Det er tabu å gi opp når den andre ligger nede …

I dag har jeg latt meg inspirere og legger ved et innlegg som ble postet på en side for pårørende for slagrammede på facebook. Den som postet det har selvsagt godkjent dette:) Takk til henne som tar sjansen på å være litt synlig og fortelle om noe som ikke alltid blir like godt mottatt – men som er så uendelig viktig å snakke om. Innlegget hennes kommer litt lenger ned i teksten her. 

Som pårørende til en samboer som ble rammet av hjerneblødning har det for meg vært viktig å ha fokus på hans rehabilitering og helsemessige oppfølging. De som har fulgt bloggen en stund har sikkert fått med seg at dette har gått kraftig på bekostning av mitt egen helse. Ikke fordi jeg har tatt på meg for mye, men fordi realiteten er slik den er og vi må jobbe med de utfordringene vi får servert. I tillegg er det ikke slik at bedringen kommer i en fin linje fremover, det går opp og ned – og noen ganger tilbake litt. Bekymringskiloene som kom på den første tiden sitter som støpt, smerter øker, sammenhengende søvn er noe jeg bare drømmer – om og alt av selvpleie er lagt til side. Likevel tror jeg at jeg for mange står frem som en Superpårørende – som får til alt. Jeg skryter av alt vi får til og poster bilder av våre reiser og opplevelser. Selvsagt er det et glansbilde – mye av det såre og vanskelige kommer aldri frem til bloggen i det hele tatt. Likevel føler jeg at vi er i ferd med å stable hverdagen vår på beina igjen så dette innlegget er på vegne av alle som kanskje aldri kommer dit vi har kommet. Jeg VET at vi har vært veldig heldige med den fremgangen vi har hatt. 

Underveis har det for meg vært utrolig viktig med et fellesskap – et sted hvor jeg kan snakke med likesinnede. Dette fant jeg på facebook i første omgang – og der har jeg også blitt værende. I grupper der kan pårørende lufte sin frustrasjon, dele sorger og gleder og støtte hverandre i alt som kommer vår vei. Et metaforisk vannhull hvor vi kan slippe av oss pårørendebagasjen i ny og ne.  På mange måter er vi veldig fremmede for hverandre – på andre måter kjenner vi hverandre kanskje bedre enn mange av våre nære bekjente. I går dukket det opp en post som fikk meg til å tenke – for denne damen hadde noe viktig å si – faktisk så viktig at jeg ville dele det med andre. For hva med alle de som ikke klarer å bli ved sin kjære i alt som kommer i kjølvannet av et hjerneslag? Hva med de som ikke blir møtt i kommunene, eller som ikke opplever seg som omsorgspersoner? Hva med de som kjenner at nok er nok – eller som vet hva de behøver for å holde ut, uten å få den hjelpen de trenger fra det offentlige. Hvor blir det av familievernet i slagrehabiliteringen og den offentlige og kommunale omsorgen? Er vi bare en offentlig sparegris som brukes til den er tom?? Tom for energi og lyst?

Det er tabu å si at dette klarer jeg ikke. Det er tabu å si at den jeg har kjær ikke lenger er seg selv og at man kanskje vil ut av forholdet. Det er tabu å forlate en som ligger nede – og det er tabu å velge sitt eget liv fremfor den andres. Likevel ber vi alltid pårørende om å ta vare på seg selv – noe som de fleste pårørende vil fortelle kan være tilnærmet umulig uten at det går utover den de har omsorg for. Pårørende er som alle andre mennesker – helt vidt forskjellige. Ja det er jo helt grunnleggende personlighets forskjeller – likevel kreves det at alle skal kunne ta vare på sterkt pleietrengende mennesker i sitt eget hjem. Vi er ikke alle skapte til å stå i de samme utfordringene. Noen er mer omsorgsfulle enn andre, noen har sterkere tilknytning til jobben sin enn andre og noen gir opp alt for den andre – uten at jeg tror at det er noe bedre eller slemmere i bunnen av den ene eller den andre. Noen opplever bakkene som brattere enn andre – og noen har brattere bakker enn de klarer å komme seg opp alene, andre igjen har mer enn nok med sin egen helse og så må de plutselig også være omsorgsperson for en sterkt pleietrengende partner. Uføre må på lik linje med andre ta sitt ansvar i denne jobben – akkurat som helt funksjonsfriske.

