Han er sint hver eneste natt …

… ja sånn er det faktisk. Kjæresten min blir ikke bare litt irritert, han blir sint – tramper i gulvet – slenger med dyna og slår med dører. Oppriktig frustrert og synes jeg er ei merr. Selv har jeg har lært meg å leve med det – men jeg er på ingen måten en pushover! 

Når morgenen kommer husker han ingen ting. Men jeg vet hva som har skjedd i løpet av natten. Det har hendt at jeg både har kjent på raseriet og på sorgen, men det stikker ikke så dypt lengre. Likevel, jeg er et menneske med følelser og det hender det at jeg tørker en tåre eller to i skjul der i mørket under dyna. For ingen ting ved dette er normalt – hverken raseriet eller grunnen til at det har blitt sånn. Jeg kan på ingen måte laste ham for at det skjer. Vidar hadde en stor hjerneblødning og etter dette har han jobbet i snart to år for å finne seg selv igjen – og om natten er dette ekstra vanskelig. Om natten er det nemlig Voldemort, som vi lattermildt kaller ham,  som har kontrollen – hans “onde tvilling” – han kan du lese mer om her.

For å forklare hva som skjer skal jeg begynne med et eksempel fra dagtid. I dag tidlig minnet jeg Vidar på at han måtte måle blodsukkeret – apparatet ligger på bordet ved siden av stolen han sitter på når han skal kle på seg. Der har det lagt hele tiden – og han benytter det jevnlig. Så altså, ikke noe unormalt med at jeg minner ham på å gjøre dette. Vi ligger begge to fremdeles i sengen og plutselig snur han seg mot meg og sier “så gjør det da!!”. Hæææ? Jeg forstår ikke helt hva han mener. Han gjentar med litt krassere tone “så GJØR det da!!”. Hva da? Jeg snur meg mot ham som et spørsmålstegn. Jeg får en finger opp i ansiktet – “Mål blodsukkeret mitt!”, Akkurat ja, vi er DER nå igjen. Vidar finner ikke seg selv. Det er sånn jeg tenker at det er. Når noe skal gjøres så kommer han ikke på at han kan gjøre det selv – selv om det er akkurat det jeg sier: DU må måle blodsukkeret ditt. Jeg må le litt, det er ikke første gangen dette skjer, så jeg minner ham lattermildt om at det ikke var JEG som skulle måle blodsukkeret hans – det var det han som skulle gjøre det. Enkelt og greit forklart – beskjeden er mottatt og han går og gjør det han skal. Mumler litt for seg selv der han går – rister på hodet over at det har skjedd igjen og humrer litt flaut i skjegget. Han ser det selv – men ikke før etter at det har skjedd. Vidar tror nemlig at jeg er hans forlengede arm – hans siamesiske tvilling som utfører det han har tenkt skal skje.

Vi kan le av det på dagtid – om natten derimot er det verre for da foregår det meste i halvsøvne. Har du noen gang våknet av at vekkerklokken ringer og du trykker febrilsk på knappen bare for å oppdage at det er telefonen som ringer og ikke vekkerklokken? Sånn er det hos oss om natten. Når Vidar våkner om natten, så trykker han på den eneste knappen han vet om i sin søvnige hjerne … MEG … og han trykker hardt!!! Han tror at jeg er løsningen på alle hans problemer. At han i tillegg har Afasi som gjerne viser seg fra sin verste side om natten gjør det ikke bedre, ei heller at drømmene fremdeles spilles ut foran de åpne øynene hans. Han kan peke på tomrommet utenfor vinduet og le av det han ser eller fortsette en samtale i drømmeland, sittende på sengekanten – og han involverer meg i ALT. Jeg vet ikke hva “hanna bik basikki” betyr, eller “få’n på få’n på!” for den saks skyld – og forsøker desperat finne mening i det han sier. Vidar selv mener at han har uttrykt seg ekstremt tydelig og at det skulle da bare mangle at jeg ikke adlyder! Om han har drømt at han er lammet – ja så tror han at han er lammet. Om han har drømt at han har gjort i sengen – ja så er han hellig overbevist om at han ligger der og ruger på en diger kabel. Bare så det er sagt – han har aldri hatt noen ulykker i sengen. Men han drømmer stadig om det. Faktisk så ser det ut til at han har mareritt om tre gjentagende ting, at han tisser på seg, bæsjer i sengen og at han våkner og er lammet. Alle tre ting som han i den første tiden etter hjerneblødningen gjennomlevde på sykehuset, men ikke husker. Selv tror jeg at hjernen hans nå endelig er i ferd med å prosessere alt han har vært gjennom – på et ubevisst plan.

Lite hjelper det når han mener at denne illusjonen av en siamesiske tvilling skal fikse og forstå, være forutseende, magiker og tankeleser. Om han må på toalettet, har et svetteanfall eller bare har et mareritt spiller i grunn ingen rolle. Reaksjonen hans er umiddelbar: 1. kast venstre hånd over mot Ann Solfrid, 2. grip tak og borr neglene godt inn i huden og 3. skrik om hjelp i tunger. Man skulle tro at jeg nå, et år og tre måneder etter at han kom hjem begynner å bli vant til å bli vekket på denne måten tre, fire ganger hver natt – men nei! Hjertebanken er aktivert før jeg rekker å forstå hva som skjer. Rekkefølgen er den samme hver gang. Han oppdager noe som ikke er behagelig i søvne et sted, våkner halvveis opp og befaler meg på kaudervelsk om å fikse det – og jeg bare stirrer på ham med tåke i blikket, hjertebanken helt opp i ørene og kan ikke annet ennå si med så rolig stemme som mulig at han bare må  t a   d e t   h e e e l t   med ro og at ingen ting galt har skjedd. “Du snakker som du har vett til”  smeller det tilbake … Dyna kastes brått og sint til side og han kjemper seg ut av sengen med den halve kroppen som fungerer, mumler innbitt mellom tennene. “Makan til dumt kvinnfolk”. Halvveis rundt sengeenden kommer det første oppgitte sukket … først da er han våken nok til at ting blir satt i perspektiv i hodet – og angeren springer ut i full blomst. Jeg har halsen full av kamelhår over atter en gang å få skylden for noe jeg ikke har skyld i og ligger så stille som mulig under dyna, klapper ham over magen når han kommer tilbake i sengen etter toalettbesøket og sier jeg elsker ham. Å krangle om det er liten vits – da blir det en søvnløs natt for oss begge. Hva annet kan jeg gjøre?? Vidar sovner raskt igjen med en flau smak i munnen over opptrinnet – neste morgen er det hele glemt fra hans side. 

