Påskekoma, thai-massasje og flytetank …

Det har vært en lang vei å gå, men nå ser det endelig ut som om min kjære samboer forstår at jeg begynner å bli desperat sliten. Etter at han fikk hjerneblødningen har det vært vanskelig for ham å sette seg inn i andres behov og i tillegg har det vært vanskelig for ham å huske hva som blir sagt. Jeg har i lang tid forsøkt å nå gjennom for å få ham til å forstå at jeg behøver hvile, uten helt å få til en konsekvent endring – han har nemlig vært ekspert på å vekke meg umiddelbart i det jeg sovner. I mitt stille sinn har jeg drømt om late dager ved havet, 9 timers sammenhengende søvn, stillhet, spa og ferdig servert mat – en dag må det vel bli rom for meg??

Han er på ingen måte vanskelig med vilje. Han forstår det bare ikke helt. Jeg har jo hatt den nye ladestasjonen min på verandaen – som jeg dedikerte et innlegg til for en tid siden. Den kan du lese om her.   Men med det været vi har hatt i påsken så har det ikke vært aktuelt å bruke uteplassen – det har snødd sidelengs det meste av påsken og det var lite fristende å være ute. 

Men takket være det dårlige været så har påsken vært i hvilens tegn. Jeg har loffet rundt i pysh og tøfler det meste av tiden og lagt som en skinnfell og snorket på sofaen så godt som hver eneste dag. Vidar har latt meg både sove og hvile – og vært en drøm av en samboer. Endelig! Her har det ikke blitt pyntet med annet enn noen billige påskeliljer og vi har spist middag kl 20 om kvelden, drukket vin og spist sushi. Vi har nok snudd døgnet litt på hodet så her har morgenen begynt i halv tolv tiden om formiddagen. Jeg er som regel oppe lenge før Vidar og har hatt stor glede av noen timer alene på sofaen med pc og litt skriving, og så har jeg tatt søvnen igjen med en 3 timers dupp på sofaen senere på dagen. 


 

Dette har rett og slett blitt akkurat en slik påske en utslitt pårørende hadde bruk for – siden det bare er hvile jeg ønsker meg for tiden. I tillegg bikket jeg over i 50 årene på skjærtorsdag og var så heldig å bli overdrysset med massasjer, spa opphold – og nå skal jeg endelig få forsøke flytetank. DET gleder jeg meg enormt til – det er en tank hvor man flyter i salt, kroppstemperert vann. Gleder meg noe helt sykt til å forsøke det siden jeg allerede har et lidenskapelig forhold til å flyte i havet og opplever at det gir en stor avspennende effekt 🙂 Denne opplevelsen har jeg siklet på lenge. Jeg lover å fortelle mer når jeg har forsøkt det. Vi er så heldige at Vidar har fått en plass på Sunnaas igjen i mai og derfor skal han være borte store deler av måneden. Noe sier meg at jeg skal fylle tiden han er borte med selvpleie i stor stil – DET skal bli fantastisk 🙂 


Gleder meg som en unge til både flytetanken og thai massasje.

Det er ingen hemmelighet at kroppen har sagt stopp det siste halvåret og at jeg nå er ganske rock bottom – jeg håper at mai måned skal gi meg noen pusterom og at jeg kan gjenvinne noe av mitt gode, gamle, energiske selv. Påsken har i alle fall gitt meg et godt grunnlag til å finne mer energi til litt selvpleie – takket være veldig gode og omtenksomme gaver fra mine kjære:) Jeg gleder meg vilt. 

Selvsagt finnes også bloggen på facebook og du er velkommen til å følge den om du vil. Den finner du her. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #påske #hvile #avspenning #ro #massasje #thaimassasje #flyttank #psykologi #helse #mindfullness #energi #blogg #familie #samliv #kjærester #tidformeg #egentid 

Frykten som blindpassasjer …

Det er ikke lett å skulle lære alt på nytt som voksen. Etter at Vidar fikk hjerneblødning i en alder av 51 år så handler livet i hovedsak om trening og om å lære ting på nytt – og for hvert eneste nye skritt har frykten gått ved vår side – det aller meste har vært ukomfortabelt å håndtere i begynnelsen.

 

Den første tiden var det fokus på å lære å spise selv, stå, gå, bruke armen og å kle på seg og vaske seg selv. Det tok i hovedsak det meste av det første året. I dag er alle disse tingene noe han styrer med forholdsvis letthet. Ja det blir litt ekstra søl både på klær, på badet og rundt matbordet – og det er noen par med sokker som har gått i søpla fordi de er for trange og vanskelige å dra på. Det hender også at han må ha litt hjelp med finpussen etter barberingen, men tiden med fjorten kuttsår hver morgen er over.

Å klare selv er EN ting, men å klare selv med den svake høyre hånden er noe helt annet. Vidar har vært en ekspert i å kompensere og bruker nå venstre hånden til det meste. Den første tiden truet jeg med å sette polvott på den friske hånden for å få ham til å bruke den svake – for ellers ville han jo ikke få styrken tilbake. Likevel forstår jeg at det er en STOR terskel å ta barberhøvelen i høyre hånd og sette den mot ansiktet. Faren for at han da kutter seg er rimelig stor. Det samme er det med den varme kaffekoppen eller kniven han skal kutte grønnsaker med. 

Det er nok ikke mer enn et par måneder siden jeg måtte til med frivillig tvang for å få ham til å forsøke seg på å kutte grønnsaker for første gang. DET var skikkelig skummelt. Kniven var vanskelig å holde rett og han var livredd for å kutte fingrene av. Jeg forsto raskt at å be ham dele en hel sellerirot kanskje ikke var noen god idé – men jeg nektet å gi opp. Da fikk vi heller starte med noe som var enklere – jeg kuttet i staver – han kuttet i biter. 

Det er så lett å tenke at jeg skal gjøre det selv – det går så mye raskere da! Ikke ligger halvparten utover gulvet heller. Men jeg har faktisk ikke lyst til å gjøre ALT for ham resten av livet – ja tenk SÅ egoistisk er jeg. Jeg har bare to valg – å være sammen med ham – eller ikke. Velger jeg det siste er jo det meste løst – med unntak av hjertesorgen og det moralske spørsmålet som følger i kjølevannet av å gå fra en som er så hjelpeløs. Velger jeg det første så har jeg igjen TO valg. Enten gjør jeg alt for ham og lar han være så frisk eller dårlig som helsenorge kan gjøre ham gjennom sin bistand  – eller så er det alle kluter til og forsøke å gjøre ham så frisk som mulig selv også. Alle valg koster – jeg vinner lite – annet enn mannen i mitt liv – noe som er mer enn nok for meg. 