Men så er det sånn at mange sitter med følelsen av å ikke strekke til – en følelse av å feile og av å ikke være som man bør være. En av grunnene til dette er alle solskinnshistoriene som publiseres i media. Alle disse fantastiske menneskene som tilsynelatende klarer alt. Som sjonglerer både barn, jobb og en pleietrengende partner – uten å miste sin egen glans. Jeg vil gjerne at du leser innlegget til denne damen lenger ned – og forteller meg ha du synes. Burde vi kanskje også gi de som opplever å ikke mestre en stemme? Det fortjener de kanskje – for innsatsen er uansett større enn hva du kan fatte. Det er nemlig ikke slik at de som ikke “greier det” – ikke har gjort noe som helst. Oppgaven blir rett og slett bare for stor – eller for tung å bære. Det handler om den enkeltes oppgjør med sine grunnleggende kjerneverdier – som i noen tilfelle ikke lar seg legge bort uten at man oppfattes som slem. Men det er tross alt disse kjerneverdiene som gjør oss til den vi er. Skal vi også måtte gi slipp på vår egen identitet i omsorgens tjeneste? Det er på tide at søkelyset kommer på de som jobber i konstant motstand og som går tom på veien. Det sies at pårørende sparer helsenorge for milliarder av kroner, men gjør de det?? Selv tror jeg mange pårørende selv ender i helsekøen med symptomer og skader som aldri ville oppstått om de ikke var i pårørende rollen. Rollen er bare så alt for stor å bære – og få bærer den uten at det får store personlige og helsemessige kostnader. En pårørende i “vår” kategori har aldri noen sinne fri. Sannheten er at vi er på vakt 24/7 og vi har ingen forsikringer, sykedager, eller frynsegoder – selv når vi er syke er jobben hjemme akkurat like stor og påtrengende. Selv hadde jeg to kuttskader en stor og ganske alvorlig fallskade og et halebensbrudd det første halve året Vidar var hjemme etter hjerneslaget – men han måtte fremdeles hjelpes 100 %. Grunnen til at jeg var så uheldig gang på gang var uten tvil at jeg var helt utslitt og veldig ukonsentrert – og jeg er ikke alene om å ha opplevd dette. Men nå skal jeg gi ordet til damen som inspirerte til alle disse tankene. Legg gjerne igjen noen hjerter eller gode ord til henne i kommentarfeltet her – hun fortjener dem <3

“Jeg må få ut litt aggresjoner. Jeg er lei den offentlig omtale og debatt om hjerneslag og andre invalidiserende sykdommer. Hvorfor er det alltid solskinnshistoriene som havner på trykk i mediene? De historiene hvor det er fremgang, og hvor de pårørende har et overmenneskelig overskudd og stå-på-vilje? Hvorfor blir det aldri berettet om de tilfellene hvor pasienter må leve med varige, omfattende skader, og hvor pårørende må kjempe for den minste hjelp? Er det bare de pårørende som står på langt utover hva som menneskelig kan forventes som skal belønnes og roses? Hva med oss som sier at nok er nok? Som har stått på i årevis, og har betalt en høy pris i form av dårlig helse? I min pårørende tilværelse med en mann med dårlige prognoser for å bli mye bedre, har jeg kommet til et punkt hvor jeg ikke lenger pakker ting inn. Jeg har smilt og spilt flink pike lenge nok. Nå sier jeg rett ut hva jeg mener, også når mannen min er tilstede. Slik gikk det også da han i går for første gang hadde psykolog time. Han er blitt diagnostisert med depresjon – en diagnose jeg forøvrig selv har fått etter lang tid som pårørende, dog uten at noen har vist noe hensyn til dette). Psykologen ønsket at jeg skulle være til stede på det første møtet. Jeg svarte komplett ærlig på hennes spørsmål, og om hvor vanskelig jeg synes pårørende rollen og vårt samliv er. Da fikk jeg beskjed om at dette kunne virke sårede på mannen min. Men da skal hun vel ikke spørre???? Det er jo nettopp kjernen til hvorfor mannen min er depressiv – vi kan rett og slett ikke få hverdagen til å gå opp, og fungere sammen i dette “nye” livet vårt. Jeg brenner inne med så mye frustrasjon og sinne at en eksplosjon er unngåelig. Mannen min skal beskyttes og tas hensyn til, mens jeg er vanskelig og lite samarbeidsvillig. At jeg har stått på som en arbeidshest i 2,5 år uten noen form for takk, ros eller verdsettelse i en ekstrem vanskelig hverdag er komplett likegyldig. At jeg sjonglerer full jobb, hus, hage og en syk mann som krever enorm oppfølging resten av livet er en selvfølge for hjelpeapparatet, og ethvert opprør fra min side er tegn på utakknemlighet og nå åpenbart også dypt sårende for min ektefelle.”

Selv må jeg bare si meg såre enig i mye av dette – for det bygger seg opp frustrasjon. Å være pårørende for en slagrammet er virkelig ikke for pyser og det er uendelig mange ting som må håndteres i hverdagen når hverken kropp eller hode fungerer som det skal hos den andre parten. Man lever to liv med sitt ene – hvorav den ene krever tre fulle liv i seg selv. Alle burde vite at dette ikke går i lengden. Det er på tide at vi legger tabuene døde og ser på helheten og ikke bare pasienten. For når alt kommer til alt så er en utslitt pårørende IKKE til den slagrammedes beste.

Til slutt vil jeg bare nok en gang minne om at mine solskinnshistorier har en skyggeside også. Om du titter på forrige innlegg så skryter jeg fælt av vår fine Tromsøtur – for å sette det i perspektiv legger jeg ved et bilde av neglene mine. De ble lakket i begynnelsen av april (i anledning min 50 års dag) – og siden den gang har det gått i ett. I dag har jeg ikke mye pent å skryte av akkurat. ALT handler om prioriteringer – neglene kommer aldri noen sinne høyt nok opp på listen – og jeg er ikke en gang på jobb for tiden. Tenk å bare få overskudd nok til noe så enkelt som velstelte negler og fuktig hud. 

