SMIL … du er FRI !!!

Det er definitivt rushtid der jeg sitter og ser på alle menneskene rundt meg på perrong nr 11 – Oslo S. Menneskene stimler sammen og venter på neste tog, taster på telefoner og gumler 10 kroners wienerbrød fra Seven Eleven. De står som sild i tønne rundt meg og jeg føler meg liten der jeg har klemt meg ned mellom to andre mennesker på en av benkene. Og der skjer det … tårene tar meg … og jeg bryr meg filla om det for jeg er sååå glad <3

Det er ikke tårer av sorg eller frykt – eller frustrasjon. Dette er gledestårer – ydmykhet og takknemlighet i skjønn forening. Vidar, slagrammet samboer, har i dag bokstavelig talt tråkket seg gjennom den største milepælen så langt i rehabiliteringsforløpet sitt. Og jeg er så inderlig Lykkelig <3

Vi eier ikke mye av gods og gull – men en smilsjokolade skal han i alle fall få i dag 🙂 

Vidar du har bare så utrolig god grunn til å smile i dag – Supermann!!!

For de som kjenner oss og vet hvor vi bor så vet de også at veien utenfor huset vårt og innover mot sentrum er en av de farligste strekningene man kan gå i bygda vår. Trangt, uten mulighet til å gå til side for trafikken og fullstendig uoversiktlig der Idiot sjåførene (ja det er akkurat det de er) forsøker å FLY lengst mulig med kjøretøyet sitt over bakketoppen før dumpa her. Her smeller de i hverandre rett som det er og vi har hatt flere ulykker som kunne gått riktig ille. Med andre ord ikke et sted å gå for en slagrammet person alene. Så han har aldri gått den veien alene – frem til i dag. 

Kort fortalt var jeg opptatt på annet hold og Vidar skulle i et møte i sentrum midt på dagen. Jeg hadde ordnet med drosje til ham innover, men så sier han altså at han vil GÅ hjem !?! Panikken slår meg midt i magen. Som pårørende slites jeg mellom lykksalighet og skrekkscenarier – og det er ikke fritt for at jeg sliter med å jage worst case scenarios ut av hodet mitt. Men jeg forstår at denne gangen MÅ jeg overkjøre harehjertet mitt – han MÅ få lov til å prøve seg – og hjertet mitt må bare få bonkettibonke uten å hindre ham –  dette må jeg bare tåle. Det er mye å tape – men jammen er det mye å vinne også. Det er på tide at han får friheten sin tilbake. Jeg vet det blir en tøff tur for ham – men jeg vet også at han kan. 

Så jeg sitter altså i Oslo hele dagen og titter på mobilen annen hvert minutt – hvordan går det der hjemme? 14:30 klarer jeg ikke vente lenger og ringer ham – og finner ham hjemme, i god behold selvsagt. Så dette er ikke en fortelling om gråt – men om gledestårer. Det er en fortelling om å smelle gjennom den metaforiske mestringslydmuren med et brak – og det er en fortelling om Vidar – Helten som aldri noen sinne gir seg. 2 km la han bak seg hvor mye av veien var uten fortau. Han forteller at bakken før huset var litt i tøffeste laget – men han kom opp. 

Alt vi har jobbet for i de siste 2,5 årene er dette – frigjøre ham fra det fengselet huset og tomta vår kunne ha blitt. Vi har trasket og vi har gått og vi har utvidet radiusen cm for cm. Et møysommelig arbeid som Vidar nå kan ta i mot prisen for. Nå kan vi endelig si at vi klarte det – selv om dette også bare er begynnelsen.  

Vel hjemme, klemmes det ekstra hardt på ham og så feires det med smilsjokolade og  calsone pizza. Dette er stort – stort – stort <3 Nå ligger verden åpen for ham. Nå er han i stand til å gå til både buss og tog om han vil og kan i praksis reise hvor som helst alene. Jeg bare ELSKER friheten hans – og at han seirer – jeg bare elsker alt han er og står for! 

Min kjæreste – Superhelten min <3

 

Bloggen er du velkommen til å følge på facebook også – du finner den her. 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #neglekt #pårørende #hjerneslag #hjerneblødning #mestring #psykologi #barrierebryter #helse #hjernen #gå #gåtrening #seier #hjerneslagstopperikkemeg

Verdens største festbrems …

Jeg sitter der med en klump i magen helt fra begynnelsen av. Det er som at jeg vet at det kommer til å skje – så jeg skjenker meg vann fremfor vin i kveld også.

Å kose seg og å ha det hyggelig sammen med andre skulle vel være en enkel sak. Men for oss – og meg – har det å være sosial blitt et mer og mer betent tema. Det er en brutal realitet jeg vil si noe om i dag – eller beskrive. Jeg skylder på ingen – for det er ingen andres ansvar enn mitt eget å endre på dette og budskapet mitt når kanskje ikke godt nok frem. Det må jeg selv ta ansvar for og forsøke på andre måter å bli hørt. Eller finne bedre mestringsstrategier. Dette gjelder så mange – som akkurat som meg lever med dette i det skjulte. Sannheten er at jeg stålsetter meg og kjører generalprøve i hodet i dagevis før vi skal et selskap hvor det serveres alkohol. 

