Jeg ventet på en sms – i to år …

Jeg kan faktisk nesten ikke huske hvordan det var å ikke ha mobiltelefon. Jeg vet jo at vi ikke hadde det – faktisk så hadde vi ikke hjemmetelefon heller før jeg var begynt på ungdomsskolen – eller faktisk tror jeg at jeg gikk på videregående. Mobiltelefonen skulle etterhvert bli min beste venn. Alt som vedrører livet mitt har jeg der. Kalender, tv, spill, huskelister, bank, påminnelser, adresser, internett – og sist, men ikke minst, så hadde jeg kjæresten min der. Ikke sånn at jeg hadde ham INNE i telefonen – men der lå alle våre samtaler. De første flørtende meldingene – bilder og tekst som viste OSS. Et historisk dokument som viste reisen fra det første Hallo. “Hva skal vi ha til middag i dag?” “Savner deg!” De små korte tekstene som viste livet vårt. Eller hvor mye kunne ikke bare et enkelt hjerte i meldingsboksen bety?!!

17. mai 2015 ble det plutselig stille – Vidar fikk en hjerneblødning. Det gikk en dag, to dager, to uker, to måneder – og det skulle gå to år. Vi var fremdeles kjærester, men tekstmeldingene opphørte. De pilliplonget aldri mer inn hverken kjærlige hilsninger eller spørsmål om å kjøpe med en liter melk fra butikken. Etter hvert ble stillheten rungende. Vidar, kjæresten min, tenkte aldri mer på at han kunne sende meg en melding. Det betydde ingen ting for ham – han kom rett og slett ikke på at det var en mulighet. Når han etterhvert ble frisk nok til å kunne komme på muligheten – var skriftspråket og forståelsen av teknologien for utfordrende for ham. Bokstaver gikk i ball, den høyre hånden var vanskelig å styre og han kom stadig borti feil tast og kludret det til for seg selv. Vi øvde hver gang det var en mulighet for å skrive, men motivasjonen var liten. Dette var dritt tung trening rett og slett. Det var tungt å tenke, tungt å forstå, tungt å huske, tungt å løfte armen, tungt å treffe tasten, tungt å måtte begynne på nytt gang, på gang, på gang. Dette var rett og slett lite lystbetont. 

Til å begynne med hadde han litt lyst til å skrive meldinger nå og da. Men så skjer det noe med det sosiale – folk forsvinner. Vi klarer ikke å opprettholde kontakten ut og andre trekker seg av mange grunner unna oss – antagelig fordi vi nå har fått trollrumper, hår på ørene og snakker et fremmed språk (???). I dag føler han nok at han ikke har så mange å sende noen meldinger til – uten å føle at han trenger seg på. Og hva i alle dager skal han si?? Språket som løper ganske så lett i vanlig sosial samtale er en kjempeutfording når det er han som må styre samtalen. Så etterhvert som det sosiale livet ble mindre og mindre så ble også mulighetene for å bruke det lille han kunne om sms borte. I dag ringer telefonen til Vidar en gang for dag – og det er hjemmesykepleien. KJEMPEMORSOMT – not! En sjelden gang kommer det en melding om en MC tur – og da blir han lei seg – han sier ikke noe om det, men jeg ser det på ham. Å kjøre MC vil han kanskje aldri kunne gjøre igjen – og det er tøff beskjed å få for en som har hele identiteten sin knyttet til MC miljøet, men nok om det. 

I februar var Vidar på Sunnaas i 2 uker – og jeg maste om å få sms – hver dag. Ikke hadde han sett at jeg hadde sendt noe til ham heller. Så kom vi til mai og et nytt opphold på Sunnaas. Jeg sendte noen meldinger – fikk ikke noe svar. Til slutt sa jeg ganske oppgitt, i en telefonsamtale en kveld: “du er klar over at jeg faktisk forventer å få et svar??” Nei, DET hadde han ikke tenkt på – selv om jeg hadde sagt det “tusen ganger før”. Nå hadde han i det minste begynt å LESE meldingene – han trodde da det var nok han. At jeg ikke ante om meldingen var kommet frem når det var taust fra ham hadde han ikke tenkt på. Det gikk ikke mer enn ca 15 minutter  etter at jeg hadde lagt på røret så tikket det inn en melding “Jeg elsker deg”. DET var akkurat 2 år og 4 dager siden sist. Lettrørt som jeg er så må jeg innrømme at jeg nok kommer til å grine over den meldingen i lang, lang tid. Endelig – helt alene – tok han ansvar for teknologien og kommunikasjonen – og han kunne ikke valgt en bedre beskjed <3


 

I dag bestemte jeg meg for å sende en mer triviell melding – om at vaskedamen hadde vært her. Vi var nemlig litt usikre på om hun ville komme i dag. To timer senere tikket det inn et svar fra Vidar: “Det var bra”.  Tre små ord med en enorm betydning. Han hadde vært i undervisning når jeg sendte meldingen så han kunne ikke svare akkurat da og likevel husket han på det litt senere på dagen – tok telefonen frem og svarte på meldingen. Kan jeg feire litt og si at vi er over kneika med dette også ?? Kanskje … Vi er i alle fall i gang med å ta hverdagsteknologien tilbake. Den rungende stillheten er borte og han svarer. Når det kommer en melding som han sender fordi han selv vil noe – sånn helt umotivert fra min side – det vet jeg ikke. Men i dag tror jeg om ikke annet på at han en dag vil gjøre det. EN dag tror jeg faktisk at han sender en melding hvor det står “husk dopapir” – og den kommer til å bety like mye som et “jeg elsker deg”. 

Ta ingen ting for gitt – selv hverdagen kan bli borte. 

 

Bloggen er også på facebook. 

 

#LHL #NFS #LFS #hjerneslag #pårørende #hjerneblødning #familie #kommunikasjon #teknologi #sms #helse #tekstmelding #mobil #telefon #blogg #helse #psykologi #nevrologi #afasi #lese #skrive #kognisjon #kognitiv #hjerneskade #rehabilitering #mestring #trening #kjærlighet

 

 

 

Hviledag i Luftslott for hysterisk kvinns med Spheksofobi …

Slike dager er sjeldne. En sånn dag der du ikke behøver å gjøre noe som helst – absolutt ingen ting. Vel, jeg skulle jo egentlig ha gjort et par ting – men det lar seg utsette. I dag var dagen da jeg bare skulle hvile – sløve – ligge rett ut og gjøre Nada! 