Disse fingrene har ikke sett fuktighetskrem siden “hine dager” – og shellacen har sittet på siden april. Elefanthud og knekte negler – DET er realiteten. 

Virkelig en flott og feminin lillefingernegl – not. 

 

Pårørende er helsenorges viktigste ressurs – bruk den med fornuft – og ikke som en offentlig sparegris som kan byttes ut!  La tabuene fare og gi dem en stemme – de har noe veldig viktig å si.

Bloggen finner du også her – på facebook. Der legges det ut ennå litt mer materiale enn her på bloggen. Følg meg gjerne <3

 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #pårørenderollen #rehabilitering #omsorg #pleie #empati #helse #psykologi #ergoterapi #fysioterapi #logoped #hjemmehjelp #hjemmesykepleien #sykepleie #pårørendealiansen #hjelptilselvhjelp #selvstyrking #helsenorge #tildelingsenheten #brukerkontor #rettigheter #bistand #avlasting 

 

 

 

Vågal og leken på tur til Tromsø …

Jeg må innrømme at jeg hadde tvilen i magen da vi satte oss på flyet i retning av Tromsø forrige onsdag. Yr meldte om 6 grader og regn samtidig som vi var på vei til vår mest aktive ferie etter Vidars hjerneblødning for litt over 2 år siden. Det store spørsmålet var om energien ville holde – for oss begge – dette kunne bli i meste laget. Men billettene var i boks, betalt, og i Tromsø ventet gode venner på vår ankomst. 

Værgudene hadde helt tydelig kommunisert godt nok med metrologene for i det vi trakket ut av flyplassen slo 6 kalde og arktiske grader mot oss – her var det bare å tråkke på seg ullvangsokker og tykke gensere. Kort fortalt ble det et en litt kald ferie, men sola kom frem og vi fikk noen flotte dager. Jeg fikk oppleve midnattsolen for aller første gang og den var like fantastisk som jeg hadde tenkt det ville være. Vi kjørte mange, mange mil i leid bil og fikk sett mye flott natur – med Sommarøya som absolutt høydepunkt. De andre vil vel kanskje si at det var like flott på toppen av fjellet og fjellheisen – selv holdt jeg meg langt unna kanten av utsiktspunktet og pustet med magen så godt jeg kunne når høydeskrekken satte inn. Høyder er definitivt ikke noe for meg. Vidar derimot syntes det var flott. 

Reinsdyr fikk vi sett i fleng og mitt aller første møte med en vill og sprell levende oter er også gjennomført. Bildet av oteren kan jeg derimot ikke vise frem – da jeg i forfjamselsen klarte å ta et bilde av høyre bukslår i stedenfor av oteren. 

Vi var slitne både mens vi var på tur og når vi kom hjem – men vi hadde gode venner rundt oss som forsto at vi behøvde en 11 timers natt og en hvil midt på dagen. På den måten fikk vi overskudd til både noen øl på Rorbua og noen morsomme bilder her og der. En middag på Skarvens biffhus ble det også – mums – og vi avsluttet turen med en helt himmelsk klippfisk middag på Emmas Drømmekjøkken. 

Hvor fantastisk er ikke dette – naturen serverte førsteklasses inntrykk. En drøm for en fotogærning som meg. 

Turen må jo bli god når man er sammen med så glade folk – leken og det morsomme sitter løst. 

 

Tusen takk for oss  – vi kommer garantert igjen <3

 

Vil du følge oss videre finner du bloggen min også på facebook – velkommen inn som følger. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #ferie #arktiskferie #arktis #sommarøy #kvaløya #troms #tromsø #fløyen #fjellheisen #reinsdyr #oter #midnattsol #godevenner #kjæresterpåtur

 

 

La oss grave frem syklisten igjen ….

Jeg har alltid visst at Vidar hadde vært aktiv syklist, men aldri noen sinne sett ham på sykkelen før han fikk hjerneslag for 2 år siden. Tiden strakk ikke til i vårt korte kjæresteliv før alt ble snudd på hodet. Likevel er det noe jeg veldig gjerne trekker frem og skryter litt av  – for jeg er både stolt av og sjarmert av det faktum at kjæresten min har syklet Trondheim – Oslo 5 ganger. 

Om han noen sinne vil få god nok balanse til å sykle en normal sykkel igjen – gjenstår å se – men ingen ting er umulig. Vi har foreløpig søkt om å få en tandemsykkel med hjelpemotor så til neste sommer skal vi i alle fall på veien igjen. 

Så knakket det på døra her en formiddag. Både Vidar og jeg kikket storøyd på hverandre og var ikke helt sikret på om vi hadde hørt riktig. Banket det på døra VÅR?? Det er ikke ofte det skjer – med unntak av det daglige besøket fra hjemmesykepleien. Men det var riktig, det hadde banket på og der sto en fetter av Vidar med en Spinningsykkel. Kanskje han ville låne den?? Gjett om!! 

Tenk å være så generøs. Dette gikk rett i hjertet her i huset og gleden er STOR <3 Og så fikk jeg se kjæresten min tråkke opp på sykkelen:) Ikke fritt for at sommerfuglene gjorde en ekstra liten salto i magen her for det skjedde noe med kroppen og holdningen hans som jeg likte *blunk*. 