Jeg jobber i kulissene. Jeg er den som bidrar til at du ser en vakker og flott forestilling. Det er jeg som blir svak i ryggen og skitten under mine metaforiske negler når publikum ikke er tilstede – og som sørger for at Showet kan kjøres så feilfritt som mulig. Og med Showet mener jeg Vidar, min slagrammede samboers sosiale liv. Jeg – alltid tilstedeværende, sufflør og krykke når det behøves – som regel selvutslettende. Kanskje til og med irriterende tilstede for noen – og bak en og annen ubetenksom kommentar beskyldt for å være litt i veien. Men denne scene arbeideren, usynlig i kulissene, som man godt kan kalle en festbrems – DET er Nødetaten på jul. Alltid parat! Et nødvendig onde for at kjæresten min skal ha det litt hyggelig ute å ta skade av det – uten å sette seg selv i fare. Likevel må jeg innrømme at jobben medfører en heller bitter ettersmak – for den er en dyd av nødvendighet og på ingen måte et frivillig valg. 

Det er fest og vi har gledet oss i lang tid siden det går mange måneder mellom hver gang vi kommer oss ut av huset i sosialt lag. Dessverre skal vi denne kvelden komme til å få en kraftig påminnelse om at alkohol og hjerneslag ikke er en god kombinasjon – og jeg skal få pårørenderollen trukket hardt og brutalt nedover hodet nok en gang.

“Vær forsiktig nå da”, visker jeg inn i øret hans i det vi går inn – og han lover å være forsiktig og drikke sakte og lite. Han vet jo selv hvor ille det kan bli om han drikker for mye. Vi har både sykehusinnleggelser og hjemmebesøk av legevakt friskt i minne fra tidligere forsøk på å feste litt. Begrepet “For Mye” er relativt i denne sammenhengen – for Vidar tåler så godt som ingenting. To tre øl eller et par glass vin i løpet av en lang kveld går fint – men kommer det sprit som Aquavit eller Cognac på bordet så er det som regel over og ut ganske raskt.

Sannheten er at Vidar ikke kan feste som han gjorde før han ble syk – samme hvor mye han savner det og har lyst på en hyggelig kveld så kan han det bare ikke. Jeg har på ingen måte lyst til å våre mamma’n hans – jeg vil være kjæreste – så jeg forsøker å overlate ansvaret til ham. Dessverre er det lett å la seg friste når flasken bys frem og glassene fylles generøst og omsorgsfullt av andre. Ikke minst er det lett å miste oversikten når man ellers har vanskelig for å huske. Når han mener at det var to drinker – så har jeg telt fem og festens første utfordring er en realitet. Skal jeg ta kampen, være mamma og “ødelegge” festen – eller må han lære på den harde måten i dag også? Det gjør det ikke enklere for meg at jeg vet at den harde måten er mest av alt hard for meg. Jeg sitter på sidelinjen, drikker vann og teller drinker, og skjønner ganske raskt at her gikk festen nedenom og hjem for min del – i natt er jeg i akuttberedskap nok en gang og jobber én til én i alt kjæresten min må gjøre før søvnen tar ham. 

Det er vanskelig å smile og le når jeg nok en gang oppdager at jeg er “på jobb” mens andre fester. Jeg dulter smilende i ham og forsøker å friste med litt vann, spør om han kan reise seg opp og gå litt slik at han kan kjenne på formen – med mindre hell. Det er ikke det at han drikker mye – han bare tåler ingen ting. Når han endelig bestemmer seg for at det er på tide å besøke toalettet har det gått 5 timer og han oppdager at han ikke er i stand til å reise seg fra stolen uten hjelp. Høyrefoten sitter som en sugekopp til gulvet – all kraft er borte. “Oy da!! – han ser skyldbevisst opp på meg i det han forstår at han er adskillig mer hjelpeløs enn planlagt – og jeg må bare beklage at jeg sender et heller kaldt “hva SA jeg?!!” blikk tilbake før jeg gående baklengs må støtte ham ut til badet. Der er det bare å trå til med å hjelpe ham med av og påkledningen, og sikte ham ned på doringen uten at han ender på gulvet. 

Resten av kvelden må jeg være dobbelsidig krykke, bukseknapp knepper, døråpner, trappegelender, avklederske, oppgammeltrapp dyttetrekkedraer (med panikken i halsen – hva om han faller NÅ liksom, her midt i trappa), jeg setter kateter, kler av, får ham til sengs og kobler ham på cpappen – alt gjøres med både yttertøy og sko på fordi jeg ikke kan slippe ham av synet et eneste øyeblikk – det er faktisk jeg som holder ham stående. Afasien slår til med full kraft så det blir bare babbel. Skoen faller av på vei ut av drosjen og der står jeg med en svingstang av en mann, med spagettibein og kraftig overheng, og skal forsøke å holde ham oppreist samtidig som jeg skal få på ham skoen igjen. Før jeg får ham frem til sengen har han forsøkt å ta av seg ankelskinnen TRE ganger og jeg “smeller” den på igjen og forsøker desperat å forklare at han ikke kan gå uten den så dårlig til beins som han er nå.  Jeg jobber i motvind – med storm i kastene. Om jeg gir opp nå så må han sove i en bylt på ganggulvet. Dette er rett og slett ikke noe gøy og jeg både raser og gråter på innsiden. Men følelsestormen der inne er lite til nytte å bringe til overflaten nå – den må jeg som alltid ta ut i ensomhet etter at han har sovnet. Selv om jeg vet at han ikke har nok alkohol i blodet til å kalles “drita” så er det akkurat det han er. Hadde han vært alene ute i denne tilstanden så ville han endt opp i fyllearresten – eller skadet seg alvorlig i et fall – han er ikke i stand til å ta vare på seg selv og kan hverken snakke eller gå. DET er en skremmende tanke. 

La meg bare minne dere nok en gang på dette er en man med nedsatt funksjon som mister alle sine surt ervervede evner så snart Linie Akevitten forsvinner ned bak drøvelen. Jeg klager ikke på at han drikker for jeg snakker ikke om et enormt stort inntak av alkohol. Derimot fortviler jeg over det faktum at det ikke er mulig for ham – OG MEG – å ha en litt forsiktig og hyggelig kveld uten at jeg er med som fulltidsarbeidene og edruelig bakkemannskap. Er det for mye å ønske seg –  å få lov til å bare være meg selv på fest – fremfor å ha permanent bakvakt?