 

Egentlig burde jeg har ryddet huset – for de kommer for å vaske i morgen. MEN … det kan vente. Jeg er god på kriserydding – har vel nærmere 50 års erfaring – så jeg skal kriserydde i morgentidlig. Det blir ryddig nok det er jeg sikker på. Det nærmeste jeg kunne komme arbeid i dag var å lage middag – bare til meg selv – og å ta livet av et par veps. Mengden veps som svirrer rundt huset nå er helt unormal og jeg gjør mitt beste for å ta knekken på så mange som mulig. Den milde vinteren har nok forårsaket at unormalt mange vepsedronninger har overvintret/overlevd – eller bare materialisert seg slik de fleste plager har en tendens til å gjøre. Er de en plage nå så kommer plagen til å være ulidelig når høsten kommer og de har formert seg – en million ganger. Så her slås det med manuell pisk, elektrisk pisk, aviser og ukeblader – det peives med armer, skrikes litt (kremt …  mye og skingrende når de kommer for nær) – og det sprayes gift i alle kriker og kroker. Ja, jeg er aldri så lite ubekvem med veps – antagelig i retning av fobi og troende til å utøve svært lite selvtillitshøyende og ryggmargsstyrte krumspring i dens nærvær. 

Derfor ble det til at jeg tok på meg en pitteliten oppgave til i dag – henge opp myggnett over senga/sofaen på verandaen. Det var i og for seg bare å klatre opp i senga og henge den på kroken fra i fjor. Deretter krabbet jeg inn bak myggnettingen og befant meg plutselig i barndommens rike. Hvem skulle trodd at det var SÅ digg å sitte bak myggnetting i en alder av 50?? Men det var det – riktig så koselig var det. Jeg følte meg som en syv år gammel “prinsesse” i ullteppeslottet under respatex bordet hjemme en gang på tidlig 70 tall. Siden ryggen har kranglet litt så bestemte jeg meg like så godt for å ta en “årntli” hviledag – tiden kommer snart igjen hvor jeg må bistå Vidar med smått og stort (les: hjerneslagrammet samboer som nå er på Sunnaas noen dager). Det er med andre ord en sjelden mulighet for ikke å bli avbrutt i sløvingen en eneste gang i løpet av dagen. 


Livet under myggnettingen – en oase som bare eksisterer for meg.


Verden blir en annen når du legger slør over den … tysssst …
 

Jeg danderte meg opp med puter og brukte dagen i senga, på verandaen, lyttet til fuglene, tittet på fuglene – og lastet ned en lydbok som etterhvert fenget øret og sendte meg rett inn i flytsonen. Hodet har fått en hvilepause – ryggen like så – jeg har knapt tenkt en tanke i dag annet enn å lytte til hva fortellerstemmen har fortalt. Jeg spiste frokost ute, lunsj ute og middag ute – helt alene – og digger det. Missforstå meg rett – jeg gleder meg til Vidar kommer hjem – det er bare godt å være bare meg en liten stund. Som pårørende er man sjelden alene med seg selv – uten noe å gjøre – så jeg griper sjansen begjærlig. I dag var det humlesurr, myggstikk og meg – og ingen andre. 

Hadde ikke du gjort det samme?? 

 

Jeg skriver om det som rører seg i vårt hjem etter at Vidar fikk en hjerneblødning – om hvordan hverdagen går rundt og om hvordan Vidar sakte, men sikkert, kommer seg på beina igjen en oppgave om gangen. Dersom du vil følge oss på reisen kan du like og følge siden vår på facebook – den finner du her. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #hvile #avslapping #mindfullnes #avspenning #lydbok #myggnetting #helse #psykiskhelse #psykologi #ro #alene #nytelse #sommer #familie #blogg #veranda #veps#humlesurr #myggstikk

La mannen være mann …

“NÅ må du gå deg et par turer rundt huset!!” Jeg småkjefter litt på Vidar i det han nok en gang kommer inn på kjøkkenet og klager over den stive foten. “Du behøver bevegelse – og det vet du!”, prøver jeg igjen. Snart en mnd med helligdager i god kombinasjon med intensiv logopedtrening på Sunnaas har gjort sitt. Vidar har fått for lite fysisk trening og stivner raskt og sikkert til. Selv om han vet det så inderlig godt så kommer han seg ikke ut å gå på egenhånd – selv på Sunnaas som har fin gangsti han kan gå rundt og rundt på rett utenfor døren. Vidar må ha drahjelp for å komme igang. Det er ikke fordi han ikke vil – men fordi han har fått en skade i den delen av hjernen som igangsetter aktivitet. Det blir stadig bedre, men han må fremdeles pushes litt for å komme igang – og da går han som oftes mer enn gjerne noen runder rundt huset eller en tur sammen med meg eller noen andre. Langs veien tørr han fremdeles ikke gå alene – til det er balansen for dårlig. 

I fjor sommer gasset han på selv og hadde store planer om å være husets dedikerte gressklipper. Mens jeg var på jobb hadde han klart å komme seg inn i garasjen, funnet frem gressklipperen og satte i gang på den minste flekken med plen rett ved inngangen. Når jeg kom hjem fra jobb sto gressklipperen midt i plenen – i enden av en 7 meter lang klippet sti. Ytterdøren sto på vid gap og gjennom stuedøra skimtet jeg Vidars halve kropp som hang utenfor sofakanten. Panikken sto i halsen der jeg styrtet inn i stua. Der lå Vidar og var like hel og frisk – men så utslitt at han ikke en gang hadde klart å legge seg skikkelig inn i sofaen. “jeg holdt på å ikke komme meg inn igjen” sa han svakt og jeg kunne se skuffelsen lå over ham som en sky. Den lille stripen med klippet gress hadde tappet ham et hundre prosent for krefter og han gikk tom så raskt at han nærmest hadde kollapset på gårdsplassen og de to trinnene opp til inngangsdøren ble til massive og nesten ubestigelige berg. Med nød og neppe hadde han kommet seg inn. Hendelsen satte spor og Vidar har vært redd for å sette igang ting alene etter dette – selv om vi begge vet at han stadig blir bedre. 

Så kom årets sommer og plenen krevde sitt. Den vokser uforstyrret enten vi har tid eller ikke til å klippe den. Jeg har tatt på meg ansvaret for klippingen og Vidar har tasset frem og tilbake med oppsamleren og tømt det på komposthaugen. I går tenkte jeg tiden var inne for en mer kontrollert gressklippings eksponering. “bare klipp midt på plenen du Vidar, så tar jeg kantene etterpå. Bare test litt i en firkant her midt på plenen der det er flatt” Vidar svarte ikke, bøyde seg ned, dro klipperen i gang og begynte umiddelbart på kantene. En halv runde senere dumpet han ned i stolen igjen tydelig opprørt og med en vond skulder. Han hadde nok bare vridd seg litt forkjært for noen minutter senere var han i gang igjen – og DA kunne ingen stoppe ham. Vidar klippet, klippet og klippet – og jeg satt i en stol og nøt synet der ryggen hans ble rakere og rakere for hver runde han mestret. Midt i det hele dukket hjemmesykepleien opp for å sjekke blodtrykk og det viste fantastiske 125/80. Så snart vi var alene igjen dro Vidar igang klipperene og tok like så godt hele plenen foran huset – omtrent et halvt mål. Buktet seg rundt trær og busker og klatrer under greiner som stakk frem. Når det hele var gjort dumpet han ned i stolen igjen og bare proklamerte at NÅ skulle han ta en dusj. 