Med det inviterte jeg frykten inn i livet mitt. Frykten for å feile, frykten for å jobbe som et dyr i måneder og år uten gevinst – frykten for å miste ham om noen måneder eller år i et nytt slag til tross for at han har blitt bedre, eller enda verre, frykten for å få ham på bena igjen og så måtte starte helt på nytt om det kommer en ny hjerneblødning. Har jeg overskudd og energi til dette? Tørr jeg ta sjansen? Jeg vet ikke hvor langt energien min rekker – men jeg har tatt sjansen. Jeg har også bestemt meg for at frykten i seg selv – ikke eier sannheten om hvordan utløpet blir. Den kan få sitte der innerst i sjelen og fortelle både meg og Vidar hva den vil. Faktisk så tror jeg det er slik at i det frykten gir seg til kjenne – så er det en pekepinne på at HER er det potensiale for endring og trening. Så takk Frykten for at den viser oss veien gjennom omvendt psykologi. 

Det innebærer min fulle tilstedeværelse i de fleste små ting og å la ham få prøve selv. I går sto det ovnsbakte grønnsaker på menyen og Vidar måtte kutte grønnsaker på lik linje med meg. Vil du ha mat – må du jobbe – sorry, men sånn er det her. Jeg er på ingen måte noen slavedriver, han gjør så mye som han orker. Men jeg vil ikke ha noe av at han sitter foran tven mens jeg er husslave og servicepersonell. DA er jeg heller rehabilierings assistent. 

Kniven er skarp, høyrehånden både svak og ustabil – og han kjenner ikke at kniven ligger i hånden pga svært nedsatt sensibilitet. Da er det lov å være litt redd. Ikke fritt for at jeg er litt redd jeg heller. Men så tenker jeg som så da. Hva om dette var mitt barn? Ville jeg ikke latt barnet forsøke dette selv? Selvsagt ville jeg det! Så hvorfor skal ikke Vidar forsøke?? Det er helt lov å være redd – men vi skal ikke la frykten hindre oss i å prøve. 

Vi fortsetter å kjøre på – og det tar faktisk ikke så veldig mye mer tid. Det det koster for meg er tilstedeværelsen og følelsen av å utsette noe jeg kunne gjort raskere selv – men dette tar faktisk bare 5 minutter. Vidar skrellet gulerøttene mens jeg skar de andre grønnsakene og så lot jeg ham skjære gulrot helt til slutt – en hyggelig stund sammen på kjøkkenet tross alt. Du kan selv ta en titt på videoen og se hvordan det gikk med grønnsakene OG fingrene til Vidar i går. Videoen finner du ved å klikke her. 

Vi ønsker dere alle en riktig god siste påskedag 🙂

 

Bloggen finner du også på facebook. 

 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #apraksi #sensibilitetstap #rehabilitering #øve #trene #mestre #frykt #hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #duogjeg #blogg #helse #sykepleie #trening #hjerne #hjernehelse #kognisjon #samliv #psykologi #seier #grønnsaker #skarpkniv #omvendtpsykologi

Vi har et budskap …gi aldri opp … det nytter!

Da har vi tatt bloggen til et nytt nivå – vi har bestemt oss for å presentere vårt eget livs mirakel i full offentlighet. 

Et av målene med bloggen har hele tiden vært å dele av våre erfaringer – både som pårørende og som slagrammet. Mitt viktigste verktøy på denne reisen har vært mobiltelefonen. ALT har blitt dokumentert både i bilder og video. Da det hele startet var det mest fordi jeg ville at Vidar skulle kunne få se sin egen reise etter hjerneslaget – for han husket ikke fra dag til dag – eller fra minutt til minutt den første tiden. De første bildene jeg tok var nok mest for min egen del – for jeg var redd han skulle dø fra meg. Men det aller første bildet jeg tok på Vidars oppfordring var faktisk like etter at han ble tatt ut av respirator – og i mangel av et speil så ble det tatt et bilde. Han ville se hvordan han så ut – jeg vet faktisk ikke om han en gang kjente sitt eget utseende. Men han studerte bildet vel og lenge og virket fornøyd med det han så.

Etter en tid forsto vi også at Vidar ikke hadde noen minner om hvordan han var og fungerte før slaget og at han faktisk ikke hadde noen referansepunkt i forhold til sin egen fremgang. Han følte at han sto på stedet hvil – mens vi rundt ham så en enorm fremgang. Det var da den store videosamlingen begynte å bygge seg opp. Jeg filmet ham i alle tenkelige situasjoner og plukket frem gamle filmer så snart han selv følte at ting gikk litt trått. “Se her Vidar, dette er bare en måned siden, se for en fremgang du har hatt!” Og det fungerte. Heldigvis har Vidar lite motstand både i forhold til å bli filmet og i forhold til å publisere det offentlig – ellers hadde det aldri blitt noen blogg. Og kanskje heller ikke like god motivasjon uten denne videodagboken. Jeg skriver ikke dette bare for å publisere egne videoer, men også for å fortelle andre om hvilket godt verktøy dette kan være i forhold til å spare på minner og vise fremgang. Noen ganger er livet så tøft at det er vanskelig å sette ord på ting. Bilder har da vært min kilde til å huske hva som skjedde og så kan vi jobbe med materialet senere. Jeg vet det er tøft å ta bilder av mennesker i en sårbar fase – men spør om det er greit og pass på personvernet dersom de ønsker å holde dette privat. 

Nå har vi altså valgt å opprette egen kanal på youtube – og målet med kanalen er å vise både fremgangen og hvordan Vidar jobber i hverdagen for å mestre livet igjen. Det er små, små skritt om gangen – og ting går ikke like raskt fremover lenger som det gjorde den første tiden. Nå handler det mer om langvarig og målrettet arbeid. Jeg finner lite om dette på nettet så derfor tenker jeg at markedet er der – det sitter antagelig flere hundre tusen mennesker som er pårørende til et eller flere mennesker med ervervet hjerneskade etter slag eller ulykke. Erfaringsmessig så opplever vi å ha stort utbytte av å møte andre og høre deres historier – men ikke alle kommer seg ut eller bor i et område hvor de kan møte andre likesinnede. Derfor ønsker vi nå å dele mer enn vi allerede gjør. Selv tror jeg at mange vil kunne ha nytte av både å lese og se hva vi driver med. Det er i alle fall det vi får høre i alle de fantastiske tilbakemeldingene på bloggen. Vi er kanskje ikke så flinke til å lage gode videoer ennå, men vi deler det vi har og så får det bli som det blir. Vi blir nok flinkere til dette også etterhvert. 

