Potet tåa, en halv salat, “bed talk” – og den dypeste sofaen ever …

Det har vært et pitte lite skritt nærmere normalen for oss begge denne uka også – og en morsom investering har fått latteren frem. Vidar gjør fremskritt etter hjerneblødningen og jeg har endelig kommet meg ut av sofaen og i bevegelse utendørs. Det betyr på ingen måte at jeg nå har superoverskudd – nok en gang har jeg måttet prioritere for å få det til. Når jeg er ute er det noe som ikke blir gjort hjemme. Eller – når jeg er aktiv får jeg ikke hvilt. Behovet mitt for hvile har vært enormt. Jeg gikk ut i sykmelding i januar og trodde at jeg skulle bli bedre bare jeg fikk være hjemme litt. Tvert om ble jeg dårligere. De første 2 mnd lå jeg i fosterstilling på sofaen og deretter har det vært en kamp om energireservene – hva skal jeg bruke dem til – og hva må stå ugjort? Alt avhenger av dagsformen til Vidar – eller rettere sagt nattformen. For det er da vi opplever de største utfordringene. 2 år med stillesittende livsstil og elendig nattesøvn har uten tvil satt sine spor hos meg og disse turene koster mye. Men det føles overkommelig – det gjorde det ikke for noen måneder siden. Jeg velger å kalle det fremskritt 🙂


Det må en liten hvil til nå og da – men jeg er i det minste ute. Nye sko må nok til også – de faller snart av føttene.

 

Nytt av uka er Søvntale registrerings appen. Kjempegøy!

Siden Vidar driver med alt mulig rart om natten har jeg bestemt meg for at nå skal han selv få høre hva jeg må leve med. Jeg var kjempespent da jeg våknet i morges for å sjekke hva vi hadde registrert. Jeg visste jo at han hadde vært i gang minst en gang i løpet av natten. Det jeg ikke var forberedt på å høre var duren fra hun som snorket som en grevling – nemlig meg! Ja ja, da har vi bevist det også. Ellers hørte jeg togene som suste forbi og ei ugle som tutet utenfor vinduet noen ganger – og heldigvis et opptak av Vidar som roper hysterisk på kaudervelsk. Vi har ledd mye av dette i dag – han er klin umulig å forstå – med unntak av panikken i stemmen. Han er jo oppriktig redd og har vondt hver gang – så det er vondt å høre på. Men det var uansett gøy å høre hva som skjer – siden han ikke husker noe som helst og jeg er halvveis i ørska. Vi har blitt vant til det så jeg vet at det ikke er krise lenger, men jeg må like fullt opp og roe ham ned eller forsøke å finne ut hva som er problemet – må han på do eller drømmer han?? Det skal uansett bli mange morsomme opptak fra nå av – gleder meg faktisk litt …haha. Om natten slår afasien ut i full blomst her i huset og det er de utroligste ting som kommer ut av munnen hans. Han tror meg knapt når jeg forteller det – men NÅ skal han jammen få høre … *knis* Akkurat nå har mitt verste mareritt – hans natt terror – blitt litt mer enn gøy. Det er jo egentlig ganske tragisk – og det er mange rundt oss som ikke forstår at han faktisk har problemer med språket. Vi er heldige som i det minste har god hjelp av logoped hver uke. Nettene skal vi få kontroll over sakte, en sikkert, språket like så. I mellomtiden ler vi av det. 

 

Ellers dukker det stadig opp mer som faller på plass hos Vidar og han har nå kommet så langt at han kan settes til å passe maten i stekeovnen – og han tar den ut når den er ferdig. Faktisk bare reiste han seg opp her en dag og gikk ut på kjøkkenet – han skulle sjekke om karbonadene var ferdige. Noen minutter senere kom han glisende inn i stua med de ferdigstekte karbonadene på fatet. Han hadde fikset alt selv. DET er et kjempeløft faktisk. Det er bare noen få måneder siden jeg måtte veilede ham for å sette en frossen pizza inn i ovnen. Etter at jeg valgte å være litt over normalt sosial i begynnelsen av uka ble jeg liggende på sofaen hele neste dag. Når jeg MÅTTE ut av sofaen var det som å klatre ut av en ti meter dyp kløft – alt av energi var borte. Da var det godt at jeg faktisk kunne få litt hjelp fra Vidar. Så får heller papirbunken på stuebordet vokse noen dager til. 

Med andre ord så er det lite annet jeg prioriterer når jeg først velger å gå en tur. Jeg må ta noen utradisjonelle valg og har blitt ekspert på lettvinte løsninger. Det er i grunn morsomt hvor tilpasningsdyktig man blir. Jeg har nå sluttet å kutte opp salaten. Her i huset får man en halv hodesalat på fatet og beskjed om å holde den i hånden og ta en bit som om det var ei brødskive – noe som faktisk er ganske godt. Alle andre grønnsaker er i store biter. Tidsbesparende og energibesparende … hehe … Vi spiser uansett fremdeles sunt – og riktig. Våren har gått med til å få stablet et godt kosthold på beina igjen – og DER rikker jeg meg ikke. Vi skal spise skikkelig. Kanskje ikke fint og tradisjonelt – det meste stekes i stekeovnen – men det er den riktige maten.

Vi får bare være glad for at vi kan le av elendigheten og at vi alltid har galgenhumoren godt plantet i det vanskelige. For nettopp denne galskapen som skjer om natten har drevet meg ut i sykmelding. Jeg har et lite håp om at når han nå får høre opptakene så vil det ringe ei bjelle lang der inne hodet hans når han hører seg selv rope om natten – og kanskje kan det bidra til litt nattero etterhvert. Ingen ting skal være uprøvd i alle fall. Selv om det har vært tøft har jeg i grunn god tro på at dette også er en fase som han må gjennom før ting bedrer seg. Jeg forsøker bare å få fortgang i prosessen – og lengter desperat etter gode og lange netter uten forstyrret søvn. 

Det er mye som skjer rundt Vidar, men litt mindre som skjer med meg. Det meste har stoppet opp og nå begynner det å vises på mer enn kroppen min at jeg ikke har noe eget liv lengre. Jeg har nå hverken undertøy eller sokker som er hele, det samme gjelder joggesko – jeg må finne tid og overskudd til å dra ut på en alvorlig egoshopping. De siste ukene har jeg gått med umake sokker og forsøker stadig å overbevise de rundt meg om at jeg er kul – sannheten er at jeg ikke har to like sokker – som er hele. I skrivende stund titter potet tåa ut av et gapende hull forrest i sokken – lyser hvit mot meg – og minner meg på at jeg må begynne å ta litt bedre vare på meg selv – DET er faktisk noe JEG må lære meg på nytt – et potettåskritt av gangen.