Litt småskeptisk …


Men resultatene er ikke til å unngå å se … fantastisk mestring.


I tilfelle noen lurer på hva JEG holdt på med 🙂
 

Vidar feiret med to stk pizza og en Flux Soda. Vi hadde en fin kveld foran tven med film og småprat og Vidar var på ingen måte merket av øvelsen han nettopp hadde gjennomgått. Vi kan med hånden på hjertet si at vi har hatt 1000 ganger bedring siden i fjor. Det skal sies at Vidar tidligere på dagen hadde vært i gang ute sammen med meg hele dagen med små oppgaver rundt opp i hagen. Jeg hørte ikke et pip om noe mer som gjorde vondt eller at han var redd for å falle. Nok et eksempel på hvor viktig det er å finne de persontilpassede oppgavene og hvor viktig det er i forhold til motivasjon og utholdenhet. Vidar trenger definitivt flere “manneoppgaver” for han var og er mann – og skal få lov til å fortsette å være det. I dag var mestringskurven bråbratt og vi gikk fra fortvilelse over smerter og stølhet – til tidenes tilfredsstillelse. Denne dagen kommer til å gjøre MYE for jobben vår videre med å få Vidar på beina igjen. Dette er bare enormt – og jeg er lykkelig helt inn i sjelen <3 

Vil du se Vidar klippe plenen kan du klikke her.

Du kan også følge bloggen på facebook om du vil.

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #hjerneslagstopperikkemeg #pårørende #rehabilitering #mestring #trening #aktivitet #helse #blogg #familie #psykologi #nevrologi #sammen #teambrovoldmerula #kjærester #hage #gressklipping #fluxsoda #lykke

 

Vi løfter en stein om gangen …

Svosj – den skarpe metalliske lyden av spaden som går ned i jorden. Løs og tørr jord som lett lar seg vippe opp og viser røttene til blomster og gress. Jeg bøyer meg ned og rister jorden ut av torven og kaster gress og røtter i trillebåren bak meg. Formen er ELENDIG – det kjennes at denne kroppen har vært i ro alt for lenge. Ryggen krangler og jeg lurer på om det er noe lignende jeg hadde for et par år siden – og som ikke helt ville gi seg. Faktisk er det så vondt at jeg ikke klarer å ligge på høyre side. Likevel står jeg her i hagen og graver opp torv. Jeg har mistet mye av meg selv de siste par årene – men sta er jeg fremdeles. 


Nå er det NOK … på tide å få noe gjort. Terapi i hvert spadetak.

I 11 – 12 år har jeg bodd i dette huset. År med planlegging og venting på å sette drømmer ut i livet. Enten måtte det skje noe eller så måtte jeg selge og kjøpe meg noe som ikke hadde så mye behov for omsorg og pleie – huset altså. Men så dukket Vidar opp i livet mitt og vi begynte å drømme sammen. I ham fant jeg en som ønsket det samme som meg. Som ville ha det litt kult og annerledes, som syntes knall gult var tøft og som elsket å sitte ute i hagen hele dagen – helst i skyggen. For oss ble det aldri mer enn drømmer – før hjerneblødningen satte en effektiv stopper for Vidars bidrag til praktisk arbeid i heimen – i alle fall for en god stund. Og jeg … jeg ventet et par år til – mens han forsøkte å finne fotfeste i livet igjen. 

I går var det slutt på tålmodigheten. NÅ må det skje noe. Jeg orker ikke gå med uforløste drømmer lenger – jeg orker ikke EN eneste dag til med tanker om hva jeg har lyst til å gjøre uten å gjøre noe. Så jeg tok et valg og sa høyt til meg selv der jeg sto og så meg selv i speilet “en stein flyttet i dag er en mer enn i går – og en stein for dag leder til samme mål som hundre steiner om dagen – det tar bare hundre dager mer”. Og med det var det bestemt – jeg kjører på! Jeg er lei av å sitte foran tven og drømme – nå skal jeg begynne å gjøre. 


Det verste med denne kroken er ikke at den er stygg – men at det er vidunderlig lunt og godt der og at jeg ikke kan sitte der og nyte det. 
 

“Du kan ta de skiferhellene der og flytte de 5 meter lenger mer bort”. Vidar stirret storøyd på meg da jeg ba ham komme og hjelpe til. Han kunne vel ikke løfte de tunge hellene!? Vel, sannheten er at jeg ikke klarer å løfte dem jeg heller – så da må vi være litt kreative. “Du kan flippe dem” sier jeg til Vidar. “Ta tak i enden løft opp til den står på høykant og dytt den frem så den faller. Da har du faktisk flyttet den en halv meter” Vidar var ikke helt enig, men etter et par forsøk så fikk han kontroll og fikk flyttet flere heller i løpet av dagen. Jeg brukte en spade for å få dem ut fra der de hadde grodd ned langs husveggen og så flippet vi heller gjennom hagen sammen. Dritt tungt! Vi jobbet i 10 minutter, peste i 15 minutter og hvilte i 30 minutter – og så jobbet vi i 10 minutter igjen. Sakte,men sikkert gikk hagen min fra å se tålig bra ut – til å se ut som et krater … hahaha … Og slik kan det være at den kommer til å se ut en stund. Vi tar et tak nå og da og så håper vi at vi i løpet av sommeren får laget oss et par gode sitteplasser i hagen. Jeg har nemlig sett meg grundig lei av at vi ikke har noe sted å sitte ute i solen og spise frokost – og enda mer grundig lei av å gå rundt å vite at den varmeste, solfylte plassen på fremsiden av huset ikke lar seg bruke til sitteplass fordi den er fullstendig igjengrodd av ugress og annet fjas. Ikke er det pent en gang. 


