Det STORE steget … kan være pittelite…

Åhhh disse milepælene er det mange av for tiden – så fantastisk. Selv om jeg må tåle å få finger’n ….

I neste uke er det bursdagen min og selv om jeg har klaget over at Vidar, samboer med hjerneslag, ikke husker datoen – så har han tydeligvis husket at han bør skaffe en gave. 

Den siste uken har han spurt meg sikkert 3 ganger hver dag om hvor mye penger vi har på kontoen og han er tydelig skrekkslagen over at jeg skal bruke opp pengene før han får kommet seg ut på shopping. Planen var at svigermor (min mamma) skulle komme og ta ham med seg ut på shopping en dag slik at han fikk litt bistand. Vidar har ikke vært i butikken alene siden han fikk hjerneslaget for 2 år siden. Ikke har han reist inn til noe sentrum eller shoppingsenter alene heller  – så litt bistand ville være en god idé. 

Men Vidar kom plutselig på andre tanker. Han har tenkt og han har planlagt – og forunderlig nok er han konsekvent og husker dette sterkt og tydelig hele tiden – han har bestemt seg for hva han skal kjøpe – og hvor. Så dermed avlyser Vidar bistansarbeideren og bestemmer seg for å dra ut på shopping helt alene. Jeg kjører han inn til lille Årnes og slipper han ut av bilen og han drar avgårde. Selv er jeg livredd for at han skal surre seg opp i ei rulletrapp og få noen så nært opp i seg bakenfra at de dytter ham overende når han skal gå av – han trenger mye tid for å komme seg ut av rulletrappa. I tillegg er han ikke så flink til å krysse veier og ser ikke alltid godt nok den trafikken som kommer fra høyre – og jeg er selvsagt redd for at han skal tråkke ut i veien foran en bil i fart. 

Men så er det sånn da – at om han skal klare seg selv så må han få prøve selv også. Så jeg sitter pent i bilen og ser ham gå – roper ut av vinduet at han må være forsiktig – men han har koblet ut ørene. Vidar er på tur og han har en plan. Han går målrettet og jeg tror jammen han også går en omvei for å avlede meg der jeg sitter i bilen og ser ham gå.

Jeg øynet selvsagt en mulighet for et blogginnlegg om dette så i det han går ut av bilen så minner jeg ham på at jeg vil ta et bilde og at han må gi meg fingeren (les:tommelen opp). Selvsagt fikk jeg fingeren først … hahaha …

Luringen min HA HA HA … å se ham forsvinne ut av syne var både godt og veldig skummelt. 

15 minutter senere var han tilbake i bilen og veldig fornøyd med det han hadde gjennomført. Åhhh jeg er så stolt over hvert eneste skritt han tar – og ALT han gjør <3 I dag har han tatt noen veldig, veldig viktige skritt – på vei tilbake til sin selvstendighet. Elsker deg kjæresten min <3

 

Bloggen har sin helt egne facebook side her!

 

 

#LHL #LFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #omsorg #blogg #rehabilitering #mestring #sykepleie #hjernen #trening #helse #shopping #bursdag #gave #fingern #tommelopp #psykologi #milepæl #selvstendighet #selvstendig
 

En XL dag for en XL dame …

Åh for en dag dette har vært. Endelig fikk jeg en helt alminnelig dag hvor jeg gjorde akkurat det jeg ville. Vel og merke med tilpasninger til samboeren som trenger litt ekstra bistand nå og da siden han har hatt hjerneblødning. 

Torsdag skal jeg til Bergen og være borte et helt døgn – woohee – i tillegg er det liksom atte en bursdag rett rundt hjørnet. Det er vist nok ei som fyller et halvt hundre år eller noe. Uansett – jeg trenge noe nytt. Nå har jeg subbet rundt i de gamle og litt for små klærne mine i snart 2 år og jeg VIL for en gangs skyld så ordentlig ut. Ikke bare ordentlig – men jeg har lyst til å se ut som MEG. Jeg har lyst til å forsøke å finne igjen hun som jeg var så glad i før Vidar ble syk – og se om jeg har et lite snev av det jeg kaller velkledd og kult. 