 

 

Du finner også bloggen på facebook – du er velkommen til å følge den der. 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #mareritt #søvn #dårligsøvn #oppvåkning #snakkeisøvne #sko #sokker #tå #hull #app #blogg #helse #familie #energi #trening #aktivitet #prioritere #tur #utpåtur #salat #tilpasningsdyktig #stroke #strokesurvivor #galgenhumor

 

Romantikk og blågjørme … langt inni skogen den grønne …

I dag skal jeg begynne med slutten og bare si SE på dette her. Heldige meg som bor på et sånt flott sted. I går var både jeg og VI på oppdagelsestur i nærområdet. Det ble strabasiøst, men jammen lønnet det seg når vi kunne nyte denne utsikten helt alene.

Endelig en dag hvor det ikke blåste iskald og sur vind med vannrett sludd og snø – en lett overdrivelse – men ikke helt. Det har vært iskald så langt i vår og vi har brukt det for alt det er verdt for å slippe å gå ut. MEN nå slapp sola endelig gjennom og jeg kom meg ut på tur. 

Vi ha fått ny gangsti langs Glomma og jeg ville sjekke ut den. Jeg er  så lei av å gå i skau uten utsikt så her må det skje noe med tur ruta slik at jeg holder motivasjonen oppe. Jeg dro ut i det drosjen til Vidar forsvant rundt hjørnet og jeg visste at han ville bli borte noen timer – her skulle hvert eneste minutt utnyttes utendørs. På med boblejakka og ut langs stien. Jeg hadde ikke kommet mer enn en liten kilometer før solen spratt frem og boblejakken som hadde føltes som et must gikk umiddelbart over til å føles som tvanstrøye. Selvsagt hadde jeg noe under som ikke tålte dagens lys – så da ble det tur langs Glomma med innlagt svettekur/boblejakkebadstu. 


 

Turen ble fantastisk og jeg må bare kvitre høyt om at dette er prima vare – her fikk jeg oppleve flere typer skog, vakker elv, kirkeruiner og en måltrost som sang av full hals langt inni skogen den grønne. Det ble 5 km – i alle fall i følge Endomondo – men jeg kom meg tydeligvis ikke helt i mål. Det skulle jo være en sandstrand der  fremme ?? Vel hjemme fortalte jeg Vidar om turen og sammen bestemte vi oss for å dra ut på oppdagelsestur med bil. Det går nemlig en vei til denne stranden. 

Eller vei og vei fru Blom. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ALDRI har kjørt på verre vei. Hull, gjørme, hull med hull under gjørma, kjempedype spor og is og snø – og blåleiregjørme i bratte bakker. Det gikk raskt opp for oss at vi kunne komme til å måtte ha hjelp for å komme oss tilbake – for vi ante jo ikke om veien ville bli verre lenger ned. Ikke var det mulig å snu heller – her var det bare å kjøre på. På turen hjem fikk Vidar i oppgave å filme veien mens jeg kjørte, for DETTE måtte vi bare fortelle om. Dessverre kan jeg ikke vise dere filmen siden den i hovedsak viser gulvet i bilen og skrittet til Vidar. Teknologien er ikke på hans side ennå, men det kommer nok på plass etterhvert.

Vi klarte oss fint ned til stranden – både bilen og psyken er intakt – og vi fikk en kjempefin og romantisk time helt alene nede på stranden. Så fantastisk fint. Vi gikk langs stranden og pratet om gamle dager og hva Vidar hadde holdt på med der i sin ungdom. Han visste at han hadde vært der mange ganger, men i dag kjente han seg ikke igjen. Det var et øyeblikk der som ikke var så godt når hodet ikke helt hang med, men etterhvert gikk det bedre. Vi koste oss i fred og ro, tittet oss rundt og vandret hånd i hånd på stranden. Et godt øyeblikk i livet 🙂 

Veien opp igjen var omtrent fire ganger verre enn nedover og midtveis i bakken ble det for mye gjørme under piggdekkene og jeg måtte faktisk rygge ned igjen. Ingen enkel oppgave i våt blåleire. Deretter var det full gass og håpe på det beste. Vi kom oss opp – og bilen kan vi prise oss lykkelige for at ikke var nyvasket. Det var et øyeblikk der jeg lurte på hvordan dette skulle gå – siden Vidar på ingen måte kunne ha gått opp den veien om bilen hadde havarert. Takk og lov får jeg bare si. Det ble tross alt en flott tur og det er deilig å kunne dra ut uten å være så redd hele tiden – for Vidar altså – for vi var nok litt redde da vi sto fast i bakken der. Vi er på vei mot noe bedre etter Vidars hjerneslag, skritt for skritt, tur for tur. I dag ble det litt i overkant spennende, men også i overkant flott 🙂

Sånn går det når man drar ut på eventyr til ukjente steder, man kan få seg noen overraskelser … og i morgen må jeg vaske bilen …

 

En liten video fra turen finner du her 🙂

 

Bloggen finner du også på facebook – og jeg blir veldig glad for alle som følger oss der. 

 

#LHL #LFS #NFS #blogg #kjærester #tur #naturen #sandstrand #oppdagelsesreise #gjørme #skogen #glomma #vorma #tangen #henni #hennisann #neskirkeruiner #trening #helse #utpåtur #romanikk #stroke #strokesurvivor #hjerneblødning #hjerneslag #pårørende

Aldri så galt at det ikke er godt for noe …

I dag er jeg bare så utrolig glad – sliten – og stolt. Jeg føler jeg har fått lov til å være med på noe så utrolig viktig – og noe som kan forbedre livskvaliteten for så mange – meg selv inkludert. Det kan høres fælt ut å si det slik, men hadde det ikke vært for at Vidar fikk hjerneblødning så hadde det gode som skjedde i går ikke skjedd. Det ville nok hendt før eller siden, men ikke akkurat slik det ble i går. Jeg takker Vidar, kjære samboer, for at vi sammen får være med på denne reisen og for ALLE de fantastiske menneskene vi møter underveis. 

 

I høst ble vi medlemmer av LHL hjerneslag – av en ren tilfeldighet. Deretter har ballen rullet og i dag står jeg som likemann innen hjerneslagområdet i LHL Nes, vi er med i nettverket LHL Hjerneslag Ung Oslo og får lov til å bidra for å opprette en lokal gruppe for slagrammede og pårørende. I går hadde LHL Nes kalt inn til et åpent møte for å se på ønsker og behov blant denne gruppen i vår hjemkommune og nærliggende kommuner. Et enkelt dialogmøte hvor de selv kunne få gi sin situasjon en stemme og møte likesinnede. Vi var veldig usikre på hvor mange som ville komme og jeg var litt redd for at det skulle bli bare meg og Vidar og en klase med druer. Allerede 30 minutter før møtet startet dukket førstemann opp – og så kom de en etter en. To ganger måtte bordet og sitteplassene økes i omkrets og til slutt talte vi 22 personer rundt bordet. 