FunnyShare.org - Old couple fighting funny pics
Ingen kommentar …. hahaha …
 

Han ER i ferd med å få kontakt med seg selv på et mer indre plan og vi snakker mye om disse nettene – på dagtid. Vi bruker ikke opp dyrebar sovetid til å diskutere det som er vanskelig. Ikke tror jeg det er noe lurt å diskutere slikt når jeg er full av følelser heller – så vi tar det når det passer seg slik en gang ut på dagen. Nå kan han huske deler av det når han blir minnet på det – slik som at han smeller døren til soverommet opp så hardt at den slår inn i kommoden som står bak. Det hjelper litt at han sakte, men sikkert får noen glimt inn i natten som var så jeg forteller ham alltid hva som har skjedd natten før. Han må også eksponeres for dette også for dette er også rehabilitering. Eksponering fører til nye hjernekoblinger og nye hjernekoblinger fører til endring og forståelse. Det er bare å ta tiden til hjelp og svelge kameler i mørket. 

Her en natt våknet han igjen og jeg våknet også av uroen hans før han selv egentlig var klar over den. Og til min store overraskelse så jeg ham lete etter seg selv. Hånden strakk seg mot meg – og så tok han den tilbake. Dette skjedde flere ganger, jeg merket at han forsøkte å riste seg selv litt mer mentalt våken og at han sakte fikk kontroll over tankene sine. Småsnakket til seg selv med mumlende tungetale og til slutt kom han seg opp på sengekanten og tasset med Pingu føtter mot gulvet på vei til toalettet. Når han kom tilbake til sengen la jeg hånden på magen hans, som vanlig, og visket :jeg elsker deg <3

Ett skritt i riktig retning og en liten seier denne natten. Jeg vet det vil komme flere harde ord i nettene som kommer, men jeg vet også at vi er i ferd med å temme nattemonsteret – selv om jeg i natt ble utkommandert til å fjerne et HULL i madrassen under ham ????   🙂

Livet er virkelig ikke for pyser!

 

#LHL #hjerneslag #hjerneblødning #rehabilitering #pårørende #helse #hjernehelse #hjernen #psykologi #søvn #drømmer #samliv #kjærester #sykepleie #omsorg #livet #sammen #nevergiveup

Så lite energi – så tunge valg

Denne uka har det kommet tikkende inn flere sms med invitasjon til å være med på MC messen til helgen. Messa kom ikke som en overraskelse og ikke invitasjonene heller – og DE satte vi enormt pris på. Selv har jeg gruet meg litt til det for jeg vet at å gå på messe vil være en massiv utfordring for Vidar. Dessverre ser vi ikke på det på samme måte så dette skulle komme til å ende med en heller het diskusjon der vi satt og dinglet med beina og ventet på en legetime på Ahus. Det er ikke alltid at jeg når gjennom med budskapet mitt når jeg forsøker å forklare noe – ikke fordi jeg er så dårlig i til å kommunisere – men fordi Vidar har litt problemer med å følge lange resonnement etter at han fikk hjerneblødningen – at vi var på et litt fremmed sted med ting som skjedde rundt oss gjorde ikke akkurat oppmerksomheten hans bedre. Jeg må bare stålsette meg og ta samtalen – vi kan ikke utsette dette. Vil du lese mer om hva som hendte Vidar kan du gjøre det her.

Han har jo så lyst til å være med – og jeg vil så absolutt at han skal være med på ALT han har lyst til. Likevel hender det at vi må si stopp til enkelte ting – det er ikke alt han kan være med på slik som før. Det meste må inn i små porsjoner. Vi må hvile før vi drar i selskap om kvelden og han må hvile minst en dag etterpå. Det er i tillegg vanskelig for ham å beregne sine egne begrensninger – noe som lett kan føre til noen litt tunge samtaler. Og slik ble det denne dagen også – han vil gjerne dra med gutta på tog. Jeg forsøkte febrilsk å fortelle at å være på beina og å reise fra kl 10 – 17 non stop – sammen med friske og oppegående menn, som kanskje også tar seg en øl eller tolv – kanskje ikke er det smarteste løpet å legge ut på når man ikke en gang alltid er i stand til å gjennomføre en handletur på Rema – uten å måtte sette seg utslitt i bilen halvveis i handlelisten. Underveis hører han meg finne feil etter feil etter feil i forhold til det han ønsker seg. Og det resulterer selvsagt at han går i forsvar – forstålig nok. Jeg ser det komme og vet ikke helt hvordan jeg skal forhindre at det skjer. Jeg må jo være realistisk – eller??