Det er skummelt å gå så offentlig ut og jeg er sikker på at mange kan ha motforestillinger ang dette. Men vi føler at å informere og dele dette er viktigere enn noe annet – det er dette vi brenner for, begge to. Ingen ting blir publisert uten full støtte og enighet fra Vidar og dette prosjektet er noe vi jobber med i fellesskap. Vidar viser aldri noe han ikke vil vise. 

I går la jeg ut en innlegg med en filmsnutt av Vidar som, gjennom treningsplanen sin, vasker et vindu.

I dag har jeg lagt ut en eldre video som viser hvor lite håndkontroll Vidar hadde ca 2 mnd etter slaget. Den kan du se her.

For den som er ekstra oppmerksom vil dere også kunne høre at språket er en god del mer utfordrende enn i dag selv om han tilsynelatende snakker godt. Det var enklere med smalltalk enn når det skulle gis viktig informasjon eller svare på spørsmål. På den tiden dette ble filmet var språket faktisk et stort hinder. 

Målet vårt er nå å legge ved en video i de fleste blogginnleggene – og det er en stor motivasjonsfaktor for Vidar 🙂

Fremgangen har vært enorm og er både vårt eget mirakel og et resultat av beinhardt arbeid. Vi håper at andre kan la seg motivere og inspirere av de små snuttene våre. De er vårt vitnesbyrd om at det ER mulig. Det er lov å være sliten, det er lov å være trist – men vi gir aldri opp.

 

Bloggen har egen facebook side – den finner du her – følg oss gjerne 🙂 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #youtube #blogg #vlogg #hjernen #psykologi #helse #hjernehelse #afasi #apraksi #lammelser #trening #rehabilitering #pårørende #nevergiveup #mestring #motivasjon #inspirasjon #familie #sammen #kjærester #samliv 

Youtube here we come … og vindusvask …

Da har vi løst utfordringen med video på bloggen. Jeg må innrømme at jeg føler meg både gammel og litt dum når jeg ikke får til teknikken. Men med litt tankearbeid og googling så slo det meg at jeg kanskje kunne løse det med en youtube kanal. 

SÅ – altså – NÅ er vi faktisk på youtube med egen kanal – dritskummelt! Og hva skal vi med den? Jo det har jo slått meg at det er mange som sitter rundt om og lurer på hvordan og hva de skal gjøre i hverdagen for å trene og selv være delaktig i rehabiliteringen etter et hjerneslag. Planen vår er å legge ut små videosnutter av det vi driver med i hverdagen i håp om å vise andre at det ikke behøver å være hverken vitenskaplig eller vanskelig å finne på oppgaver som styrker muskler, motorikk og kognisjon. Her er det bare å hoppe i det om man har lyst til å forsøke noe. 

Vi er hverken fysioterapeuter eller ergoterapeuter – men jeg er ganske så sikker på at det vi gjør fungerer. Det handler om å få lov til å forsøke det meste og jobbe med hele kroppen og hele hodet. Vi er alltid åpne for nye innspill og forsøker hele tiden å utvide repertoaret vårt. Vi håper at det kan være til inspirasjon for andre – både slagrammede og pårørende. 

Vi har garantert mye å lære ennå når det kommer til filming – men vi starter med det vi har og det vi kan. Foreløpig filmer jeg med min iphone og håper det blir godt nok 🙂 

Her er vi ute på ukjent farevann – så vi trenger vel alle de lykkeønskninger vi kan få 🙂

Siden det ikke er noen form for trening i påsken har Vidar fått med seg et treningsprogram fra fysioterapeuten. Gårsdagens oppgave var å pusse et vindu. Det gav mange utfordringer. Hvilket vaskemiddel, hvor finne det, bøtte eller skål, varmt eller kaldt vann, hvilken klut og hvor finner jeg klut?? Her måtte det tenkes mye. Med unntak av flasken med eddik så fant han alt selv – og eddiken hadde jeg satt på feil sted så det var i grunn min feil. Jeg må minne ham på at han må bruke den svake armen, men jeg synes det absolutt gikk bra til å være første gang. Vinduet ble skinnende rent 🙂 

Her kommer altså vårt aller første forsøk på en youtube video!

God påske fra Vidar og Ann Solfrid 🙂 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #blogg #pårørende #trening #helse #psykologi #rehabilitering #bevegelse #aktivitet #hjernen 

Et skritt inn i nye utfordringer …

Med våren kommer nye muligheter og vi har tatt gåtreningen til Vidar ut i naturen. Etter at han fikk hjerneblødning for snart to år siden har han ikke vært i skogen.

Men nå var tiden inne. Jeg hadde sett meg ut en liten skogssti som virket både bred og flat så dette skulle gå bra.

Det skulle vise seg å være både bratt og smalt, i følge Vidar. Dette var virkelig en utfordring for ham. Balansen er helt forferdelig dårlig så dette er skikkelig jobbing – både mentalt og fysisk. Forståelig nok så er han redd for å falle.

Det ble en kort og strabasiøs tur. Vi gikk kanskje 50 meter inn i skogen og måtte hvile to ganger på turen. Hvile var heller ingen enkel sak for "stumpen" til Vidar har fått sterke likhetstrekk med Prinsessen på Erten – og ALT var vondt å sitte på.

Uansett så syntes han det var herlig å endelig være i naturen – og han behøver uten tvil treningen.

En liten videosnutt fra turen finner du herVidars Første Skogstur

Alt i alt en vellykket første skogstur – så dette skal vi gjøre mer av 🙂

Jeg har bygd meg ladestasjon …

Endelig må jeg bare si – er våren her. Nå gleder jeg meg som en unge over fuglekvitter og vårtegn i hagen og naturen rundt meg. Ekstra deilig er våren for da har ikke mygg og andre ufyselige insekter inntatt uteplassen ennå – og for ei som er litt over normalt allergisk mot myggstikk så nyter jeg utelivet uten myggnetting akkurat nå. 


Ganske kult under myggnettingen også – men foreløpig nyter jeg livet uten telt 🙂

Denne våren går jeg i møte med litt mindre energi enn det som jeg normalt ville hatt i bagasjen. Det har vært en tøff vinter både med min og Vidars helse, men vi øyner lys i tunnelen. Dere som har fulgt bloggen har sikkert fått med dere at det males og ordnes ute på verandaen for tiden. Det er ikke så store endringene, men med mitt energinivå så tar dette tid. Det males en halv kvadratmeter om gangen – her er det hverken sjauing eller våronn – men et lite vårrentdrypp som sakte, men sikkert, leder til en brukbar uteplass og hage. Jeg gjør ikke mer enn jeg må og hviler når kroppen bestemmer seg for det. 