Det tok ikke lange tiden før det summet i lokalet og vi forsto raskt at dette var så godt som det kunne bli. De fleste kom parvis – en slagrammet med sin pårørende, men det var flere pårørende som kom alene. Neste gang håper jeg vi når frem til flere av de yngre slagrammede også – for de vil vi gjerne ha med – selv om det var en god variasjon i aldersgruppen. Det var stor enighet om sosial isolasjon, mangel på kunnskap både om slag, rettigheter og om hjelpemidler. Det var også stor enighet om at erfaringsutveksling er kilden til mye positivt. Selvsagt vil det alltid være noe man kan bli bedre på, men de fleste som satt rundt bordet var enige i at – i dag – gjør Nes kommune en god jobb i forhold til å ta vare på de slagrammede i kommunen. Et tankekors er det at de som er raskt ut av sykehuset og så blir sendt hjem kanskje ikke får god nok oppfølging rundt hjemkomsten – og der er det kanskje nettopp den korte liggetiden på sykehuset som er årsaken. Likevel – en pekepinne om at her kan kommunen bli bedre på å møte denne gruppen raskere og helst før hjemkomst. 

Ellers viser deg seg at gruppen ønsker seg sosial samvær – både gjennom å møtes i blandede grupper med pårørende og slagrammede – og også i separate grupper hvor man kan være alene med andre slagrammede eller pårørende. Akkurat dette er noe av det enkleste å få på plass – og likevel er behovet så stort. Selv synes jeg det er helt forferdelig at så mange mennesker skal gå rundt å ha lyst til å være sammen og likevel bli sittende hver for seg – alene. Alt som kreves er en informasjonskanal, en som inviterer og et sted å møtes. 

Et annet stort ønske var å få mulighet for gåtrening. Vi er heldige i Nes som har flotte områder som faktisk også kan benyttes av rullestolbrukere – feks Tangen. Så jeg tror bare jeg setter i gang min egen lille gågruppe der jeg – og så får vi se hvor mange vi blir 🙂 Jeg synes dette er SÅ spennende og for meg er det like stort behov for å komme meg ut sammen med andre – dørstokkmila er evig lang. Samtidig har vi flotte lokaler som jeg tror vi kan få benytte på vinterstid. Det å ha noen å dele litt av tiden sin sammen med er så verdifullt – og gir både motivasjon og energi – og særlig en som forstår hvordan du har det. 

Fotograf:Hallgeir Vågenes/VG

 

Jeg var supersliten da jeg kom hjem i går, men det var jammen ikke lett å få sove. Ansiktene til menneskene vi hadde møtt svirret rundt i hodet mitt, kommentarer, iveren og den gode samtalen rundt bordet. Dette gir så mye energi og gjør meg så utrolig glad – og stolt over å få mulighet til å være med på. Alt på grunn av Vidars hjerneblødning … DET er stort å tenke på. 

At vi valgte å bli med i LHL var en tilfeldighet – det kunne like gjerne vært en av de andre organisasjonene som NFS eller LFS. Jeg møtte en gammel nabo på gaten, samtalen gikk og med det endte jeg opp i LHL hjerneslag. Siden vi ønsket oss flere tilbud i Nes og de ikke fantes så ble det veldig naturlig å forsøke å starte noe selv. Intet våger – intet vinner 🙂 I dag vet jeg at vi på ingen måte er alene her i kommunen – og jeg ser veldig lyst på fremtiden. DETTE skal bli gøy å være med på! Snakk om givende fritid 🙂 

ALLE slagrammede og pårørende i Nes – og kommunene rundt – som har lyst til å være med, gå turer, møtes for en prat eller har ideer og tanker de vil dele er hjertelig velkommen til å ta kontakt. 

 

Jeg setter stor pris på om du vil følge bloggen min på facebook – den finner du her!

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #samhold #nettverk #trening #helse #glede #fellesskap #sosialt #stroke #strokesurvivor #nextofkind #rehabilitation #rehabilitering #psykologi

Voksne mobbere og holdningens makt … tenkt deg om før du velger …

i dag skal jeg skrive om noe som er litt annerledes enn det jeg pleier å skrive om – og i dette innlegget har Vidars hjerneslag bare en mikroskopisk statistrolle.

Jeg har aldri vært som “alle andre” og nå som jeg har en handikapet samboer ved min side så opplever jeg også at verden ser på oss med skrå blikk. Jeg har møtt uforstand, kategorisering og tendenser til mobbing mange steder – både som barn og som voksen. Men la meg bare si med en gang – at jeg på ingen måte blir mobbet selv eller føler meg som et mobbeoffer. Det jeg sier er at vi har mulighet til å velge retning, men at vi ikke selv alltid vet hvorfor vi velger side – hvorfor vi blir sinte, glade, sure, nedlatende eller utestengende. Og hvem sin “feil” det er. 


Mobbing behøver ikke være direkte konfrontasjon – like ofte er det utestengelse – et sukk – himling med øynene – eller manglende aksept for den andres situasjon. Selv har jeg vært annerledes på mange måter. Som barn var jeg langt lengre enn de fleste andre og det var ikke lett å være 178 cm høy som 12 åring. Ikke like lett å være 30 og overvektig + 178 cm heller. Deretter kom en mørkhudet ektemann og nå i dag er det meg og Vidar, som har hatt en hjerneblødning. Jeg har vært og er synlig – og annerledes. Jeg er ikke redd for annerledesheten lenger – jeg omfavner den. Det har kanskje tatt meg 40 – 50 år å bli komfortabel med andres kritikk, men i dag står jeg støtt i slike møter. En fantastisk følelse som jeg skulle ønske jeg kunne hatt med meg i bagasjen på et mye tidligere tidspunkt. Likevel har jeg i dag lyst til å si noe ord om hva jeg tenker fører til kategorisering – og i noen tilfelle åpenlys mobbing. Og jeg håper jeg kan få et og annet hode der ute til å tenke litt nærmere over sitt valg når de neste gang tar stilling til et annet menneske. 

Vi bærer alle med oss tanker og forutinntatte holdninger til andre mennesker. Jeg sier ikke at de alltid er feil – ei heller at de er riktige – ikke en gang at de er en plass midt i mellom. Jeg bare fremlegger et faktum om at holdninger og kategorisering er allemannseie – og at mobbing er like sterkt til stede blant voksne som yngre. Mobbing handler også blant voksne om å “eie” et publikum eller gruppe – og om å utestenge det uønskede. 