GRIP …

LØFT …

DYTT … e presto!!! En helle er flyttet en halv meter. Bare 9 flipp til så er den i mål 🙂 
 

Når kvelden kom gjorde det vondt absolutt over alt og ryggen var på ingen måte blitt noe bedre – tvert om. Heldigvis har kiropraktoren en app hvor man kan bestille time også i helgen så jeg lastet inn en time til mandag ettermiddag og flippet et par skiferheller til. Nu jævlar skal det bli frokosthjørne! Senere på kvelden dro Vidar tilbake til Sunnaas hvor han skal være til onsdag og jeg gikk skjelvende til sengs etter tidenes anstrengelse og sov så godt som jeg ikke har gjort på flere år. Når jeg våknet i dag tidlig var ryggen faktisk mye bedre – selv om beina faktisk var ganske skjelvne fremdeles. Ellers har jeg gangsperre på et par steder jeg ikke ante at det fantes muskler jeg noen sinne ville kjenne blant annet på innsiden av hendene, mellom håndleddet og albuen – fra nå av kalt Helleflippmuskelen. 

Siden jeg allerede hadde bestilt meg en kiropraktortime så tenkte jeg at jeg ikke kunne gjøre så mye skade om jeg tok noen spadetak i dag også – og så var det jo endelig litt sommerlig vær. Dagen har vært vidunderlig. Ikke bare godt å jobbe i hagen, men det å ha tid for meg selv. Det er ingen hjemme som behøver min hjelp til noe som helst og jeg styrer tiden min helt som jeg vil. For første gang på lenge fant jeg flytsonen og timene fløy avgårde. Fremdeles peser jeg som en hval og må hvile tre ganger så mye som jeg jobber – men som sagt – en stein om gangen. Hodet har uendelig godt av dette – for en gangs skyld tenker jeg ikke på noe annet enn akkurat det jeg holder på med. Litt skikkelig hardt arbeid er kanskje noe av den beste terapien man kan få – og når plattingen er ferdig skal jeg terapere meg selv med en deilig frokost i det fri – og en kaffe eller to. 

De hadde helt rett de som sa “det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det” … vi tar det en stein om gangen og er fornøyde med det. 

 

For den som vil så kan dere også følge oss på facebook. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #mestring #terapi #spade #hage #skifer #skiferplatting #frokostidetfri #sammen #ute #sommerogsol #familie #blogg #sammen #helse #mentalhelse #frihet #glede

 

To års arbeid og vi kan faktisk si at vi klarte det …

I dag leverer jeg en bildebonanza igjen.

Åh jeg kjenner meg så igjen – når jeg leser de fortvilte innleggene fra Nye Pårørende i grupper på facebook. Den første kaotiske tiden hvor man ikke vet hva som kommer – hva man har i vente. Vil det gå bra eller vil det ikke gå bra? tiden da man leter etter likesinnede, man leter etter svar og mirakler og man leter etter håpet. I dag har jeg lyst til å vise fremgangen til Vidar gjennom noe så enkelt som høyre fot de siste to årene. Jeg skulle ønske jeg visste for to år siden hvordan vi har det i dag. At vi har kommet så langt som vi har gjort var umulig å forestille seg den gangen.  

17. mai “feiret” vi to års jubileum etter Vidars hjerneblødning og i dag skal jeg gjøre det enkelt med å bare poste bilder med kommentarer. Jeg synes det er beste måten å vise fremgangen og mirakelet vi har gjennomlevd i tiden etter hjerneslaget. Vi er så uendelig takknemlige for at det har gått så bra <3 Tiden føles så forferdelig lang når vi skal tenke fremover – men jeg love deg at når jeg nå ser tilbake på bildene så føles det ikke lenge i det hele tatt. Ting tar tid – men det er på ingen måte umulig. 


Rikshospitalet 21. mai 2015 – 4 dager etter slaget. Multi organsvikt, nyresvikt og en alvorlig lungebetennelse – 40 grader i feber og kjøles ned med isposer døgnet rundt. Intubert og puster ikke selv. I hodet har han fått operert inn et dren for å lette på trykket i hjernen. 


Lillehammer sykehus 07.juni 2015 – 3 uker etter slaget. Akkurat kommet ut av respirator og har oppdaget at han ikke har språk. Vidar er i sjokk og dypt deprimert. Sondemates. Slik var han i en uke – frem til han fikk begynne å spise selv igjen – da kom livsgnisten tilbake. 


07. juni – Vidar må forflyttes i sele – er ikke i stand til å snu seg selv i sengen, stå eller sitte uten støtte. Kan sitte ca 20 minutter i lenestol, men er da helt utslitt.


Kongsvinger sykehus 16.juni 2015 – å få Vidar ut av sengen er en tremanns jobb – blodtrykket hopper og spretter så det hender at han ikke kommer lenger enn opp på sengekanten før han må legges igjen. Rehabilitering er vanskelig med dette ukontrollerbare blodtrykket. 


Kongsvinger sykehus 23.juni 2015 – opp og stå for første gang – om enn i sele. Vi hadde virkelig noe å feire denne midtsommernatten. 


Viktig å hvile godt mellom slagene – trening, mat og søvn – slik gikk uker og måneder. Kulhetsfaktoren er ikke borte. 


Lære seg å spise selv <3 
 


Skarnes Sykehjem 07. juli 2015 Gåtrening er i gang – 15 minutter pr dag. To skinner samt surret kne for at han ikke skal tråkke over. Er ikke i stand til å løfte foten selv så det må fysioterapeuten gjøre for ham – ingen følelse i benet og kjenner ikke at han står på det. 


Skarnes Sykehjem 17. juli 2015 – Sitter i stor rullestol med nakkestøtte og har skyhøyt blodtrykk. Eneste grunnen til at han fikk lov til å bli med kompisen på biltur i denne bilen var fordi han ble så sint når de ville nekte ham at blodtrykket steg ennå mer. Dette er et av det aller første minnene Vidar har etter hjerneblødningen. 


Ottestad Rehab, Stange 20. juli 2015. Samme dag som han kom inn ble det store rullestolen forkastet og han fikk en ny liten stol – Endelig følte vi at han var i rehabilitering med fokus på å bli bedre. Allerede første dag forsøkte han å reise seg og gå ut av stolen og slo seg gul og blå da han traff gulvet. Innsikt i egen situasjon er liten.


Ottestad Rehab 20.juli 2015 – Vidar måtte opp og gå i prekestol allerede første dag – og mestret! Han hadde tydelig kommet lenger enn sykehjemmet ville la ham få lov til å forsøke så denne uka gjør han kjempestore fremskritt. 


Humoren er på plass igjen 🙂


Så var det å lære seg å gå med krykke – timevis med øving og tålmodige hjelpere på veien. 


Han ble etterhvert god på å navigere rullestolen – her låner vi en korridor i en helgestengt avdeling på Ottestad. Svisj …..


Første milepæl er å kvitte seg med denne. 


november 2016. Ny og bedre skinne er på plass og dette er en seier. Nå kan han bevege seg mye lettere på egenhånd. 


I dag ordner han kofferten sin selv – med nøye konsentrasjon vel og merke. 


