Atelieret Garasjen …

Jeg hadde så lyst til å gi Vidar en skikkelig flott julegave … ! Men hva gir man til en som ikke lenger gjør så mye annet enn å trene og å se på tv? Finnes det noe som kan appellere til den mannen han tror han har mistet gjennom hjerneslaget – men som ennå ligger der inne i ham og vil ut? Heldige meg hadde noen som kunne hjelpe meg med det. 

Denne dama altså … vi bare digger henne 🙂 

Jeg har grublet lenge på hvordan vi kan etablere Vidars identitet inn i hjemmet vårt – for HAN er ikke så veldig synlig her hjemme. Selv om mange av møblene er hans så er det lite som vitner om ideene, hobbyene og ellers hva Vidar likte og liker å drive med her hos oss. Det er kanskje ikke så mye som vitner om hvem jeg er heller for vi har egentlig aldri helt etablert oss og hatt tid til å skape det hjemmet vi drømte om før alt skjedde – før hjerneblødningen rammet Vidar. 

Vi fikk bare 6 måneder sammen og så ble livet kaos. Det er ingen annen måte å beskrive det på – det ble kaos. Nå som vi begynner å få fotfeste i hverdagen igjen så begynner jeg å se meg rundt i hjemmet vårt – og forstår at NÅ er det på tide å starte å bygge et HJEM. Vi behøver å bo i noe som vitner om hvem vi er – og som er tilrettelagt våre ønsker i tillegg til våre behov. Så langt har vi bare tatt hensyn til behovene. 

Før alt dette hendte var Vidar Biker med stor B. Det var det som var livet og det var sykkelen – MCen – som betydde mest av alt. Sånn var det bare. Livet uten MC var utenkelig – Vidar VAR en mann med MC, Harley Davidson skinndress, sykkelhjelm på hylla i gangen og en stor gjeng med MC entusiaster i sin omgangskrets. Og så stoppet det! I løpet av et øyeblikk var alt som knyttet ham til denne identiteten tatt fra ham og i dag får han ikke lov til å hverken kjøre bil eller MC. Faktisk kan han ikke en gang sykle alene langs veien på tråsykkel – ei heller være passasjer på MC. Så hvordan skal han reise seg opp fra dette? Hvordan skal man gjenvinne dette tapet av identitet – uten å måtte legge bort alt fra fortiden sin og skape seg selv på nytt? Jeg tror vi må finne en gylden middelvei med litt av det gamle i tillegg til noe nytt – men MC må på en eller annen måte være en del av livet hans.

Han er jo fremdeles en del av gjengen om han vil – men det er en bittersøt opplevelse. Mens de andre skaper nye minner og diskuterer MC, utstyr og turer – så kan Vidar bare sitte på sidelinjen og lytte. Det er hjerneskjærende – og vi har delt vår porsjon tårer rundt dette. Særlig om våren når alle drar frem syklene fra garasjen og dundrer forbi huset her i hundretalls. Da sitter Vidar på verandaen og kjenner det synker i magen hvor hvert Wrooom som suser forbi på veien. 

Det har vært EN sykkel det har vært snakket mer om enn andre – og jeg har forstått at DET var den beste sykkelen Vidar har hatt. Det var også noe av det første han fortalte meg – at han en gang hadde en knall gul Harley. Det var da det slo meg her i høst – jeg kjenner noen som kjenner noen som kan tegne – fantastiske bilder. Egentlig hadde jeg bare tenkt å forespørre om hva dette kostet – men før jeg rakk å tenke meg mer om var avtalen i boks. Til jul 2017 skulle Vidar få sin gule Harley på veggen. Jeg hadde sett flere tegninger laget av denne damen og hadde helt forelsket meg i hennes portretter – men hvordan ville det gå å tegne en MC? Dette var vi begge spente på – tegneren og jeg – for hun hadde ikke gjort det før. Samtidig var det vanskelig å finne bilder av sykkelen som var gode nok – og selvsagt skulle ikke Vidar vite noe som helst. 

I løpet av høsten har det dermed gått foto og tegningsutkast frem og tilbake mellom meg og Kerstin Skar, som tegneren heter, og jeg må innrømme det var vanskelig å ikke glippe ut med hemmeligheten. To ganger forsnakket jeg meg – men heldigvis har Vidar så dårlig oppmerksomhet at han ikke fanget opp blemmen min og hemmeligheten ble bevart. Og hva om han ikke likte den? Tenk om det ble for sårt å ha et slikt bilde på veggen? Selv hadde jeg sett for meg at bildet skulle henge i garderoben hans – slik at rommet kunne få et litt maskulint uttrykk. 

Det var ikke lett å se detaljene på disse gamle bildene … vi var veldig spente på resultatet 🙂

Og så kommer julen og jeg møter Kerstin – får bildet av henne – og blir HELT betatt av det hun har skapt. Det er ikke fritt for at det ble noen tårer og jeg tror ALDRI at jeg har gledet meg så veldig til å gi en gave. Vidar hadde ingen anelse når han fikk gaven på julaften – og lurte fælt på hva jeg hadde kjøpt som hadde en slik fasong. Han ble like rørt som meg og det første han sa var “men en slik sykkel hadde jo jeg en gang” … og det er jo riktig. Bare at det var ikke EN slik – med faktisk akkurat DEN sykkelen. Vidar husket ikke da at han noen gang hadde fortalt meg om denne sykkelen så overraskelsen ble stor på mange måter.

Dessverre ble det ikke slik jeg hadde tenkt – og garderobeveggen er like tom. DETTE bildet må jo få en bedre plassering. Vi har ikke helt bestemt oss hvor det skal henge ennå. Men at det skal få en hedersplass – DET er sikkert. Endelig har vi en bit av Vidar i huset vårt – og mer skal det bli <3

Til dere andre som har ønsker om en fantastisk tegning – gjerne portrett som hun også er kjempegod på – så sjekk ut Atelieret Garasjen på facebook. Vi er kjempelykkelige over å ha Kerstin Skar sitt første MC bilde på veggen <3 Tusen takk <3

 

Vil du følge bloggen på facebook så finner du den her. 

 

#LHL #hjerneslag #pårørende #hjerneblødning #MC #biker #harlaydavidson #gul #atelieretgarasjen #tegning #drawing #portrett #identitet #interiør 

Fra UVI til Biopsi …

Det er stadig noe nytt … men denne gangen har vi fått litt mer spenning enn hva vi ønsker oss. 