Det er nemlig ikke bare han som ikke kan feste som han pleide. Han fester om ikke annet litt – jeg fester ikke. For jeg kan aldri tillate meg å bli litt beruset så lenge jeg har ansvar for ham og det begynner å gå opp for meg at jeg med stor sannsynlighet ALDRI noen sinne kommer til å feste igjen. Jeg er tause Birgitte ved Vidars side som gang på gang får spørsmålet om hvorfor jeg aldri drikker – som regel stilt av en overstadig beruset person som på ingen måte vil høre svaret mitt. 

JEG er Pårørende – selverklært festbrems i uoverskuelig fremtid  – pårørende bundet av mitt hjerte og min kjærligheten til Vidar. PÅRØRENDE –  for et intesigende ord. Det slår meg i det jeg sitter der i mørket om natten – etter at Vidar har falt til ro – at jeg ikke bare er pårørt – jeg er i aller høyeste grad BERØRT av hans hjerneslag. Og festen er definitivt over for oss begge!

Takk og lov for at det er flest hverdager <3

 

Bloggens facebook side finner du her – velkommen inn 🙂 Følg meg gjerne. 

 

#LHL #LFS NFS #afas #apraksi #neglekt #parese #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #fest #sosialtliv #festbrems #beruset #nødetaten #bakvakt #hjernen #psykologi #sykepleie 

Bare EN av de 12 000 …

Vidar – min kjæreste <3

Dette er bare EN av dem!

EN av de 12 000 menneskene som får hjerneslag i året i Norge. Tenk om jeg kunne publisert bilder av alle på en gang – da hadde kanskje budskapet nådd frem. Ingen av oss bryr oss om dette temaet -hjerneslag betyr lite eller ingenting for de aller fleste – før det rammer noen de er glad i eller dem selv. 

I en alder av 51 år reddet Vidar med nød og neppe livet – ALT for ung for å dø – ALT for ung til å ende som grønnsak i en seng på et sykehjem!

Og jeg blir pårørende til en sterkt pleietrengende samboer i en alder av 48 år.

Når vi i dag vet at 90 % av alle hjerneslag kan forebygges så er det en tragedie at det skjer. Vidars tilfelle kunne også ha vært unngått om han hadde fått riktig behandling på et tidligere tidspunkt. 

I dag på Verdens hjerneslag dag vil jeg takke alle som bidro til at Vidar reddet livet denne dagen for 2,5 år siden – og for at han var en av de heldige som kom ut av dette med både livet og mye livskvalitet i behold – selv om livet aldri blir som det var. 

Lær deg varselstegnene på hjerneslag – PRATE_SMILE_LØFTE – husk at dette er akuttmedisin som betyr at du ALDRI går til lege eller legevakt.

Ring 113 umiddelbart om du har problemer med å løfte armene, snakke sammenhengende eller smile. 

HVERT SEKUND teller!!

Selv om symptomene går bort etter en liten stund så skal du ringe!

Sjekk hjertet ditt,

Sjekk blodtrykket ditt,

Sjekk pulsen din

Sørg for at du har gjort det du kan for å unngå at dette rammer deg!

2,5 år etter hjerneslaget er vi på vei tilbake til et liv vi kan styre selv – i dag feirer vi livet og det faktum at jeg kan kysse kjæresten min god morgen hver dag <3

 

Bloggen finner du også på facebook – velkommen inn 🙂 

#pratesmileløfte #hjerneslag #hjerneblødning #tia #drypp #blodpropp #hjernesvulst #pårørende #hjerneslagdagen #113 #reddetliv 

Ei heil uke full av “ikke’no” …

“Ikke’no” Hva er egentlig det? Jeg var inne på ei gruppe på facebook og der var det noen som lurte på hva jeg hadde jobbet med denne uka. Det fikk meg til å tenke. Hva har jeg egentlig brukt tiden min på?? Det føles om om jeg ikke har gjort noe som helst. Fotofil som jeg er så må jeg faktisk inn på mobilen for å sjekke hva jeg har drevet med – for det ligger alltid igjen spor i fotoalbumet mitt. Det viser seg at jeg faktisk HAR gjort noe -så her er et innblikk i uka som gikk. Hvor vidt det klassifiseres som NOE gjenstår å se. 

Vidar kom hjem fra Sunnaas forrige uke og uka har i all hovedsak handlet om å finne tilbake til en god hverdagsrytme. Dessverre kom han hjem med en skikkelig kink i ryggen og var veldig støl pga manglende bevegelse de siste dagene. Så det var bare å trå til og begynne å gå. Heldigvis har han selv hatt lyst til å gå og det hjelper mye – for jeg har ikke alltid så lyst til å gå selv … haha.. Men gått har vi gjort og nå er både ryggen, nakken og beinet hans mye bedre. Ut over det så har vi sett usedvanlig mye tv den siste tiden. Nå “flixer” vi Once Uppon a time døgnet rundt her – og er helt hekta. Selv om jeg har sett mye av den før. Vidar har ikke sett den og synes den er kjempespennende. Deilig å bare ha noen slike dager også – hvor vi forsvinner litt inn i en fantasiverden. 

Det er litt stille fra meg akkurat nå her på bloggen, men jeg jobber i det skjulte. Jeg vil om ikke lenge tilby noen gode råd for å mestre hverdagen bedre som pårørende. Foreløpig holder jeg de litt nærme meg selv slik at jeg får layouten slik jeg vil. Men det kommer om ikke så lenge 🙂 Om du har noen tips på hvordan du har mestret utfordringen det er å bli pårørende for en slagrammet så er du velkommen til å dele dem i kommentarfeltet her. 

