyd med dagens innsats. Klappet meg selv mentalt på skulderen og syntes jeg hadde vært flink. At jeg ALDRI lærer – jeg glemte helt han lille røde som tydeligvis har tatt bolig på min høyre skulder – han med horn i panna og høygaffel. Han mener stadig at jeg har litt for lite å gjøre …

Så selvsagt – mens jeg fikler med lampe ledningen for å få den pent dandert bak gardina – eksploderer hele den store glødekolben med et megasmell som med nød og neppe tok med seg trommehinna på høyre øre. Den pulveriseres i en milliard små stikkende biter. Absolutt hele stua er dekket av glass – og jeg mener ALT – inkludert oss som var i rommet, sofaen, bokhyller, potteplanter, hele gulvet, alt service som sto fremme OG maten på bordet – til og med gulvlistene hadde et fint dryss av glass. Det flossa teppet på gulvet er antagelig bare å kaste – vi kommer aldri noen sinne til å få glass skårene ut av det. Sofaen glinser i lyset fra lampene som om noen har strødd glitter ut over den – det er glass – i mikroskopiske små biter. Innmaten og selve glødetråden finner jeg forvrengt under et skap, på gulvet 3 meter unna. ER det mulig?? Velkommen til mitt liv sier jeg bare. Klarte selvsagt å knuse en kopp på kjøkkenet etterpå og lærte i prosessen Vidar et par nye sunnmørsgloser. Jeg har nå støvsugd i to timer og finner fremdeles glass over alt – det forundrer meg ikke om jeg finner glasskår i det nykokte egget i morgen tidlig.  

Kvelden endte til slutt i sofaen og energien er langt fra på topp. Maten ligger i søpla, vi må gå med sko inne i uoverskuelig fremtid og vi må nok se oss om etter både ei ny lampe og et nytt teppe. Og jeg som bare ville gjøre det litt mer koselig her hjemme. Alt vi har av fine glass og servicer står nå ut over hele kjøkkenet og venter på å bli vasket – det meste må tas for hånd. Den deilige hjemmelagde maten ligger og verker i søpla og sofakroken er like mørk. Dobbelt sukk!  Men for all del Karma – det var en bra kamp. 

Neste uke kommer Norsk Ukeblad for et intervju – og de kommer hjem til oss – DET var den egentlige grunnen til at jeg ville gjøre det litt koselig her. Teppe på gulvet må vi nesten ha for at det skal se litt ordentlig ut – så de får pent gå inn med skoa på!  Planen min er nemlig å fortsette mine iherdige forsøke på å holde liv i illusjonen av et såkalt “møblert hjem” – selv om vi nå bor i glasshus. 

Alt i alt en produktiv dag – og jeg vil for alltid ha seieren med brattbakken *ti tomler opp*!


 

Jeg krediterte meg selv med en kopp kakao og hviler forholdsvis godt på glittersofaen min … Neste gang jeg kjenner på lysta til å gjøre noe vet jeg bedre …

 

Om du vil kan du også følge bloggen på facebook – her!

 

#rydde #ordne #re #glass #glasskår #energi #djevel #nåfårefandenmegværenok

Synd på meg … om kommunikasjon …

Ærlig talt jeg blir forbanna når noen påstår at det er synd på meg. At Vidar, min samboer, fikk hjerneslag er fælt. Men at jeg i tillegg skal forholde meg til dårlig kommunikasjon og tankeløshet irriterer vettet av meg. Ja nå kaster jeg en fordømt brannfakkel igjen !


 

For i det du kommer til meg og uttrykker din empati så går du nok en gang i ei kommunikasjonsfelle. Selvsagt kan alt fortolkes på mange måter, men JEG vil påstå at du ikke tenker helt og fullt over hva du sier – eller hvor behovet for å si det kommer fra. Lytt en gang til til det du sier: “Åhh jeg synes sååå synd på deg” – eller “stakkars!” for den saks skyld. To uttalelser som er helt jevnbyrdige i manglende omtanke spør du meg. Ja vær så god å bli fornærmet nå – for da bekrefter du nemlig poenget mitt! Men gjør deg selv en tjeneste og les resten først. 

For at noen skal ha evne til å synes synd på meg på de ha en god porsjon empati, dvs mulighet til å sette seg inn i min situasjon og følelsesliv. Uten empati er det å synes synd på noen bare en frase som man gulper opp, en språklig vane skapt for å lage en illusjon av at jeg bryr meg. Om empatien faktisk ER der så er det i og for seg et uttrykk for nettopp det – at du forsøker å si at “jeg skjønner hvordan du har det”. 