Matlagings evnene er på vei tilbake. 


Kjærester på tur i Oslo – nettverksmøte med andre slagrammede og pårørende i LHL – og en god middag på byen. 


Mai 2016. Aller siste gang vi brukte rullestolen – 80 talls konsert Telenor Arena. Den vil nok også være god å ha i fremtidige arrangementer – det hjelper å sette seg ned nå og da. 


Hele to sydenturer i 2016. 


18. mai 2017 – Vidar går hele dagen hjemme uten skinne. Han går også både opp og ned trappen til 2. etg selv – uten skinne. Nå øyner vi håp for at siste hjelpemiddel snart kan settes vekk. 


Skål for fremtiden, livet og kjærligheten. 

Når jeg kaller det vi har gjennomlevd for et mirakel – så vil jeg at du igjen titter tilbake på bildene. De taler en tydelig historie for seg selv.

Det har vært kjempetøft arbeid hele veien – både fra ham- de rundt oss og for meg som pårørende. Og jeg har tusenvis av bilder jeg så gjerne skulle delt for å vise ennå mer. Det er mye som ikke kommer frem på bildene her slik som neglekt, hukommelsestapet, afasi og apraksi, samt andre kognitive utfordringer. Mye har blitt bedre og mye må vi fremdeles forholde oss til. Alt vi tar i og gjør i hverdagen skal læres på nytt og det må repeteres og øves på. Men vi føler at vi nå er på vei inn i en mer normal hverdag igjen – om enn litt halt og skakk – og ting tar fryktelig lang tid. Men jeg sier det bare igjen – se på bildene. Det nytter!

Team BrovoldMerula – vi gir fanden meg aldri opp!!!

Vil du være med og lese om vår hverdag på godt og vondt – så finner du oss her på facebook. Følg oss gjerne. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #afasi #neglekt #apraksi #hukommelsestap #minne #hjernen #pårørende #ferie #mestring #gåtrening #øvelser #helse #psykologi #hjernehelse #nevrologi #kognisjon #sykehus #rehabilitering #ottestad #rikshospitalet #skarnessykehjem #lillehammersykehus #kongsvingersykehus #sammen #kjærester #blogg #familie #hjernenerstjernen #mirakel

Når ordene blir borte … i dobbel forstand …


 

“Men du … ???”

“Hei …???”

“Altså … ???”

Jeg skjønner på tonefallet fra kjøkkenet at Vidar har møtt nok en utfordring i hverdagen. Det er sånn det er hos oss. Hverdagene er fulle av hindringer, spørsmål, forvirring og ting som går galt og må gjøres om igjen. Oppgaven denne gangen var å lage litt vaskevann i ei bøtte slik at han kunne vaske over bordet på verandaen. Først kom spørsmålet om hvor han fant bøtte. Deretter var det klutene som ikke var å oppdrive. Begge deler står i bøttekottet (les: et 40 cm bredt skap på badet) Etter å ha gitt ham noen rettledende hint, og reist meg og gått ut til ham et par ganger, fant han både bøtta og kluten og jeg hørte vannet i krana begynne å renne. NÅ var han endelig i gang på egenhånd og jeg pustet lettet ut og lente meg tilbake i sofaen. Men så starer ordstrømmen igjen – og jeg hører at noe er galt – selv om han ikke får sagt hva som er problemet. Forsøker å rope til ham et par ganger og spør hva som er galt, men som vanlig så klarer han ikke å forklare hva som har skjedd. Afasien hans er ikke tydelig i normalsamtale lenger, men når han må informere om noe som er viktig for ham så knytter det seg helt og ordene blir borte. “Det er bare klumper” hører jeg ham si – og skjønner at jeg må reise meg fra sofaen en tredje gang for å bistå ham med den enkle jobben med å fylle vaskevann i ei bøtte. 

Jeg titter ned i bøtta som står i kjøkkenvasken og forstår raskt at her er noe galt. Bøtta er fylt med vann og rundt om i vannet flyter det noen gulaktige klumper. “Har du husket å vaske bøtta før du hadde i vann” – jo, mener han – bøtta var rein den. Det er Ajaxen det er noe galt med – selvsagt. Jeg ser meg rundt og finner ingen spor etter Ajax flasken. “Hva har du egentlig brukt som såpe?” “Jeg brukte Ajax – akkurat som du sa!!”, Vidar er litt snurt og mener at NÅ har JEG rotet det til for ham. “Ajax er den store hvite flasken i bøttekottet – den med rød topp”, forklarer jeg. Vidar rynker på nesen og åpner skapet under kjøkkenvasken og tar ut “Ajax flasken” han har brukt av – den er gul og heter Jiff Skurekrem. En åpenbar blemme som raskt forklarer de gule klumpene som dupper opp og ned i vaskebøtta. 

“Men, dette er jo Jiff – en skurekrem! Du skulle jo bruke Ajaxen som står i bøttekottet!”, jeg sukker litt oppgitt. “Det ER ingen Ajax i bøttekottet”, kontrer Vidar. “Der er det bare JIFF!” Lettere frustrert tramper jeg med Pingu føtter ut på badet og river opp døra til bøttekottet, røsker til meg Ajax flasken som står aller fremst i skapet. “Og HVA er DETTE da??!!”. “Det er Jiff det”, svarer Vidar – og DET hadde han helt rett i. Er det noe rart det blir krig i verden???

Heretter heter det Allrent og Skurekrem – inntil de velger å skifte navn på dem igjen … *hmpffgrr*

Det skal jammen ikke være enkelt å holde orden på ordene – hverken for meg eller ham – så får vi se da om de sitter til neste gang det skal vaskes. 

 

Jeg blir veldig glad om du også følger oss på Facebook.

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #afasi #helse #rehabilitering #psykologi #trening #mestring #ordleting #logoped #vaske #jiff #alrent #skurekrem #stroke #storkesurvivor #hjernehelse #hverdag #sammen #familie #blogg #kjærester #Pingu

Livet bråstoppet … og vi blir aldri de samme igjen …

Før jeg begynner å snakke om det jeg har på hjertet så vil jeg gratulere alle med dagen i dag – Hipp Hipp Hurra for lille Norge <3 Vi ønsker alle en fantastisk dag i dag – nyt og kos dere!

Så må jeg bare beklage for at jeg nå kommer med litt tunge ord på denne dagen – men jeg lover å gjøre det godt mot slutten og legger ved det vakreste bildet som noen sinne er tatt av meg – NOT !! Det er lov å le !!!

Så er vi ved en milepæl nok en gang. I dag er det nøyaktig to år siden Vidars hjerneblødning. Jeg kunne ha valgt å snakke om alt som har skjedd etter den dagen – men det har jeg gjort i mange andre blogg innlegg. I dag har jeg lyst til å fortelle om hvordan jeg har det akkurat i dag og hva slags tanker som går rundt i hodet mitt på en slik dag. Dagen da vi nesten er lovpålagt å være glad.