Jeg vil påstå at mobbingen vokser ut fra manglende selvkritikk og urinstinktet om å måtte høre til den sterkeste gruppen. Vi handler alle ut fra egne og andres holdninger – meg selv inkludert. Kognitivt sett er det energibesparende og vi styrer ut fra tidligere satte koordinater. Det er lettere å fortsette på samme vei enn å rykke tilbake til start. Jeg handler ut fra holdninger til andre mennesker og jeg handler ut fra holdninger til meg selv. Jeg prøver likevel å ikke la magefølelsen og det første inntrykket styre hva jeg mener om mennesker. Samtidig forsøker jeg å unngå at jeg over tid sanker innspill til å bekrefte første inntrykket mitt og heller møte mennesker med et åpen sinn hver gang – og jeg forsøker – men feiler like ofte. Holdningene våre er usedvanlig motstandsdyktige og holder seg i skjul lang inne i dypet av hjernen – langt unna kritisk oppmerksomhet og logisk tenkning. Det er dette som bærer meg fremover i møte med andre menneskers uforstand og ryggmargsimpuls handlinger – jeg vet at mye blir sagt og gjort uten at man selv er oppmerksomme på opprinnelsen til sine tanker og følelser – nemlig holdningene. Når hjernen er utkoblet og man lar følelsene styre – da bringer man drama inn i sitt eget liv. Om du vil bli stående fast i samme sporet du er i – ja for all del – slipp drama inn og la holdningene styre. Da skapes kategorier og folk settes i bås. For mange en god og lettvint løsning som bidrar til å opprettholde et ønsket selvbilde. Føler jeg meg feks som et offer for en forferdelig handling – så leter jeg etter bekreftelser for at det faktisk har skjedd fremfor å sjekke ut om jeg har tatt feil – og jeg drar mer enn gjerne andre med meg inn i fantasien og leter etter syndebukker.

Hva vi velger å tro og formidle i en situasjon handler ikke om hva vi hører eller ser – det handler om holdningene våre. Det handler om tanker og følelser vi har hatt lenge før situasjonen oppsto. Det handler om hva vi i bunn og grunn mener er sant, hvitt, ekte og riktig – og det handler om det motsatte, om hvem som er den onde, utspekulerte, hevngjerrige og lite intelligente. Når vi slipper holdningene og drama inn – er det bare svart og hvit – ingen nyanser – ingen mulighet for forsoning – vi skaper splid, avstand og fornektelser. 

De visker og tisker seg i mellom – titter fra hverandre og bort på den andre. Stikker hodene sammen og deler “sannheter” den andre hverken får høre eller forsvare. Nikker seg i mellom og er enige om dette forferdelige – tar posisjon og velger side. Ikke bare velger de side – de velger side uten NOEN SINNE å undersøke hva som finnes på motsatt kant. Så snur man ryggen til – disiplinerer gjennom utestenging og kalde skuldre. Ruger på sitt eget velbefinnende, sin renhet og moralske standard – blir sterkere i hverandres anerkjennelse og eierskap til denne sannheten som plutselig er så synlig for alle.

Behovet for å høre til er større en viljen til å se inn i seg selv og stille noen kritiske spørsmål til egne holdninger. Du undersøker kanskje aldri hvor sannheten man er så sikkert på kommer fra. Man sjekker ikke ut om holdningene som ligger som et teppe over hele opplevelsen har tatt styringen over de valg man bestemmer seg for å ta. At man så blir ved det valget man har tatt fordi det betyr at man er en del av gjengen og vi lager et VI og et DEM – eller enda bedre – VI og DU. La oss for all del slå oss sammen og være enige om å tro på det selvbekreftende offeret – utsatt for en forferdelig sannhet. 

Du tenker kanskje ikke på at dine følelser er dine egne og at dine tolkninger av disse følelsene aldri noen sinne vil samsvare med den fulle og hele sannheten om hva som hender i det andre menneskets hode og intensjoner. At de som velger å tro på det de ser eller hører velger side akkurat like ubetenksomt som bølgene på havet – selv om de veldig godt vet at salt og sukker er helt like å se på. 

At den som ble beskyldt for å være skyld i det som viser seg å være fantasier, hvisket og tisket om, var den som måtte gi trøst – men aldri selv fikk unnskyldning fra noen … at den man burde anklage for sin reaksjon kanskje er på innsiden av seg selv – og ikke på andre siden av bordet. 

 

Bloggen finnes også på facebook – du er velkommen til å like og følge den her. 

 

#mobbing #holdninger #annerledes #voksne #voksnemobbere #utestengning #oss #dem #vi #konform #konformitet #psykologi #attitude #hjernen #kritisk #kritisktenkning #helse #samfunn #livet #familie #arbeid #fritid #mobber #mobbeoffer #offer #offerrolle #utestengt #samhold #grupper #gruppe

 

Livet er en eksplosjon av matvarer … på feil sted …

Ja så var vi igang igjen – samboer Vidar (som har hatt en hjerneblødning) skal lære å lage mat. Ikke akkurat det enkleste å lære ham siden han glemmer mye fra gang til gang. Jeg har begynt på en kokebok til ham og håper at jeg der kan få til gode og enkle prosedyre beskrivelser for ham også. Planen er at han skal ha noen enkle oppskrifter å forholde seg til etterhvert og som han selv har fått lage fra grunnen av med god veiledning. Håpet om at han en dag kan lage mat til oss er fremdeles tilstede så vi må jo bare jobbe videre med dette for å kunne nå målet. Jeg har nemlig tro på at i dette finnes det STOR overføringsverdi til all annen matlaging. Likevel er det med nød og neppe det går bra og vi kjøper hverken nye tepper eller møbler med det første … grunnen får du se litt lengre ned. 

Så var det smoothie vi skulle lage i dag – DET burde jo være enkelt  – eller? 

Vidar skulle lage alt selv – jeg skulle være drillserjant og suflør. En enkel oppskrift bestående av skummet melk, litt avokado, en dæsj sitronsaft, søtning og fryste bær. Vidar valgte skogsbærblanding i dag. 