Uka har også vært i Selfiens tegn – 57 bilder av meg selv ble det også tatt – og skrekk og gru for en selvkritisk merr jeg kan være. Når bildet skal brukes til noe av andre så får jeg det bare ikke til – ingenting blir bra nok. Men til bloggen er det meste ok – snakk om dobbeltmoral. Det ble til slutt noe jeg om ikke annet kan leve med – selv om jeg ikke akkurat er stolt av trynet mitt. Åkke som så kommer det altså på trykk i Norsk Ukeblad ut på vinteren. 

Nytt av uka er at artikkelen om oss også nå går ut i et ukeblad i Sverige. Morsomt å få en slik forespørsel 🙂 Lurer du på hvilket innlegg det er så kan du lese mer om det her.

Ellers er det musesesong og mus nr 9 gikk i fella i stua her i natt. Den åta jeg lader fella med klarer de bare ikke å motstå – her dør alle mus alltid lykkelige med munnen på vid gap og med en forventning om Nirvana i form av en deilig munnfull av peanøttsmør. Vinn vinn situasjon .. haha.. Som alltid på høsten så flytter det en del katter inn og i år har det dukket opp en hankatt som har slått seg skikkelig til her. Ligger i senga på verandaen og maler og koser seg – og fanger mus så det står etter. Han får bli så lenge han vil – men maten får han finne selv. 

Midt mellom musefangst, selfieglaskapen og Eventyrfigurene på Netflix så har jeg drømt meg bort på Pintrest hvor drømmekjøkkenet stort sett finnes i hvert eneste bilde – alt annet enn det jeg selv har. Kanskje en dag?! Drømmer må man jo ha lov til å ha … eller? Vidar har fått seg egen ipad og mens jeg drømmer om kjøkken – spiller han kabal.

Alt i alt så må jeg vel bare innrømme at NOE har man drevet med i uka som gikk – og mer skal det bli.

Til helgen skal vi på fest så da måtte man jo innom frisøren og “fresha up seg lite” – og det begynner å bli grådig lenge siden forrige gang vi kom oss ut sammen med Vidars venner så dette gleder vi oss veldig til.

Ha ei flott helg alle sammen <3

Besøk gjerne bloggens facebook side – den finner du her – følgere er alltid hyggelig. 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #neglekt #apraksi #logoped #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #hjerneslagpårørende #hverdagsliv #familie #livet #helse #fritid #omsorg #sunnaas #sunnaassykehus #kress #psykologi #mus #musefeller #frisør #norskukeblad #selfies #netflix #onceupponatime #katt #selvkritikk #drømmekjøkken #oppussing #jegønskermeg #hjerneslagstopperikkemeg

Tidskapselen … der står det skrevet for alltid …

Det er merkelig dette med savn. Jeg forstår ikke helt mekanismen i det selv for jeg opplever å savne mer av Vidar jo friskere han blir. 

Man skulle jo egentlig tro at jeg ville savnet “den friske” Vidar mest når han var som sykest – eller hva? Men sånn er det ikke. Antagelig fordi den første tiden var så kaotisk – da handlet det bare om å overleve. 

Nå er den gode gamle, friske Vidar stadig vekk er innom i korte øyeblikk – jeg gjenkjenner ham (det kan du lese mer om her). Samtidig går det opp for meg at jeg har glemt at det var sånn han var. DET gjør vondt – å oppdage at jeg har glemt ham. Jeg har ikke bare glemt ham – jeg har glemt meg selv også – og i natt fikk jeg meg nok en påminnelse på hvordan alt var – før hjerneblødningen. Jeg fant nemlig en tidskapsel – et minne fra før alt ble så helt annerledes ….

Det var den gamle telefonen min. Jeg vet ikke hvorfor, men i natt romsterte jeg rundt inne i meldingsboksen på den gamle telefonen – og der lå alle meldingene våre. Alt vi tekstet til hverandre fra vårt aller første møte og frem til han ble syk – jeg bare måtte bare lese gjennom dem – og mistet helt tid og sted. Fra den første til den siste meldingen – hele utfoldelsen fra første kontakt og til forelskelsen var et faktum. Jeg må innrømme at det blir noen tårer når jeg leser gjennom alt vi snakket om. Ikke minst fordi jeg savner så veldig disse meldingene som hele tiden tikket inn fra ham – med gode ord og kjærlighetserklæringer. Dette er så utrolig godt og vondt på samme tid. Jeg savner den selvgående, sterke, intelligente og bamseklemmende kjæresten min – og alle ordene hans. At noe så ufattelig skulle skje med ham – det fremstår fremdeles som like ufattelig i dag 2,5 år senere. 

I telefonen finner jeg bilder av oss – og bare av meg – 20 kg lettere og med leken, forelskelsen og gleden i øynene. Jeg ser på bildene og skulle ønske jeg kunne snakket til henne – strukket meg inn i bildet og ristet henne våken – advart – men det er umulig. Jeg sitter og leser meg gjennom melding for melding og merker de små tegnene på dette forferdelige som venter på oss rett rundt hjørnet – og ingen av oss forsto at noe var galt – begge gikk rett inn i katastrofen, blåøyde og forelsket.  

Selv om det er både nostalgisk og vondt så er jeg inderlig glad for at jeg har disse meldingene og bildene.Det er mine kjæreste minner. Det minner meg om en fantastisk mann og en inderlig forelskelse som jeg fremdeles har i livet mitt – både mannen og forelskelsen. Og det minner meg på at jeg skal ta godt vare på hvert eneste øyeblikk sammen med ham – for ingen av oss vet hva som venter lenger fremme. 