Med tiden har jo følelsene endret karakter og det er ikke lenger en altoppslukende sorg eller fortvilelse over det faktum at Vidar ble alvorlig skadet etter sin hjerneblødning – slik det var til å begynne med. Nå spretter følelsene opp som små bobler og sprekker i det de når overflaten – flyktige, noen ganger store, andre ganger små og mange i flokk – og de er nok litt mer påtrengende på akkurat denne dagen. Jeg har egentlig aldri vært glad i 17. mai – så at det er en ubehagelig dag er jeg egentlig vant til. At Vidar skulle få hjerneblødningen på 17. mai tenker jeg i grunn er like godt så slapp jeg få flere dager som jeg ikke likte. Men selvsagt har det gjort noe med meg – med oss. For Vidar som ikke husker noe av det hele så er det ikke noen følelser knyttet til selve dagen. For meg som gjennomlevde det hele – er det mange minner som kommer til overflaten – og jeg må innrømme at jeg gruer meg til å høre salutten. 

Sannheten er at 16. mai kanskje er hakket verre. Jeg tenker ikke så mye lenger på alt som hendte rundt Vidar 17. mai – på mange måter er selve traumet bearbeidet – i alle fall delvis. 16. mai derimot er vanskeligere å endre på – for det hendte ikke noe spesielt på 16. mai 2015. Og nettopp derfor er det den dagen jeg gang på gang går tilbake til i tankene mine. Det handler ikke lenger bare om at Vidar fikk en hjerneblødning 17. mai 2015 – det handler like mye om at vi, Ann Solfrid og Vidar anno 16.05.2015, på mange måter opphørte å eksistere i det øyeblikket blødningen rammet Vidar. 16. mai 2015 er det siste minnet jeg har av oss. To forelskede mennesker som lengtet etter hverandre selv om vi bare var fra hverandre i arbeidstiden. To mennesker som drømte om en felles bolig og innredning av denne. Ferieturer vi planla og gledet oss til. Måten vi lå i armkroken til hverandre hver kveld og pratet, pratet og pratet – forsøkte å avslutte praten og så bare fortsette å prate til langt på natt. Om hvordan vi utforsket hverandres tanker og preferanser gjennom samtalen – om latteren og alvoret vi delte. Om motorsykkelhjelmen jeg ønsket meg – med sommerfugler på. 

Og så stoppet alt … 

… og vi blir aldri noen sinne de samme igjen. 


Glade og fulle av drømmer – og lykkelig uvitende om hva som ventet rett rundt hjørnet. 
 

16. mai har blitt en vemodig dag og jeg sørger over de vi var. Det er en tabu belagt sorg – for det gikk jo så bra. Og det er en ensom sorg – for Vidar husker ikke hva som forsvant på samme måte som meg. Så jeg gråter mine tårer alene – når ingen ser – og minnes de siste øyeblikkene vi var oss. 

I år på 17. mai skal vi bare være sammen hjemme her hos oss – det blir en helt vanlig dag – i hovedsak fordi det regner. Til kvelds skal vi spise reker – og så blir det jordbær med vanlijesaus. Når kvelden kommer skal jeg krype inn i armkroken til kjæresten min – som igjen har begynt å snakke mye og lenge til tider. Jeg skal kysse ham på munnen god natt og takke ham for at han er her – som jeg gjør hver kveld. Og så skal jeg nok en gang minne meg selv på alt det gode som har hendt i de to årene som har gått – til tross for sorg, smerte og frykt.

Livet er ikke som det var – og vi vet ikke helt hvordan det skal bli ennå. Det er “lett” å overleve, men vanskelig å starte på nytt. For når alt kommer til alt så er hverdager fylt av mye mer enn tilfeldigheter – og vi må skape oss nye særegenheter på veien videre. De kommer til en etter en på veien vi går og en dag vil vi kunne se på hverandre og se de nye, hele, menneskene denne hendelsen skapte oss til å være.

Enn så lenge lever vi stykkevis og delt – men sammen <3

Når det er sagt – så har jeg lett gjennom telefonen min etter de aller siste bildene av oss og da forstår jeg at det kanskje var på tide at vi gikk videre: 


15. mai 2015

16.mai 2015. 

Ja det er vel kanskje ikke mer å si i den saken – bildene taler vel for seg selv. Dette var altså de to siste bildene av Vidar og meg før livet snudde .. hahaha .. Dette kan garantert bli bedre <3

Om du vil følge oss videre på veien så finner du også bloggen på facebook – her!

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #milepæl #17.mai #sorg #tabu #aldrimerdensamme #vemodig #minner #psykologi #helse #hjernehelse #sammen #kjærester

Metaforisk mageplask, Tandemsykkel og Norsk Ukeblad …

Tirsdag morgen – en dag fri uten jobb eller andre ting som skal skje. Det var i alle fall det jeg tenkte i det jeg slo opp øynene i dag tidlig. 

Så tikker det inn en melding på telefonen min – Vidars fysioterapeut som vil varsle om at drosje er bestilt til fysio i ettermiddag. Oh Shit – DET har jeg glemt. Vekker Vidar og forhører meg om han har hørt noe om trening i dag. Det hadde han ikke. Så blir det en diskusjon om hvorvidt han vil ha trening i dag når det kommer litt brått på. Jeg vet vel egentlig langt der inne i hodet mitt et sted at det er jeg som har ordnet med denne ekstra fysio timen siden han nå er mye på Sunnaas og ikke får annen trening der ute enn logopedi. Så vi blir enige om at han kan dra å trene i dag. Så slår det meg plutselig at vi har vasking også i dag og at jeg må ta en aldri så liten kriseopprydding før de kommer ved 11:30 tiden. Heldigvis et par timer til det så vi rekker å spise en god frokost først.

Du kan jo tro freden varte lenge … Vi har ikke før inntatt hvilepuls før det plinger i telefonen til Vidar. Han viser som vanlig liten interesse for lyden. Skal du ikke ta den? Jeg stiller det samme spørsmålet som alltid når telefonen hans lager lyd – og får det samme svaret: Neida, det er bare påminnelse om medisiner. SUKK! Det er det samme hver gang – for jeg vet at det ikke er en påminnelse, men en tekstmelding. Vidar selv klarer ikke å lære seg – eller høre – at det er forskjellige lyder på påminnelser og tekstmeldinger. Resultatet er at alle lyder fra telefonen blir kategorisert som påminnelser – LES: støy – og overhørt. Etter litt frem og tilbake får jeg ham til å sjekke og der ligger det jammen en melding på telefonen hans – fra Ergoterapeuten som forteller at hun kommer som avtalt om en time! OH dobbel Shit!! DET har jeg også glemt.