Dessverre så kan sykkelen brukes av begge så nå har jeg vel ingen unnskyldning for den dårlige kondisen lenger. Hvem vet? Kanskje sykler vi Trondheim Oslo på tandem i 2020 😉  Men nå skal jeg slutte å snakke før jeg lover noe jeg angrer på …

Klar ferdig kjør …. eller trå …

Hu Hei hvor det går …

Vidar bare blomstrer på sykkelen – ansiktsuttrykket sier vel sitt 🙂 Jeg driver å river veggen bak så den ser deretter ut.


Bjørn – vår gode samaritan <3 Selvsagt må han være med i bloggen – så lenge magen hans tar seg bra ut  – og det gjør den jo 😉

Tusen takk Bjørn <3

 

Bloggen har egen facebook side og du er velkommen til å følge den der. 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #denstorestyrkeprøven #trondheim #oslo #spinning #spinningsykkel #syklist #treningsglede #mestring #helse #psykologi #tandem #kondisjonstrening 

Torturterapi, hengemangopupp og gnagsår på magen …

Jeg føler jeg skylder alle mine følgere en forklaring – for jeg har knapt blogget på en måned. Siden midten av mai ble det bråstille fra meg. Den ene årsaken har jeg forklart tidligere, nemlig at Vidar, slagrammet samboer, nå har begynt å bruke internett. Pcen var og er periodevis opptatt og han har behov for å kunne bruke lang tid på å bli kjent med alle valgene i facebook og på pc. Ting tar tid og dette tar ekstra lang tid. 

MEN .. hovedårsaken til at jeg har tatt en skrivepause sitter hos meg. Jeg har pådratt meg en skiveutglidning i ryggen og den gir smerter i hele høyre side og ut i høyre arm. Nå har jeg forsøkt “alt” fra massasje, ising, smertestillende, Brexidol, kiropraktor og enda mer enn det, men jeg får ikke bukt med det. De søvnløse nettene er mer søvnløse enn før, det gjør vondt å ligge, vondt å stå, vondt å bruke armen. Alt i alt er dette også nok et biprodukt av pårørende tilværelsen hvor man ALDRI får hvile i mer enn 4 minutter av gangen. Jeg hadde to dager når Vidar var på Sunnaas siste uken i mai da jeg fikk ligge strak på sofaen – det er i grunn det eneste som har gitt litt bedring. Så snart han var hjemme igjen og jeg “måtte” til med alle de en million småoppgavene som følger med det å være pårørende til en slagrammet så kom smertene krypende tilbake igjen. 

Så nå har jeg tatt bloggpause – forsøker å hvile armen så mye som mulig og bruker overskuddet til å tøye og forsøker å finne litt terapi for såre muskler gjennom å bli massert (noe som ligner mer tortur enn nytelse). Kiropraktoren spiser opp alt vi har fått av feriepenger (dvs det lille som var igjen etter at vi har betalt dunderskattesmellen) – og jeg subber rundt med både munnvikene og puppene pekende nedover. Jeg må innrømme at ryggsmerter er noe jeg blir ganske deppa av – jeg får jo ikke gjort NOEN ting og sommerferien som likesom skulle bli både hyggelig og litt mer aktiv enn i fjor nærmer seg med stormskritt. Og her ligger jeg og ser i taket – Knurr!!! Er det virkelig noe jeg ikke vil så er det å bli holdt tilbake. Jeg har så mye jeg VIL gjøre!!

Ja, man kan jo drømme ….

Smertene er mest intense rett bak høyre “slapp pupp” så det er bare å glemme å bruke bh. Jeg har forsøkt å finne frem alle mulige gode og effektive tøyningsøvelser og tenkte at NÅ skulle jeg få bukt med djevelskapen. Jeg la en plan og fulgte den slavisk: Først tortur (les: thai massasje), så kiropraktor (les: mer tortur), så gode og fornuftige tøyningsøvelser (les: veldig godt – NOT) – og så – KNEKK – sklei hele skiten ut av ledd igjen – og smertene er minst like intense som før. Det er bare å bestille seg en ny kiropraktortime og kiropraktoren kan glede seg over at han nå får råd til gullkantet storseil på seilbåten har skal bruke på neste Balitur. Selv ser jeg at jeg antageligvis må spise knekkebrød og drikke vann i hele sommer – siden lommeboka allerede skriker om nåde.

Sist jeg var hos kiropraktoren møtte jeg opp i en 12 år gammel, alt for stor, utvasket og “avspenstet” bikinitopp som bare så vindt holder mangoene oppe. Jeg forklarte litt skjemt om situasjonen med det vonde bak den høyre hengemangopuppen og den dertil pinlige påkledningen og avsluttet med en forhåndsunnskyldning om at usømmeligheter kan forekomme dersom jeg måtte bøye meg fremover. I så fall ville hengefruktene antagelig løpe løpsk ut av den slække bikinitoppen. DEN var ikke til annet bruk enn å opprettholde et snev av selvtillit UNDER en tettsittende tskjorte. 10 minutter senere satte jeg meg i bilen – med æren i behold (om det i det hele tatt er mulig der man brytes ned med tilhørende gaul og stønn) og oppdaget at korsryggen faktisk nå berørte bilsetet bak meg. Dette var jo bare helt fantastisk – hvor lenge det varer er en annen sak.