 

Du finner også bloggen på facebook. Følger du oss der?

 

#pårørende #hjerneslag #hjerneblødning #slagrammet #hverdag #pårørendehverdag #psykologi #helse #psykiskhelse #familie #kjærlighet #forelskelse #savn #LFS #LHL #NFS #afasi #sms #urettferdig #sint #nostalgi #bilder #påminnelse #tavarepåstønna 

Hemmeligheten som gjør meg glad som ei bikkje …

Tenk deg at du legger deg og sover – og når du våkner opp er du i et fremmet land. Alle de du kjenner er der og er kjempeglade for at du har våknet. Du forsøker forvirret å vri søvnen ut av øynene og oppdager at halve kroppen ikke virker som den skal. De rundt deg snakker rart, det føles som om alle snakker til deg samtidig og lys og lyder er kjempesterke – du bombarderes av inntrykk – og føler at hjernen kobler helt ut. Det blir umulig å tenkte, snakke eller gjøre noe riktig. 

Tenk deg at du må navigere alene i denne nye verden. Du skal ut på butikken og handle – finne varer du ikke klarer å fantasere om en gang – og du har mistet alt av fornuft i forhold til å finne frem og forstå et system. Hva var det du skulle her? Hvordan kommer du deg hjem? Hva står det egentlig på denne boksen du holder i hånden – ER det mat eller er det ei lyspære? Kaos på innsiden – utsiden krøller seg sammen rundt deg som plastfolie. Knuger seg inn til deg og vil ha oppmerksomhet – du selv forsøker bare å holde balansen og er så inderlig sliten. 

Sånn var det for min samboer. Han smilte og lo til vitser og historier, mente mangt om mye – men på innsiden var det kaos. Hjernen og kroppen var ute av kontroll etter at hjerneblødningen rammet. Minnet om seg selv var borte og gårsdagen føles lik som dagen i dag – ingen fremgang oppleves når tiden står stille. 

Jeg husker ham der han lå i sengen – nesten 2 mnd etter hjerneblødningen – og at blikket hans ikke gikk utenfor sengekanten. Han klarte liksom ikke å strekke blikket lenger enn det – du kunne se hvordan hjernen faset ut og han vendte blikket tilbake til det som fantes innenfor sengens fire hjørner. Livet utenfor sengen vedkom han i liten grad – og alt på høyre side var uten eksistens. Selv måtte jeg bare være tålmodig, vente og håpe på at han én dag ville være i stand til å komme ut i min verden igjen

Det har vært en lang vei – 2 og et halvt år. Vi har ledd, vi har grått, vi har bannet og forkastet alle teorier om rettferdighet og det gudommelige – vi har forsonet oss og funnet en slags fred og aksept for det vi fikk servert. Han som slagrammet – jeg som pårørende og hans siamesiske tvilling/husslave under frivillig tvang – i ett og alt. Vi har kjempet, vi har øvet, vi har repetert og tøyet grenser. Vi har vunnet!!

Jeg har sett frem til den dagen han skulle løfte blikket og se utenfor kanten på sengen – utenfor rommet han satt i – utenfor døra vi gjemmer oss bak. Jeg har sett ham bryte den opp – gå ut i rommet, falle, reise seg, gå videre. Aldri se oss tilbake – fremover – oppover – innover i verden. Slå oss gjennom jungelen av hinder, uforstand og inntrykk som ligger i veien. Han alltid noen skritt bak meg – aldri helt på egenhånd – jeg vet at han er redd. Redd for å feile – redd for å gå seg bort – redd for skader – redd for glemselen – redd for å miste ansikt – redd for å være alene – redd for språket som ikke lystrer. Og jeg sørger på innsiden over det tapte – hviler mens jeg bærer stein – og har alltid Smilet og heieropene i bagasjen. Jeg framsnakker, følger ham på veien – motiverer – skryter og dytter ham foran meg – Dette klarer du!! 

Og han klarer – hver dag litt mer. Går ut i verden – utforsker og får det til. Og jeg jubler både utenpå og inni. For hver seier han krysser av på mestringsstigen så leges sorgen min bit for bit. Han sørger lite – har glemt hva som var. Jeg husker – minnes og savner – samtidig som jeg har. 

I dag fortalte han meg en hemmelighet. Han hadde mestret i skjul. To ganger siste uke har han gått til butikken helt alene – handlet litt godis bare fordi han hadde lyst på – og tuslet tilbake til rommet sitt på Sunnaas. Og DER i feeden i nettbanken kan jeg se skrittene han tok – en ny seier og milepæl – 68,54 & 67,70 –  i smågodt. For aller første gang på to og et halvt år dukket det opp et uttak fra bankkontoen vår som ikke var gjort av meg. En ny oppgave mestret og satt igang helt og holdent av ham selv. DET er en milepæl stor nok for medalje i seg selv. 

 

For uten å være i våre sko så ANER man ikke hvor stort dette er <3

Det er SÅ jææævlig bra!!!

Jeg er så lykkelig at jeg har lyst til å urskrikhyle!

Hadde jeg hatt hale så ville dere hørt den dunke mot gulvet resten av dagen 🙂 

HÆPPIIIIII !!!   Kjæresten min har landet i min verden – og nå går han meg i møte <3

 

Bloggen finner du også på facebook – her – og der vil du kanskje også finne noe som du ikke finner på bloggen. Forrige helg jobbet vi med skriving. Titt innom og klikk på Følg knappen så får du med deg alt <3

 

#pårørendehverdag #pårørende #hjerneslag #hjerneblødning #slagrammet #ung #psykologi #mestring #hjernen #plastisk #rehabilitering #styrke #seier #sammenervisterke #vito #LHL #LFS #NFS #afasi #neglekt #apraksi #rema #lykkelig #handle #handlekraft #bedreogbedredagfordag #gifandenikkeopp #hjerneslagstopperikkermeg #happy

Den sunneste usunne frokosten …

Det nærmer seg slutten på min "pårørende ferie" og selvsagt er det først nå jeg virkelig har kommet i hvilemodus.