Men … nå kommer det altså. Om du synes så forbanna synd på meg – hvorfor engasjerer du deg ikke da? Bidrar litt inn mot dette som du synes er så fælt å være vitne til. Men nei da, du skal bare syne synd på du. Klappe meg på skuldren og sende sorgfulle blikk i min retning – om du er virkelig god så presser du ut noen tårer også – for det ER virkelig – du synes det ER leit. Ja jeg tror deg. Men se på situasjonen nå da – se godt etter!! Hva er det egentlig som skjer – hva ER  det du får ut av budskapet ditt –  med melankoni og tårer … Oh Yeah … du får MEG til å trøste DEG!! Og i tilfelle du er en av de som ble fornærmet lengre her oppe – så handler faktisk ikke ALT om deg – jeg har ikke tenkt å trøste deg for det heller. 

Jeg er dritt lei av å trøste folk som synes synd i meg. Jeg har mer enn nok med å trøste meg selv takk. 

Så hva bør du gjøre om du synes så synd på meg? Skal jeg være helt ærlig så tror jeg at det eneste du tenker på er at du må SI noe når du treffer oss. Og hvorfor må du SI noe – jo fordi (jeg sier som Sheldon Cooper) det er den sosial konvensjonen. Det er forventet at man skal uttrykke sin medfølelse. Jeg på den andre side – ja regelrett på den ander siden av samtalen – bryr meg lite om at du uttrykker medfølelse. For det vi snakker om her er en form for kjærlighet – nestekjærligheten – og hva sier man om ekte kjærlighet? Hvordan gjenkjenner man den?

Jo – det er ikke hva du sier som betyr noe – men hva du GJØR!

Så skjerp deg – og slutt å ta offerrollen i min elendighet – og begynn å gjør noe. Om du lurer på hva som ville gjort livet mitt enklere – så spør – for jeg vet veldig godt hvor skoen trykker. 

Og en annen ting – når vi nå snakker om kommunikasjon. Vi har hørt nok historier om andre dere har sett, hørt om eller kjent som også hadde det grusomt. Eller for den saks skyld led en forferdelig død. Det ER faktisk mulig å snakke med oss om andre ting – slik som hvor vi skal på ferie eller hva vi driver med på fritiden. Det er nemlig ikke sånn at selv om vi har vært gjennom noe tøft og vanskelig så gjør det godt å høre ALT om ALLE andre som også har det fælt – tvert om – på innsiden teller jeg sauer og forsøker å holde blikket åpent – i ren høflighet. Vi skulle derimot gitt mye for et “Hei, så godt å se dere – hva skal dere i dag da? Har dere lyst til å finne på noe?”

Når det er sagt så har vi det slett ikke verst – det er slitsomt og vi er slitne – men helsemessig så er vi på frammarsj og vi har akseptert det livet vi har og de utfordringene vi har med i bagasjen. Vi kjemper ikke imot det skjebnen serverte oss – vi lever med det – i det – og gjennom det.  

Derimot er det fremdeles litt synd på oss – fordi de som synes det er synd på oss glimrer med sitt fravær og lar oss sitte her og være synd i. I så fall kan dere bare slutte å synes synd på oss for vi har ingen planer om å dra på noen som helst trøste turné.

MEN vi har pulverkaffe og gamle pepperkaker fra jul som du er hjertelig velkommen til å dele med oss – og slarve om alt som vi ikke kan klage over. 


 

 

Nå er bloggen på facebook – følg oss gjerne der også. 

#LHL #LFS #hjerneslag #hjerneblødning #hjernen #ilovemybrain #psykologi #kommunikasjon #samfunn #samliv #psykiskhelse #pårørende #kjærester #sosial #mental #venner #familie #helse #rehabilitering #mestring #kaffe #pepperkaker #brannfakkel #iamsorry

 

 

En dårlig overskrift trekker ikke lesere …

… så dermed måtte overskriften Bokfinken synger oss ut av sofaen … bli en del av teksten …   😉

I dag var nemlig dagen her – den jeg har ventet på siden i høst. Bokfinken “Knut” er tilbake og kvirrevitter i skogen bak huset. Nå er det bare å vente på å se ham på foringen. For meg som synes vinteren er en evig venting på vår så er dette startskuddet mitt. Passer fint i grunn for nå er endelig isholka smeltet på gangveiene i nærområdet. 