Jeg syntes ellers at mamma burde ha advart meg om at etter fylte 50 år så er risken å få gnagsår bak puppene stor siden brystvorter bare har ett sted å gå etter at de har begynt å peke nedover – og det er innover. Eller egentlig er det vel farmor som burde ha advart meg – siden det er hennes forside jeg har arvet. La meg bare si at nå forstår jeg hvorfor hun gikk med bhen UTENPÅ undertrøya. Ellers irriterer jeg meg noe så grønt over det faktum at den gangen jeg hadde noe å vise frem (sånn kroppslig sett altså) så var jeg så redd for å vises og eksistere at jeg aldri noen sinne ble sett, og nå når jeg egentlig ikke har så mye så skilte med lenger så driter (pardon my french) jeg i om noen ser meg både avkledd og naken. Fordelen er at jeg i alle fall blir brun og fin om sommeren siden jeg garantert har tenkt å trakke på meg så liten bikini som overhodet finnes i størrelse XL HG (les: Xtra Large Henge Mango) når jeg velter meg overende på en litt for smal solseng ved Det Joniske hav i Hellas – og så skal jeg gi min indre tenåring finger’n og fortelle henne hva hun gikk glipp av. Makan til teit ungdom!! Klær er oppskrytt og jeg har da kropp hele livet og faktisk også hele året – hvert eneste år. Kall det hva du vil, sommer eller vinterkropp. Dessverre er sannheten at i dag, i min alder og kondisjon, så blir jeg brunest MED klær. 

 

Så altså … det jeg bablende over her har forsøkt å si er at jeg for tiden ute av skriverdrift og håper jeg kan komme sterkere tilbake om ikke så lenge. I mellomtiden sparer jeg alle gode nyheter om Vidars fremgang og gleder meg til å fortelle masse om det litt etter litt. Noen uker med sol og bad kan jo også gjøre underverker i løpet av sommeren – for oss begge. Jeg er ikke borte og jeg skal forsøke å legge ut noen kortere innlegg i løpet av de neste uken – for da skjer det mye spennende. Vi har blant annet tenkt oss en tur til Tromsø og jeg skal oppleve midnattsolen for første gang – den skinner heldigvis uansett hvor tverr jeg enn er i ryggen og hvor overmodne mangoene er – med eller uten klær. Og helt i tråd med flaksen min så melder de om fantastiske 8 grader der oppe … *grøss*

All klagingen min til tross så ønsker jeg dere ALLE en fantastisk sommer <3

 

#LHL #LFS #NFS #Afasi #hjerneblødning #hjerneslag #pårørende #pårørendehverdag #godsommer #kiropraktor #thaimassasje #duskalfåendagimårra

Vi spiser milepæler til kvelds …

Jeg griner hver eneste dag jeg. Ikke av sorg eller fortvilelse, men av glede, ydmykhet og takknemlighet. Jepp – jeg griner non stop. I dag like så. Det finnes ALLTID noe nytt å strekke seg etter og noe nytt å mestre. Her i huset har mestring og milepæler blitt dagligdags – ikke fordi vi ønsker å være noe bedre enn alle andre – men fordi vi, en dag, ønsker å bare være helt vanlige mennesker igjen. 

For vi er ikke som alle andre. Vi har en saftig bagasje med på reisen og utfordringer er hverdagen vår i ett og alt. Etter at Vidar, samboer, fikk hjerneblødning for 2 år siden har jeg hatt det som min livsoppgave å sette milepæler og å “utsette” ham for verdens ett og alt. Hver eneste dag var mitt mål at Vidar skulle oppleve noe annet. Den nullstilte hjernen hans skulle få oppleve alt på nytt – og med det mener jeg ALT. Smake på markjordbær, klippe negler, fotbad, ta på en fuglefjær, kjenne regnet mot ansiktet, snakke, le, tenke og gråte osv. Og jeg har holdt mitt eget løfte, hver dag en ny opplevelse. Den trenger ikke være stor – en dag var det feks å legge en tomat i en plastpose. 

Midt i alle disse små nye møter med “alt og ingenting” har vi også satt oss større mål. Første store milepæl var å legge rullestolen bak seg, så var det å bli kvitt den høye fotskinnen. Målet han har jobbet mot nå den siste tiden har vært å gå 1,5 km sammenhengende. Vi er ute og går hver eneste dag og det nye mottoet her i huset skrives med store bokstaver og er ufravikelig: “INGEN UNNSKYLDNING”. Vi går altså ut på tur uansett hvor god eller dårlig formen er – og regn og vind spiller ingen rolle – vi går. DET har også vært noe nytt å lære. Man behøver ikke være i storform for å gå ut en tur. Noen dager har han bare krefter nok til å gå en liten runde på noen få hundre meter – andre dager toutcher han nye grenser og utvider stadig radiusen. 

Selvsagt har jeg gått løypa før og har målt opp lengden. Jeg visste akkurat hvor langt vi måtte gå før vi nådde 1,5 km grensen tur retur. I dag ble det en sen tur, det har bøttregnet i hele dag. Men ut skulle vi altså og formen var kjempegod – det merket jeg straks vi begynte å gå for skrittlengden var nesten normal og han landet på hælen isteden for tåa, slik han gjør når han har smerter og spasmer i høyresiden. Jeg forsto straks hva han hadde i sikte – i dag skulle milepælen nås. 