En av utfordringene vi må leve med etter at Vidar fikk hjerneblødning er stadig tilbakevennende urinveisinfeksjoner – antagelig pga lammelser i blæren. I snart tre år har det vært en ny antibiotikakur hver andre måned og jeg har lenge bekymret meg for langtidsvirkningene av det. Det er tydelig at vi ikke får bukt med problemet og at vi antibiotika bare reparerer symptomene for et øyeblikk. 

Så etter en god del mas fra min side ble det endelig time hos urolog på Ahus. Dette skulle bare være én enkelt time – hadde vi tenkt – men som så ofte før så avler EN legetime både to og tre nye avtaler.  Under legetimen ble det tatt en rutinekontroll av prostata som gjorde legen litt usikker så dermed ble vi sendt videre til MR uka etter. Selvsagt fant de også denne gangen en urinveisinfeksjon så da ble det en resept på antibiotika med hjem igjen også. Tre dager senere ringer legen og vil ha oss inn igjen uka etter for en biopsi.

Selv fikk jeg orkesterplass under hele prosedyren og fra DET setet kan jeg ikke dele bilder altså. Likevel synes jeg det er veldig interessant å få lov til å være med å se hvordan den gjøres og legen var veldig behagelig og inkluderende ovenfor oss begge – jeg fikk også inngående forklaringer over hva vi så på skjermen. MEN gutter … DEN nåla altså … HYL!!!  Jeg anbefaler ikke å hverken se etter nålen som brukes for å sette bedøvelse og å hente ut prøvene – det holder heldigvis bare at jeg nå forteller dette så er “oppdrag skrem vettet av alle middelaldrende menn” gjennomført … hahaha. Det er den lengste nåla jeg har sett. Fra spøk/skrem/alvor så er det funn på Vidars MR bilder som kan indikere at noe er galt. MEN heldigvis er det 50/50 – med andre ord er det faktisk like stor sjanse for at dette ikke er noe å bekymre seg over. Vi må bare krysse fingrene og satse på at vi er ferdige med all motgang og at vi har fått vår porsjon av helseutfordringer for resten av livet. 

Vi er overraskende rolige begge to –  skulle det vise seg å være noe farlig må vi bare forholde oss til det som det kommer. Akkurat nå får vi ikke gjort noe med dette annet enn å vente – og å la helsevesenet ta seg av det. Vi er heldige tross alt som blir ivaretatt slik at dette blir oppdaget og håndtert omgående. Nå håper vi bare på at vi får løst UVI utfordringene også – og at vi kan få en time hos en infeksjons spesialist snarest. Siden Vidar allerede HAR en infeksjon så har dagens prosedyre vært ekstra risikofylt så nå sitter vi her med direktenr inn til Ahus og måler feber hvert andre sekund – bortsett fra det så er det meste her hos oss bra 🙂  Så til dere som lurer – det hele var smertefritt og både jeg og Vidar er ved godt mot 🙂 

 

Du finner også bloggen på facebook – klikk HER så finner du den. Følg meg gjerne der. 

 

#LHL #hjerneslag #pårørende #pårørendehverdag #ahus #urolog #prostata #biopsi #uvi #anitbiotika 

Sosialisering, snø og MASSE kjærlighet …

Det har vært en snørik og sosial helg her hos oss.

Vinteren har vist seg fra sin beste side i dag og Vidar fikk forsøke seg som snømåker … det går litt trått … men det går litt bedre for hvert kast …

Selv har jeg vært på Gardermoen sammen med andre ressurspersoner som driver nettverk for unge slagrammede og pårørende i regi av LHL hjerneslag rundt om i landet. Å møte disse menneskene betyr bare mer og mer for meg og ikke bare gleder jeg meg til å møte dem – men jeg drar også hjem med en god følelse i magen. For vi vil det samme – lage gode tilbud for slagrammede og pårørende. Ikke bare jobber vi for å skape møteplasser, men vi jobber også på hver våre måter for at verden skal bli litt lettere å navigere i for de som kommer etter oss dersom de skulle være så uheldige å bli rammet av et hjerneslag. Vidar fikk være hjemme og hadde en hyggelig kveld sammen med sin søster – så STOR takk til henne for at hun stiller opp slik at jeg kan få være med på noe for meg selv <3 

Jeg var ikke før kommet meg hjem lørdag ettermiddag før en julebordsinvitasjon dukket opp sånn i siste liten og bare tre timer senere satt vi feststemte og mette i lystig lag – tjo hei som det går. Vi tok en litt tidlig kveld for vi var begge litt sigen etter det siste døgnet, men ÅHH så hyggelig å bli invitert 🙂 

Snøen har tatt oss skikkelig denne uka og jeg har brukt timer flere dager for å få bukt med all snøen i innkjørselen. Ryggen streiket dag to så da måtte jeg holde sofaen, men nå ser det ut som den har kommet seg av arbeidssjokket og bare protesterer litt sånn fra sidelinjen. Likevel følte jeg at det ble litt vel mye å ta unna alene – der kjenner jeg at jeg veldig gjerne skulle hatt en muskelsterk kar til hjelp. Vidar har vært litt ute sammen med meg og jeg tror faktisk han har kjent på mestringsfølelsen – selv om bidraget er veldig lite. Å måke gårsplassen vår er en stor jobb selv for en funksjonsfrisk person. 

Ettersom vinteren har fått tak så har Vidar fått alt for lite gåtrening – det er glatt og han fryser veldig lett. Resultatet er vondter både her og der. Å be om hjelp sitter langt inne kjenner jeg, men nå måtte jeg bare bite i det sure eplet og slengte ut ei melding på facebook om noen kunne komme og måke en gangvei rundt huset vårt slik at Vidar kommer seg litt ut alene. Og tenk … det tok ikke en time en gang før noen hadde meldt seg. Før det var gått 3 timer hadde Vidar ferdigmåket vei rundt hele huset og alt er vare velstand. STOR takk til Erik som tok saken i egne hender og hjalp oss med dette – dette er det masse helsegevinst i garantert. Og veldig godt å kjenne på at noen ville hjelpe. Faktisk var det flere som tok kontakt før jeg rakk å ta ned annonsen på face – så jeg må bare takke til alle sammen for at dere har så mye godhet og omsorg i dere for andre. Vi sender en masse kjærlighet ut til dere <3

Dette ble da et fryktelig dårlig bilde … men jeg syntes han fortjente en plass i bloggen, Erik, som tok skuffa og sørget for at Vidar fikk gangsti i hagen. 