Siden jeg kjøpte dette huset for 11-12 år siden har jeg drømt om en vindstille og deilig uteplass hvor jeg kunne lese bøker, bare ligge, sole meg eller sove litt etter middag. Det er mange grunner til at det ikke har skjedd ennå, men akkurat som nå så har det dryppet i riktig retning hele tiden – et skritt om gangen. Men nå er jeg der. Etter at vi fikk satt opp en levegg med vinduer i i fjor så har vi endelig en god og vindstille krok ute. Nå har jeg gått til innkjøp av en gammel, brukt seng og har latt meg inspirere av romantiske bilder på blogger og pinterest. Lite romantikk ennå siden det hverken er planter eller vasket rent. Men senga står på plass. Resten drypper på plass i løpet av våren. 

De siste dagne har jeg vært ennå mer sliten enn på lenge og i går kapitulerte jeg og gav klar beskjed til samboer Vidar at NÅ skulle jeg har fred og ro – jeg skal sove på verandaen – ikke forstyrr! Etter at han fikk hjerneblødning har det vært vanskelig for meg å finne hvilepauser i løpet av dagen siden han ikke liker å være uten meg – noe som i og for seg er både fint og romantisk. Likevel er det viktig for meg å hvile når jeg trenger det, så lenge jeg trenger det og uten å bli vekket fordi han kommer haltende med sko og skinne over knirkende gulvplanker inn på soverommet. Sover jeg på sofaen så tar det sjelden mer enn et par minutter før han vekker meg med en kommentar om at fjernkontrollen ikke fungerer eller noe – eller for den saks skyld begynner å sukke høylytt over min utestengelse. NÅ skulle jeg derimot forsøke meg på utesoving. Han kunne kose seg foran tven og jeg skulle ta en dupp ute i frisk luft bare noen meter unna ham. 


NÅ er livet ganske ålreit altså … 

Og det funket!! Oh salige jubel! Jeg laget meg et reir av puter og juksepelspledd, tok sats og stupte inn med hodet først – og sovnet som en stein. Tre timer senere våknet jeg av regnet som trippet på taket over meg og Dompapen som plystret melankolsk i matfatet 2 meter unna. Vidar kunne fortelle at han hadde tittet ut verandadøren et par ganger og sett at jeg sov – helt uten å vekke meg. Så nå har jeg altså fått meg ladestasjon her utenfor hushjørnet og kommer til å ligge til lading der hver eneste dag fremover. I går kveld kunne jeg nesten ikke vente med å komme meg i seng for at det kunne bli en ny dag – og jeg kunne stå opp – for å gå ut og legge meg … 


Planen funket – heldige meg <3
 

Dette kommer bare til å bli DIGG … og snart er det tid for en formiddagsdupp …

Her i blogggen handler det mye om livet vårt etter at min samboer Vidar fikk hjerneblødning – og litt om andre ting. Om du vil følge oss på veien kan du også finne oss på facebook. 

 

 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #fatigue #neglekt #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #apraksi #samliv #kjærester #livet #familie #blogg #sove #hvile #utslitt #utbrent #utmattelse #energi #lade #lading #helse #hjernen #hjernehelse #psykologi #sykepleie #omsorg #friskfaktor #tilbaketillivet #duogjeg

Brune bananer og instagram misunnelse …

Halvannet døgn i Bergen har helt og holdent tatt knekken på meg – selv om det var det beste jeg har gjort på 2 år. Både lørdag og søndag har vært en endeløs gjesp og jeg har vært så uendelig, ufattelig trøtt. Inne i hodet mitt har jeg en stemme som forteller meg at jeg ikke kan sove etter kl 18 om kvelden – for da ødelegger jeg for nattesøvnen og stemmen har sikkert rett – meeeeen. 

Når dagen gryr så våkner jeg med en oppgaveliste i hodet – det er tusen ting som skulle vært gjort. En ting er å komme seg gjennom det helt dagligdagse slik som å vaske klær og lage mat. Men så er det alt dette som er ekstra – som at veggen vi satte opp på verandaen i fjor ennå ikke var malt. Jeg bare måtte til pers. Likeså var det å få bort ullsofaen vi/jeg satt i der ute i hele fjor sommer. Den SER fin ut der den står – men stikker og klør som ei maurtue. Jeg orker ikke en sommer til i den. At jeg er trøtt og sliten får kanskje bare være. Om vi skal få noen gode dager i sola på verandaen så MÅ jeg ta et tak selv. 

Ullsofaen hadde jeg håpet at Vidar, samboer med hjerneslag, skulle klare å hjelpe meg å bære bort. DET kunne jeg bare drite i. Etter et fortvilt forsøk på å gi den bort på nettet og via bekjente måtte jeg bare innse at den måtte jeg slepe vekk selv. Den gikk i flipp flopp over plenen så bein og puter skvatt – og ligger nå i forholdsvis stabilt sideleie og suger regn på plenen bak huset. Ute av syne – ute av sinn. Deretter var det å få skrudd sammen senga jeg har kjøpt brukt for en tohundrelapp – den skal bli vår nye verandasofa. DER glimret Vidar til og etter et par feilskjær så viste deg seg at han kunne både holde og skru. Faktisk så endte det hele opp med en liten feiring – vi hadde skrudd sammen vårt første møbel – I FELLESSKAP – for første gang siden han fikk hjerneslaget. Det er seier!! Det gjør så utrolig godt å se at han får det til – og det gjør minst like godt å kjenne at jeg ikke må gjøre absolutt alt alene. 

Veggen ble også malt – men da satt Vidar godt plantet i stole foran tven – han var sliten. Det var jeg også – så jeg inviterte ham ikke med til å male denne gangen. Det koster meg sikkert 20 ganger mer å ha ham med i oppgavene enn å gjøre dem selv. Vanligvis tar jeg meg tid til å la ham prøve seg – men ikke denne helgen. Jeg ville bare bli ferdig. Jeg ble NESTEN ferdig – den øverste lista skal få stå på vent til en annen dag. Plattingen må spyles – og dominoeffekten av oppgaver bare baller på seg. Vannslangen er lekk og må kappes, munnstykket som sitter i krana har falt av så det må skriftes og så må jeg skjøte på to slangen for å nå rundt den nye veggen på verandaen – da må jeg på butikken og kjøpe nye skjøtestykker – og antagelig en ny slange også. Sofabordet må også males og har i vinter blitt brukt som offentlig toalett for kjøttmeisen jeg så ivrig har foret. 