Så da ble det grinings i dag igjen da – glade, salte tårer. Vidar har endelig nådd målet om å gå 1,5 km sammenhengene og selv om han var sliten når han kom til bilen så var han på ingen måte tom for krefter. Nå er jeg glad for at hver gang han har villet snu så har jeg bedt ham gå 4 skritt til før han snudde. 4 skritt lenger hver dag er 1460 flere skritt pr tur i løpet av et år – og DET er fremgang – massiv fremgang. Jeg vet han har vondt, jeg vet han er sliten – dette til tross så vet jeg at han KAN. Vi gir fanden aldri opp! Så STOLT og takknemlig for at vi får det til <3


SEIER. Dette treet har vi sett på lenge, i dag kunne vi endelig ta på det – for her gikk grensen for 1,5 km. Min helt <3

Bloggen kan du også følge på facebook – du er velkommen til å stikke innom her. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneblødning #stroke #hjerneslag #pårørende #helse #trening #mestring #gåtrening #milepæl #psykologi #familie #vandring #seier #minhelt #stolt #takknemlig #ydmyk #teambrovoldmerula #hjerneslagstopperikkemeg
 

Hallo … jeg ER her … bruk meg!

Det har vært litt langt mellom innleggene her den siste tiden. Dette skyldes i hovedsak at Vidar, samboer med hjerneslag, har kuppet PCen. Etter at han fikk Facebook profil har det åpnet seg en helt ny verden for ham og jeg har ingen problemer med å la ham nyte det.

Selv er jeg nå satt litt tilbake med skrivingen siden det ikke gir like stor glede å taste blogg med pekefinger på mobil – det tar eeeevigheter.Men jeg synes Vidar fortjener et skryteinnlegg igjen så i dag går jeg for å pekefingertaste litt.

Etter hjerneblødningen var Vidar paralysert i høyre side. Han kunne hverken gå, stå, løfte armen, bevege fingrene eller holde seg selv oppreist i sittende stilling. I dag, to år senere, er han oppe og går igjen og vi har stadig fremgang. Kognitivt har han også mange utfordringer og det har vært mange utfordringer i forhold til språk, lesing, skriving og det å få oversikt og håndtere kompleks informasjon. Av den grunn har han ikke brukt data. Men nå er han igang og Facebook er den nye "hobbyen". Ham storkoser seg med meldinger og bilder – og øver på å skrive litt selv. Her en kveld skulle jeg filme ham mens han skrev litt og oppdaget plutselig noe helt fantastisk 🙂 Selv om han i hovedsak bare skriver med venstre hånd så er det STOR aktivitet i høyrehånden. Den vil virkelig være med på leken – og viser det med all tydelighet. Her er det ikke bare liv – men vilje til å yte. Den formelig skriker: Bruk meg!!

Vi har studert videoen sammen og dette er noe som gir Vidar kjempe motivasjon. Nå han ser disse ubevisste bevegelsene i høyre hånd så blir han oppmerksom på dem – og involverer høyre hånden mye mer. Jeg er så inderlig glad for min tilnærmede maniske tilbøyelighet til å dokumentere ALT – for det er så mye disse bildene og videoene bidrar til med for rehabiliteringen hans. Å se seg selv utenfra er så viktig for fremgangen. Det er ikke sikkert dette fungerer på alle for det kan være vanskelig å se seg selv mestre svakere enn før slaget. Dette må hver enkelt prøve ut selv. Uansett fokuserer vi alltid på hva som er bedre enn sist og aldri på hvordan det var før.

Ta en titt på Vidar mens han skriver her:

La Den Høyre Hånden Bli Med

#LHL #LFS #NFS #pårørende #rehabilitering #hjerneslag #hjerneblødning #skrive #mestre #kognisjon #psykologi #nevrologi #seier #helse #hjerneslagstopperikkemeg

Grevlingkrig og gullvann …

Jeg som elsker å bo på landet, elsker naturen og dyrelivet rundt oss. Men nå altså … har jeg gått til krig. Ikke bare sånn litt småsur eller irritert, å nei da du, her er det raseri i ørtende potens. Illsint og gær’n forsøker jeg å beskytte det kjæreste jeg har – nemlig hagen min. Og jeg har fått en formidabel motstander som ikke er vant til å måtte gi seg – nemlig en Grevling familie. 

Grevlingen har bestemt seg for å ta over hagen min fullstendig – og jeg vet hvorfor – den er full av Oldenborrelarver. De siste to årene har jeg fått plenen min helt og holdent gravd i stykker av grevling. Det er ikke et og annet hull, neida, det er potetåker med opp til 20 cm dype hull. Torven er helt kastet opp og ligger død og visse i brune klumper over hele plenen, mellom hundrevis av hull. To ganger har jeg forsøkt å fikse den, bare for å få den gravd opp igjen neste natt. Det endte til slutt med at vi måtte sette opp feller og avlive dem. Selv har jeg en teori om at en tidligere nabo tok hånd om å fjerne grevlingene før de ble et problem, men etter at han døde har det blitt en mare av grevlinger her hos meg. I forrige uke oppdaget jeg på nytt nye hull i plenen og bestemte meg for å starte en skremselskampanje – de er nemlig ganske lett å finne – de kommer på nøyaktig samme tid hver kveld. Akkurat i det det blir mørkt. 