Plutselig er den fredelige morgenen gått over i panikkmodus. Ergoterapeuten forventer at jeg skal ha en oppgave klar for Vidar når hun kommer – og det har jeg heller ikke ordnet. Jeg leter febrilsk i hodet etter noe å gjøre. Kanskje han vil rydde litt i uthuset?? Jeg hører lemmene i hodet til Vidar gå igjen med et brak når jeg nevner det – og motivasjonen hans tar et durabelig metaforisk mageplask. Okay – nytt forsøk! Hva med noen oppgaver inne i huset?? Det hørtes bedre ut og jeg skribler ned oppgaver etterhvert som jeg kommer på dem – og ender opp med ei lang liste. I dag tenker jeg at en av oppgavene hans blir å forholde seg til mange oppgaver – og DET var jo egentlig ganske lurt. Selv rekker jeg akkurat å få listen ferdig – kriserydde kjøkkenbenken og stuebord – brøle til Vidar at i dag måtte han hoppe over morgenstellet for å rekke å spise før hun kommer, for han klarer jo ikke å beregne tiden. Så slenger jeg meg ned i sofaen med frokosten i det det knakket på ytterdøra. Vidar rakk heldigvis å spise. Jeg gnager jeg i meg tørt lavkarbobrød og forsøker mellom tyggene å diskutere muligheten for at vi kan søke om en tandemsykkel, med ergoterapeuten. Planen er å få testet ut noen sykler og foreløpig ligger ønsket på en trehjuls tandemsykkel med hjelpemotor. Vi har allerede bestemt oss for hva som skal stå på de gule vestene vi må ha på når vi sykler. På min skal det stå: Vi vet det går seint!. På Vidars skal det stå: Så drit i å tut! Hihihi …. Ting tar tid så den har vi nok ikke før til neste sommer – men nå er vi i gang i alle fall.


Det tok faktisk 45 minutter dette – og han besto testen med glans – han måtte ikke spørre om hjelp til en eneste ting.

Jommen sa jeg rolig morgen du … i kveld skal jeg fjerne ALLE påminnelsene som ligger i kalenderen på Vidars telefon så kanskje han begynner å legge merke til tekstmeldingene. Nå støvsuges det i etasjen over, vaskedamen er her, og jeg sitter med beina i sofaen – livet er egentlig ikke så verst 🙂 

Og til deg som har tatt deg tid til å lese hele innlegget kan jeg legge til at dere kan lese om oss i ukas utgave av Norsk Ukeblad 🙂 

 

Bloggen finner du også på facebook og du kan følge den her. 

 

#LHL #LFS NFS #afasi #hjerneslag #hjerneblødning #ergoterapi #fysioterapi #tandemsykkel #hjelpemidler #rehabilitering #trening #øvelser #mestring #psykologi #pårørende #omsorg #helse #trening #norskukeblad 

 

 

 

 

Vi mistet ikke noe – vi fikk en gave …

Jeg er så glad for facebook – som minner meg på hvordan alt var før. Tiden går og jeg henger tydeligvis ikke med.

Jeg forsøker jo selv å holde tritt på utviklingen til Vidar, men har bare innsett at han blir friskere raskere enn jeg klarer å følge med. Og DET kan jeg jo ikke klage på. Nå har han hatt to små uker på Sunnaas og jeg merket umiddelbart en endring i ham – nå må han være mer selvstendig – og det gjør ham godt. Selv har jeg alltid vært tilstede og fikset med koffert og alt som er av pakking, selv om han må bidra. I hodet mitt trodde jeg at han ville glemme det meste om han måtte klare seg selv. Forbauselsen ble stor da jeg møtte opp for å hente Vidar på Sunnaas en fredag ettermiddag og finner ham sittende i sola ute – med kofferten ferdig pakket ved siden av seg selv – og alt som han skulle ha med var pakket og klart. Hjertet mitt gjordet et lite hopp av glede der jeg så ham sitte – noe så utrolig godt for min rufsete og slitne sjel. Så nå er det slutt på pakking for ham – heretter blir det å skrive lapp og så får han finne frem og pakke selv. Jeg vet at han kan. 


Ser det ut som om denne mannen trenger hjelp ? Etter forrige ukes mestring måtte han vise meg hvordan han kom seg ut gjennom dører og trapper – bildebevis. 


Det vises kanskje ikke på bildet at etter at jeg sa “Vidar se på meg!!” så mistet han helt fokus og holdt på å falle … hehe … Det står litt på balansetreningen ennå. 


VERDENS beste overraskelse å finne ham ferdig pakket utenfor sykehuset – ventende på meg i solskinnet <3
 

I dag poppet det opp en video på facebook – fra i fjor da Vidar måtte hjelpe til med å rydde i hagen. Han var så oppsatt denne dagen på at han skulle bidra – han SKULLE være med å bære. Det ble jo ikke akkurat noe særlig til hjelp siden jeg ikke klarte å slippe ham helt alene og brukte det meste av tiden på å holde meg nær ham i tilfelle han skulle falle. Balansen var helt elendig. Filmen jeg tok den dagen kan du se her. 

I dag bærer Vidar selv varer fra butikken og ut – selv gjennom et folksomt lørdagssenter med unger og skyvedører – ikke snakk om han skal ha hjelp nei. Han er sta sånn – han SKAL klare seg selv. Jeg er så glad for denne motivasjonen hans – den forbauser meg ennå at den er like sterk nå som det har gått nesten 2 år. Men Vidar stopper aldri – han vil klare seg selv og jobber trutt og jevnt mot målet. Facebook viste oss hva som hadde skjedd det siste året. I dag følger jeg han ikke lenger rundt på tomta i skjul, men lar ham gå selv. Redd er jeg fremdeles, men vi har lært oss å leve med frykten for fall og skader – og Vidar har fått bedre kontroll både på hodet og kroppen. 


Jeg kan bare våge å si at jeg skal hjelpe ham – DETTE skal han klare selv – og han gjør det med glans <3
 

Livet har gått sin gang i de siste to årene og vi har lært oss å leve med de utfordringene vi har fått servert. Vi lever i takt med hjerneslagest puls og trosser motgangen daglig. Vi blir bedre begge to – med å leve det livet vi har fått. Vi skal ikke glemme at vi ikke mistet Vidar – vi fikk ham tilbake <3

 

Bloggen kan du følge på facebook – om du vil:)

 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #sunnaas #kress #bidra #bedring #mestring #rehabilitering #fremgang #livetigave #strokesurvivor #stroke

 

Med Wauxhall Viva til Astrid Lindgrens land …

Heldige meg – tenkte jeg. Heldige meg som hadde ei tante og en onkel på Nesodden på 70 tallet. 