Det tok faktisk to uker før kroppen min forsto at den endelig kunne sove – og så har det tatt enda to uker til før hodet fulgte etter og kaoset mellom ørene roet seg.

I natt sov jeg ikke så godt så jeg kjente på frustrasjonen når jeg våknet etter bare 4 timers søvn – fremdeles trøtt og med en kropp som verket (grunnen til at jeg våknet). Men så slo det meg … jeg KAN faktisk bare gjøre som jeg vil. Her er det ingen som behøver meg akkurat nå – så hvorfor ikke bare slå ut håret og ta skikkelig fri??

Utenfor hører jeg morgenrushet dure forbi på veien og det har lysnet litt bak gardinen – men hva gjør jeg?? Jo jeg tusler ned på kjøkkenet og brygger meg en stor kopp kakao – stapper i meg et par Ibux underveis – og så popper jeg popcorn!! Deretter tasser jeg tilbake i senga og setter meg godt tilrette med popcorn, kakao og Netflix – planen er å mumse godsaker og synke lenger og lenger ned i senga etterhvert som ibuxen begynner å virke. Om jeg sovner og våkner kl 13 – so what!?!

Jeg savner kjæresten min – og snart er han hjemme igjen etter oppholdet på Sunnaas. I mellomtiden tror jeg faktisk at det er HELT sunt å være skikkelig usunn.

Ha en nydelig dag folkens 🙂

#popcorn #kakao #melkefri #healthylifestyle #restitusjon #nytelse #etskrittomgangen #zzz

Fake it til you make it …

Om jeg skal snu litt på flisa så handler denne overskriften faktisk om å tro på seg selv. Gjør den ikke det?!!

Jo det tror jeg. I Norge hvor vi til enhver tid holdes nede av det store Jante trollet – du må for enhver pris ikke tro at du ER noe – så er det ikke lett for alle å stikke hodet frem

Så jeg begynte å tenke litt igjen jeg da. Hva ER jeg egentlig? Akkurat nå er jeg liksom ikke så mye annet enn pårørende jeg. En pårørende med mye på hjertet – og veldig mange ord som jeg vil ha ut. Før jeg ble pårørende var jeg kursholder – og jeg har alltid vært en lidenskapelig skribent. Derav bloggen. Blogg for meg er ren avkobling og glede – en kilde til energi. Det samme opplever jeg når jeg får snakke om noe jeg brenner for. Jeg ER en formidler – det er DET jeg er.

De som ikke har sett meg formidle noe kjenner i grunn ikke den egentlige meg. For det er da jeg kommer til liv. I sosiale tilstelninger er jeg ofte stille – en tilskuer som suger til meg det som skjer rundt meg – litt observatør kanskje 😉 Mange tror nok jeg er sjenert – men det er jeg ikke. Jeg er bare ikke så flink til å snakke om "ingenting" 🙂

Alt starter i hodet! Så jeg begynner i motsatt ende enn det overskriften sier. Jeg bare skaper det! Jeg vet hva jeg har å formidle – jeg har allerede fått mulighet til å gjøre det og vet at det fungerer. Jeg vet at jeg kan – jeg vet at jeg vil – og jeg kaster både min egen overskrift og Janteloven på havet. Og med det gjort så har jeg bare en ting å si: Her er jeg! Jeg ER noe!

Jeg er en formidler:)

#foredragsholder #formidler #pårørende #hjerneslag #kursleder #psykologi #helse #forebygging #blogger #skribent #motivasjon #forteller #motivator #kommunikasjon

Det som får meg til å holde ut … <3

I dag tenker jeg … 

Jeg tenker på paradokset det er å oppleve at livets plattform blir revet ut under meg samtidig som jeg opplever å ha så uendelig stor verdi. Likevel er det på tide å starte på veien mot noe nytt. Jeg behøver å utvide og omdefinere livsrommet mitt. Samtidig undrer jeg som så mange andre på hvem, og hva, jeg egentlig ER … Og hvorfor holder jeg ut det utålelige? 

Jeg tror på det jeg gjør – og jeg tror jeg er god på det. Er det narsissistisk si det? Å ha så stor tro på egne evner? Det er det helt sikker noen som mener – men har uansett ikke tenkt å slutte å tro på meg selv. Det jeg vet er at de feilene jeg har kanskje ikke er så synlige for meg som for andre – for ellers hadde jeg vel endret på dem – eller? Samtidig har jeg som alle andre noen demoner som klundrer til ting for meg – og som jeg stadig forsøker å temme. Men jeg vet også at det jeg gjør som oftes får gode resultater – og jeg vet at jeg hele tiden lærer og blir enda bedre til å gjøre det jeg gjør. Jeg er ikke perfekt – men jeg tar hver eneste dag et skritt videre mot noe som er nærmere målet mitt. Det er derimot kanskje en ulempe for meg selv at det jeg gjør oppleves som krisehåndtering og ikke er noe jeg egentlig hadde planer om å vie livet mitt til. MEN … akkurat som før alt hendte så har jeg fremdeles tro på meg selv – midt i dette jeg egentlig ikke ville skulle skje. JEG tror på meg selv – og DET er kjernen i MEG. Det er det jeg behøver å holde fast ved og som vil lede meg ut av denne krisen.