Det ble en liten videosnutt av første turen … ta en titt på den flotte veien Vidar fikk i hagen HER.

Jeg skriver dette søndag kveld – og nå skal vi rett til køys her. I morgen, mandag, har Vidar time kl 7:30 på Ahus så vi må opp før fuglene fjerter … 

 

Vi må bare si til alle som har bidratt til at vi har hatt ei så flott helg – TUSEN takk – måtte dere alle få ei vidunderlig uke 🙂 

 

 

 

Titt gjerne innom bloggen på facebook og du er velkommen til å følge oss videre der også. 

 

#LHL #LHLhjerneslagung #gardermoen #nettverk #slagrammede #hjerneslag #pårørende #snø #gåtrening #snømåking #hjerneslagstopperikkemeg #hjerneslagpårørendehverdag

 

Livgivende ord …

Vidar sitter i stolen i stua og prater. Selv om han har Afasi så er det ikke alltid at du kan merke at han har en språkutfordring. Selv merker jeg selvsagt at han ikke prater like mye som før. For Vidar kunne prate – han var en kjempesosial fyr som kunne snakke hjertebank på meg. Det fløt i grunn non stopp en ordflom fra ham – og vi sovnet ALLTID alt for sent om kvelden fordi han ville prate. Så vi lå der – i armkroken tett i tett og pratet – i time etter time – bare fordi det var så godt. Den beste tiden av dagen var disse kveldssamtalene våre. <3

Med et trylleslag ble ordene borte – hjerneslaget hans tok språket og initiativet – og hukommelsen. Selv om vi har opprettholdt de gode stundene om kvelden og armkroken alltid venter på meg når vi har lagt oss – så har det vært adskillig stillere hos oss. Sakte, men sikkert kommer det tilbake og vi prater fremdeles mye sammen. Forskjellen er at det som regel er jeg som har tatt initiativ til samtalen og så følger han meg gjennom det vi snakker om. På mange måter har jeg blitt vant til det – det er utrolig hvor mye man kan tilpasse seg. Heldigvis endrer han seg hele tiden i positiv retning og nå skjer det stadig oftere at det er Vidar som starter samtalen Likevel var det et ytre stimuli som måtte til for å få ham til å si noe – noe som utløser et minne eller en tanke – feks fra tv eller internett. Og som så ofte før så merker jeg egentlig ikke at det har vært slik før det skjer en endring … 

… og endringen har kommet!

Nå snakker Vidar ut fra seg selv. Stadig oftere kommer ideene og tankene fra ham selv uten nødvendig ytre stimuli. Jeg oppdaget plutselig at han satt og fortalte meg om hva han hadde gjort på treningen hos fysioterapeuten her om dagen – i detalj. DET har aldri skjedd før. Det er første gang på 2 år og 9 måneder at Vidar forteller meg detaljer fra sin egen hverdag. Tidligere har han bare fortalt at han har vært hos fysio eller ergo – men aldri noen spesifikke detaljer eller lister over hva han faktisk gjør der. Han kunne fortelle at han har syklet – men det stoppet liksom der. Nå satt han med ett her og snakket om hvordan han tok øvelser på gulvet, at han varmet opp på sykkel først, og at han tøyde før han fikk massasje. DET er en fullkommen historie – en erindring skapt i hans eget hode og ord formet av hans hjerne og munn. Jeg kjenner at jeg svelger tårer … og jeg møter ordene som en hjemkommen kjæreste som har vært borte i mange, mange år …

Om noen kunne ane hvor stort dette er … Hvor stor en merkedag dette er i livet vårt. Hvor ydmyk man blir når den man elsker kommer tilbake til oss slik – bit for bit. Og hvor lite alt annet faktisk betyr. At den bilen, hytta eller de riktige skoene egentlig ikke ER noe som helst å trakte etter. Jeg ville ikke byttet NOEN ting for ordene hans …

Men midt i all denne gleden fylles hjertet med sorgen over det som har vært borte … for først NÅ kan jeg tillate meg å kjenne på den. Som pårørende har jeg merket dette paradokset flere ganger – at glede over ny mestring bærer med seg en porsjon sorg. For meg viser det bare med all tydelighet hvor viktig og hvor store disse ørsmå fremskrittene er. For det ER Vidar som kommer tilbake – og jeg er lei meg for at jeg av og til glemmer hva som har vært borte fordi jeg er så opptatt av å ta vare på det som ER her. NÅ skal jeg endelig se frem til disse historiene hans igjen – og glede meg over at han er her ennå litt mer enn før.

Ord … så lite … så stort …  

 

Bloggen finner du også på facebook – følg meg gjerne der.

 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #språk #kommunikasjon #samtale #fellesskap #familie #livet #ord #glede #ydmykhet #helse #psykologi #kjærlighet

Stolt og spent på fortsettelsen …

Du verden for et spennende år dette ser ut til å bli 🙂 

Jeg sitter og ser over avtaleboken min og forstår at dette året kommer til å bli et år fylt av gyldne muligheter. Jeg har gått et trinn opp på min egen lille visjonsstige og utsikten er litt annerledes enn i fjor – og jeg ELSKER det. Tanken på hvordan dette kan lede meg ennå lenger gjennom 2018 og inn i 2019 er SÅ spennende. Jeg bare håper jeg kan forvalte denne muligheten på aller beste måte og få disse sjansene til å vokse seg til realistiske muligheter. 

Et av mine egne favoritt uttrykk har tidligere vært. “Jeg tror ikke på den eneste ene kjærligheten – men jeg tror på å gjøre det man har GODT”.  Og selvsagt er det slik med Skjebnen også (eller kortene man får delt ut om man vil se det slik) – det er kanskje ikke alltid sånn at noen nødvendigvis “får” en bedre skjebne enn andre. Det handler om å bruke de kortene man har på hånden til noe GODT! Og jeg håper jeg består den oppgaven. For jeg nekter å la meg knekke av at livet tok en annen retning enn hva jeg hadde planlagt. Jeg har derimot bestemt meg for at jeg er AKKURAT der jeg skal være!

Jeg skal ikke si så mye ennå om hva som ligger i kortene for 2018 – men jeg vet med sikkerhet at frøene for disse mulighetene har spiret i skjul kanskje et par år  – og jeg vet ikke helt hvor de leder ennå. Det jeg lover er at jeg skal forvalte denne muligheten på aller beste måte – og jeg håper at jeg på den måten vil være i stand til å gjøre noe GODT – både for andre og for meg selv og Vidar.