Ja jeg finner feil. Ikke fordi jeg ikke vil at han skal reise ut, men fordi jeg vil at han skal lykkes. Jeg vil at han skal ha lyst til å dra på MC messen neste år også og jeg vil at han skal føle seg som en av gutta – og ikke en byrde. Selvsagt vil jeg også at han skal komme hjem uten skader eller smerter, både psykisk og fysisk. Kall meg gjerne hysterisk, men et fall for Vidar kan få ENORME ringvirkninger på hele livet vårt. Jeg har rett og slett ikke råd til å ødelegge alt vi har fått til hit til bare fordi jeg vil være snill, hverken mentalt, fysisk eller økonomisk. Faktum er turen fra togstasjonen til messehallen er for lang for ham å gå – og så skal han rusle rundt i messhallen i flere timer?? Ikke tror jeg de som ønsker at han skal være med – sorry gutter – vet hvor sakte det faktisk går fremover når Vidar skal gå – og hvor raskt smerter dukker opp og hvor ufattelig fort energien plutselig er borte. Hva skal de da gjøre?? Bære ham tilbake til toget? Og hvem skal følge ham hjem og avbryte turen sin? Nei, her må vi planlegge godt og sørge for å ikke gå i noen feller. 

Etter mye om og men når jeg endelig frem med budskapet – jeg forsøker ikke å finne feil (som han kaller det), men prøver å se for meg realiteten fordi jeg ønsker at han skal mestre turen er vi tilbake til en god samtale. JEG vil på ingen måte være den som hindrer Vidar i å dra ut og ha det gøy. Og jeg, kanskje mest av alle, er vel den som best vet hvor forferdelig det ville blitt om han skulle brekke et bein, komme til å ha et toalett uhell eller komme bort fra vennene sine på tur. Og by the way Mister – du har nå sittet og sovet i stolen din i halvannen time fordi vi har vært hos endokrinologen på Ahus i dag?? Bare DET kan bli for mye av det gode. Vi må legge en plan som får det til å funke. Vi må prioritere og ta tunge valg – noe må rett og slett vike og det kan være at vi må ta et skritt tilbake for å få dette til. 

Første spørsmål blir: med eller uten rullestol?? Stolen har ikke vært ute av skapet siden i mai 2016, når vi var på konsert, så det sitter langt inne å ta den frem. Den var vi liksom ferdig med. Likevel er det en realitet at han har behov for den når det er slik at han må gå over lange avstander, samt stå i kø. I tillegg må vi nok heller bruke bilen som transportmiddel.  At jeg er der er heldigvis ikke et problem for ham – så da viser det seg at jeg slipper å bekymre meg for det – det hadde aldri fungert om jeg måtte tvinge meg med. Godt vi fremdeles har kjæreste følelsen tilstede begge to – så har vi faktisk lyst til å være sammen. Når jeg er med ham er det lettere å ta en avstikker til do eller reise hjem om han blir dårlig. Samtidig får vi parkere tett på messehallen og slipper å bruke energien på reisen med toget. Dessverre så må han velge mellom pubben i Lillestrøm og etterfesten i klubbhuset – eller Smia som vi kaller det. Etter liten samtale ut på kvelden kommer han til at han nok vil ha mest glede av festen i Smia – og så kan han rekke å ta seg en hvil hjemme først. Og med det er planen klar:)


Forrige gang vi var på MC messa var vi friske, slankere og raskere enn i dag – lite ante vi den dagen for to år siden om hva vi hadde i vente. Og ja – jeg kler Ducatien – eller den meg 🙂
 

Nå har vi snakket ferdig og funnet en god løsning – jeg er sikker på at vi får en fin dag på messen – bare ikke helt slik han egentlig ville at det skulle være. Livet er virkelig ikke for pyser og vi må bare lære å stå i de vanskelige samtalene med vennskapet og respekten i behold – jeg synes faktisk vi er flinke og har ennå aldri vært sinte på hverandre – JA det er faktisk sant! Det er harde bud å plutselig bli funksjonshemmet – og særlig når skadene er lite synlige. Energinivået er fryktelig lavt og han ser ikke smellen komme før det er for sent. Omgivelsene rundt oss har ikke nok innsikt i hvilke utfordringer Vidar har med seg på lasset – og vi klandrer ingen for det – men vi må ta høyde for at det er en potensiell risiko å sende ham alt for langt hjemmefra alene med de som ikke helt har oversikt over behovene hans. Han ser jo så frisk ut så jeg forstår godt at det hele kan virke uforståelig på mange. For å lykkes må vi bare være ærlige, begge to, og finne noen gyldne middelveier sammen. Jeg er på ingen måte mamma’n til Vidar – Gud forby – jeg er kjæreste. Men jeg er i aller høyeste grad livsledsager og akkurat nå er det jeg som må styre mye av de aktivitetene vi skal være med på – ikke fordi jeg så veldig gjerne vil ha kontrollen – men fordi det vi har oppnådd frem til nå er så inderlig dyrebart – og skjørt. Det blir noen litt tyngre samtaler nå og da – og det er også en del av rehabiliteringen vi driver med. Det blir litt lettere for hver gang:)

Så kjære alle dere der ute som vil ha Vidar med – glem ikke dette: 

Vi takker ikke nei  – vi legger til rette for suksess 🙂 Takk for at dere bryr dere nok til å invitere <3

 

 

#LHL #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #rehabilitering #funksjonshemming #MC #ducati #kommunikasjon #samtale #mestring #suksess #tilrettelegging #jegelskerkjærestenmin

 

Jeg har holdt mitt første “foredrag” ….

Eller … i alle fall det som kan bli forløperen til et foredrag. Det var et kort 20  minutters innlegg på lagsmøtet i LHL Nes. Etter oppfordring og et par utsettelser kvinnet jeg meg opp og tok sats. Siden jeg jo har vært likemann innen hjerneslagområdet i LHL en stund så burde jeg jo kanskje presenterer meg for medlemmene? Så jeg hoppet i det. 