Det er mandag morgen – og jeg er oppe – men ikke våken. Det suser som et sentralvarmeannlegg i ørene og jeg kjenner hjernegrøten spre seg som ei tåke mellom hjernecellene. Å være sliten er liksom ikke helt legalt det. Det er liksom min egen feil at jeg er sliten – jeg må bare lære meg å ta det med ro. For å være helt ærlig så ville det å ta det mer med ro føre til at noen hadde gitt meg diagnosen – “ingen boevne”. Jeg kjemper for å holde tritt med oppvasken (som egentlig er Vidars oppgave), klesvasken og regningsbunken. Jeg burde ha fått gjort så mye mer enn jeg gjør – og vet så alt for godt om ALT som ligger ugjort. jeg burde, burde, burde og burde. Jeg får kommentarer på at bilen er skitten, at jeg kanskje burde tatt en dusj og at søppelhaugen i hjørnet av tomta bare vokser og vokser. Mens jeg sitter og skriver roper Vidar på Mutter’n oppe fra loftet – og det er meg han mener – det er bare afasien som krøller det til. Telefonen hans ringer og han klarer ikke å finne den der den ligger i lomma hans mellom skittentøyet på gulvet i garderoben. 

Alle andre drar på påskeferie, går turer og koser seg sammen med vin og god mat. Kan gå og reise hvor de vil og har hus og hjem som er noenlunde i orden. Her flyter stuebordet av gårsdagens tallerkener og tre dager post og aviser. Mayonespakken ligger likeså gul og inntørket midt på bordet og ei jeg kjenner postet akkurat et vidunderlig flott bilde av hjemmet sitt på instagram som fikk meg til å grine av misunnelse. Midt på badegulvet ligger de skitne klærne til Vidar, som fikk en dusj i går i motsetning til meg, og venter på at jeg skal komme og fjerne dem, vaske dem, tørke, brette og legge dem på plass i hylla hans. Jeg er sliten, misunnelig på alle andre og like feit som før jeg startet på slanker’n for snart 3 mnd siden. Jeg tror hver eneste kveld at i morgen skal det bli bedre – men ender opp med at dagen føles som om den er to timer lang og alt jeg gjør er å lage mat, bistå Vidar i sine ting og lage mat igjen – og så er dagen over. Like fortvilt legger jeg meg hver kveld og tenker på turen jeg hadde lyst til å gå eller boka jeg ville lese … Og berget av oppgaver fortsetter å vokse … mens jeg griner i skjul … men jeg burde vel bare tatt meg sammen … 

… nå har jeg også gått fra å være kjæreste til mutter’n … JIPPY – NOT!!!


Viskelær epler og brune bananer med flytende innhold – bare å forsyne seg …


Påskepynten er satt frem … 


I posen VAR det gammel laks som skulle i søpla – Vidars jobb mens jeg var på tur – den ble mat for nabokatten, mus, grevling og rev. Posen ligger fremdeles på trappa – tom! Hva som er i den blå gryta tørr ingen av oss sjekke …


Midt på kjøkkenbordet ligger dette – fordi Vidar glemte å ta blodtrykksmedisinen sin i går morges …


Vi går ikke noen steder før du flytter oss selv … 


Vidar har gravd frem et hjørne på bordet slik at han kan få stablet inn frokosten sin …


Undertegnede i kjent amøbepositur på den nye verandasofasenga … og veggen bak er nymalt … 

 

Jeg prøver igjen i morgen ….

 

Vil du følge bloggen på facebook så finner du den her. 

 

 

 

#LHL #LFS #afasi #sliten #pårørende #diy #veranda #seng #rot #oppgaver #hjerneslag #hjerneblødning #utbrent #familie #samliv #omsorg #blogg #kjærester #livet #sammen #psykologi #bananer #blodtrykk #grevling #oppvask #amøbe #felleskap
 

 

Må ha det … bare må ha det ….

At det skulle være mulig å bli hekta på noe så sunt da …?!

Men nå har det seg slik at jeg har lest og hørt om dette i lang tid, men ikke helt tatt sjansen på å lage det selv. DETTE hørtes bare for nazisunt ut. Men så skulle jeg ut og reise og tenkte at jeg i det miste kunne forsøke å spise litt sunt der det var mulig. Og DER rett foran nesa mi – ved gaten på Gardermoen innland – sto den altså og fristet. Jamie Olivers Deli het stedet og jeg må innrømme at navnet ikke ble oppdager før på turen hjem – da var jeg derimot veldig interessert i å vite hvor jeg hadde fått kjøpt dette fantastisk gode. 

Og hva var det jeg kjøpte? Jo, jeg kjøpte – for 60 norske kroner – et plastbeger med grønnkål chips. EN bit og jeg var besatt! La meg bare med en gang få argumentere for at jeg på ingen måte er en salatelsker som nå skal overbevise deg og alle dine like om å spise mer grønt. Jeg elsker derimot baconsvor og sørlandschips og får vel aldri noen sinne nok av salt lakris. Så at jeg nå skriver et blogginnlegg om GRØNNKÅL – det sier bare noe om at dette faktisk kan være verdt å prøve. 

Uansett så finner jeg ikke grønnkålchips her jeg bor – så da var det bare én mulighet – eller to, når jeg tenker meg om. Skaffe seg en flybillett – eller lage det selv. Jeg gikk for å lage det selv. Jeg er ikke den som følger oppskrifter slavisk – og derfor er jeg kanskje også flinkere til å lage middag enn bakverk. Jeg googlet litt og fant frem til en oppskrift jeg syntes samsvarte med det som sto på Jamie Olivers embalasje – og så satte jeg igang. 

Jeg fikk bare tak i ferdig kuttet – på Rema – så jeg gikk for den. Deretter tok jeg en pakke med cashewnøtter (med salt og det hele) og kjørte sammen med litt vann i en blender. Tilsatte bare litt vann om gangen til jeg hadde en tykk grøt. Tilsatte litt mer salt og litt pepper – og en halv dæsj med sitron. Deretter blandet jeg salaten og halvparten av grøten sammen i en bolle – passet på å sørge for å fordele massen godt på alle blad. Dette var faktisk ikke vanskelig i det hele tatt. Jeg brukte en pakke pr runde i ovnen og en halv pakke cashewnøtter til hver pakke grønnkål. Deretter fordelte jeg bladene utover et bakepapir på plate og satte det i ovnen. Jeg satte ei tresleiv i døra så den sto litt åpen og satte varmluften på 100 grader. Etter 20 minutter tittet jeg innom og rørte litt forsiktig rundt. Etter 40 minutter var alle mine knusk tørre og sprø og fine, men det kan være lurt å sjekke jevnlig etter 20 minutter. 