Jeg var nok ikke mer en fem, seks år gammel. Fremkomstmiddelet var en rød Vauxhall Viva – med hvit fartsstripe og grå skaiseter. Jeg husker ennå følelsen av å sette seg inn i den solvarme bilen – med miniskjørt og nakne lår. Det var risikosport som kunne ende med brannsalve over hele stussen. Bak framsetene la vi de orange posene med teppeposer og vips hadde vi dobbelseng til to trøtte søstre. Etter at vi hadde konsumert haug med “reisegodt” som vi hadde spart fra lørdagsgodisen, la oss godt tilrette i baksetet og sov det meste av veien. Vi kjørte alltid på natten av en eller annen grunn – les:pappas frykt for trafikk i Gudbrandsdalen. Vinduene var godt lukket igjen – for trekk var farlig – mens pappa jobbet seg gjennom et par esker sigaretter. Så lå vi der – og slang – løse i baksetet, fulle av sukker og innhyllet i pappas sigarettrøyk. Fremdeles gir lyden av vindusviskere som går over frontruta meg feriefølelsen – for det regnet selvsagt ALLTID. Slik lå vi som et par sardiner i en røykfylt boks og sov oss gjennom det meste av veien fra Ålesund til Nesodden. Med unntak av det obligatoriske stoppet på Dovre hvor vi hutrende og i halvsøvne MÅTTE inn på den døgnåpne stasjonen – DET var skikkelig eksotisk for oss. 


Illustrasjonsfoto Bilen får var myyyye kulere.
 

Vel fremme på Nesodden var det å sette opp teltet i den store eplehagen utenfor hytta til tante og onkel – og teltlukta sitter fremdeles i nesa. Selvsagt var teltet fullt av både mygg og maur når natten kom. Likevel var jeg i paradis. På Nesodden skinte sola alltid, det var støvete grusveier og bak huset sto ei gammel vannpumpe midt i en frukthage. Ja, på Nesodden var det alltid sommer og sol. Jeg husker forbausende mye fra turene dit selv om de ikke var så mange og jeg antagelig knapt var kommet i skolealder. Jeg husker marihønene som fantes i milliontall. Jeg husker tordenvær uten regn. Jeg husker lyden av singel under sandalene – og at vi fikk lov til å gå helt til butikken alene. Den røde landhandleren litt lengre ned i veien hvor det sto en hyggelig dame bak disken og vi måtte be om alt vi skulle kjøpe. Det kunne ikke bli mer sommer enn dette. Feriefølelsen ble ikke ødelagt av noe – Ikke en gang da de voksne hadde fest og en dypt bedugget gjest stilte seg opp på berget over eplehagen og tisset buksa full fordi han glemte å ta ut lillekaren.. Jeg tror jeg hadde en svært godt utviklet humor allerede da og satt knisende et sted ingen kunne se meg med hånden for munnen og lo der jeg så den våte flekken bli større og større på buksa hans. Og så var det alltid et obligatorisk besøk til Grandtanten i Oslo – en rik grandtante – med eget hotell. Der ble vi invitert til middag og vi barna fikk lov til å forsyne oss av pengesedler hun hadde i en plastpose på kjøkkenet. På middagsbordet sto det fisk og potetgull – taffel sticks faktisk. Merkelig så mye rart man kan gå rundt og huske på. En tur til dyreparken på Tusenfryd ble det også – og derfra husker jeg best skrubbsårene jeg fikk i den endeløst lange sklia – og at jeg antagelig fikk kjeft fordi jeg var litt vel hyper. Det spilte ingen rolle – vi var på Nesodden – det var sommer og sol og jeg hadde ikke en bekymring i hele verden annet enn å pille på skrubbsår der jeg satt bak uthuset i eplehagen. Det eneste de ikke kunne matche på Nesodden var badevannet – jeg husker ennå med gru at jeg tråkket ut i vannet og ikke kunne se mine egne tær når vi sto til knes i muddersjøvann – og fotsålen sank ned i mudderbunnen hvor jeg ikke ante hva slags udyr som bodde. DET var ikke akseptabelt for ei som hadde vokst på nærmest i vannkanten på Sanningane – verdens beste badeplass – med krystall klart vann. Likevel har jeg hatt Nesodden i hjertet siden jeg var 6 år – og drømt om en dag å komme tilbake dit – så lenge jeg slipper å bade. 

Jeg kom meg ikke tilbake til Nesodden før for et års tid siden – når Vidar hadde første timeavtale på Sunnaas. I alle årene har jeg gjemt alle disse minnene som stjerneskudd langt inne i hodet mitt et sted. De deiligste somrene i mitt liv – nesten som tatt ut av en Astrid Lindgren bok. Jeg var så pass liten at jeg ikke husket veien eller hvor hytta lå så jeg har lurt fælt når jeg har vært der ute den siste tiden – HVOR lå hytta? På fredag fant jeg den endelig – og jeg kjente meg umiddelbart igjen – faktisk før vi kunne se hytta. Selv om det nå ligger et enormt nytt hus midt i eplehagen hvor vi campet så var alt som før. Hytta på berget lå der slik den gjorde for 45 år siden. Litt lengre ned i veien fant jeg også igjen den gamle landhandleren og selv om den nå er hvit så kjente jeg den umiddelbart igjen. Alle minnene strømmet på – og som jeg sa til Vidar: om de selger et hus i denne gata så flytter vi!! Det er nok en utopi – men det er lov å fantasere litt 🙂 Paradis er vel alltid best på innsiden av hodet 😉

Minus huset til høyre og ALT er akkurat som før … Den lille hytta på berget – og vi sov i telt i hagen lenger ned.

Landhandleren har nok fått en ansiktsløftning siden sist, men den doble døren, steintrappen og de store vinduene røper hva som har vært her – postkassen på veggen likeså.
 

Nå kan jeg veien – og vet hvor det er. Det kan hende jeg reiser ut og setter meg på trappa til landhandleren en dag – lukker øynene og drømmer meg tilbake til miniskjørtet, saftis i plastpose, marihøner, skrubbsår og tørre grusveier – i 1973. DET var tider det. 

 

Bloggen min finner du også på facebook om du vil følge oss der. 

 

#hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #sommerminner #barndomsminner #sol #sommer #nesodden #hytte #camping #firmannstelt #mygg #maur #tordenvær #vannpumpe #landhandler #hellvik #altvarbedrefør #barndom #saftis #blogg #familie #eventyr #opplevelser #wauxhall #viva #dovre #sanningane #miniskjørt #70tallet #dyreparken #tusenfryd