Livet vårt ble ikke slik vi hadde ventet oss – men hva var det egentlig vi ønsket oss da vi møttes, Vidar og jeg? Jo vi ønsket oss noen å tilbringe livet sammen med og vi ønsket oss eventyr – og faktisk kan jeg si at vi har fått begge deler. Sammen har vi møtt en annen skjebne enn den vi planla – og selv om eventyret ble litt vel skremmende til tider så skal vi sammen forvalte dette på aller beste måte. Vi skal omfavne Skjebnen og takke for muligheten til å gjøre en forskjell <3

 

Selvsagt lover jeg å fortelle hva som ligger i kortene – men foreløpig må jeg holde dette for meg selv og irritere mine lesere med slike hint … hehe … Jeg kan i alle fall si at jeg er stolt 🙂 

Men ønske om en flott helg til dere alle – gjør den til noe GODT <3

 

 

Bloggen har sin egen facebook side og du finner den HER. Følg oss gjerne videre der. 

 

 

#LHL #LFS #NFS #pårørende #hjerneslag #hjerneblødning #familie #skjebnen #muligheter #skape #fremtid

Kaller General Fixit til fronten … Kaller General Fixit …

Jeg klager ikke – tror jeg. Jeg forsøker bare å vise hva som skjer og hvordan vi faktisk lever – for pårørendehverdagen byr på noen overraskelser. Før jeg skriver videre må jeg nok en gang bare forsikre dere lesere om at det jeg skriver er godkjent av Vidar. Det er nemlig like viktig for ham å få frem hvordan livet har blitt – som for meg som hans nærmeste pårørende. I fellesskap forsøker vi å vise et sannferdig bilde av vår hverdag – både hans utfordringer og mine. For er det noe vi begge behøver – så er det forståelse.

Man skulle tro jeg snart var kommet til et punkt hvor jeg ikke lot meg overraske mer. Men det sitter godt i ryggmargen at jeg forventer at Vidar, slagrammet samboer, skal tenke og gjøre helt normale ting. Men sånn er det ikke. Faktisk er det litt som en tornado som surrer rundt i huset. Det er veldig mye han får til på egenhånd – det er bare ganske mye som ligger igjen i kjølevannet av mestringen hans. Bak ham kommer nemlig General Fixit (les:MEG) som fjerner alle spor og legger tilrette i forkant. Det være seg at dorullen til stadighet har falt i vasken eller at hele badegulvet er vått når han har barbert seg. Hvor er vinterjakka? Er det glatt ute? “IKKE ta musa ut av musefella UTEN hansker” og “HEI du – nå mistet du en bit med sjokolade ned i sofaen” … eller noe så enkelt som at kjøleskapsdøren til stadighet står åpen (NÅ har vi fått en med alarm). 

I går morges skulle Vidar rydde bort kopper og fat fra salongbordet i stua. På vei til kjøkkenet falt et lokk fra en salatboks på gulvet i stua og i overgangen mellom stue og spisestue falt en kniv med et høylytt plingeling i gulvet. Tre timer senere hadde Vidar galant tråkket over både lokket og kniven en fem seks ganger – de eksisterte ikke lenger i hans bevissthet. General Fixit til attakk og både kniven og lokket ble fjernet. Bare en bagatell kanskje – men mange bekker små … Det er en utfordringen er at Vidar ikke alltid har vært sånn og det er både vondt å stadig se det som ikke fungerer og slitsomt å være på allerten hele tiden. Vidar var både ryddig og oppmerksom før hjerneslaget. Nå mugner brødet i skapet uten at han reagerer, han setter frem grønn skinke fra kjøleskapet og oppdager aldri at han mangler melk eller ren joggebukse før det er helt tomt. Siden jeg hverken drikker melk, spiser brød eller bruker joggebuksene hans så må jeg altså sørge for å holde tingene hans med oppsyn og aller helst sørge for at han ikke våkner alene hjemme en hverdag uten melk, brød eller rene klær. 

Heldigvis gjør han nå og da noen store heltedåder som jeg applauderer fra sidelinjen. I går, blant annet, når jeg i går ba ham om å SJEKKE om støvsugeren virket (jeg trodde slangen var tett) og han støvsuger hele kjøkkenet – til tross for at han hadde kjempevondt i ryggen OG at vaskedamen kommer i dag. Eller når han med brask og bram tar livet av en DIGER edderkopp – noe som viste seg å være en LODOTT. Eller når han forsøker å skjære brødet selv – med eggen på kniven OPP. Grunnen til at jeg vet alt dette er fordi det var JEG som måtte gi ham smertestillende etter støvsugingen – det var jeg som (en halv dag senere) fjernet den døde lodotten og det var jeg som snudde kniven slik at brødet ble skjært. 

Gårsdagen var nok en gang en helt vanlig hverdag hos oss. Vidar hadde sine planer klare, men de rene klærne han skulle brette står fremdeles og venter på å bli brettet. Det er slett ikke alt som blir gjort etter planen. MEN Vidar fikset deler av middagen selv. Han skrelte og kokte poteter OG han forsynte seg med tyttebærsyltetøy. Dvs det tyttebærsyltetøyet som jeg fant frem etter at vi hadde oppdaget at vi manglet ketchup til pølsene hans og behøvde en erstatning. Mens vi lette etter noe annet en ketchup ble maten min kald – hva er nytt liksom?? For ting tar tid – i døråpningen til matskapet sto nemlig Vidar og ville ha hjelp. Jeg måtte som vanlig be ham om å flytte seg. Han tror nemlig fremdeles at jeg er 15 cm bred og ikke behøver mer plass enn en liter melk. Så vanlig prosedyre er: Han ber om hjelp – jeg ber om rom til å komme frem – han flytter seg 10 cm – jeg ber om mer rom – han flytter seg 10 cm til og grynter litt – jeg BER om mer rom … osv … hahaha.. Etter en tre fire slike runder har jeg plass nok til å kommer frem for å hjelpe ham. Ja ja … vi endte i alle fall opp med syltetøy fremfor ketchup … og jeg endte opp med en overraskelse når jeg skulle rydde for kvelden. Hva som skjedde kan du se her. 