Jeg er på ingen måte redd for å snakke foran mennesker – jeg har jo arbeidet som kursleder i åresvis – og jeg stortrives med å formidle. Det finnes nesten ingen følelse som er bedre enn når du forteller noe og du ser at lysene kommer på i øynene til de som lytter. Spørsmål er også alltid bra – jeg vil ha folk til å tenke selv. Jeg klarer ikke akkurat å kalle meg selv en entertainer – men jeg er flink til å få folk til å undre seg og begynne å tenke. I dette tilfellet var det litt annerledes – jeg var ikke sikker på om jeg hadde kontroll over følelsene mine. Jeg vet hvor sterkt det kan være å si ting høyt og hvordan følelser da kan ligge i bakhold og gjøre en heller uønsket entrè. Akkurat i en slik situasjon har jeg ikke lyst til å begynne å gråte – selv om det i seg selv er et sterkt virkemiddel. Det er utvilsomt mange uforløste følelser knyttet til det vi har opplevd de siste par årene og det hender at jeg selv lar meg overraske over emosjonelle reaksjoner til ting jeg trodde jeg hadde bearbeidet. Lumske greier altså .. !

Jeg hadde gått gjennom alt jeg ville si hjemme og laget meg fine talekort som kunne bistå meg underveis. Selv om det var nesten to år siden sist jeg snakket til en forsamling på denne måten så skulle jeg få dette til. Et par motiverende simultanklapp på egen skulder og et ord eller to om at dette fikser du i mitt indre så hoppet jeg overmodig inn i det. Men, det jeg ikke hadde planlagt var at jeg fikk en håndhold mikrofon stappet inn i neven i siste sekund. De fine nummererte talekortene mine ble plutselig både ubrukelige og uoversiktlige – jeg hadde jo planlagt å ha to frie hender og la tordenrøsten runge med sin egen tyngde i rommet. Men nei da, der sto jeg og fumlet i mikrofonen, som hylte og pep –  og blandet kortene godt og grundig før jeg i det hele tatt hadde sagt et eneste ord. Dessuten lå brillene fint på bordet ved Vidar som hadde glemt sine egne og måtte overta mine – eller våre har de vist blitt nå. Heldigvis kunne jeg det hele på rams -jeg har jo levd det jeg skulle si. Jeg snakket meg glødende varm i kinnene, men holdt kroppen under kontroll. De første par minuttene kjente jeg pittelitt på hjertebanken i ørene – men så dukket “kursinstruktør” Ann Solfrid opp og jeg var tilbake i mitt ess igjen – good times! Dette husket kroppen min veldig godt – og den mestret. 

Publikum satt storøyde uten å bevege en muskel og jeg så mer enn én som tørket en tåre i skjul – så jeg må ha rørt ved et par strenger der ute i forsamlingen. Det er ikke så lett å forutse hvordan folk vil håndtere det jeg har å fortelle – for vi har levd det så godt og grundig at vi nesten har blitt avsensitivisert til hele historien – til tross for følelsesmonsteret som kan finne på å dukke opp uanmeldt. Jeg må stadig minne meg selv om at historien vår ER sterk og rørende – og jeg vet jo egentlig at den er det, sånn innerst inne. 


Nytt av året er at Vidar nå fungerer som fotograf – det er ikke så enkelt å holde telefonen i ro så jeg er litt sånn der grumsette … men pytt … Her er jeg etter vel utført oppdrag – varm i kinnene og har kjøpt Årelodd for første gang 🙂 
 

Dette var bare et pittelite innlegg, men jeg kjenner veldig at dette var noe jeg har savnet å gjøre – og at jeg vil ha mer. Nå skal jeg finpusse historien litt og så får vi se hva som skjer. Det gir meg så utrolig mye energi – og en indre ro midt i alt. Deilig å få gjøre noe jeg mester igjen – og selv om det er vår historie så var innlegget bare mitt:)

Takk for at jeg fikk lov 🙂

 

 

#LHL #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #rehabilitering #hjernen #lokallag #medlemsmøte #foredrag #underholdning #likemann #tale #meningsfullfritid

JA til slanking … protein og lavkarbo …

… nei takk til historien om hverdagen med hjerneslag.

Så har jeg tenkt litt igjen jeg da – det hender at jeg gjør det. Det har vært noen hektiske uker med mye medieoppslag om oss – hele tre sider i VG helg forrige lørdag og i går fikk jeg Redaktørens Anbefaling for bloggen min i Romerikes blad. I tillegg ble saken fanget opp av Glomdalen og publisert der også. Det tar tid og energi å svare på meldinger og telefoner i etterhånd. MEN det er jo virkelig fantastisk å få den slags oppmerksomhet. Likevel gjør jeg meg som vanlig noen tanker. Jeg må innrømme at når vi får et oppslag i VG så ble det pittelitt viktig for meg at de også linket til bloggen min – og det gjorde de:) Resultatet ble bare ikke slik jeg hadde ventet meg. Totalt hadde jeg kanskje et par hundre ekstra lesere den dagen – jeg hadde langt flere besøk den dagen LHL valgte å publisere bloggen min på sine sider for en tid tilbake, men det er klart at der finner man flere likesinnede som kan være interessert i vårt tema.  

Uansett så går det opp for meg at vi har et aldri så liten bloggmotstander. Det forundrer meg ikke, men likevel får det meg til å reagerer litt. Jeg publiserer nemlig et innlegg om hvordan jeg nå skal ta tak i min egen helse og gå over på lavkarbo kosthold – og bloggen “eksploderer”! Jeg hadde nærmere 2500 besøk på bare noen få timer. DET fanget tydeligvis interessen. 