Jeg og Vidar har hatt ambisjoner om å gå mer – lenge. Vinteren setter sine egne utfordringer for Vidar som har hatt hjerneslag. Han reagerer veldig på kulden og fryser som en naken kylling selv med ullundertøy og dunjakke – det er ingen god kombinasjon med dårlig ganglag og dårlig balanse. Han stivner til som en pinne og før vi har gått 50 meter så har han begynt å planlegge veien tilbake til bilen. Jeg har antagelig mer behov for å gå enn ham – han trener jo så godt som hver dag – til tross for dårlig gange. Jeg derimot har ikke gått flere turer enn jeg kan telle på ei hånd – på to år. Men nå er Operasjon Ego i gang og denne skuta skal i mål !

Det merkes i hele kroppen at formen er lavmåls. Det gjør vondt på de fleste steder og selv det å hvile gjør vondt. Etter åtte uker med sykmelding har jeg nå endelig fått energi nok til å kjenne på motivasjon for bevegelse – den først tiden lå jeg så mye som mulig i fosterstilling på sofaen, skrev blogginnlegg og laget mat. Noe mer enn det var det likesom ikke kraft til. Det har tatt på å være Vidars nærmeste når hjerneblødningen rammet ham. Jeg er utslitt av å håndtere flyttingen hans, være redd, være omsorgsgiver døgnet rundt, av søvnmangel, stress over å aldri få sitte i ro, over telefoner om avtaler som må koordineres hele tiden, kamp for å få rehabilitering på riktig nivå, oppussing og tilrettelegging av huset-  og sliten av å skulle gjøre dypdykk på dypdykk ned i Vidars tidligere økonomi for å få til en løsning på skifteoppgjøret med eksen. Å måtte sette seg inn i andre folks økonomi uten å få noe som helst hjelp fra den det gjelder unner jeg ingen – og i alle fall når det hele er i totalt kaos – det er uker og måneder med arbeid – og jeg 100% HATER det! Snakk om å være fanget i et synkehull – arbeidet vokser meg over hodet. Å holde fasaden har blitt en fulltids jobb – for hverken jeg eller huset mitt er ikke mye å skryte av for tiden – vi forsøker i det minste å se noen lunde velstelte ut så vi trekker ei flisjakke over den flekkete genseren når vi går ut. 

Midt i det å skulle “ta vare på meg selv” – noe jeg på ingen måte har klart – vokser nye oppgaver seg større og større dag for dag. Vinduene har ikke vært vasket på 3 år (JA, det er sant), komfyren ble rengjort av Vidar rett før han ble syk – altså for to år siden. Ventilasjonsviften over komfyren er pakket full av fett, kjøkkeninnredningen gror igjen av fingermerker og matflekker, listverk støver ned og det bygger seg opp med spindelvev i kriker og kroker – den nye bilen står uvasket på gårdsplassen ute. Ja til tider har jeg faktisk tydd til sandaler fordi jeg ikke hadde tid til å klippe tåneglene. Omsorgsoppgaven og trettheten min har vært så stor at jeg ikke klarer å holde tritt. Det plager meg å alltid leve i et hus som fullt av rot og skitt – det plager meg at plantene må byttes ut hvert halvår fordi jeg glemmer å vanne dem midt i alt som skjer. Det plager meg at jeg går uten sokker i skoene i februar fordi jeg valgte å vaske Vidars klær først – hver gang. Alt som kan ligne orden, luksus og kos er en saga blott. Jeg har bare vært nødt til å prioritere det bort og fokusere på det viktigste – Vidar. Til tross for iherdig prioritering så er jeg sykmeldt, tom for krefter – og har pådratt meg betennelse i magen. Men alt er ikke svart – noe godt har kommet ut av fosterstillingen under et pledd på sofaen 🙂 