Så jeg satte nesa mot Jessheim og dro på Shopping. Det ente med to bukser fra Zizzy, to bomberjakker (som var såååå kule), en blondetopp og en blomstrette topp som kan brukes til fint og en cherise strikkejakke. Jeg må innrømme at jeg var litt flau da jeg også dro opp fra handleposen ei veske og et par solbriller – DET trengte jeg strengt tatt ikke – men a girl gotta have what a girl gotta have. Jeg er SÅ fornøyd og for første gang på 2 år gleder jeg meg til å kle på meg nye klær – som jeg føler meg fin i. 

På et innfall snublet jeg innom en neglesalong og kom ut med nye negler også – juuuubel <3

 

Deretter ble det deilig middag i en fei – tro det eller ei – det tok ikke mange minuttene: Cajun kylling på en seng av spinatstuing, fløtegratinerte poteter til Vidar og kokosmelk stuede kidney bønner til meg. Anbefales på det aller sterkeste – superdigg middag og det meste gjør seg selv. Kyllingen ble kjøpt ferdig stekt på Rema. 


 

Etter middag ble det en kjapp runde ut og kjøpe ny segn/sofa til verandaen – hvit smijernsseng. Det har jeg også ønsket meg i flere år og den skal jeg snorke høylytt i om et par måneder – etter middag – godt pakket inn i myggnetting og gjerne med ei lydbok på øret. Den beste middagshvilen ever – er den du tar ute i hagen. GLEDE <3 At senga bare kostet meg 200 kr gjorde absolutt dagen til den beste. Jeg har litt arbeid med å få den satt sammen – men det haster ikke. Jeg må male veggen der den skal stå først og DET er et månedsprosjekt i seg selv. – siden jeg bare maler en halv kvadratmeter om gangen. 


 

NÅ skal vi ut og gå den daglige turen – jeg må jo lufte gubben litt 🙂 

Kanskje kommer det noen bilder av klærne jeg kjøpte ved en senere anledning 🙂 

Ha den beste mandagkveld – jeg føler meg i allfla toppers 🙂

 

Bloggen kan du også følge på facebook om du vil 🙂 

 

 

 

 

#LHL #LFS #hjerneslag #pårørende #neglelakk #gellack #bomberjakke #seng #spinat #kylling #bønnestuing

Ut på tur og ikke det minste sur – foto bonansa …

Nå er vi endelig i gang med gåtreningen igjen. Denne vinteren har det stoppet helt opp med å gå sammen med Vidar og jeg har hatt så dårlig samvittighet. Jeg er så redd for at han ikke skal få komme ut og gå nok og særlig etter at han mistet dagplassen på Kongsvinger sykehus i februar så ser jeg at han har blitt dårligere i bena. Det er så viktig med den gåtreningen, det må holdes vedlike hele tiden. Jeg har syntes det har vært vanskelig å komme ut med ham i vinter siden det har vært så utrolig mye is på veiene og nesten ikke noe snø. Et tiltak har det også vært siden helsen min har vært så som så og det liksom var slutt på overskuddet mitt når jeg kom hjem fra jobb. Det har gnaget på innsiden – han MÅ ut og gå for å bli så god i beina som mulig. Og det er bare jeg som kan ta ham med ut. Som alltid – så mye å gjøre – og jeg er bare en liten og ganske sliten samboer. 

MEN nå er vi altså i gang og jeg ser hvordan han blir sterkere for nesten hver gang vi går. Selv vil han veldig gjerne gå langt – hver gang – men vi holder oss fremdeles i nærområdet. Foten blir vond og han begynner ganske snart å slepe på den så det er greit at det er forholdsvis kort vei hjem. Vi venter på at det skal bli litt mindre vått i marka, men vi er nok klare for å begynne å utforske litt mer ulendt terreng om ikke så alt for lenge. DET gleder vi oss til.  

Foreløpig har vi satt som mål og gå den nye elvepromenaden frem og tilbake før vi utvider turområdet vårt – det er vel kanskje så mye som 1,5 – 2 km frem og tilbake ??  