Min ble akkurat like god som den til 60 kr – og jeg fikk sikkert 10 ganger så mye for samme prisen. 

 

Oppskriften er altså som følger. 

En pakke grønnkål – kuttet – ca 1 liter. 

1/2 pk cachewnøtter

ca 1 dl vann – eller så mye du føler du behøver for å få en god grøt. 

salt

pepper

litt sitronsaft

Bland grøten og bladene godt og stek på 100 grader, varmluft, i 20 – 40 minutter. Sett ovnsdøren på gløtt så fukten kommer ut. 

Oppbevares tørt

 

Vidar, samboer, var ikke helt enig med meg om at dette smakte digg – heldigvis – for da får jeg alt alene. Jeg føler faktisk at jeg kan erstatte dette med mye av alt dette usunne jeg har stappet i meg i helgene. Så grønt kan være skjønt – bare så du vet 🙂 

Lykke til om du tar sjansen på å prøve … jeg angrer i alle fall ikke. 

 

Jeg skriver ikke bare om mat og slanking, tvert om så skriver jeg minst om det – men om du vil kan du følge bloggen min på facebook

 

#lavkarbo #grønnkål #grønnkålchips #snadder #blogg #vitaminer #mineraler #supergrønnsak #vitamink #protein #karbohydrater #suntoggodt #salat #snacks #lavkarbosnacks #cashewnøtter #oppskrift #tørke #tørketmat #hjemmelaget #homemade #diy #helse #slanking #vekt #vektnedgang #vektreduksjon #friskliv #godtforkroppen

Tur på blå resept for en frynsete sjel …

Jeg har vært så full av bekymring og uro at jeg ikke lenger visste hvordan det var å være uten …

I det jeg satte meg i bilen torsdag morgen og dro i retning av Gardermoen må jeg innrømme at jeg hadde litt mer enn normalt høy puls. Jeg skulle dra til Bergen og være borte et helt døgn – ikke fordi jeg måtte – fordi jeg ville. Men vil og vil Fru Blom – akkurat i det bilen passerte Årnesbrua så hadde jeg mest lyst til å snu og dra hjem igjen. Men flybilletten lå i veska og i Bergen var det noen som ventet …

Vidar lå og sov da jeg dro og vi hadde en avtale om at jeg skulle si skikkelig hade til ham før jeg dro. Selvsagt slo “Søvnmonsteret” til, slik det har pleid å gjøre i tiden etter at han fikk hjerneslag. Øynene var åpne og han snakket i vei, det som kom ut av munnen hans var derimot helt uforståelig. Snøvling og uforståelig tale er jo ett av tegnene til hjerneslag og jeg var på ingen måte forberedt på å reise fra ham før jeg fikk han våken nok til at han gjenvant kontroll over språket sitt. Man vet jo aldri – og jeg ville sjekke om alt var som det skulle før jeg dro. Så jeg rufset litt ekstra godt i ham og forlangte den vanlige testsetningen fra ham. “Vidar!!! Si “jeg vil ha ei brødskive med leverpostei””. Vidar kjempet seg ut av søvnen og forlangte ei brødskive med leverpostei, lagde trutmunn og fikk et kyss. Krisen var avblåst og jeg kunne dra på Pårørendefritur. Likevel gnagde det litt ekstra i magen da jeg kjørte over kommunegrensa og inn mot flyplassen. 


Lykke når Jamie Oliver’s Deli selger dette ved gaten – jeg digger!
 

Jeg har ikke vært i Bergen på 32 år – så det var på høy tid. Flytruren gikk fint og jeg fant lett frem til både bussen og hotellet. Likeså min nye Pårørendebekjent Birgitt fra Ålesund. Merkelige greier at Vidars hjerneslag skulle føre meg tilbake til et mennesker som har vokst opp ikke mindre enn et par kilometer fra mitt barndomshjem. Livet er forunderlig, men den siste tiden har vi møtt så utrolig mye flotte mennesker og dem hadde vi aldri møtt hadde det ikke vært for Vidars hjerneblødning. Nettopp derfor er jeg i Bergen – en samling for pårørende etter hjerneslag. 

Jeg kjeder meg sjelden alene – så litt galskap i eget selskap er HELT naturlig …


Er lov til å være glad for dette altså … En helt natt helt for meg selv <3

Å møte andre pårørende har for meg blitt noe av det viktigste jeg gjør. Det gir meg noe som ingen psykolog, lege eller medisiner, for den saks skyld, kan gi meg. Da er jeg sammen med mennesker hvor jeg ikke lenger behøver å forsvare livet mitt – de forstår. Selv om andre mennesker rundt meg sier de forstår, så gjør de ikke det. Jeg opplever at det i grunn bare er andre pårørende som helt og holdent forstår. Sammen med dem behøver jeg ikke gjøre annet enn å fortelle. Alt av forklaringer, forsvar og frustrasjon er borte. Vi er bare en gruppe mennesker som forteller, lytter – og forstår. Vi blir sett, vi blir hørt og livene våre blir anerkjent for det de er. Vi møtes ikke for å velte oss i elendigheten. Vi møtes for å kunne se inn i et, eller ti, andre par med øyne – og for å kunne oppleve å bli speilet i noe gjenkjennede langt der inne. Ord er faktisk ikke nødvendige – vi bare vet hvordan det ER. 

Det er så inderlig mye terapi i slike møter for meg. Det frigjør meg fra et ekstra stress jeg lever med i hverdagen – stresset av å være en alien i et normalt samfunn. Det frigjør meg fra stresset over å måtte forsvare mine følelser, min manglende energi, eller for at kroppen og hodet som ikke lenger fungerer som før. For EN ting er at livet mitt som pårørende er stressende og bratt pga Vidars hjerneblødning – en helt annen ting er å skulle leve med dette i ensomhet uten å bli forstått eller få det jeg behøver fra de rundt meg. ELLER at man faktisk ikke har så mange rundt seg som kan bidra i det hele tatt. Selvsagt har jeg også mye godt i livet mitt og mennesker som bidrar – all ære til dem. Likevel er det en motstand der som tapper meg for krefter. 

Det ble et døgn med mye gode samtaler, latter og interessant lærdom, deilig mat og gleden av å ha et helt og rent rom for meg selv. Jeg veltet meg på tvers i den hotell senga og livet var slett ikke så verst 🙂 Jeg hadde i tillegg lagt hjemreisen til å sent på kvelden som mulig – litt måtte jeg jo få sett av byen før jeg dro. 