Får jeg ikke bukt med dem så ser det vel sånn ut her til neste år …
 

Så jeg la meg på lur – ventet – og i det grevlingene var kommet godt i gang med snuffing og sniffing utenfor verandaen så hopper jeg frem med et urskrik og hamret på alt som en illsint gorilla. Jeg skal love deg at de kan løpe raskt … haha … Egentlig ganske fornøyelig der de løper foppi foppi foppi avgårde over jordet og så hører jeg trørrkvistene sprette i det de løper inn i skogen. Problemet er bare at de tydeligvis ikke lærer særlig raskt – for neste kveld er de her igjen. Jeg brøler, de løper, jeg kaster kvist og hermetikkbokser fulle av spiker etter dem og ler når de fopper avgårde over jordet. Jeg er gjerne ute et par ganger til etter mørkets frembrudd og hyler litt, slår i veggene og tramper i bakken – bare sånn for sikkerhets skyld. De er jo flotte å se på og skulle gjerne hatt de hagen om de ikke gjorde så mye ugang. Det toppet seg litt her i forgårs da to unger var her alene. De snuffesniffet rundt i hagen og jeg hoppet frem som et troll i eske og ranglet med blikkboksen og hoppet og gaulet som en woodoo heks – stakkars naboer forresten – de kan umulig sove godt slik jeg gauler og skriker.

Begge grevlingungene satte avgårde inn gjennom hekken til naboen og jeg satte armene fornøyd i siden og skuet ut over den tomme plenen min – såre fornøyd med innsatsen. Da ser jeg et lite hvitt og svart hode titte på meg gjennom hekken bare ca 10 meter fra meg – og så kommer den løpende rett mot meg. Jeg brøler, kaster blikkboksen – og får nok en gang en bekreftelse på hvorfor jeg alltid ble tatt ut sist til laget når vi skulle spille håndball på skolen – blikkboksen som skulle gå en strak bue rett frem og treffe grevlingen i hodet – skyter skarpt ut til venstre og havner i en busk – og grevlingen ante aldri at den eksisterte. Jeg har tapt verdifulle sekunder og brølet går over til ultrasonisk primalskrik der det plutselig går opp for meg at jeg er barfot og aldri så lite sårbar – 0,0003 sekunder senere står jeg pesende inne på stua med verandadøren godt stengt bak meg og hjertet pulserende i øreflippene. Jeg kan løpe raskt jeg også – når jeg må;) Grevlingungen så ikke ut til å reagere på at vi dunket på vinduet og skrek, men snuffet rundt litt til før det snudde og tuslet hjemover. De hadde nok en god historie å le av i grevlinghiet den kvelden. 


Som dere skjønner så var jeg ikke like høy i hatten når mørket falt på i går kveld. Jeg hadde funnet frem noe som laget en litt annen lyd og bråkte ennå litt mer – og jammena’de (som vi sier i Ålesund) så dukket de opp igjen. Jeg kvinnet meg opp – reiv opp verandadøren og brølte gorillabrølet mitt for ørtende gang denne uka – og grevlingene galopperer av sted IGJEN. Det ser faktisk ikke ut som de lærer i det hele tatt så nå må jeg finne nye måter å markere eierskapet på. Så nå er det akkurat det vi skal gjøre – vi skal markere – resten av sommeren skal ikke toalettet benyttes særlig mye her hjemme – vi skal nemlig pisse plena full. I følge google er DET en sikker vinner. Jeg må nok en gang bare be om unnskyldning til mine naboer som antagelig har kategorisert meg inn under “ikke helt god” kategorien allerede. Det blir vel ikke noe særlig bedre om de ser meg sitte på huk midt i plena fem ganger pr dag. Jeg har ellers hørt at “gullvann” er veldig bra for plantevekstene så plenen kan bli frodig og fin den. Så får vi bare se om grevlingen holder seg unna eller om den havner i fella i år igjen. 

Om det er til noen trøst så har min samboer for lengst puttet meg i samme kategori …

 

#grevling #urskrik #ikkeheltgod #gorilla #brøle #hage #grave #håndball #natur #dyreliv #villdyr #åtselspiser #oldenborrer #markering #raseri #slåss #densomlersist

Ingen unnskyldning … og ny milepæl …

Ja det måtte vel skje før eller siden – Vidar har "rappa" pcen min. Etter at vi bestemte at tiden var moden for å få ham tilbake inn i sosiale media og opprettet ny Facebook profil til ham – har pcen vært utenfor min rekkevidde. Jeg klager ikke for jeg synes det er sykt gøy å se iveren han har hver gang det kommer en melding eller ny venn. Nå er det to år siden hjerneblødningen så dette var på høy tid:)

Jeg kompenserer med å ligge i stabilt sideleie på sofaen og bedriver filmmaraton på Netflix. Ellers har vi nå bestemt oss for at vi SKAL ut og gå to ganger for dag – selv om det regner. Vi klarte det i alle fall i dag selv om Vidar bare klarte ca 400 meter på den siste turen. Men tur er tur – ingen unnskyldning !!!