Jeg forstår at hjerneslag ikke er koselesing. Jeg forstår til og med at det kan være helt og holdent et usynlig tema for mange. Jeg må innrømme at jeg ikke kan huske å ha lest særlig mye om temaet før Vidar fikk hjerneblødning. Likevel kunne jeg mye om det – så et eller annet sted må informasjonen ha sivet inn i hodet mitt. Nå vet jeg ikke hvor mange som dør av overvekt her i Norge, men det er definitivt en fare for liv og helse å være overvektig. Det er også fare for hjerneslag om man blir for overvektig fordi det påvirker hjertet og blodtrykk blant annet. Men jeg tror på ingen måte at det var det som dro leserne mine inn på bloggen denne dagen. 

I ettertid registrer jeg også at innlegg i VGs nettavis, om hjerneslag, bare lå ute et knapt døgn, mens artikler om kåtskap, mote og huskjøp ligger i ute i dagevis – og de popper faktisk opp igjen med jevne mellomrom. At det er leserantallet som styrer dette det er jeg sikker på. Er det sånn at vi scroller forbi alt det vonde og heller bare leser om hvordan vi kan hindre at vi ender opp der – som slagrammet feks? Eller gir vi bare beng … ?

Vi skal alle dø en dag og jeg kan dessverre garantere at det finnes kun EN annen sykdom som har større sjanse for å ramme deg mot livets slutt – så hjerneslag burde så absolutt stå på dagsordenen. Om ikke for deg så for alle de som kan komme til å måtte redde deg, eller en annen, den dagen det skjer deg – eller en du er glad i. Hjerneslag er i dag den sykdom som “lager” flest funksjonshemmede og som kan føre til et bredt spekter av skader på kropp og kognisjon. Det er mye vondt i vitnesberetninger fra slagrammede og pårørende – men du verden så mye glede og begeistring vi opplever også. DET har jeg lyst til å dele med mine lesere. Jeg tror vi lever et veldig stille, ensomt til tider og beskyttet liv – men vi lever veldig intenst og inderlig. 

Jeg ønsker å formidle gjennom å fortelle vår historie etter Vidars hjerneslag. Jeg har lyst til å formidle hva som hendte oss – og hvordan vi mester hverdagen i ettertid. Og jeg har lyst til å formidle en advarsel slik at de som kan reddes blir reddet raskt nok. I tillegg har jeg lyst til å fortelle om livet vårt slik at de som kommer etter oss kan få det lettere både hjemme og ute – for at vi skal få bedre rehabiliteringstilbud og øke kompetansen både blant befolkning, kommuner og spesialisthelsetjenesten. Jeg har lyst til å formidle fordi jeg føler at jeg har en svært alvorlig budskap – OG verdens beste kjærlighets historie <3

Kjære alle lesere, takk for at dere minnet meg om at jeg må sørge for å hashtagge både lavkarbo, proteiner, trening, helse, slanking og vektnedgang i innleggene min – det er der jeg fanger folkets oppmerksomhet tydeligvis. Ellers tenker også jeg at sminketips, beauty, store pupper og sex burde være selvsagte hashtags heretter. 

 

Takk for oppmerksomheten 🙂 

 

 

#LHL #hjerneslag #hjerneblødning #lavkarbo #proteiner #karbohydrater #avokado #fettkaffe #faste #slanking #diett #vektnedgang #sexy #boobs #foundation #eyeliner #øyenbryn #dior #party #baby #blogg #paradoks #IloveMyBrain

Frokosten blir aldri det samme …

6 dager inn i Operasjon Ego må jeg bare skryte av meg selv. Dette går strykende lett,  jeg spiser godt og er alltid mett. Trening har ikke akkurat kommet på plass ennå, men siden energien er begrenset så konsentrerer jeg meg om maten i første omgang. Jeg merker at mitt gamle liv og mine gamle matvaner fremdeles ligger der inne i meg et sted og plutselig dukker det opp tanker, ideer og ting jeg pleide å gjøre før – og som jeg bare helt hadde glemt. Når jeg tidligere har sagt at jeg har mistet meg selv så har jeg i aller høyeste grad snakket i fullt alvor – jeg har rett og slett glemt hvordan jeg var meg selv. 

Så Operasjonn Ego er viktig. Helsemessig var jeg på veg mot den sikre undergang – noe måtte skje – jeg MÅ finne tilbake til meg selv. Så … jeg er kjempefornøyd med meg selv og motivasjonen som garantert kommer innenfra. Indremotivasjon DET er digg det 🙂 Jeg kan ikke fordra å måtte gjøre noe som helst jeg –  bare fordi at andre mener jeg skal gjøre det. JEG må gjøre det for MEG. Jeg har kjent motivasjonen ulme lenge, men det var først nå jeg var klar. Det var viktig å ha nok overskudd til å klare å gjennomføre det. Slik det har vært hjemme hos oss den siste tiden har det ikke vært hverken tid eller overskudd til å ta vare på meg selv. Det har garantert skjedd massevis siden sist jeg levde et lavkarbo liv. Nå snakkes det om å bli sulten og om faste – og både frukt og bønner er ut. Jeg har på ingen måte tenkt å bli hverken lavkarbo misjonær eller fanatisk – jeg gjør det bare fordi det gjør meg godt. Muskler, legg og mage har det mye bedre – og så får jeg vektnedgangen som en bonus. Tenker jeg holde meg til det jeg kan og kjenner og så får den nye informasjonen og tankegangen heller romstere i hodet litt til, jeg synes det virker litt som hysteri så jeg ligger lavt. Jeg gjør som jeg gjorde sist – det funket for meg. Ellers virker tradisjonell slanking helt mot sin hensikt på meg – jeg er må innrømme at Sult ikke er det jeg mestrer best. Så Yoyo Slanking er jeg ekspert på – både opp og ned. En livsstilsendring er det som må til. Jeg har gjort det en gang før, men etter at Vidar ble syk så ramlet jeg helt av min egen livsplan. NÅ er jeg altså ei uke inn i Operasjon Ego og jeg koser meg med å kjenne at ting fungerer. 