Etter at min samboer fikk hjerneblødning i en alder av 51 år – 6 mnd etter vår første date – så har livet mitt blitt til noe jeg ikke selv ønsket. Jeg ble Pårørende. Det er ikke en skrivefeil at jeg bruker stor P for dette er et egennavn. JEG som Pårørende er og blir en enhet HELT annerledes enn den jeg var før alt skjedde. Echkart Tolle sa: “du HAR ikke et liv – du ER livet”. Sånn føler jeg det er med pårørenderollen også – jeg har den ikke – jeg ER den. Den er for stor til å kle på seg – den sluker deg hel. Likevel har jeg hatt tillit til meg selv i denne nye situasjonen – selv om dette er et uønsket livsrom. 

Så ble jeg altså Pårørende – satt i en utenkelig situasjon fra et sekund til et annet – uten forvarsel eller opplæring. Uten mulighet til å trekke meg ut uten å bryte enhver moralsk grense og samtidig forlate den jeg så inderlig elsket alene. For meg et umulig valg å ta. Vi var allerede et team – det var bare å stå løpet ut. 

Jeg kunne ha skrevet side opp og ned om denne uønskede rollen – for jeg valgte den jo egentlig ikke. Jeg kunne skrevet om mitt møte med krisen, mine møter med helsevesenet, mine møter med kommunen og den helt nye verdenen vi nå skulle navigere i – og jeg kunne skrevet om mitt møte med meg selv. For man møter seg selv rått og ærlig i en slik prosess. Særlig opplevde (og opplever) jeg en stor sorg over å ha mistet mitt eget livsrom i det hele. Legg merke til at jeg bruker ordet livsrom – for det gjør en veldig viktig forskjell. Jeg mistet ikke livet mitt – men livsrommet. Et livsrom jeg hadde brukt mye energi på å bygge opp – et livsrom jeg mestret og elsket. Ja jeg hadde funnet meg selv og var både fornøyd og stolt over de barrierene jeg hadde overkommet og alt jeg hadde bygget opp. NÅ skulle jeg begynne å høste fruktene av jobben min – bare nyte det livsrommet jeg hadde skapt rundt meg.

Det jeg ikke visste var at starten på dette nye livet (som man så ofte – og feilaktig kaller det) skulle rives vekk av en helikopterrotor der flymaskinen fløy over hodet mitt i retning Rikshospitalet med kjæresten min. DET var nullpunktet. I et regnvær som ikke kan beskrives som noe annet enn et tegneserie regn – for den ØSTE ned  – sto jeg og smuldret opp til lyden av helikopteret som forsvant med livet mitt. Jeg hadde blitt Pårørende og alle tråder til mitt tidligere livsrom var revet av i prosessen – like raskt som hjerneblødningen rammet Vidar. 

I dag går det opp for meg at JA, jeg mistet alt jeg hadde kjært og jeg mistet meg selv så av syne at jeg ikke en gang var i stand til å se at jeg fremdeles trodde på meg selv. Mange har spurt meg hvordan jeg har klart å stå i dette – og jeg har blitt dem svar skyldig. Man bare MÅ, svarer jeg som regel. Men sannheten er at jeg klarer det fordi jeg tror på meg selv. DET er grunnen til at jeg har holdt ut – og at jeg tross alt har tro på meg selv som barrierebryter. Feilen jeg gjorde ovenfor meg selv var at jeg gikk i min egen kognitive felle trodde at min verdi og mitt liv lå i det jeg gjorde og ikke i det jeg ER.

Min verdi og styrke er nettopp denne troen på meg selv. Så når jeg nå, 2 år og 5 måneder senere, begynner å finne igjen noe i meg selv så er det ikke MEG jeg finner, men de gamle tingene jeg omgav meg med og som jeg hadde mistet av syne – det gamle livsrommet mitt som jeg kjente ut og inn. Nå er det på tide å starte den arkeologiske utgravningen for å avdekke restene av dette gamle livet – for å se om noe er verdt å ta med videre. Jeg har avfunnet meg med at jeg aldri blir den jeg var – JEG er annerledes og livsrommet mitt er annerledes. Jeg er sterkere og kanskje har skjebnen gitt meg et tøffere livsrom med større muligheter enn før? I bagasjen tar jeg med meg de brukbare restene av det gamle livet – for jeg kan se konturene av et nytt livsrom – og nå samler jeg styrke for å gå det i møte.

Verdien av meg forsvant ikke – bare det jeg omgav meg med. Jeg ER livet – og selv uten fotfeste har jeg en stor verdi. Jeg bare glemte at jeg var en balansekunstner selv når jeg faktisk balanserte på stram line. 

Heia Meg !!!

 

Bloggen finner du også her – følg meg gjerne på facebook <3

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #apraksi #neglekt #pårørende #pårørendehverdag #hjerneslag #slagrammet #hjerneblødning #familie #introspeksjon #helse #psykologi #echkarttolle #livet #livsrom #verdi #jeger #skape #mestre #uønsket #nyttliv #barrierebryter #barriere #balansekunstner #balansere #nullpunktet #hjerneslagstopperikkemeg

Han har funnet igjen foten – og jeg lager likør …

“Vet du hva?” Vidar står midt på stuegulvet i bare sokkelesten og ser på meg med et litt rart smil rundt munnen. Nei, jeg visste ikke hva – så nå var jeg spendt på hva han hadde å si. Vidar forteller ganske lite om sine egne tanker og opplevelser etter hjerneslaget. Det har begynt å komme nå så han har så absolutt min oppmerksomhet når han stiller jeg et slikt spørsmål. 

“Jeg har begynt å kjenne foten min igjen”. Jeg kjenner bare hvordan klumpen i halsen vokser seg stor og øynene renner over. “Hva mener du?” Jeg tør nesten ikke spørre – redd for at jeg har missforstått. “Jeg kjenner at foten treffer gulvet når jeg går” svarer han og lykken er komplett for min del. “Det kjennes litt rart ut”, sier han igjen “men jeg kjenner at foten står på underlaget”. 