Vidar fikser mye selv – og jeg fikser resten – pluss alt han klundrer til på veien. I skrivende stund forsøker Vidar å slå av tven samtidig som han knekker nøtter. Resultatet er at han trykker på alle mulige knapper og henter opp den ene menyen etter den andre på tvskjermen. Når jeg forteller ham at han må trykke på den store AV knappen – så smiler han og ler “ja selvfølgelig”. Vi kan ikke gjøre noe annet enn å le – for sånn er det bare. 

Dagene mine er fylt av slike små uhell og forunderlige ting som Vidar plutselig ikke forstår seg på. Vi har vel på en måte avfunnet oss med det. Sammen ler vi av det og sammen forsøker vi underveis å både lære noe og å finne løsninger. Sånn er det bare her i huset. Vi kan jo trøste oss med at NÅ – endelig – etter to år så huske han å slå på avtrekksvifta når han går i dusjen. Team BrovoldMerula Ruler  … med god hjelp av General Fixit 🙂 

 

Bloggen finner du også på facebook – velkommen inn og følg oss gjerne. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #hverdag #pårørendehverdag #psykologi #konsekvenstenkning #hjernen #helse #familie #livet

 

Livet skal jo leves … !

Er det for mye forlangt … å få hjelp til å leve livet sitt?

Så hendte det altså … det vi har fryktet og følt på en god stund. Ergoterapeuten har satt Vidar på pause for å ta seg av andre som behøver hjelp. De har ikke kapasitet til å følge ham opp akkurat nå.

Når alt kommer til alt så er det egentlig ikke noen krise – for vi gjør jo allerede 99,99 % av dette arbeidet selv. I tillegg er det jo jeg som pårørende som må bestemme hva de skal jobbe med hver uke + legge til rette og planlegge – så for meg er det vel nesten som om jeg må gjøre alt selv likevel. 

Vi har følt på at ergoterapeuten har vært stresset en stund og at det har vært dårlig med tid. Det har vært en del avlysninger og det har vært veldig korte sesjoner … hastverket er synlig også når det ikke uttrykkes muntlig. Så det overrasket oss ikke akkurat når beskjeden kom om at om 3 uker er det slutt på ergoterapitimene. Ikke helt slutt, men vi må regne med at det vil ta mange måneder før de kan starte opp igjen. SUKK!

Jeg vet at vi er av de som er heldige – som faktisk får et tilbudet i det hele tatt – men jeg sukker høyt om dagen. Jeg sukker over at fokus i rehabiliteringen er 95 % på å lære å gå/stå samt å få igjen styrken i kroppen. Når det kommer til livsmestring så er tilbudet det på < 5 %. Og jeg mener at dette er ergoterapiens oppgave. I forrige innlegg her snakket jeg om at det faller på oss pårørende å lære våre kjære å leve igjen. Ellers må vi akseptere å bo sammen med en “pleiepasient” som antagelig bidrar minimalt til fellesskapet. Åkke som så blir pårørende belastningen stor. Enten jobber du én til én – eller så er du omsorgsarbeider og enearbeider resten av samlivet. Det sier seg selv at man sitter lite i ro – og vi blir i alle fall ikke bortskjemt.  

I høst var Vidar på Sunnaas og der jobbet de med det kognitive – noe vi var storfornøyd med. Ett av oppdragene han selv satte på agendaen var å bli bedre på å lage mat – han har lyst til å bidra. Faktisk så har han et stort potensiale i forhold til å lage mer mat – men mangler fremdeles en god del erfaring og selvtillit på dette området. Det er jo skremmende å jobbe med kokende varm mat når man er så pass dårlig koordinasjon, konesekvenstenkning, oppmerksomhet og kroppskontroll. Men når noen støtter ham underveis med litt heiarop og motivasjon fra sidelinjen – pluss litt hjelp når grønnsaker løper løpsk og kniver sklir ut av hånden så mestrer han med GOD margin. Det er mye å holde oversikt og kontroll på så dette er en stressende og krevende situasjon for ham. Jeg skulle så gjerne ønske at noen kunne jobbe mer med ham med dette – det var jo det som var planen etter Sunnaas. Men nå ble jobben min …

Å holde en blomkål med ei høyrehånd som ikke er stabil kan være utfordrende – det gjelder å ikke skjære seg. Dette er ergoterapi!

Sortere og rydd + gripe og bruke finmotorikken. DET er ergoterapi!

Å planlegge mengde og innhold. DET er ergoterapi!

Hvordan vaske bilen, finne bøtta, blande såpe og vann (HVOR er såpa forresten?). Og hva gjør vi med det vi har brukt når vi er ferdig? DET er ergoterapi!

Vi har vasket mye mat rundt om i huset – for å si det sånn. Å spise helt vanlig mat uten å søle – DET er ergoterapi.

SE så fin mat han lager om han bare får støtte og veiledning til å gjøre det – mestring er SÅ viktig. DET er ergoterapi!

Å forstå seg på teknologien OG å huske – DET er ergoterapi!

I høst gikk det et program på NRK som het Helene sjekker inn. Helene flyttet inn på Sunnaas for å se hvem som er der og hvordan dette fungerer. I en sekvens på slutten av filmen er også Vidar med i bakgrunnen. Filmen kan du se her. Det jeg ville si noe om er det som Kathi, fungerende adm. direktør ved Sunnaas, nevner i intervjuet til slutt. Der sier hun at det de kan bli flinkere til er å bli bedre på overføring til kommunene. Og DET er jeg enig i. Vi har vært kjempefornøyd med alt som har skjedd i de tre oppholdene Vidar har hatt der ute i 2017 – Avklaringen har vært super, treningsopplegget har vært flott og rapportene fyldige. MEN overføringen til kommunen fungerer dårlig. Vi opplever INGEN endring i forhold til den oppfølgingen han får etter Sunnaas selv om det ble lovet at de skulle ta tak det faktum at vi føler at ergoterapien er både for dårlig og tilbudet for lite i hjemkommunen.  Likevel – nå – bare 3 mnd etter siste opphold på Sunnaas hvor vi har hatt fokus på det kognitive – så mister han nettopp ergoterapeuten i hjemkommunen.