Melken kom greit i og i dag gikk det forbausende bra å ta avokadoen ut av skallet med ei skje – jeg hadde delt den og tatt ut både steinen og halvparten av en halv avokado slik at han fikk 1/4 til sin smoothie. Slike tohånds oppgaver er utfordrende for den høyre hånden har sin egen vilje og spiller ikke alltid på lag. Avokadoen kunne like gjerne ha havnet med full kraft i andre enden av rommet. Men i dag var det heldigvis lett å komme inn med skjeen og få avokadoen opp i blenderen. Deretter var det å forsøke å skvise litt sitron i – det ble bare tre dråper og så ville han ikke forsøke mer – selv om det egentlig bare var å snu sitronen og skvise fra andre siden. Akkurat slike logiske ting er vanskelig for ham å se selv så der må jeg lede ham litt. Så var vi kommet til skogsbærene – de ligger i fryseren. Han har blitt betydelig flinkere til å lete, men må ha litt hjelp til å lokalisere posen. Nå holder det om jeg gir ham et hint om fargen på posen. Å tømme bær opp i blenderen fører til litt søl og der må jeg inn og plukke blåbær og tyttebær opp fra gulvet. Vidar merker ikke at de faller ut og heller ikke hvor de ender opp om han skulle se at han søler. Det kan være greit å få de opp fra teppet før de tiner og lager flekker. Takk og lov var det bare et par bær denne gangen – det kunne like gjerne vært hele posen. Men jeg må bare ha is i magen og la ham forsøke. 

Med det var alle ingrediensen på plass i blenderen og han skulle sette på kniven og sette blenderen i gang. Det ble litt usikkerhet og han vil gjerne at jeg forteller ham alt han skal gjøre. Jeg viste ham det første gangene og så tok han en smaksprøve for å se om det var nødvendig med mer søtt. Når han da skal sette den igang igjen er han veldig utrygg – men får beskjed om å følge magefølelsen. Han tar sats og får det selvsagt til 🙂 

Glad og fornøyd må vi posere for et bilde – og det er da det hele NESTEN går galt. Det er denne oppmerksomheten da. Å holde koppen beint er ikke noe han tenker på så det er i siste sekund jeg rekker å stoppe ham fra å tømme hele skogsbær smoothien ned i gulvteppet. Ellers en helt vanlig utfordring at han ikke klarer å fokusere på det han bærer – i alle fall om han blir distrahert av noe rundt ham. Det gikk bra – seier igjen! Og teppet er helt fritt for blåbær flekker eller smoothie søl – men DET var på håret …

Den er nesten ute av bildet – nederst til venstre – men her er det nanonsekunder fra smoothie krise …


Godt smakte det i alle fall – mums. 

Senere på kvelden fant vi ut av vi ville ha litt kake. Vidar tilbyr seg faktisk å hente den og dele opp stykker til oss begge – noe jeg SELVSAGT takker ja til. Nok en gang ber jeg ham posere for et fantastisk mestringsbilde – og du ser vel kanskje hva som skjer … 

 


Heldigvis ble den også denne gangen reddet i siste sekund. 

Nok en vanlig dag med øyne og ører på stilk i en verden full av blyantstreker man kan snuble i … og mat som nesten (og ofte mer enn nesten) havner et sted det ikke skal være … 
 

 

Vil du følge oss videre så finner du også bloggen på facebook. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #rehabilitering #ergoterapi #håndtrening #trening #oppskrift #smoothie #helse #mat #mestring #skogsbær #avokado #suflør #klareselv #seier #kake #søl #utfordringer #livetvårt

En helt vanlig lørdag … toppen på lykke …

Lørdag og dagen har gått unna før vi nesten rakk å se den begynne – og for en gangs skyld har det føltes som en helt normal lørdag. 

Jeg har kaipitulert i forsøket på å gjenvinne hagen etter at den mer eller mindre har lagt brakk siden Vidar ble syk. Nå har jeg skaffet meg hjelp og i dag dukket det opp en mann med maskiner og pågangsmot – vidunderlig. Hagen har blitt helt overtatt av bringebær som vokser mellom to og tre meter til værs og skygger for all kveldssol – i tillegg er krattet et fantastisk tilholdssted for myggen. Selv er jeg hyperallergisk mot myggstikk og derfor DIGGER myggen meg. Jeg var så heldig å dra til syden sammen med ei venninne en gang og vi lå på samme rom – og i samme seng. Likevel dro hun hjem med 5 myggstikk og jeg med 98. SÅ nå er jeg veldig glad for å bli kvitt all kvisten langs gjerdet. Og så får vi så fin og god utsikt 🙂 Han er ikke ferdig ennå, så jeg skal skrive mer om det senere og legge ved før og etterbilder 🙂 

Deretter dukket ei venninne opp med en “liten” lånehund – om det kan kalles lite når det veier 40 kg. Fin er den i alle fall og for oss som er hundemennesker så kjenner vi på lysten til å skaffe oss en hund igjen. MEN … det blir ikke før Vidar kan støvsuge ALLE hundehår på egenhånd. Kos med hund i huset noen timer er det uansett. 

Deretter ble det en tur på Rema for å bunkre matlageret for neste uke. På vei hjem måtte jeg stoppe bilen et øyeblikk fordi radioen plutselig ikke fungerte – Vidar hadde trykket på “alle” knappene og så var vi gått fra dab til fm. Plutselig dukker det ei dame opp fra venstre og stuper inn i baksetet – “kjør meg til toget!!” peser hun og peker febrilsk mot stasjonen. Vi ble ganske paff, men togstasjonen var bare 200 meter borte i gaten så vi kjørte henne. Deretter stupte hun ut og løp mot stasjonen. Igjen satt vi begge og lurte på hva som hadde hendt – hvor kom hun fra og hva var greia med å måtte bli kjørt 200 meter??? Vi får bare håpe at vi gjorde en god gjerning og ikke at vi var medhjelper til et ran … haha …

I kveld har det blitt pølser til middag og så har vi gått tur langs hovedveien her. Vidar har hatt lyst til å gå der i lang tid, men jeg har holdt igjen – det er så mye trafikk og så smalt at vi ikke kan gå to i bredden når to biler passerer hverandre. Bratt er det også utfor kantene. MEN han ville så da tok vi en tur i dag. Tror han syntes det var gøy å gå på gamle veier igjen – for han har ikke gått denne ruta siden han ble syk. Selv har han ønsket å gå opp bakken litt lengre borte, men jeg har forsøkt å forklare ham at den er for langt unna – noe han hardnakket har benektet. Selvsagt skulle han opp brattbakken.Turen ble fin og det var lite trafikk – men vi kom aldri frem til brattbakken. Vidar kunne fortelle at han faktisk ikke husket hvordan veien gikk og at han forsto at han trodde bakken var nærmere huset enn den faktisk var. Vi finner stadig ut hvor mye som har gått på tverke i den hjernen hans. Man skulle tro at han visste avstanden -. siden vi kan både se veien og bakken fra huset vårt. 

Det ble litt over en km i dag – og så håper vi at det blir hundre meter mer i morgen 🙂 

Med ønske om en flott søndag til dere alle. 

 

Bloggen finnes også på facebook. 