Det er så fantastisk flott så det er en glede å gå der – nydelig solnedgang over elva og vidsyn. Jeg knipser bilder hele tiden, men nå har Vidar begynt å få så pass høy gåhastighet at jeg må løpe etter ham når jeg har stoppet for å ta et bilde. Tidligere var det omvendt – jeg stoppet for å ta bildet og han nådde meg igjen. Det er mest på hastigheten jeg merker fremgangen – ikke så mye på lengden vi går. De siste par gangene vi har vært ute har jeg faktisk kjent at jeg kan GÅ ved siden av ham og ikke “subbesomle”. Det er bare så utrolig digg. Nå føler jeg av vi går tur sammen igjen – og ikke at jeg lufter ham. Vi nærmer oss målet og har kanskje 1/4 av veien igjen å mestre. Jeg håper vi er der rundt påsketider. 


 

Det er ikke lange biten. Vi er ikke borte hjemmefra mer enn en liten halvtime og de siste meterne vil han helst holde meg i hånden – da subber foten mer og han er sliten. Likevel er det så MYE mer enn han klarte for et år siden. Målet er at vi skal slippe å bruke taxi når vi skal på ferie til sommeren og at vi kan gå fra hotellet og inn til sentrum for å spise om kveldene – ca 2 km. Hjem kan vi alltids ta en taxi siden det da har vært en lang dag og han er generelt sliten. 

Det er så godt å se at han kommer seg mer og mer tilbake og ligner mer og mer på seg selv igjen. I kveld har han reddet meg fra en “livsfarlig” møll som flagret rundt i stua her – ingen lett oppgave når du ikke er superrask og lett på beina lenger. Han tok den på første forsøk 🙂 

Nå ser vi frem til massevis av turer og jeg gleder meg så veldig til å kunne være mer ute sammen med kjæresten min. 

Ellers var jeg veldig tidlig oppe i dag og fikk med meg en helt fantastisk stund i hagen med bare fuglesangen og morgentåka som lettet over hagen – slenger med et bilde derfra. Kjenner at det er godt å føle på fotogleden igjen – utover å dokumentere Vidars fremgang. Jippi 🙂 

 

Bloggen er nå på facebook og den kan du følge her – om du vil 🙂 

 

 

#LHL #LFS #hjernesalg #hjerneblødning#pårørende #samliv #gåtrening #glomma #mestring #hjernen #helse #utinaturen #kjærester #psykologi #hjernen

Min skinnende Ridder av den runde ost …

Det virker! Jeg er standhaftig og overbevist om at eksponering for ALT er det som skal til for å få kjæresten min på beina igjen etter hjerneblødningen. I dag fikk jeg ennå en fantastisk fremgang å fortelle om – og dette har vi jobbet lenge for å få til. Kjæresten min skal kunne stå på sine egne mandige bein og vite hva han vil i livet. DET er ingen selvfølge. 

Senest i går satt vi og snakket sammen og jeg stilte ham spørsmålet “Om du kunne dra hvor du ville i verden akkurat nå – penger er ikke noe problem – hvor ville du dra da?”. Det blir stille når jeg kommer med slike spørsmål. Vidar klarer ikke velge. Det er to komponenter i dette. Det ene er at han ikke klarer å finne ut hva han har lyst til og det andre er at om han har flere valg så er det vanskelig å velge. Som regel vil han tilbake der vi var sist – det er det eneste stedet han har noen som helst mental link til akkurat nå. Selv om jeg gir ham flere alternativer så er det vanskelig for ham å velge. Det er som om han ikke klarer å velge noe han ikke har opplevd etter slaget. Det er bare de tingene han har oppleve nå de siste to årene som er aktuelle for ham å oppleve igjen – det som er nytt og ukjent har ingen relevans i forhold til hans valg. Sånn har det vært med alt i grunn – klær – reiser – mat – film. Alt er vanskelig å velge. Selv om jeg er opptatt av å spørre ham hva han vil – i alle situasjoner – så har jeg egentlig ikke jobbet mot at han skulle bli bedre å velge. Jeg har bare latt ham få sjansen – gang på gang – og så har det har bare blitt en måte å leve på.