Jeg forstår at det er andre som også har behov for denne støtten – det handler jo ikke om det. Det det handler om er jo at tilbudet har for liten prioritet og at det behøves mer penger i ergoterapi kassa i ALLE kommuner rundt om. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen – et reddet liv skal leves! Ergoterapeuten har enorm betydning for livskvaliteten og selvstendigheten til mange mennesker med hjerneskader – og for de pårørende som behøver å få sine kjæres livsmestring på beina igjen så raskt som mulig. Ergoterapi handler om vårt – hele familiens – LIV og om hvorvidt vi får hjelp til å leve et godt fellesskap igjen – hvor den hjerneskadde kan bidra i større grad og behøve mindre bistand. Ergoterapi er ikke brannslukking, men (for noen) en livslang øvelse i å mestre. Det må gjøres riktig, til riktig tid og igjen og igjen og igjen! Og det er enormt tidkrevende. 

God ergoterapi vil kunne gjøre slagrammede i stand til å kunne bo hjemme lenger og det letter den store belastningen det kan være for pårørende. Vi behøver tid for å være sammen som familie og ikke bare bli et for evig Rehabiliterings AS. Min oppfordring til alle med beslutningsmyndighet er å begynne å fokusere på å mestre utfordringen med det faktiske behovet for ergoterapi i kommunene – fremfor å bare etterkomme et krav om å ha et tilbud – for tilbudet er ikke godt nok. #benthøie At kommuner kommer unna med å bare gjøre absolutte minimum er ren sløsing med våre skattekroner – det er rett og slett dårlig helseøkonomi. Selv hadde jeg i så fall heller ønsket å bli betalt som pårørende for å ta jobben hjemme selv – gjerne med ergoterapeutisk oppfølging og støtte via veiledning og korte oppfølgingsbesøk med vurdering av metode og fremgang.  Dessverre er det ennå bedre økonomi – tror mange – å la meg gjøre dette ubetalt og uten støtte. De tar feil – det er utnytting!

NÅ er situasjonen slik at ALT faller på meg … igjen … Av og til får jeg lyst til å bare slutte å gjøre alt … slik at folk rundt oss kan få se hva som skjer når mitt bidrag forsvinner. Problemet er bare at DA behøver kommunen en omsorgsbolig ganske raskt … som om DET er billigere! For mye av den mestringen, styrken og selvtilliten Vidar har ervervet gjennom de siste årene med beinhard trening – er ferskvare. Dersom jeg slutter å følge opp, slutter å pushe og slutter å veilede dag ut og dag inn … så forsvinner veldig mye i løpet av veldig, veldig kort tid. 

Men så er det sånn da … at jeg ELSKER denne mannen …  <3

 

Bloggen kan du følge på facebook om du vil – du finner den her. 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #ergoterapi #hverdagstrening #livsmestring #apraksi #neglekt #hjerneslag #hjerneblødning #hjerneskade #pårørende #pårørendehverdag #familie #psykologi #hjernen #kommuneøkonomi #benthøie

 

 

JEG er den moderne slaven!

“DU skal ikke være Vidars fysioterapeut eller ergoterapeut.” Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt dette – og jeg er HELT enig. MEN …

Det ække sånn det ER. Nå er det på tide at de som skal jobbe med denne gruppen mennesker OG oss som er pårørende legger bort teoriboken, tenker seg litt om og ser hva som skjer rundt om i norske hjem – i praksis!

La meg begynne med en sammenligning. La oss tenke oss at du får et barn når det er 3 år gammelt (feks gjennom adopsjon) og så kommer det offentlige og forteller deg at en Logoped skal lære det å snakke, en Fysioterapeut skal ta seg av fysisk fostring og en Ergoterapeut skal ta seg av å lære barnet opp i daglige gjøremål som feks å lage mat, vaske klær, om økonomi, lage rutiner og holde oversikt – dette skal de bruke 2 – 3 timer i uka på (sammenlagt). DU skal resten av tiden bare ta deg av oppgaven med å være en kjærlig forelder til dette barnet. Støtte det og elske det, gi det omsorg og oppmerksomhet og nyte samværet og livet dere har sammen. 

La meg nå se på situasjonen som oppstår når man får hjem en person med hjernskader. På samme måte får nemlig mange av oss “et barn” hjem igjen. Både det fysiske og det kognitive har for mange fått seg en skikkelig knekk. I tillegg snakker vi ofte om store smerte-, syn-, hukommelses- og sensitivitets utfordringer – for ikke å glemme at mange har utfordringer med igangsetting av aktivitet. Språket kan være borte både morsmål og andre språk, kroppsspråket kan være borte, personligheten kan være forandret og man kan også ha tapt skriftspråk. Kontroll over blære og tarm er kanskje ikke som før og man kan ha et endret og sterke følelsesspekter, tapt kontroll over tid og rom og dårligere impulskontroll. Det å finne noe, huske noe, forstå noe kan være ekstremt vanskelig – ja nesten umulig uten terping og øvelse gang på gang. På mange måter må mange slagpasienter lære å leve på nytt og vi som pårørende får i bunn og grunn beskjed om å la ekspertene ta seg av rehabiliteringen og bare nyte å leve sammen med den andre. 

Men er det greit at ALT dette bare blir jobbet med et par tre timer i uka? ER det greit å måtte akseptere noen få timer i uka med profesjonell hjelp og at dere skal leve resten av livet med et større handicap enn nødvendig vel vitende om at denne personen vil bli MYE bedre MYE raskere om det ble gitt én til én oppfølging. All forskning tilsier at her er det intensiv trening som gjelder – i god kombinasjon med hvile. Er deg greit at du vet alt dette for så og sitte uvirksom sammen hjemme – uten å gjøre noe fordi samfunnet har mer behov for din arbeidskraft utenfor hjemmet? Er det greit å akseptere at barnet ditt, kjæresten din, samboeren din, mor eller far skal måtte leve et liv med mer smerter og større isolasjon fordi Norge skal spare penger – noe jeg mener de på ingen måte gjør. Er det greit at jeg som pårørende skal akseptere ekstrabelasningen det er å ha en større omsorgsbyrde enn nødvendig resten av livet. Er det greit at du som pårørende skal måtte slite deg ut uten å bli sett, forstått eller akseptert – for å redde både deg selv og den du elsker? Hadde du akseptert at dette skjedde med et barn? Hvorfor skal vi akseptere at dette skjer med våre kjære? Hvorfor skal vi akseptere at denne byrden er noe vi må kjempe for å få aksept for som pårørende. 