De siste par ukene har ført med seg nye glimt av energi. Hurtigmaten er borte og vi har snudd tilbake til det gode sunne kostholdet vi hadde før alt skjedde – DET føles som en skikkelig seier. Kroppen protesterer vilt på mengden fiber, men jeg holder stand og knasker i meg en stangselleri til lunsj (ja, jeg overdriver). Magen buler som magen til en sjimpanse – og ja – det gjør mer enn litt vondt. Men jeg gir meg fanden ikke. Nå handler det om å få fotfeste i hverdagen igjen. Jeg har også lastet ned en god lydbok til telefonen noe som motiverer meg for å komme meg ut – og det funker – lydbok får man nemlig bare love til å lytte til når man går. Det blir ikke så lange turer – men jeg går i alle fall ut av huset og blir borte en halvtimes tid. Foreløpig gjør det bare vondt … haha. … men det går nok over 🙂 I går kveld kom vi oss endelig ut på tur sammen igjen – Vidar trenger gåtrening desperat og jeg er livredd for at vi ikke jobber hard nok mens vinduet for forbedring er åpent. Det ble ikke lange turen, men han har en kjempemotivasjon i sydenturen som allerede er bestilt – der MÅ han gå mer så her er det bare å begynne å øve:) Heldigvis er han motivert og jeg behøver aldri mase på ham. I kveld blir turen litt lengre enn i går – og etterpå har jeg en plan – først rusler vi en tur sammen og så går jeg umiddelbart en tur for meg selv  – med en gang:) 


Kjærester på tur – nesten slik som før. Man MÅ jo bare bli glad av slikt vær – selv om det er litt kaldt. Ellers drømmer jeg om en lottogevinst og en toppleilighet rett bak her. 
 

Det har vært to tøffe år – mine verste – nå har vi det beste foran oss og skal ta livet vårt tilbake. Derfor var det så fantastisk å våkne til bokfinkens kvitter i dag tidlig – det er vår – vi har mer lys – mindre kulde – mindre glatt – og lengre og varmere dager:) Bare det å sitte i hagen og høre på fuglesangen er balsam for sjelen for en fugleelsker som meg. Jeg venter på småfuglene hele vinteren og NÅ er de her. Det er som et startskudd for aktivitet og glede. Våren er så absolutt min tid – og denne våren skal jeg faktisk ta vare på meg selv. Nå venter jeg bare på å høre de vakre tonene til Turdus Merula – svarttrosen – mitt alter ego (tar du den?? 😉 ).  

 

Bloggen kan nå følges også på facebook. 

 

 

#LHL #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #helse #trening #mestring #motivasjon #blogg #psykologi #hjernen #samliv #endring #fremover #lydbok #natur #bokfink #turdusmerula #svarttrost #vår

Sort hull på høyre side … genser mysteriet …

“Nei – DEN har jeg ikke sett !!!” Det hører jeg flere ganger om dagen – og som regel må vi bare le av det. For det han ikke har sett står så godt som alltid rett foran ham. Jeg løper til og fra for å hjelpe og tror stadig at jeg har gjort noe galt når jeg fortalte at ditt eller datt lå der eller der – men jeg tar ikke feil. Ditt og datt ligger AKKURAT der jeg tror det ligger. Vidar mener derimot at DER ligger det ingenting … I går forsvant den røde genseren sporløst … la oss se om vi kan finne den igjen lengre ned i innlegget 😉

Neglekt er en følgeskade etter hjerneslaget til Vidar. Han mener selv at han ikke har noe særlig neglekt – men sorry dude – jeg vet bedre. Den første tiden hjemme kunne han klage over at jeg ikke hadde lagt frem brød til frokosten – til stadighet. “Har du sjekket på høyre side?” – og der, 10 cm fra fatet hans lå en hel kneip. Eller brillene som han aldri fant – de lå på det nesten tomme salongbordet – på høyre side. 

Jeg har vært ekstremt opptatt av å utfordre denne neglekten hans helt siden han våknet fra koma mai 2015. Jeg forlangte at sengen skulle stå slik i rommet at han ikke fikk stimuli på venstre side. Trakk for gardinene så han ikke kunne se ut og kommanderte rundt på sykehus og institusjoner for å få alt av tv, dør og nattbord plassert på høyre side – det samme gjaldt gjester og meg selv. Her skulle det eksponeres. Samtidig har jeg jobbet med å massere og ta på hele den høyre siden hans hele veien. Ikke bare ta på, men knipe, klore, krafse, bite – varmt og kaldt – la ham få sanse så mye som mulig med den siden av kroppen hvor oppmerksomheten ikke var like stor som før. Ikke alltid like velkomment – da selv lett berøring kan oppleves som smerte – sanseapparatet er helt satt ut av spill. 