Det er 2 år og 5 måneder siden han fikk hjerneblødningen og jeg må innrømme at vi hadde avfunnet oss med det faktum at han ikke lenger hadde følelse i foten – eller svært nedsatt følelse. Vidar har lært å både gå og stå igjen – OG gå trapper – men han har ikke vært i stand til å kjenne at foten treffer underlaget. Dette har jo ført til noen nestenulykker – og et par helt ordentlige ulykker – og minst én nesten grufull ulykke. Det er ikke lett å hverken gå på ulendt underlag eller i trapper når du ikke kjenner om du står på foten og har en svak ankel. Ankelbrudd og andre fallskader har vært noe av det vi har vært mest redd for av alt. Samtidig har han ikke hatt fotfeste – om det er et forstålig begrep i denne sammenheng. Dvs han er som Bambi på isen med en gang det blir littegrann glatt og har selvsagt hatt noen fall og nestenfall av den grunn også.

Jeg må innrømme at jeg blir redd når han er sammen med andre som ikke helt forstår utfordringen hans – og slipper ham ut på glattisen og i bakker uten tilsyn. DA må jeg innrømme at jeg ikke bare er redd – jeg er livredd. For man MÅ være oppmerksom og tilstede sammen med Vidar og gripe tak før han trår feil. En ting er alt vi har gått gjennom så langt – men tanken på ham i rullestol med en eventuell brukket lårhals – DET skremmer vettet av meg. 

Det er ikke alltid like lett å forutse NÅR vi trenger en tjukkas madrass – for “tryning” kommer sjelden beleilig. 

Men nå står han altså her – 2 og nesten et halvt år senere – og forteller at han begynner å kjenne undersiden av foten sin igjen. JUBEL!! De turene jeg trodde jeg måtte gjøre alene i fremtiden ser plutselig ikke så uoverkommelige ut for ham heller nå. Tenk om jeg kan få sitte ved Gapahuken og grille pølser sammen med Vidar til våren – det hadde vært verdens største gave.

Samtidig merker vi at han nå snakker mye mer og forteller mye mer om ting han bare rett og slett går å tenker på. DET er kjempefremgang! Språket er fremdeles en stor utfordring selv om det ikke merkes så mye i dagligtalen. Men straks man stiller ham et konkret spørsmål og eller han må forklare noe så blir det vanskelig. Ordene er bare borte – og han titter bort på meg og sender et taust blikk  om hjelp – og jeg “Sufløsen” gir ham noen små muntlige nøkler for å få ham på gli. Noen ganger går det bedre enn andre – det kommer ann på dagsformen og stressbelastningen rundt ham. 

Uansett … en ny milepæl er nådd … Vi storgleder oss og nok en kognitiv bom har åpnet seg der inne i dette vidunderlige hodet hans. Elsker ham – elsker alt han klarer – elsker oss. Team BrovoldMerula Ruler <3

I helgen har han vært hjemme på perm fra Sunnaas hvor han nå har et femukers opphold på Kress – kognitiv rehabilitering. Da jeg hentet ham på fredag kom jeg litt for tidlig siden jeg hadde kalkulert å bli sittende i en kø som aldri dukket opp. Dette endte med at jeg ble invitert med på ergoterapi timen og jeg må bare innrømme at jeg ble kjemperørt da han fortalte at et av målene hans med denne treningen var å kunne bli så selvstendig at han kunne lage middag som skal stå klar når jeg kommer hjem fra jobb. Smelt <3 

Zilga heter druen vår – og dette er avlingen fra en enkel drueranke – indre østland og med temperaturer ned under 30 grader klarer den seg fint ute uten noe form for hjelp eller pleie. Får ikke en gang vann om sommeren. Mannen derimot krever litt mer 😉

Helgen har vi brukt på å høste druene i hagen og Vidar klipper druerklaser som en helt.I dag har jeg laget fire store glass med druelikør som vi skal mumse på til vinteren – det blir spennende å se om det smaker godt. Vi har kost oss skikkelig siden jeg nå nesten ikke lenger har noe av dette rotet rundt meg som har stresset meg så forferdelig. Vi har sett rare filmer på Nettflix – klødd oss i hodet over dem – og ledd av oss selv som faktisk blir sittende å se på dette rare fordi vi MÅ jo se hvordan det går. For første gang på veldig, veldig, VELDIG lenge har vi vært kjærester hele helgen og kjent på at vi har savnet hverandre noe så veldig – FOR en deilig følelse. 

Vil du se druene og Vidar som plukker – så finner du det her:)

Ekstra glad i dag – med god grunn altså <3 Ha en flott kveld alle sammen <3

Er du pårørende til en slagrammet og ønsker å snakke med andre pårørende så vil jeg anbefale deg å kontakte LHL hjerneslag samt å søke opp denne gruppen: Pårørende til slagrammede på facebook. Der vil du garantert både møte andre og få svar på mye av det du lurer på. Lykke til <3

 

Bloggen har egen facebook side og du er velkommen til å besøke den – og følge den om du vil – du finner den her. 

 

#LHL #LFS #NFS #afasiforbundet #neglekt #afasi #apraksi #sunnaas #rehabilitering #kress #kognitivrehabilitering #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #slagrammet #lammelser #nedsattfølelse #hjernen #psykologi #nevropsykologi #thalamus #læreågå #mestring #helse #familie #familieliv #slagrammetfamilie #etterslaget #druer #zilga #druelikør #språk #snakke #bambipåisen #kjærester #savn #kjærlighet #rarefilmer #netflix