Vidar klarer mer og mer på egen hånd og vi begynner å kjenne på at vi kan klare å leve mer hver for oss. Det er en deilig følelse, men det er sårbart for det meste klarer han ikke alene. Lørdag er Vidar nå nesten alltid ute og spiser frokost med MC gutta på en lokal restaurant og jeg VELTER meg i fred, ro, stillhet og en haug med absolutt ingenting så lenge han er borte. Vi er heldige og har en venn av Vidar som tar på seg å være sjåfør – jeg trenger ikke gjøre noen verdens ting. Sånn var det i dag også – ikke en gang et blogg innlegg ble tastet ned mens han var borte. Jeg og sofaen formet et symbiose – hvor putene sluttet og jeg begynte vet ingen. Jeg hadde planer om å gå en tur, men etter hvert som tiden gikk skjønte jeg at DET … hahaha … kunne jeg bare drite i. Så rett før Vidar kom hjem kastet jeg meg over steppkassen med anger og stålmotivasjon til lyden av I’m an albatross – og med mobilen i ei blomsterpotte for å forsterke lyden slik at den dempet pesingen min – her skulle det trimmes. Jeg begynner forsiktig – så jeg brukte ikke hele sangen …  Et og et halvt minutt ut i sangen pustet jeg som en hval og startet forsvarstalen i hodet mitt – her var det best å stoppe treningen umiddelbart før jeg pådro meg en kneskade. Ja ja jeg fikk om ikke annet høy puls – i morgen drar jeg den ut i hele to minutter. Ingen skal si at jeg ikke strekker grensene. I alle fall gjorde jeg noe godt for meg selv den lille stunden jeg var alene. 

Men tilbake til Vidar, fremgang og eksponering. Det er mye vi må gjøre sammen og som Vidar ikke mestre å ta ansvar for alene ennå. Så når vi dro på butikken i ettermiddag var rollene tilbake til det “vanlige” – jeg hadde handlelisten og han dytter handlevognen rundt. Etter som tiden har gått så har han blitt så pass flink at jeg kan sende ham ut på oppdrag i nærheten av meg. Feks hente gulrot eller brød mens jeg gjør noe annet. Sånn var det også i dag – jeg lette febrilsk etter Salma laksen mens jeg med hodet langt inn i et glasskap ba Vidar om å gå og finne seg et brød. 3 minutter senere og ingen Salma laks så jeg meg rundt etter Vidar. Hvor i helsike var han?? Han går aldri mer enn 5 skritt unna meg, men nå var han sportløst forsvunnet. Øynene mine flakket og lette og må innrømme at jeg kjente stresshormonene sprute ut i kroppen – helt unødvendig selvsagt. For der, på andre siden av kjøledisken, sto Vidar og fylte varer i handlekurven. Han var på shopping og hadde funnet ut at han ville ha noe pålegg og ost. Tuslet rund og kikket – valgte og plukket som om han alltid hadde gjort det slik. Han som ikke kunne velge mellom grønne og røde epler for noen dager siden? Jeg har sagt det flere ganger at med jevne mellomrom kan jeg mer eller mindre HØRE at en jerndør åpnes der oppe i hodet hans og vi får tilbake noe av den gamle Vidar – bare sånn helt plutselig. Akkurat sånn var det i dag også. 

For den som aldri har opplevd det vi har opplevd er det kanskje helt uforståelig at jeg blir euforisk og overlykkelig av å se ham handle et stykke ost. Faktisk så blir han det han også – for han hadde ikke oppdaget at han gjorde noe annerledes. Men når jeg påpeker det så går det opp for ham også – og han er synlig rørt over egen seier og mestring. Jeg sitter igjen med samme følelsen jeg hadde når jeg som 14 åring svermet for trommisen i bandet der han virvlet i gang tidenes trommesolo – fy fader for en mann. Å se denne besluttsomheten i Vidar og at han hadde full kontroll over situasjonen – er noe av det mest mandige og maskuline jeg har sett ham gjøre på to år. Tonight he is going to get lucky … hehe … mens jeg visualiserer ham med en pakke Blue Castello … 

Jeg er på vei til å få mannen i mitt liv tilbake. Skritt for skritt kommer han meg i møte. Jeg skal beundre ham på veien og jeg skal sørge for å fortelle ham hvor flott jeg synes han er – og jeg skal nyte hvert eneste maskuline skritt han tar underveis – Vidar tar manndommen tilbake gjennom både ost, salami og remulade.  

 

For min del blir ost aldri det samme igjen …  <3

 

Om du vil kan du nå følge bloggen på facebook. 

 

 

#hjerneslag #hjerneblødning #mestring #pårørende #butikk #bluecastello #ost #sexy #maskulin #steppkasse #trening #samliv #kjærester #blogg #helse #hjernen #psykologi #eksponering #fremgang #rehabilitering