Siden Vidar har okkupert pcen så må jeg skrive blogg med pekefingeren på mobil – og derfor blir lengden på innlegget deretter.

Med andre ord er alt vel i heimen og vi har nådd en ny milepæl – VIDAR er på face !!!

Jeg hadde blitt veldig glad om dere ville feire dette sammen med oss og gå inn på bloggens Facebook side og overdrysse dette innlegget med hjerter her:

Blackbirdsinging På Facebook <3

Riktig god pinse til dere alle 🙂

#LHL #hjerneblødning #pårørende #regnvær #utpåtur

Han behøver noen å snakke med … for å komme videre …

Vidar, samboer med hjerneslag, var aldri veldig glad i å være på facebook. Han var ikke ikke glad i det heller, bare sånn passe interessert. Han postet et og annet innlegg og hadde noen bilder som viste hvem han var. I hovedsak satt han på gjerdet og tittet på hva alle andre drev med. Så kom hjerneblødningen og Vidar forsvant fra sosiale media.

I de to årene som har gått har vi begge i stor grad mistet vårt sosiale liv og det aller meste av nyheter og oppdateringer kommet gjennom min facebook. Det er der vi leser om at den og den er på ferie, at den og den har skiftet jobb – og at noen har giftet seg eller fått ny bil. Facebook har blitt vår sosiale arena. Vi har mer enn nok med oss selv og har ikke hatt overskudd til å stable oss ut av huset og gå på besøk. Det betyr ikke at vi ikke har ønsket selskap. Om det er noe vi begge savner så er det et sosialt liv – besøk og turer sammen med andre. Det kommer noen fra min side av vennekretsen og familie nå og da – men fra Vidars side kan jeg nesten si at det kommer ingen. Det er en og annen lynvisitt – men det går gjerne 3 – 4 måneder mellom hvert kvarter det dukker opp noen og drikker en halv kopp kaffe. 


 

Vi har tenkt mye på hvor vi skal bo etter hjerneslaget og jeg må innrømme at vi kanskje ikke har mange grunner til å bli værende der vi er. Men hvor vi skal dra er ikke så lett å finne ut av – det eneste vi vet et at vi på en eller annen måte MÅ få mer innhold i livet vårt. Så jeg begynte med facebook – denne gangen var det å få Vidar i gang med internett etter at han har vært totalt fraværende teknologisk i to år. Vi har forsøkt et par ganger før, men da har det ikke vært så lett for ham. Det har vært for mange inntrykk å sortere og for mange valg. Det hele fremsto bare som kaos for ham. 

MEN i går dukket den indre motivasjonen opp og jeg så at vinduet for mestring sto på vidt gap. Den gamle facebook profilen til Vidar var ikke lenger tilgjengelig – alt av passord og brukernavn var borte fra hukommelsen hans. Det var ikke annet å gjøre enn å starte opp på nytt. Vi laget ny profil og satte igang med å inviterer venner. Vidar brukte kvelden på å se på bilder av gamle kjente, knise litt over hvor gamle alle var blitt og minnes gamle historier. Det fremstår fremdeles som ganske kaotisk å finne frem på facebook og å forstå hva han skal gjøre – men nå er han i alle fall interessert. Faktisk så interessert at når han våknet i dag tidlig så kom det “jeg tror jeg må stå opp og gå ned å se på facebook – for å se hvem som har lagt meg til”. Faktisk tror jeg dette er første gang Vidar har hatt driv til å stå opp for å gjøre noe selvmotivert, fritidsrelatert og selvbekreftende. DET er helt fantastisk. Frem til i dag har Vidar stått opp fordi han måtte på do og fordi han måtte ta medisiner – i dag sto han opp fordi han ville på facebook.


 

Jeg har sagt det før og sier det igjen: “gutter dere betyr alt”. Hverken Vidar eller jeg klarer på det nåværende tidspunkt å pleie hans sosiale relasjoner – vi behøver deres hjelp. Ta en titt innom, snakk med ham, send ham meldinger og ring ham – for han venter og savner dere. Nå forsøker han å kaste en livlinje ut gjennom facebook og jeg håper noen tar tak i den. Det vil ta tid før han forstår hvordan han skal svare og like ting – men det kommer – bare gi ham tid. Det viktigste er at han faktisk HAR noe å kommentere på og at han HAR noen meldinger å svare på. Det er begrenset hvor lenge motivasjonen holder når han må svare på meldinger fra meg – sendt fra den andre enden av sofaen. Vi behøver deres engasjement for å komme videre <3

Selv om det betyr at jeg kanskje må kjøpe meg ny pc – Vidar har nemlig tatt kontroll over min. 

 

Bloggen kan du også følge på facebook – gå gjerne inn og lik den 🙂

 

#LHL #NFS #LFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #rehabilitering #sosialemedia #facebook #teambrovoldmerula #hjerneslagstopperikkemeg #mestring #venner #gutter #sosial #sosialtliv #blogg #familie #motivasjon #indremotivasjon #samtaler #besøk #kommunikasjon #psykologi #nevropsykologi #hjernen #snakk