 

#LHL #LFS #hjerneslag #hjerneblødning #goggen #utpåtur #rema #pårørende #vårihagen #risensnauzer #sammen #livet #helse #reabilitering #blogg #familie #heltvanliglørdag

Jeg trengte noen å snakke med …

Den var en oktoberkveld i 2015 – 5 måneder etter at Vidar hadde fått hjerneblødningen. Han var under utredning for en hormonell diagnose og måtte tas av alle blodtrykksmedisiner sakte, men sikkert, over flere uker/måneder for å kunne få en diagnose – og forhåpentligvis riktig behandling. Resultatet var selvsagt at blodtrykket ble skyhøyt. Faren for nye blødninger var stor og vi levde i et vakum av frykt, håp og et konstant mantra på innsiden “vær så snill la dette gå bra”. Denne kvelden skulle jeg komme til å møte “aleneheten” og sorgen så sterkt at jeg måtte lete etter noen utenfor meg selv for å holde meg oppe. Bildet jeg tok av meg selv den natten viser med all tydelighet hvor langt nede jeg var – og det får meg til å gråte hver gang jeg ser på det. 


Her tilbragte vi de fleste helger hele oktober og november 2015 – et rom i mottakelsen med flotte taburetter til Pårørende. Sitt på den i 7 timer du!
 

Vidar hadde siden slutten av juli vært innlagt ved Ottestad Rehablitering ved Stange – og når blodtrykket ble alt for ille ble han stadig sendt akutt ned til Hamar sykehus. Sånn var det denne kvelden også. Jeg husker ikke hvor høyt blodtrykket var, men det måtte være minimum 200/120 for en sykehus innleggelse. Jeg hadde tilbragt hele dagen sammen med ham i mottakelsen hvor de forsøkte å roe blodtrykket med medisiner som ikke ville forkludre videre utredning av sykdomsbildet – en vanskelig oppgave siden han i hovedsak bare responderte på steroider. Jeg satt på krakken i et hjørne og gnudde med tærne i gulvbelegget, mens Vidar dormet i senga ved siden av. Klokka tikket på veggen og måleapparater pep om hverandre – time etter time etter time. Vidar fikk et par tørre brødskiver underveis, jeg spiste lommerusk og luftboller siden jeg har cøliaki og sykehuses kiosk var stengt. Først ved 23 tiden fikk han en seng på en avdeling – 4 mannsrom – og jeg måtte dra. Vi hadde blitt transportert ned til sykehuset med ambulanse så jeg ante ikke hvor jeg var i byen i det jeg ble loset ut gjennom en bakgang ved legevakten.


Jeg ante ikke en gang om jeg gikk riktig vei …

Bakdøren klappet igjen bak meg – og så sto jeg der i en trykkende stillhet – i en by jeg aldri noen sinne hadde vært – og skulle finne veien tilbake til Stange. Inne på sykehuset lå Vidar og jeg visste ikke om de ville klare å stabilisere ham. Det er ikke langt fra Hamar til Stange, men når du ikke er kjent er det meste langt. Jeg begynte å vandre gatelangs i tørt og kaldt høstvær. Alle gater var helt stille og mørke, og jeg møtte ingen. Det eneste jeg hørte var mine egne skritt i det jeg gikk nedover den folketomme gaten – og lyden fra en og annen fest i det fjerne – mennesker som hadde gode stunder, latter og skrål. Jeg hadde bare lyst til å sette meg ned og ule som en ulv – eller krype sammen som en bylt i en bakgård og gråte meg i søvn. Selv i dag – halvannet år etter denne natten – kjenner jeg at tårene spretter i øyekroken med tanke på hvordan jeg hadde det akkurat da. Fullstendig alene – i hele verden! Så inderlig sliten, sulten, trøtt – og så uendelig redd for at jeg skulle miste Vidar. Jeg hadde ikke spist på minst 12 timer og alt var stengt. Jeg knipset noen bilder underveis og når jeg ser på bildene i dag så ser jeg ei som er 30 år eldre og hvor øynene bare lyser av sorg og fortvilelse. Dette var et absolutt lavpunkt for meg på denne reisen gjennom Vidars hjerneslag. Jeg hadde et så desperat behov for å bli trøstet, tatt vare på – matet med skje, strøket over håret og bare bli holdt rundt. Men jeg var helt og holdent alene, det var natt – og jeg visste ikke en gang hvor jeg kunne få meg noe mat eller finne en taxi tilbake til Stange hvor bobilen stod – faktisk så viste jeg ikke om jeg i det hele tatt hadde penger på visakortet til å betale en drosje. 


Fremdeles helt alene …


Jeg forsøkte å smile tappert til kameraet der jeg gikk ….

Så jeg postet et veldig vågalt innlegg (syntes jeg selv da) på en gruppe for pårørende på facebook – og sa det som det var – at NÅ føler jeg meg helt alene. Gruppen hadde jeg blitt medlem i etter at Vidar fikk hjerneblødningen. Dette er en gruppe for pårørende for slagrammede – et sted å søke trøst, informasjon og fellesskap. Denne kvelden behøvde jeg helt desperat at noen så meg – for akkurat da var jeg ikke noe annet en sorg og smerte – og jeg holdt det nesten ikke ut. Responsen var umiddelbar fra de andre i gruppen. Og jeg husker ennå alle hjertene som kom opp i feeden, at jeg fikk virtuelle klemmer og meldinger som sa; “hadde jeg vært i nærheten så skulle du fått mat hos meg og blitt tatt litt vare på”. Jeg var fremdeles alene – men på ingen måte ensom.

Jeg har vært veldig aktiv i denne gruppen etterpå også, men jeg har aldri sagt hvor viktig den gruppen var for meg denne kvelden. For der og da hadde jeg absolutt ingen. Takk alle sammen som var der for meg den natten – og i alle dager, netter, uker og måneder som har gått siden. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle  ha klart meg gjennom dette uten denne gruppen. For sannheten er at INGEN andre enn andre pårørende til slagrammede kan noen gang forstå hvor altoppslukende, ensomt og vondt det er å være vitne til sin kjærestes hjerneslag – og så leve med frykten for nye slag eller utfordrende skader i måneder og år etterpå. 


Bildet jeg aldri viste til noen – fordi det var det ekte bildet fra denne natten – ei veldig sliten, redd og ensom jente/dame – jeg husker jeg forsøkte å smile, men fikk det ikke til. 

Å ha noen å snakke med kan bety alt. Denne gruppen slipper ikke slagrammede inn – nettopp fordi vi som er pårørende skal kunne få lufte de ting som er vanskelige for oss – uten at den det gjelder behøver å få vite det som sies. Det er jo ikke sånn at ting er så hemmelige, men det er godt å kunne lufte tanker og følelser akkurat når de er der uten å måtte forsvare seg selv eller være redd for å såre noen. Og det gjør godt å høre at andre har hatt det på samme måten. Noen ganger er det både ren terapi og livreddende å ha disse menneskene i livet sitt. 