Det er lett å se for seg hva som vil skje med barnet om foreldrene ikke er tilstede i ett og det meste for å veilede, vise og forklare. Barnet vil med stor sannsynlighet bli et lite velfungerende voksent menneske – det sier seg selv. Så hvorfor er det da akseptabelt – og faktisk også forventet at vi som lever med mennesker med hjerneskader ikke skal få tid og rom til å redde hjernen og kroppen deres? Om ikke annet de to første årene hvor plastisiteten og muligheten for nylæring er størst. For mange av de må også fostres opp på nytt + at de har et livslangt handicap. Som pårørende er det umulig å ikke gjøre noe. Og vi svømmer for livet her – er det ingen som ser at vi i drukner den andre parts fremgang? Vi som pårørende kan ikke vinne denne kampen – enten sliter vi oss ut for å rehabilitere/pleie/koordinere eller så sliter vi oss ut med å pleie og ta oss av en person som ikke har blitt rehabilitert. HVORFOR er dette akseptabelt? Og hvorfor er det ingen som forstår for en enorm krise det kan være å bli pårørende? Dette er ikke en krise man opplever bare den dagen den andre blir syk – denne krisen er vedvarende over flere år og kanskje resten av livet. Og mange av oss er helt alene – uten å bli hørt eller forstått. 

Det er riktig at jeg ikke er utdannet fysio eller ergoterapeut, men det er jo det jeg driver med når alt kommer til alt likevel. Når jeg lager mat eller bretter klær eller handler i butikken eller betaler regninger – så MÅ jeg også sørge for at han jeg nå skal bo sammen med, og som har en hjerneskade, får muligheten til å lære dette på nytt. Det er jo jeg som sitter der sammen med ham og forsøker å forstå telefonen, fjernkontrollen og potetskrelleren. Samme hvor faglig og fokusert ergoterapeuten jobber så er bare ikke 20 – 45 minutter i uka nok. 

Kom ikke her og fortell meg at jeg skal sitte med hendene i fanget og håpe at han skal lære dette av seg selv – vel vitende at ettersom tiden går så blir sjansen for at han lærer det mindre og mindre. Kom ikke her og tro at jeg som pårørende kommer til å akseptere å måtte leve sammen med den utgaven av kjæresten min som det offentlige kan gjøre ham til. For jeg VET at han blir bedre når jeg trår til. Nå snakker jeg ikke om spesialisthelsetjenesten for de gjør akuttjobben. Jeg snakker om alt det som må skje etter at pasienten har kommet hjem. DET er ikke bra nok! Det er et hån og en nedverdigelse av oss om mennesker – både for den som har blitt skadet og for pårørende. Jeg mener faktisk at det bryter med menneskerettighetene. ALLE burde få en mulighet til å bli den beste utgaven av seg selv igjen – så godt som det er mulig å bli – men ikke på bekostning av meg som pårørende. 

Et reddet liv skal leves – ikke bare vedlikeholdes sånn halvveis. Det blir som om man bare skifter vinterdekk på ET av fire hjul det. Man HAR jo vinterdekk på – men det er ikke ikke akkurat trygt og man kommer garantert til å behøve mye hjelp – og ikke snakk om alt styret med ting som kommer til å gå galt – også for de andre som er med på turen. Og så skal man i tillegg ikke få lov til å sette på de siste tre vinterdekkene selv om man kjører rundt med dem i bagasjen – fordi det kan bare en fagmann gjøre og han har ikke tid?!? Her snakker vi om at man gjør de riktige tingene, men at de unnlater å gjøre dem riktig. 

Vi pårørende vet hvordan ting fungerer i praksis – det er vi som vet hva som må gjøres, hvor mye tid dette tar og hvor lenge. Likevel skal feks omsorgslønnen søkes om via et skjema. Et menneske som ikke kjenner oss skal beregne hvor mye tid vi bruker og hva vi har rett på støtte til. Som hvilende nattevakt på en institusjon fikk jeg om ikke annet betalt for hver 3. time OG én times lønn for hver gang jeg ble vekket. Men at jeg måtte opp hele 8 ganger pr natt i lang, lang tid ble aldri tatt hensyn til i vurderingen av min omsorgslønn – det kan den ikke ha blitt siden jeg fikk betalt for 7 timer i uka – minste sats og ingen tillegg. 7 fattige timer for å være tilstede 24/7 + i arbeid utenfor hjemmet. La meg bare minne om at jeg utfører en jobb de ikke kan kreve at jeg gjør – men jeg gjør den av kjærlighet og fordi jeg fremdeles den dag i dag desperat forsøker å REDDE kjæresten min. 

Jeg ER hans ergoterapeut, jeg ER hans massør og fysioterapeut og jeg ER logopeden hans, jeg ER assistent og koordinator PLUSS kjæreste og samboer. Jeg får hjelp av profesjonelle noen timer i uka, men det er her hjemme det skjer – det er HER vi jobber med alt som man skal lære, og mestre, for å leve et verdig liv. Hadde han bare fått logoped en gang i uka og ingen snakket med ham i løpet av uka så ville fremgangen gått veldig, veldig tregt. Hadde ikke jeg bøyd og tøyd flere ganger i døgnet så hadde han hatt så vondt at han ikke ville ha klart å trene. Når jeg slutter å ta ham med ut å gå hver dag fordi det er for glatt så blir den fysiske helsen hans markert dårligere i løpet av få dager. Hadde jeg sluttet å gjøre det jeg gjør så ville han ikke opprettholdt effekten av det arbeidet som gjøres utenfor hjemmet av spesialistene.

JEG er den moderne slaven – i et økonomisk system hvor det spares på tiøringen og sløses med milliardene. De pårørende kommer bare til å bli flere og flere etterhvert som eldrebølgen kommer inn over oss … og i kjølevannet av den kommer det til å være et hav av ikke arbeidsføre pårørende som det er tynt siste energirest ut av i Mammon gudens navn. Hvem skal ta seg av dem??

Så alle dere som sitter der ute og skal planlegge og lage teorier om vår praksis – vær litt sammen med oss og prat litt med oss først! Dere sparer ingen ting på å overlate mer arbeid til oss og dere sparer ingen penger på å ikke betale for det bidraget vi faktisk gir. Forsøk å stol på det vi sier. Vi LYVER nemlig ikke om sånt – DET har vi ikke tid til!

Det ække sånn det ER – og vi føler oss SÅ sviktet!