Den aller første tiden var neglekten stor – da fikk jeg ikke kontakt med ham om jeg sto på høyre side. Ikke en gang om jeg sto helt inn til ansiktet hans og snakket fikk jeg noen reaksjon. Først i det ansiktet mitt krysset over midtgrensen til ansiktet hans kom lyset på i øynene og han anerkjente min tilstedeværelse. Han spiste bare maten på halve tallerkenen og fant ikke melkeglasset og bestikket som lå på høyre side. Siden han ikke var i stand til å snu seg den første tiden måtte han snus av pleiepersonalet annen hver time. De fiklet og danderte med puter for at han skulle ligge godt. Når han ble lagt over på venstre side – altså med høyre side opp – ble han helt krakilsk til tider. Med den friske hånden ristet han i sengehesten gang på gang og viste tydelig missnøye med å ligge på venstre side. Etter hvert gikk det opp for meg at hodet også lå slik at det venstre øyet ble dekket av puten – og da gikk det opp for meg hvorfor han var så urolig. Vi hadde jo fjernet hele hans eksisterende verden – den venstre siden. Jeg tenker ofte på hvor forferdelig det må ha føltes for ham å bli lagt slik mange ganger hver eneste dag – de må ha føltes som å bli lagt på magen med ansiktet ned i puta – hjerteskjærende å tenke på. Verdenen på høyre side eksisterte virkelig ikke i hans hjerne – hans hele kropp var fullt og helt halv. 


Dette er tegninger laget av mennesker med neglekt – i større grad enn Vidar har i dag – men du ser tydelig hva som er problemet. De vil garantert fortelle at tegningen er helt lik den andre tegningen – eller den virkelige tingen. Dette er gjort av en person med neglekt på venstre side. 
 

Sakte, men sikkert har det gått tilbake og han bruker i dag høyre side av kroppen sin – og spiser all maten på tallerkenen. Tilsynelatende er ikke neglekten et stort problem. Jeg som er hos ham det meste av tiden og må hjelpe ham når han står fast – jeg ser fremdeles at han må kjempe mot den manglende oppmerksomheten på høyre side hver eneste dag. Greia med neglekt er nemlig at den som har det – ikke er oppmerksom på at det er noe som mangler. Han forstår ikke at han mangler en del av helhetsbildet. For ham ser verden helt normal ut. Likevel glemmer han å sjekke i døra på kjøleskapet når han skal hente melk – han ser rett forbi den og inn i kjøleskapet. Og han finner ikke alltid kniven på kjøkkenbenken uten hjelp – selv om jeg ber ham om å sjekke på høyre side. 

Når vi er ute på tur merker jeg det ennå bedre. Oppmerksomheten mot trafikken er skremmende lav – selv om han sjekker både til høyre og venstre – han kan godt finne på å ikke se lastebilen som kommer inn fra høyre og mene at det er klart for å krysse veien. Han er på ingen måte blind – men hjernen får rett og slett ikke beskjed om at DER er de noe. Tar jeg et bilde av bilen og viser ham den så vil han se den med en gang – eller om jeg peker den ut. Likevel ser han den ikke når han styrer skuta selv. Forrige helg var vi på MC messa på Lillestrøm. La meg bare si det slik – den ville vært bitte liten om Vidar skulle styrt hvor vi skulle gå – han svinger nemlig bare til venstre. Det var helt umulig for ham å få oversikt over hvor han skulle gå og jeg lusket bak ham og forsøkte å se hvordan han løste utfordringen. Vel han løste den lett ..hehe.. han bare gikk mot venstre. Det sier seg selv at han ikke fikk med seg så mye – men siden han selv ikke er klar over fenomenet så var han helt fornøyd med alt han hadde sett og syntes det var storveis. Selvsagt dyttet jeg ham over mot høyre nå og da – ellers ville vi vært ferdige på messa innen 15 minutter – så han fikk med seg det meste 🙂 

Men så var det genseren som forsvant da – hvor ble det egentlig av den?? Du kan jo ta en titt på bildet og se om du finner den. Et veldig beskrivende bilde av hvordan det er å leve med neglekt. Oppgaven var enkel nok den. Vidar skulle gå inn på vaskerommet og hente genseren som hang på snora. Jeg hørte ham begynne å snakke med seg selv og grublet høylytt over hvor i all verden den genseren kunne være. Til slutt kom det vanlige “Hallooooo?!! – det ER ikke noen genser her!!” – så Hallo (les: jeg) måtte pent inn på vaskerommet og bistå ham litt. Der sto han – innerst til venstre og fant ingen rød genser – han hadde lett OVER ALT (oppgitt sukk). Kan du finne den?? 