Jeg har i ettertid fått lov å møte noen av disse menneskene i virkeligheten og det har vært minst like hyggelig. Vi føler jo at vi kjenner hverandre etter at vi har øst ut alt vi tenker på og opplever i flere år. På godt og vondt kjenner vi hverandre, gråter med hverandre og står på sidelinjene og heier når noen forteller om fremskritt og mestring. Jeg har brukt mye tid med å tenke på andres utfordringer – og det har vært godt. For det er godt å vite at man ikke er alene i noe som kan være så altomfattende ensomt. 

Takk alle sammen for at dere er så flotte mennesker som dere er – jeg kaller dere ikke superhelter for å smiske – for meg ER dere propp fulle av superkrefter alle sammen. Dere står i det vanskelige gjennom tykt og tynt – og har i tillegg tid og omsorg for andre i samme situasjon – trøster og deler viktig informasjon med hverandre. 

Jeg er så glad for at jeg hadde denne gruppen denne natten – dere bar meg fra Hamar og frem til bobilen på Stange denne natten, i fellesskap. Jeg føler meg velsignet som har dere – alle sammen <3 Tusen takk <3

 

Er du pårørende til en som har hatt hjerneslag og behøver noen å snakke med så finner du gruppen her.

Jeg håper jeg en dag kan være der for noen slik dere har vært der for meg <3

 

 

Bloggen min finner du også på facebook. 

 

 

#LHL #LFS #NFS #pårørende #samhold #hjerneslag #hjerneblødning #trøst #omsorg #ensom #ensomhet #alene #snakke #fellesskap #bidra #forståelse #natt #sykehus #blodtrykk #hamar #stange

Hvordan går det … egentlig??

Ja det lurer jeg også på …

Jeg har sagt det før at jeg snart har glemt hvem vi var før alt skjedde – før Vidar fikk hjerneblødning i en alder av 51 år – 6 mnd etter at vi ble kjærester. I dag er livet vårt i ferd med å stable seg på beina etter 2 år i noe som ikke kan kalles annet enn en krise. Jeg priser meg lykkelig for staheten vi begge har – og for galgenhumoren som har vært med på reisen hele tiden. At vi kan le av det hele har reddet oss mang en gang – garantert. 

Så … da jeg våknet i dag morges og tittet på meg selv i speilet får jeg en aha opplevelse. HVORDAN går det egentlig her i heimen?? Joda får jeg si, det humper og går. Vi kommer aldri til enden av oppgavene og vi har alltid et element av langvarig kaos i ett eller flere rom. Da jeg tittet meg selv i speilet i dag tidlig så går det opp for meg at det ikke bare er kaos på innsiden av hodet – men på utsiden også. 

Mens jeg dusjer setter jeg Vidar i sving med en liten bistandsoppgave – han skal koke egg til meg. Dette er noe han har mestret en god stund, men som jeg skulle komme til å oppdage, så var noe av lærdommen gått i glemmeboka. Stolt kommer han inn og forteller at vannet nå koker og at eggene har fått hull i enden og kan begynne å koke. Klokka er stilt inn og vi kan bare vente de 8 minuttene på at frokosten min er klar. Luksus 🙂 Det begynner å hjelpe nå når han kan gjøre ting for meg av og til – og ikke bare omvendt. 

8 minutter senere har håret mitt gått fra vannrett til loddrett igjen og jeg tusler ut på kjøkkenet for å hente eggene som nå er ferdige. Synet som møtte meg forklarte med all tydelighet at noe hadde gått galt. Til frokost fikk jeg to halve egg som hadde blitt hullet ut i feil ende – resten av eggene fløt rundt i kokevannet. Midt i det hele kommer drosjen som skal hente Vidar til trening, vi kysser, vi klemmer og vi sier hade bra. Deretter begynner jeg å varme litt mandelmelk og skal lage meg litt enkel og lavkarbo kakao til de to halve eggene mine. 5 minutter senere ser jeg Vidar sitte i drosjen, fremdeles utenfor huset. Hva i alle dager skjer? Hvorfor har de ikke dratt? Jeg stikker hodet nysgjerrig ut døra og glor – og hører mandelmelkkakaoen koke over på kjøkkenet. Like etter kommer Vidar inn igjen fordi drosjesjåføren hadde sette feil på klokka og oppdaget at han ikke hadde tid til å ta denne turen til Kongsvinger likevel. Ny drosje var bestilt og Vidar sitter så ved vinduet, fullt påkledd og med veska rundt halsen. Jeg venter sammen med ham og i mellomtiden tørker kakaoen godt inn i komfyrtoppen og de halve eggene blir kalde. 

Om litt kommer det en ny drosje og vi går gjennom farvel ritualet på nytt. Selv dumper jeg ned i sofaen, galfler i meg den halvparten som er igjen av egg og kakao og slenger beina på stuebordet med et sukk. Joda her går det vel egentlig helt greit …! 


Det er godt vi er flinke til å le av oss selv – ellers hadde det blitt mye klunder 🙂 

 

Bloggen finner du og kan følge på facebook – her
 

#LHL #LFS #NFS #hjernslag #hjerneblødning #pårørende #galgenhumor #koktegg #hårsåte #redhead #kaos #samliv #hverdag #hverdagenhjemme #livet #oss #sammen #kjærester #blogg #familie #psykologi #rehabilitering #hukommelse #trening #mestring #sånngårnodagan

Hverdagssalat og lange skygger …

Der kom hverdagen og innhentet oss med et brak. Vidar har vært i full gang med både ergoterapi og fysioterapi i dag og det førte til at han sovnet godt og grundig i stolen sin før klokka var 13 i dag. Det tar på kreftene å være på toppidrettsnivå. Det er det de kaller det ekspertene – å trene slik man gjør etter et hjerneslag er helt på høyde med toppidrett. 


Langbeinte og lekre har vi blitt i løpet av påska 🙂

Jeg var oppe sammen med ham allerede klokka 7 siden han i dag ikke klarte å slå av vekkerklokka. De kognitive utfordringene hans har merkelige uttrykksformer og han fortsatte å dundre på knappen til cpapp maskinen til tross for at jeg – med etterhvert skingrende stemme – forsøkte å fortelle ham at vekkerklokken står 10 cm lenger til høyre. Klokka peip, han dundret og dro i slanger og begynte å bli ganske forstyrret – jeg skreik. Riktig god morgen sier jeg bare. 