Siden jeg ikke tåler melkeprodukter så måtte jeg forsøke å finne noen andre måter å få i meg litt fett i kostholdet. Jeg spiser både nøtter, fet fisk og avokado – ikke skjærer jeg fettet av kjøttet heller. Men det er jo litt godt med litt variasjon i kostholdet for å holde ut resten av livet med dette liksom. Så jeg har googlet og jeg har lett og jeg har spurt. I grupper på facebook skjønte jeg raskt at jeg kanskje ikke burde spørre så mye … der fnyses det av de som ikke vil lese seg opp selv – som OM jeg har tid til det ?!?! Skal jeg lese eller skal jeg spise? Jeg velger spise og så får nyheter og endringer innen tankegangen komme etterhvert. Tror ikke det spiller så veldig stor rolle. 

Jeg har savnet en skikkelig god kaffe i lang tid. Ikke skal jeg drikke melk, ikke soya og ikke synes jeg noe om hverken mandlemelk eller cachew melk – alle fall som kaffemelk og drikkemelkt. Havremelk er nei i forhold til lavkarbo så da sto jeg igjen uten kaffe. Jeg er ikke glad i svart kaffe og må tilsette melk for å klare å drikke det. Hva skulle jeg gjøre nå da?? 

Så NÅ kjære lesere, har jeg oppdaget Egglatten. Jeg syntes det hele virket helt motbydelig og har tygd lenge og vel på tanken før jeg våget meg utpå. Oh Boy fikk jeg meg en overraskelse. Jeg er FRELST … hahaha. Noe så sykt godt har jeg ikke smakt på lenge. Og for dere som kjenner meg, vår familie og våre festtradisjoner så kan jeg bare si en ting: Det smaker som Mokkafromasje – som er noe av det beste jeg kan få (bortsett fra at jeg ikke kan spise det heller lenger). Heretter blir det egglatte til frokost og kanskje til og med en til kvelds. Det er bare så digg å ha oppdaget noe som virkelig smaker godt etter å ikke ha drukket en skikkelig god kopp kaffe på måneder. 


Frelse i en kopp <3
 

Oppsrkiften på denne herligheten finnes nok i mange varianter, men min måtte lages ut fra både et melkefritt og lavkarbo hensyn.Om du ikke har slike hensyn som må tas i forhold til maten så lag bare en vanlig kaffe eller expresso med fløte eller melk i og tilsett egg. Her er min oppskrift:

3 dl cashew melk (eller mandel melk, eller en blanding av de to). Varmes opp i en kjele og tilsetter kaffepulver eller en expresso etter smak. 

Pisk opp et, to (eller tre for den vågale – det blir for mye for meg) rå egg med en stavmikser eller i en blender. 

La kaffen kjølne pittelitt så du ikke koker eggene, men den kan fremdeles være god å varm. 

Jeg tilsetter av og til et par suketter, men dette smaker godt uansett. Sukker funker også for den som liker det. 

Miks sammen kaffen og eggeblandingen i blender eller med stavmikseren. 

Og Presto …. frokosten er klar 🙂 Enjoy

 

 

Life is good peeps 🙂 

Vent nå litt, jeg må holde meg til bloggtemaet og nevne hjerneslag – Done!!!

 

 

#LHL #hjerneslag #hjerneblødning #rehabilitering #pårørende #egglatte #bulletproffcoffee #fettkaffe #frokost #lavkarbo

 

Et nettverk av betydning …

Dagen i går hadde vi gledet oss veldig til. Vi skulle dra inn til Oslo og gå på Nettverksmøte i LHL hjerneslag Ung Oslo. Dette nettverket er helt nyopprettet og vi har bare hatt et møte tidligere. Selv om vi på forhånd var enige om at dette kunne komme til å bli veldig bra – ble vi overrasket over effekten dette møtet hadde på oss. En veldig, veldig positiv opplevelse. 


Glade og forventningsfulle på vei til møte 🙂

Dette er en møteplass for pårørende og slagrammede opp mot ca 60 år. Vi får fortelle historiene våre – det vi har opplevd. Vi møter andre i lignende situasjoner og får både høre andres historier, oppleve en følelse av gjenkjennelse, møte andre helt vanlige mennesker som tar deg på alvor og være i et rom av aksept og forståelse for de følelser og utfordringer man har i hverdagen, samt det traumet mange har vært gjennom etter et hjerneslag. 

Det er en god stemning rundt bordet, kaffe i koppen og deilige baguetter. Dette er på ingen måte kleint eller utrygt – dette senker hjerterytmen flere hakk. Både for meg som pårørende og for Vidar som har hatt hjerneblødningen. Det er stort å høre andres historier og særlig når de etterfølges av et “dette har jeg aldri fortalt til noen andre”. 

Det er så viktig dette å få lov til å fortelle,sammenligne og være sammen med andre som forstår. For vi har mye å bære på, både pårørende og rammede, som vi ALDRI noen sinne forteller andre om. Delt utfordring blir kanskje ikke lettere, men det er mye terapi i å få lov til å fortelle  – og å høre. For noen er det kanskje også nok å bare å være tilstede. 