Det eneste jeg kan si om neglekt – er at det er helt og holdent uforståelig …. 
 

Mitt råd til alle dere som lever med neglekt – om det er som slagrammet eller pårørende – utfordre deg selv. Sørg for at du alltid på lete på den vanskelige siden. Sørg for at du alltid blir berørt på den siden. Sørg for at alle stimuli kommer fra den siden som er vanskelig. Som besøkende til en slagrammet – sitt på den siden du får minst oppmerksomhet fra – det er det aller, eller beste du kan gjøre for den som er rammet. Ikke sitt på den morsomme siden hvor alt skjer – for der er det ikke noe som må øves opp eller repareres. Det er bare å øve og øve. Det er ikke alle som blir helt fri for dette, men mye kan gjøres med konsekvent eksponering. Det tror jeg hellig og overbevist på <3 

Om du har lyst så blir vi glad om du også følger bloggen på facebook. 

#LHL #hjerneslag #LFS #hjerneblødning #rehabilitering #neglekt #lete #sykehus #sykepleie #sammen #samliv #kjærester #helse #psykologi #hjernen #ilovemybrain #hjernehelse #mestring #synsutfall #eksponering

 

 

Da er bloggen på FACEBOOK … !

Siste uka har handlet mye om den nye facebook siden til bloggen – Blackbirdsinging. Den ble opprettet fordi jeg ikke ville spamme min private facebook side helt med bloggen min . Er jo greit å ha et sted hvor jeg bare er meg selv også hvor jeg kan poste bilder av sol og snø og middag slik som alle andre 🙂  

 

En fordel med denne facebook siden  kom overraskende på meg – nemlig at  mange som har fulgt meg på lukkede sider på facebook nå kommenterer offentlig på bloggens facebook side. For meg er det et kjempeløft for da vil andre kunne se at dette ikke bare gjelder oss – men mange, mange andre pårørende og slagrammede. Vi er et stort fellesskap, men kanskje ikke så synlige for omverdenen. Jeg er uendelig glad for at de engasjerer seg og bidrar gjennom sine opplevelser og refleksjoner. Kanskje blir vi gjennom vårt fellesskap rundt bloggen ennå synligere? Det gjør i alle fall opplevelsen av å drive bloggen enda bedre. 

Et annet pluss er at publikum nå kan kontakte meg mer direkte gjennom den siden og det har allerede ført til et spennende oppdrag. Alt i alt føler jeg virkelig at denne bloggen nå begynner å komme til liv og at det skjer noe rundt oss på grunn av den. Nettverket vokser og det hele er veldig gledesfylt å drive med. Et deilig og friskt pust etter en lang tid med mye utfordringer i livet vårt. 

I dag skal jeg bruke litt tid på meg selv så innlegget blir kort – jeg er på vei til frisøren – deilig hviletid for meg:) 

Vil du følge meg på facebook så finner du meg her!

 

Ha en flotters dag alle sammen – livet ser lyst ut 🙂

 

 

 

#LHL #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #facebook #helse #skrive #blogg #hjerne #psykologi 

SE på meg da … !

Om du spør Vidar så går det forferdelig sent fremover med rehabiliteringen etter hjerneblødningen hans. Om du spør meg får du nok et annet svar. 

De første 6 månedene raste han fremover som en buldoser. Han startet å snakke, bevege seg, gå, komme seg inn og ut av sengen på egen hånd, spise selv, stelle seg, barbere seg og lage maten sin. Det var store og veldig synlige endringer. Dessverre fikk ikke Vidar så stor glede av å oppleve fremgangen den gangen – siden han ikke husket fra middag til kvelds. Hans respons var konsekvent og lik hver gang noen spurte ham: “Bare gi meg 14 dager du – så er jeg på beina igjen”. Selvinnsikten var ikke bare på null – den var regel rett på minussiden. I dag begynner han selv å oppdage fremgangen og DET er også fremgang i seg selv. 