Om ettermiddagen tok jeg en herlig gåtur rund i Bergen og det kom ikke så mye som en dråpe regn. Jeg fikk tatt sånn ca 130 bilder – alle selfies – sånn er det å være på “ferie” alene. Må jo vise at jeg har vært der. Jeg storkoset meg der jeg labbet rundt på Bryggen og snuste inn luften av tjære og plank – ei lukt som minner meg så inderlig om hjembyen og barndommen min. Den lukta hadde jeg kjøpt om den kunne selges på boks. Fisketorget holdt jeg på å overse helt og bare snublet helt tilfeldig inn – så mye visste jeg – flaut. Men når jeg først var der ble det ennå noen selfies og siden jeg allerede hadde fått i meg noe jeg ikke tålte på hotellet – av mat – så tok jeg sats og bestilte meg en glutenbefengt Fish & chips og skylte den ned med vin. Oh Lykke!! At jeg nå sitter og skriver med magen i kryssvinkel pga smerter får bare være – der og da var dette så bra som det kunne bli. Jeg er veldig glad for at jeg i noen år har reist på ferie alene – for jeg har virkelig lært meg kunsten å kose meg på tur alene. Jeg hadde det SÅ digg. 

 

Bryggen OG meg foreviget sammen – må jo vise at jeg faktisk var der 🙂


PÅ bryggen – Bergen havn i det tiendedels sekundet jeg hadde sol. 
 

Fisketorget toppen på lykke for en fiskeelsker. Skulle gjerne kjøpt myyye med hjem. 

 


Jeg bare MÅTTE – fikk svi for det dagen etter – men DETTE smakte godt nok til å tåle skaden det gjorde. 
 

Turen hjem gikk knirkefritt og på flybussen ut til Flesland gikk det opp for meg at jeg ikke hadde sendt Vidar så mye som en eneste tanke på hele dagen. JEG hadde kost meg! Ikke har jeg dårlig samvittighet for det heller – jeg grisegleda meg til å komme hjem – jeg ville ikke på noen måte bort fra ham. Det jeg ville og som jeg fikk var et pusterom, felleskap med andre i samme situasjon, frihet, nye opplevelser og et øyeblikk av mental ro. For første gang på TO år har jeg ikke bekymret meg for ham – DET er ubetalelig. 

Vidar som hadde tatt så fint farvel med meg hadde våknet et par timer etter at jeg dro – uten noen som helst minner av min sorti – så jeg kunne ha spart meg for farvelsermonien … hehehe …

Tusen takk til alle jeg møtte – og til LHL som dekket hele reisen og oppholdet – jeg mener det når jeg sier at jeg ikke spanderer vin på andre enn de jeg har planer om å møte igjen 🙂 Gleder meg til neste anledning for et slikt møte. Selv tror jeg at leger må begynne å sende sånne folk som meg – ja alle mine like – litt oftere ut på tur – så kommer vi oss snart tilbake til både helse og jobb …

Dette var ren medisin 🙂

 

 

Bloggen kan du også følge på facebook om du vil 🙂

 

#LHL #LFS #pårørende #hjerneslag #hjerneblødning #samliv #familie #helse #samhold #fellesskap #reise #bergen #flesland #gardermoen #norwegian #psykologi #hjernehelse #hjernen #fisketorget #hotellørnen #scandicørnen #bryggen #fish&chips #rødvin #reisealene #norge #lykke 

Potetmel, slanking og lavkarbo livsstil …

Man lærer så mye rart om mat og kosthold for tiden. Noen vil ha fett – og andre ikke. Noen sverger til Stevia og andre til kokosblomst sukker. Andre igjen vil ha Sukrin eller fibersirup og atter andre får spader om du er så vennlig at du deler en oppskrift om fettkaffe med en enkelt Sukett i. Og for ALL del ikke kall det Fettkaffe om du skulle like å ha et egg i den – DA er det nemlig en Egglatte. Og skal det egentlig være økologisk Cocosa i den eller er det nok med smør? Meierismør, lettsmør eller melkefritt smør? Og hva med MCT ??? Det skal være glutenfritt, melkefritt, økologisk, lavkarbo, ekstrem lavkarbo, lav fodmap, sukkerfritt OG søtningsfritt … Phju – jeg blir helt svimmel jeg. Det er så mye meninger og diskusjoner om dette at det kan være helt umulig å velge en retning innen kosthold noen ganger. Men nå har jeg altså blitt potetmelvann frelst – og tror nå at det skal hjelpe meg å gå ned i vekt. La meg begynne med å fortelle litt om bakgrunnen for at jeg mener det. 

I havet av slankeråd og kostholdstips har jeg valgt å bruke den gode gamle (og i grunn alt for lite anerkjente) metoden – nemlig Gjør Det Som Føles Rett For Deg Metoden fra nå kalt GDSFRFD Metoden. For å finne frem til den er det bare å prøve og feile – prøve igjen og kanskje også feile noen ganger til. En klok mann postet på Instagram følgende ord: “Feiling er veien til Suksess” – og DET tror jeg på. Prøve og feile og finne din vei etterhvert. 

Selv har jeg levd på et moderat lavkarbo kosthold i mange år og syntes det fungerte for meg. Jeg tuslet jevnt og trutt ned i vekt og opplevde å ha en god livsstil fremfor å være på diett – dette kunne jeg glatt gjøre resten av livet. Jeg var aldri på jakt etter en diett, jeg ville ha en livslang kostholdsendring. Ikke var jeg sulten og ikke hadde jeg sug etter godteri og sukker – og slik levde jeg i flere år og hadde det som plommen i egget. Men så dukket kjærligheten opp i en mann som hadde de samme intensjonene for livet som meg, aktivitet og et godt kosthold. Det varte i 6 mnd og så ble han alvorlig syk pga en hjerneblødning. I det øyeblikket raknet hele kostholdsplanen min med et brak. Jeg ble kastet inn i en 7 mnd lang reise mellom de fleste sykehus og institusjoner på indre østland og var både i sjokk, panikk og i stor sorg over det som hadde skjedd. Jeg sluttet å sove og tilbragte nettene med ostepopp, sjokomelk og cider – i håp om å bli så mett og passe sløv at jeg fikk noen minutter desperat behøvd hvile. Vidar fikk hjerneblødning 17. mai 2015 og 7 mnd senere veide jeg 25 kg mer. 