Unge slagrammede – og pårørende – opplever ofte at tilbudene ikke samsvarer med livssituasjon. Dette fører for veldig mange til isolasjon og ensomhet. Når vi i tillegg vet hvor viktig eksponering og aktivitet er for slagrammedes rehabilitering så sier det seg selv at dette er “worst case scenario”. Å få muligheten til å være med i et slikt nettverk har betydd enormt mye for oss og vi gleder oss så veldig til fortsettelsen. Allerede nå er nye bånd knyttet og for min del ser jeg at nettverket mitt øker i stor fart. Sjelden har jeg møtt så mange flotte mennesker som faktisk bare har lyst til å bli kjent og være sammen. Og det er åpent for alle. 


Etter møtet gikk kjærestene til Lille Sai Gon, som satser på mat fremfor interiør – og det er i grunn ganske lurt. DETTE er bare digg mat!
 

Vi har bestemt at denne ene dagen i måneden også skal være en anledning for å gå ut og spise et godt måltid sammen som kjærester, så det har vi gjort begge gangene nå. Det er deilig å komme ut fra lille Årnes og kjenne litt på storbypulsen for oss som sitter alt for mye hjemme alene. Deilig mat på Lille Saigon ble det og vi koste oss maks. Veien tilbake til bilen ble lang og slitsom for Vidar, selv om det egentlig ikke var langt. Men sånn er det, energien hans er lunefull og når det er tomt så er det tomt – i tillegg blir det vondt. Så vi ruslet mot bilen i turbo sneglefart og gledet oss veldig til å komme hjem. 

Vel fremme ved parkeringshuset var alle dører steng, tre brannbiler, vektere, politi og et tv team romsterte rundt bak lukkede dører og vi ble stående kalde og våte på utsiden. Etter hvert måtte jeg bare frempå og spørre om hvor lang tid dette ville ta for Vidar MÅTTE sette seg ned. Det endte med at vi tok nødhavn på ei kebabsjappe med skrallende Hindimusikk over gata. Stapp mette som vi var så ble det bare å sitte der og vente. Heldigvis tok det kanskje ikke mer enn ca 45 minutter før vi fikk hentet ut bilen. 


Det holdt hardt å holde smilet på plass da vi ikke fikk hentet ut bilen – men vi klarte det 🙂

Vel hjemme var vi ganske slitne og vi sov begge to til klokka var nesten 11 i dag – med unntak av de vanlige oppvåkningene vi har om natten pga Vidars utfordringer. Det ble frokost i dag klokka 13 og vi må droppe svømmehallen vi hadde gledet oss til i dag. Uansett så hadde vi en veldig flott kveld sammen i går. Gleder oss veldig til neste nettverksmøte i LHL hjerneslag ung Oslo – for DER får vi så utrolig mye positivt med oss hjem – det er sånn en god følelse at du ikke er alene om dette.

Er du pårørende eller slagrammet og har et ønske om å møte andre så bli gjerne med. Vi møtes en gang i måneden og det er som sagt åpent for ALLE. Du kan også godt komme som pårørende alene. Du finner informasjon via linken under – eller send meg en melding 🙂  

https://www.facebook.com/lhlhjerneslagungoslo/

 

Vi gleder oss til fortsettelsen 🙂 

 

#LHL #hjernslag #hjerneblødning #pårørende #rehabilitering #samliv #helse #aktivitet #nettverk #samhold #energi #samtale #likesinnet #eksponering #hjernen #psykologi #blogg #IloveMyBrain

Hvordan skal jeg klare å nå frem … ?

En av årsakene til at jeg startet denne bloggen var fordi jeg ønsket å formidle mine tanker og våre opplevelser i hverdagen etter Vidars hjerneblødning. Hvorfor ville jeg dele akkurat dette? Jo, fordi jeg i STOR grad føler at de rundt oss ikke forstår hvordan det faktisk er fatt – med oss begge to. Og fordi jeg ser at andre pårørende opplever det akkurat likedan. 

Jeg forsøker hverken å svartmale eller sanke “syndpåmegpoeng” – ei heller vil jeg påstå at vi har det verre enn andre eller er noe flinkere enn andre pårørende. Jeg forsøker å gi et så sannferdig bilde som over hode mulig. De som tror jeg gjør dette av et oppmerksomhets behov får tro hva de vil. Jeg gjør dette fordi jeg opplever det som både givende og viktig å formidle – og fordi det er mye god terapi i å få det ut av systemet. Faktisk så god terapi at når en journalist refererer til et blogginnlegg jeg har skrevet så husker jeg det ikke. Inn på bloggen –  ut av hodet – sånn er det faktisk. 

Jeg får utrolig mange flotte tilbakemeldinger fra andre slagrammede og pårørende som bekrefter at det for de aller fleste så er det ganske likt som hos oss. Ingen slag er like – men vi opplever likevel at hverdagen har mange like utfordringer. Så den gruppen opplever jeg at bloggen fungerer for – de finner noe gjenkjennende og likt som både kan motivere og være til støtte når det føles vanskelig. Likevel føler jeg at jeg ikke treffer presist nok i mine fremstillinger for alle dere andre der ute som kanskje ikke har møtt et hjerneslag før. Folk forstår rett og slett ikke hvordan vi har det – hvor mange skader Vidar (og jeg som pårørende) faktisk har å forholde seg til. 