 

I dag er vi på detalj nivå når det kommer til fremgang så det innebærer også at han har et annet fokus enn før. Jeg legger merke til ennå mindre ting enn ham – siden jeg nå er profesjonell fremgangs sanker 😉 Da vi var på Ahus forrige gang måtte Vidar på toalettet. Tidligere har jeg måttet følge ham inn og til tider også hjelpe ham litt. Så begynte han å gå inn selv, mens jeg ventet på utsiden og kunne komme inn om han hadde behov for hjelp. Denne gangen gikk han selv inn på et vanlig toalett – ikke handikap – og han låste døren. DER var min lille fremgangs glede. At han nå føler seg trygg nok alene til at han kan låse døren til toalettet. Han tisset – jeg jublet – folk glodde! Om de bare visste hva vi har med oss i bagasjen frem til det toalett besøket – så la dem glo. 

Lørdag og vi spiser frokost i stua foran tven. Det er slutt på at Vidar får hjelp med frokosten og han må både lage den selv og bære inn alt han behøver. Det er trening i enhver oppgave her hjemme hos oss. “Se på meg da!!” sier han plutselig og strekker beina i været. Der vifter han med to sokkekledde føtter foran meg. Det tok litt tid før jeg så hva som var poenget – han har hverken skinne eller sko på! BIG DEAL!! På alle de månendene som har gått siden hjerneslaget har han ikke vært i stand til å gå inne i bare sokkelesten. Enten må han ha sklisikre sokker eller så må han ha sko på. Den svake siden kjenner ikke underlaget og han sliter med å få godt nok grep med høyrefoten mot gulvet – eller veien ute for den saks skyld. Derfor har han ikke gått med bare sokker inne – til det har fall risikoen vært for høy. Og gud forby om han skulle tråkke over og ødelegge ankelen. Vi har hatt et par nesten ulykker tidligere, men det har gått bra. 


Vifte med tærne uten sko – digg – digg – digg!!!
 

Ellers må jeg bare fortelle at han nå bærer både i høyre og i venstre hånd når han skal hente mat inn i stua. Ikke bare bærer han – han stabler oppå hverandre og bærer både et fat, glass og bestikk i høyre hånd. Jeg er så imponert – FOR en fremgang. For å sette det i perspektiv så er det ikke mindre enn et år siden jeg måtte gå baklengs og lede ham gjennom ethvert rom her hjemme fordi han snublet i blyantstreker og satte seg fast i døråpninger når høyre hånd hang igjen bak den åpne døren uten at han merket det. Dere som har fulgt oss en stund husker sikkert at jeg har skrevet om dette før – og du som er ny er velkommen til å lese litt mer om treningen og motivasjonen hans her.

Det er seier på seier – blodslit – og mer seier i vente 🙂 Stolt over å ha en kjæreste som aldri, aldri noen sinne gir opp eller sier nei. Den innstillingen hans burde vært solgt på boks for dette mentalt arbeid på toppidretts nivå.  Jeg har gleden og utfordringen av å bo sammen med en Livsmestrings Champion – det handler faktisk ikke om å være best – men å være på vei som livsstil <3 


 

Elsker denne mannen <3 

Vi ønsker å nå ut til flest mulig for mange sitter alene med sine utfordringer etter at en selv eller noen en er glad i har blitt slagrammet. Derfor er bloggen nå på facebook – følg oss gjerne der også. 

#LHL #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #rehabilitering #trening #mestring #champion #livsmestring #seier #fremgang #psykologi #idrettspsykologi #hjernen #ilovemybrain #kjærester #helse #livet #sammen

 

 

Du og jeg – og illusjonen …

Han vet aldri hvordan jeg egentlig har det – og han vet ikke at han ikke vet.

Å være nærmeste pårørende til en samboer som har hatt hjerneslag kan til tider være emosjonelt krevende. Det forventes at du tar deg av alt av økonomi og husholdsstyring og du skal i tillegg være tilstede i både hverdagsrehabiliteringen, helseutfordringer, være ledsager og hoffnarr i tunge stunder – og så skal du være kjæreste. Kjæresteriet er noe vi forventer mye tilbake fra. Jeg forventer i alle fall både omsorg, trygghet, kjærtegn og empati. Han får mye av det fra meg – jeg sløser mer enn gjerne med kjærlighets gavene mine. Jeg får også mye fra ham, ellers hadde jeg aldri blitt værende. Likevel er det dager når jeg så inderlig gjerne skulle hatt litt ut over normal omsorg og empati. For mange slagrammede er det å ta inn over seg andres følelser både vanskelig og for noen også en byrde. Mange slagrammede har så nok med seg selv og følelseslivet er ikke lengre preget av så store svingninger – hos oss er det både mindre topper og bunner. Dette fører til at han er her – samtidig som han ER ikke her på samme emosjonelle måte som før. Jeg har på mange måter mistet ham som skal holde meg oppe på de vanskelige dagene.  