Siden Vidar nå snart skal til Sunnaas igjen så er det “milliarder” med ting som må ordnes. Jeg skal skaffe meg hjelp til å få kjørt ham utover et par av ukene slik at jeg kan få litt svært etterlengtet hvile. Siden han bare skal være der tre dager noen av ukene så blir det lite hvile på meg om jeg skal kjøre frem og tilbake to av de tre dagene. Det ser ut som om det ordner seg. I tillegg skal alt organiseres og koordineres med både logoped, ergoterapeut og fysioterapeut slik at han får de timene han kan der de dagene han er hjemme i mai. Og for å gjøre det helt komplett så har vi ennå ikke fått vite om han kan komme kvelden før eller samme dag de ukene han skal være der ute – så nå sitter alle andre instanser på vent og kan ikke planlegge så mye ennå. I tillegg skal både han og jeg presse inn en legetime hver før 1. mai. Det er mange tannhjul som skal fungere sammen her. Med andre ord så har hele formiddagen min gått med til telefoner, smser, mailer og enda noen telefoner. I tillegg er det jo opp til meg å organisere de oppgavene som ergoterapeuten skal holde på med sammen med Vidar – og der må jeg vri de små grå for å stadig finne på nye oppgaver som han kan ha nytte av. 

Dagens ergo oppgave ble å lage en salat til middag. Der er det mange komponenter å holde orden på. Både å finne frem utstyr, skjære, raspe, åpne pakker med bønner og feta og så rydde pent opp igjen. Det gikk kjempefint og jeg fikk 30 minutter for meg selv med nettbrettet i sengen mens de jobbet på kjøkkenet. Døra var ikke før slått i bak ergoterapeuten før jeg hørte Vidar i trappen – på vei opp for å hente meg. Det er jo fantastisk at han har så lyst til å være sammen med meg. Likevel gleder jeg meg litt til å få noen dager helt uforstyrret. Jeg må innrømme at jeg måtte le litt når jeg tittet ned i salaten – som var himmelsk god – og fant enden på guleroten på toppen. Til salaten ble det stekt lårfilet av kylling – og bernaise. MUMS!! Heretter er Vidar salatmester 🙂

Mot kvelden gjorde vi et forsøk på en gåtur, men måtte gi oss etter 400 meter. Det sier jeg ikke noe på siden han har trenet mye før i dag. En liten tur ble det uansett og det er vi kjempefornøyd med. Deretter dro vi hjem og ødela slankekuren med mammas delfiakake – som viser seg å fint kunne spises rett fra frysere – med fingrene – i store mengder. Det eneste som ligner på slankt her nå for tiden – er skyggene våre.

Ha en flott torsdag alle sammen 🙂

 

Har du lyst har du lov – til å følge oss på facebook:) 

 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #youtube #blogg #vlogg #hjernen #psykologi #helse #hjernehelse #afasi #apraksi #lammelser #trening #rehabilitering #pårørende #nevergiveup #mestring #motivasjon #inspirasjon #familie #sammen #kjærester #samliv 

 

Vi slapp med skrekken …

Den aller første tanken min var “nå dør han”. Jeg gikk umiddelbart inn i panikkmodus og det skulle ta en halvtime før jeg sluttet å skjelve. Bildet vi tok senere på dagen viser lite av dramatikken som oppsto bare et par timer tidligere. 

Vi sitter og spiser middag – sommerkoteletter og kokt blomkål – og plutselig begynner Vidar å hoste. Det gjør han ofte når han spiser siden halsen hans har fått juling på innsiden og han har både arr og antagelig også nerver som er ekstra følsomme i halsen. Da Vidar fikk hjerneblødning ble han lagt i kunstig koma og intubert. Den første uken lå han med respiratorslangen gjennom munnen og når han skulle inn i oppvåkningsfasen så ble det utført en trakeostomi – lagt en slange gjennom et hull i halsen. Både den første intuberingen og trakeostomien ble traumatiske og legen fortalte at det hadde store problemer med å få det til – større enn forventet faktisk. Resultatet er at han i dag har en god del ubehag i halsen.

Så sånn umiddelbart tenker jeg ikke over det når han begynner å hoste litt – eller setter ting lett fast i halsen. I dag var det annerledes. Han hoster et par ganger og så hører jeg at han ikke klarer å trekke luft inn for å få hostet. Panikken slår ut umiddelbart og jeg hadde tusen tanker i hodet på samme tid. Hvordan skulle jeg få tak i hjelp? Skulle jeg utløse alarmen? Den tar jo evigheter å få svar på – tror jeg?? Jeg kan jo ikke ringe samtidig som jeg driver med heimlich manøveren. Før jeg var klar over hva jeg gjorde sto jeg bak ham og slo av full kraft med knyttneven i ryggen hans – bang – bang – bang!!! … og så kom biten opp. 

Hendene mine skalv sånn at kniven og gaffelen klirret der jeg forsøkte å spise resten av maten min. Pulsen slo i ørene – og jeg forstår hvor nært opp under huden panikken min faktisk ligger. Frykten for at det skal hende noe med Vidar er ikke bare noe jeg bærer med meg – den ligger der inne som ei spent musefelle – smock – klar til å slå til med full kraft. Et ubehagelig møte med min egen ryggmargsrefleks – på godt og vondt. Og et ubehagelig møte med noen veldig mørke tanker som dessverre følger meg hele tiden. Vi har fått lære hvor ekstremt raskt det snur og hvor sårbart livet er – det hele kan være over i løpet av et tiendedels sekund. Jeg må innrømme at jeg er fryktelig, fryktelig redd for å miste ham og at det vi har vært gjennom har impregnert meg med en frykt som faktisk er ubeskrivelig …

Heldigvis gikk dette helt fint og vi slapp med skrekken. Vi feiret den vidunderlige kvelden med å gå en hele 45 minutters tur langs Tangen. Nydelig vær, nydelig natur og både Hestehov og fuglesangen var en fryd på veien. Vidar går som en helt, men ble sliten. Vi satt i 5 minutter på en benk på halvveien, men likevel subber foten tydelig på veien tilbake. Formen er likevel mye bedre enn den var i fjor sommer da han helt sluttet å snakke når han hadde gått en halv km – da var blikket stivt rettet mot målet og svetten sto i panna. Nå subber han, men praten går fremdeles. Disse turene våre gir virkelig resultater. 

Her kan du se Vidar slik han var 20. Juli 2015. Dette var den dagen han kom til Ottestad Rehabilitering. Der ble han kjørt inn i høy rullestol med nakkestøtte – og 3 timer senere er stolen borte og Vidar går. Et STORT øyeblikk etter at vi har måttet vente i 5 uker på sykehjemmets demens avdeling. 

Her kan du se en snutt fra dagens gåtur – dette er noe helt annet 🙂

 

For deg som er ny leser så kan du følge bloggen på facebook her. 

STOLT er et for lite ord. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #respirator #trakeostomi #intubering #frykt #redd #skrekk #gåtur #helse #psykologi #sykepleie #ottestad #rehabilitering #trening #mestring #stolt