Standard replikken fra mennesker vi møte rundt om er som regel “jeg forstår veldig godt hvordan dere har det”. Beklager, men jeg blir RASENDE inni meg når folk sier det til meg. For jeg VET at de ikke forstår. De røper seg i samtalen. De røper seg når de tror det bare er for meg å ta en tur innom en kveld, eller til lunsj. De røper seg når de tror at Vidar bare kan bli med ut og mekke sykkel litt. De røper seg når de tror han kan være med på oppussing – han som ikke en gang klarer å bruke et skrujern!!! De røper seg når de vil ta ham med seg ut på skogstur – han som ikke en gang klarer en runde på et butikksenter og som stort sett sitter på en kafè og venter mens jeg shopper. De røper seg når de ber ham slå på tråden en dag – han som får fullstendig Afasi krise i det øyeblikket han selv må ta initiativ til en samtale. Å ringe ut er nesten umulig for ham og de få gangene han gjør det så er det fordi jeg sitter ved siden av og er både tyrann som har tvunget ham – og sufflør. De røper seg når de spør om dagene hans består av tv og facebook??? VIDAR ER IKKE I STAND TIL Å BRUKE EN PC – DET ER FOR VANSKELIG FOR HAM PÅ GRUNN AV DE KOGNITIVE SKADENE HAN HAR FÅTT ETTER SLAGET !!! Jeg får lyst til å skrike det ut!  I tillegg til alt dette så har han i stor grad problemer med å igangsette aktivitet. Det vil si at han HAR lyst til å gjøre noe, men kommer ganske enkelt ikke på hva han skal gjøre. Vanskelig å forstå – men sånn er det. Han vil – men får det ikke til. Det må være noe eller noen som hjelper ham med å starte – ellers blir han sittende. 


Jeg beklager dette veldig sterke bilde – men det er dette vi har med å gjøre – slik ser en hjerneskade etter et hjerneslag ut. 
 

HVOR høyt må jeg gjenta meg selv før de forstår? At han stort sett bare ser på verden på den venstre siden av kroppen sin og at om vi kjører forbi en elefant på høyreside av bilen så vil han ikke SE den. At han av den grunn er livsfarlig i trafikken. At når han skal snu seg 10 cm til høyre så velger han å snu seg hele veien rundt mot venstre. At han selv ikke er klar over hvor lite oppmerksomhet han har mot høyre side og at han vil benekte at han mister informasjon – selv om han nettopp nesten ble kjørt ned av bilen som kom fra høyre side.  At når han skal bruke et vater for å henge opp et bilde så skjønner han ikke hvordan det virker, ei heller en logisk forklaring om at vi ikke kan måle fra madrassen på senga og opp når gulvet er skjeivt. At å skrive ordet dusjsåpe er nesten umulig. At å lese en bok eller høre på en lydbok er fullstendig bortkastet tid fordi han ikke husker forrige side i boka og dermed mister forståelsen av historien allerede i kapittel 1. At foten som har vært lam på ingen måte har kontakt med underlaget selv om han tilsynelatende står oppreist. At om han brenner seg på høyre side så kan det ta flere sekund før han oppdager det – og da vil han heller ikke vite hva han skal gjøre for å lindre skaden. At om han har smerter, store smerter så går han ikke og tar smertestillende – selv om medisinglasset står ved siden av ham. At lammelser og nedsatt funksjon ikke bare sitter på utsiden av kroppen, men også gjelder innvoller og hjerne. At ALT tar ti ganger så lang tid som en frisk persons handlinger. At ALT tapper ham for krefter og at han ikke ser det komme før det er for sent. At når kreftene går slutt så er han knapt i stand til å løfte beinet. At DETTE er hverdagen vår og det vi lever med døgnet rundt. 

Sist men ikke minst – de tingene han mestrer i dag de mestrer han fordi vi har prentet, repetert og repetert igjen – gang på gang på gang frem til han lærte det. Vi snakker om 7 repetisjoner DAGLIG i nærmere et år før han klarte å huske datoen han fikk et hjerneslag på – 17. MAI. 

Vidar har kommet kjempelangt i sin utvikling og han skal ennå lengre, den åpenlyse neglekten for høyre side er bedre, men på ingen måte borte. Vi fortsetter å jobbe på og håper på å ha et liv som både inneholder aktivitet og sosiale gleder fremover. Men livet vil aldri bli som det var og han kommer aldri til å mestre ting slik han en gang gjorde. Alle disse tingene jeg har listet opp over her er ting jeg som nærmeste pårørende må bistå ham i å bli bedre i – og som sagt, det tar repetisjon på repetisjon på repetisjon å få disse tingene på plass. Dessverre har døgnet bare 24 timer og jeg er bare EN enkel, liten person. Å stå i dette over så lang tid som jeg nå har gjort har tømt meg helt for krefter – i dag føles det som et ork og et dagsverk å komme meg i dusjen. Jeg ryddet matskapet på kjøkkenet her forleden og det har tatt meg to døgn å hvile ut. Jeg sparer det jeg har av krefter til Vidars behov. 

Vi trenger alle som kan og vil være her for Vidar. Er dere usikker så spør, vi kommer til å svare på ALT. Om du har lest så langt så har jeg en oppfordring til deg – har du lyst til å ta på deg jobben med å komme innom oss en gang i uken og lære Vidar å bruke pc bedre?? For der trenger vi en vennetjeneste han kan så absolutt klare å lære seg å bruke pce igjen – jeg rekker bare ikke over det. 

Jeg legger med en video i dag – om neglekt og hvordan det kan fremstå i sin verste form – det er heldigvis litt bedre her hos oss:) Ta en titt på den – for vår skyld 🙂

https://www.theguardian.com/science/blog/2012/nov/23/man-brain-ignores-half-world

Kanskje må man bare leve dette livet vi har for å kunne forstå … 

 

#LHL #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #samliv #helse #trening #rehabilitering #omsorg #familie #heeling #sykepleie #kosthold #mat #søvn #aktivitet #data #pc #facebook #proteiner #glutenfir #melkefri #soyafri #livsstil #lavkarbo #proteiner #mestring #mosjon #motivasjon #mestringstro #livstil #endring #handikap #kognitiv #neglekt #kognisjon #hjernen #thalamus #vilje #fremtid #håp