Det er dager som er tunge å bære for meg som pårørende. Ikke bare fordi han har vært gjennom et hjerneslag og fått de utfordringene vi begge må leve med og tilrettelegge livet vårt rundt – men også for de dagene hvor jeg må håndtere mine egne personlige utfordringer. Som alle andre mennesker så går ikke livet på skinner – og noen ganger sporer også mitt eget liv litt av skinnene. Disse dagene er kanskje de vanskeligste av dem alle siden han som jeg normalt vil skal være min omsorgsgiver ikke evner å gi noe særlig tilbake – eller forstå hva jeg går gjennom og føler. Dager hvor jeg kjenner at jeg blir sint for noe han ikke kan gjøre noe med. Dager jeg bare vil reise meg opp og finne et hjørne helt for meg selv – hvor jeg kan slippe å bli minnet så sterkt på at jeg må klare dette også helt alene. 

Slike  dager er mørke, jeg vil helst skulle slippe å stå opp – eller våkne for den saks skyld. Nei, ikke sovne for all tid. Men om jeg bare kunne våknet ut i juni en gang – DET hadde vært deilig av og til. Bare krølle seg sammen og sove, lunt og godt under dyna. Stenge verden ute. Våkne dagen før jeg setter meg på et fly til en ensom atoll med krystall klart hav og Pina Coladas – frokost ved havet og bare glemme alt som noen sinne har skjedd. Bare være en eksotisk fremmed i et nytt land, forsvinne i mengden i et dundrende Raveparty på stranden – 40 kg lettere enn i dag og uten en bekymring i livet. 

Jeg er så lei – lei av å måtte forholde meg til alt – ha forventninger hengende over meg – lei av folk som presses inn i livet mitt uten invitasjon. Folk som ikke legger igjen noe av verdi hos meg når de går – som suger energien ut av meg og egoistisk sparer den til seg selv. Som etterlater hull i selvfølelsen som jeg må lappe sammen i ensomhet. Som lar meg fortsette like alene og med sjelen full av arr. Lei av å måtte være der jeg på ingen måte ville vært hadde det ikke vært for Vidars hjerneblødning. Lei av å måtte møte mennesker i min private sfære som hverken kjenner meg, forstår meg eller for den saks skyld har noe til felles med meg. Lei av å hele tiden skulle prestere. Lei av å ikke få lov til å være meg selv. Lei av å være flink, sterk og snill. Lei av å ikke kunne være og gjøre det jeg mestrer og blir glad av. Lei av å være lei …

Å leve sammen med en som elsker meg inderlig, men som ikke vet hva han skal gjøre når jeg bryter sammen – som paralysert blir passivt og taust publikum til min krise – skaper en ensomhet i meg som er umulig for andre å fylle. Midt i min livs største kjærlighet – står jeg alene med det vonde som rammer meg underveis. Jeg står alene i krisene. Jeg forsøker å fordøye, endre og forebygge mine private følelser – likevel kastes det nå og da situasjoner mot meg som jeg ikke har forutsett. Når jeg få lyst til å skrike, knuse eller hulkegråte imploderer jeg på innsiden fremfor å eksplodere på utsiden. Så jeg sitter der like smilende, rett i ryggen og skjuler det som befinner seg inne i meg – å skulle håndtere hans manglende håndtering av mine følelser blir bare for mye akkurat da.  Så jeg smuldrer opp bit for bit mens jeg jamrer  og vrir meg på innsiden – sjelen ynker seg i sitt eget vakuum. Jeg velter meg i selvmedlidenheten et øyeblikk før jeg ikler meg ryggraden igjen og fortsetter der jeg slapp.

Kjæresten min skifter kanal på tven og lurer på om vi skal spise middag snart – ser på meg og forteller meg at han elsker meg med blikket – uvitende om kampen som foregår i mitt indre. 

Jeg – alltid rett i ryggen, alltid klar for en kamp og usårlig – verdens beste illusjonist. 

Nå kan du følge bloggen på facebook. 

 

#LHL #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #ensomhet #sorg #følelser #omsorg #empati #medfølelse #kjærester