Disse 25 kg sitter som støpt på kroppen min og i løpet av 2016 utviklet jeg også en kraftig betennelse i magen. HVA skulle jeg gjøre?? Vel for det første måtte jeg ut av jobb en periode – NÅ må det handle om meg. Deretter var det å tømme alle gamle matlagre i huset og få inn de gode matvarene igjen og finne overskudd til å komme igang med mitt tidligere kosthold. Operasjon Ego ble etablert med brask og bram og det ble et blogginnlegg som fikk tidenes seertall her hos meg.

 

Men … det gikk ikke som planlagt. 5 uker senere var jeg like feit og motivasjonen var dalende. HVORFOR virket dette ikke like bra som forrige gang jeg startet på dette kostholdet? Jeg spiste akkurat samme maten og fulgte kostplanen som fremdeles hang på innsiden av kjøkkenskapet fra sist. Magen var i fullstendig opprør og jeg som tidligere hadde konstant diaré pga betennelsen i tarmen gikk nå over til å være fullstendig forstoppet – og magen blåste opp til “straks føde trillinger” størrelse. Alt føltes vondt og jeg begynte rett og slett å bli redd for å spise. Jeg googlet og jeg stilte spørsmål på nettsteder. Stort sett fikk jeg svar om å spise “bedre” og å ikke gi opp, kaste badevekten og begynne å måle meg med målebånd. Men ærlig talt – selv om jeg forstår at kroppen kan endre seg uten at det vises på vekten så blir jeg ikke slank samtidig som jeg veier 40 kg for mye – minst. Tvert om så ble buksene trangere og trangere etterhvert som jeg fikk større og større mage. Jeg må også skyte inn at jeg i den perioden testet ut en del nye ting blant annet Fettkaffe og Egglatte – og falt helt og holdent for Egglatten DET var godsaker det. Dessverre ville ikke magen min ha de rå eggene så foreløpig har jeg kuttet de ut mens jeg venter på at magen skal bli bedre. 

Så snublet jeg over et innlegg på facebook hvor det ble nevnt potetmel og resistente karbohydrater. Det fanget interessen min og jeg begynte å lese meg opp. Kort fortalt så tas ikke resistente karbohydrater opp i tynntarmen, men føres videre til tykktarmen hvor de blir til mat for de gode bakteriene der. Et kosthold uten noe særlig karbohydrater kan føre til for lite “mat” til disse gode tarmbakteriene som skal holde tarmen frisk og fin. Jeg tok kroken, søkket og sena – denne kjøper jeg! For meg ble det med ett helt soleklart hva som kan ha skjedd med tarmen min og hvorfor jeg har slitt sånn de siste månedene. Så jeg bestemte meg for å prøve. Begynte forsiktig med bare en liten skje om dagen og økte så opp til halvannen spiseskje i KALD vann to ganger for dag. Det tok ikke mer enn en uke før magen min begynte å fungere mer normalt. Det sies at det kan ta noen måneder før tarmen er god igjen, men jeg er helt sikker på at jeg nå er på rett vei i alle fall – for noe har skjedd. Jeg tror også at god tarmhelse er viktig for å få en god og riktig vektnedgang og at jeg kanskje nå trenger å bruke tid på å reparere skadene på innsiden før kroppen er villig til å ta tak i vektproblemet. 

Det er selvsagt alt for tidlig å si noe om dette vil fungere over tid for meg eller ikke, men akkurat nå føles det som om jeg om ikke annet er på vei mot bedre tarmhelse – det skal bli spennende å se neste gang jeg skal ta prøver hos legen. Vekten skjer det fremdeles ikke noe med. Vidar, samboeren min, spiser brød og drikker melk, men spiser samme middag som meg. Vi rører ikke sukker og alt av godis er borte – også i helgene. En gang har jeg hatt en liten glipp og det endte med supervond mage bare minutter etter at den første kokosbollen var fortært – aldri mer. Det har hendt at han drikker en øl og at vi spiser sushi en kveld i måneden – ut over det er vi sukkerfrie. Likevel står vekten min bom stille. Jeg må innrømme at jeg synes det er kjipt siden jeg ganske vellykket og raskt gikk ned over 25 kg på 8 mnd på akkurat samme kostholdet for noen år siden – samme kostplan – samme dame – helt forskjellig resultat. 

Jeg velger å fortsette på lavkarbo – en moderat diett og et permanent kosthold – fordi kroppen min HAR det mye bedre. Smerter i ledd og muskler er så godt som borte og jeg føler jeg har mer energi. Selv tror jeg at jeg “lider” av et ukontrollerbart stresset liv og en veldig stresset og sliten tarm. Nå skal jeg forsøke å potetmel kurere meg selv og så håper jeg at vektnedgangen kommer etterhvert. Jeg vet -. uten tvil – at jeg spiser MYE sunnere enn jeg gjorde for 2 mnd siden. 

Vidar derimot, som ikke er på slankeren, har gått ned 4 kg. TAKK for den Karma …. Ikke bare har han gått ned – det er faktisk også veldig synlig at magen hans minker. I mellomtiden sitter jeg her og knasker salat, mandler og drikker potetmelvann og er like feit og stor som jeg var for nesten 2 mnd siden. Men – jeg gir ikke opp. Jeg skal fortsette å skrive jevnlige innlegg om veien min tilbake til meg selv – om å finne igjen sin egen gode helse og en mindre kropp – til tross for at livet har kastet oss noen skikkelige skruballer. Det er ikke alle forunt å få det akkurat slik man vil – men livet er ikke mindre perfekt av den grunn. Det er mye vi kan ønske oss og tenke og fantasere om – men livet er her i dag. Turen vi går i kveld langs elva er ikke bedre om jeg veier 25 kg mindre og armkroken jeg kryper inn i om kvelden er like varm om jeg er stor og rund eller lang og tynn. Og ikke minst – mat er livsstil og ikke straff, trøst eller diett. I mellomtiden skal jeg fortsette å være glad i den jeg er akkurat nå – for hun har vært gjennom skjærsilden og tilbake – og står fanden meg like støtt. Hipp HIpp hurra for henne <3

 

Nå skal jeg gå og drikke litt potetmel – skål. 

 

Bloggen finnes også på facebook og jeg blir glad om du liker og deler. 

 

#LHL #LFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #slanking #diett #lavkarbo #ketose #fettkaffe #egglatte #potetmel #karbohydrater #proteiner #egg #resistentekarbohydrater #resistent #stivelse #moderat #kosthold #livsstil #livsstilsendring #vektnedgang #vektøking #helse #ibs #fodmap #søtning #operasjonego #seertall #blogg #psykologi #mestring #hjernehelse #fibromylargi #leddsmerter #betennelse #tykktarm #tynntarm #tarmbakterier #smørsyre