 

Vil du følge bloggen så finner du den også på facbook – jeg blir veldig glad om du følger oss på veien videre der 🙂 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #neglekt #kognitivrehabilitering #ergoterapi #fysioterapi #logoped #omsorg #pårørende #bistand #leve #hjernen #psykologi #apraksi #pårørende #omsorgslønn #pårørendehverdag 

FOR en morgenlevering …

Jeg er bare helt målløs … og veldig, veldig overrasket og glad.

Denne morgenen har vi virkelig kost oss. Det tikket nemlig inn en melding på telefonen min allerede klokken 6 i dag tidlig.

Det var virkelig ikke dette jeg hadde forventet etter siste blogginnlegg fra meg. Jeg må bare si TUSEN TAKK – dette var helt fantastisk hyggelig.

I postkassen vår lå en helt vidunderlig frokost og ventet i dag – og vi dekket på i stua og storkoste oss. Mest av alt varmer tanken og vissheten om at noen der ute tok seg tid til å gjøre dette for oss. Jeg lover at jeg skal sende gesten videre til en som trenger det <3

Innlegget jeg snakker om finner du her. 

Jeg vet jeg var krass i mitt innlegg om skam, men sagt er sagt. Til og med min venninne ringte og sa litt bekymret da hun hadde lest det “NÅ Ann Solfrid … nå tror jeg du har brent noen broer for godt!!”. For det var en brannfakkel av de store – og den ble kastet hardt og målrettet – men den var like mye rettet mot meg selv som alle andre. Jeg er på ingen måte flinkere enn andre, men jeg forsøker å ta inn over meg det jeg lærer gjennom det vi har stått i de siste årene og jeg gjør meg noen hårreisende refleksjoner. Vi er bare ikke gode nok mot hverandre og vi skaper unnskyldninger for oss selv hele tiden. Som en annen også sa til meg “Du glemte å nevne de som ikke hjelper fordi de ikke vil være det bry – og som dermed kaller sitt ikkeengasjement for hjelp”. Ja jeg hadde glemt å nevne dem og mange, mange andre som rettferdiggjør sitt fravær som medmenneske. 

Det har vært mange som har kontaktet meg etter dette innlegget og jeg ser at det engasjerte veldig mange – og så langt har jeg bare fått godord og takk for at jeg tørr å si noe om dette. Jeg må bare ydmykt få takke for at dere tar dere tid til å si noe om det til meg. Det er jo dere leserne som gir meg kraften til å fortsette. Jeg verdsetter hver eneste kommentar og melding <3

Det er tabubelagt å påstå at man ikke blir ivaretatt. Janteloven er preget inn i den norske folkesjela – og jeg mener faktisk fremdeles at vi bør skamme oss når det å ha det vondt eller vanskelig, være syk, ensom eller forlatt blir snudd til at “du må ikke tro at du er noe bedre enn oss”. Sannheten er at vi i verdens beste og rikeste land – har gjort det til en sport å ha det fælt – men du skal for all del ikke si noe om det for da tror du at du er noe. Det er #metoo effekten nok en gang og de som faktisk har noe å klage over blir ganske raskt slått ned om de våger å åpne munnen. Om det ikke er influensaen da – for DA er det synd på deg!! At du sitter alene på ørtende året er derimot ikke så nøye. 

Jeg velger å si noe – ikke fordi jeg er så tøff eller flink – jeg sier noe fordi jeg er REDD! Redd for hvor samfunnet vårt skal ende om dette får fortsette. 

Jeg ønsker dere alle en like god morgen som vi hadde og at dere tar dere tid til å glede en annen i dag <3

Stoooor klem til vår hemmelige velgjører – you made my day <3 

Man må jo bare bli glad helt inn i margen av dette <3

 

Ellers minner jeg også i dag om at bloggen har egen facebook side og at du er hjertelig velkommen til å følge oss der. 

 

#morgenlevering #skam #velgjører #frokost #hjerneslag #pårørende #hverdag #liveterslettikkeverst

Jeg starter året med Skam …

Jeg starter det nye året med en utbasunering – kaster brannfakler og håper jeg treffer!! For NÅ er jeg lei – og jeg er flau – og jeg skammer meg. 

I dag på den første dagen i det nye året gjør jeg meg noen tanker om hva jeg ønsker meg ut av det kommende året – og det går opp for meg at jeg er sint. Ikke bare sint, men oppriktig og inderlig lei av det samfunnet jeg lever i. Dette handler like mye om meg så jeg kaster ingen steiner som ikke også kan ramme meg selv. Men etter 2,5 år som pårørende observerer og gjør jeg meg noen tanker. Det er lett å være etterpåklok når man selv plutselig er den som behøver hjelp og støtte, men jeg ser også at jeg selv har gjort det samme. For 2018 ønsker jeg at vi kunne skamme oss litt mer. For vi behøver kanskje skammen for å gjøre noen endringer.   

Vi lever i et samfunn som har glemt hvordan man tar seg av andre mennesker. Vi lever i et samfunn hvor det bare er heltedåder som gjelder og vi har glemt at en Helt ikke er et overmenneske, men en som gjør PÅ TROSS AV! Helter er ikke de som klarer det overmenneskelige – det er helt alminnelige mennesker som TÅLER – eller MÅ tåle det utålelige. Helter er alle de vi velger å kalle Helter, fremfor å hjelpe dem selv. Heltedyrkelsen har for meg INGEN verdi annet enn å preservere ens egen dårlige samvittighet. Vi burde skamme oss!

Som pårørende til en med alvorlig sykdom møter jeg mye “påtatt sosial støtte”. Mennesker som forsøker å være empatiske uten at hjertet er med. Til dem må jeg bare si at jeg er lei av ubetenksomme kommentarer, jeg er lei av selvhøytidelige mennesker som er livredde for egne følelser i møte meg andres følelser, jeg er lei av medmenneskelighet uten ekte empati. Jeg er lei av å måtte høre din historie når du egentlig bad om min. Jeg er lei av fordømmelsen fordi man alltid har et GODT RÅD. Jeg er lei av mennesker som ikke tålte svaret mitt når jeg fortalte hvordan jeg – og vi –  hadde det. Jeg er lei av samtalestoppere og bortvendte blikk – jeg er lei av å svare på høflighetsfraser for så å bli forkastet før jeg rekker å svare skikkelig. Jeg er lei av at følelsene og situasjonen vår ikke tas på alvor. Jeg er lei av feigheten og unnskyldningene. Vi burde Skamme oss!

Mitt nyttårsråd til deg er: Tåler du ikke svaret så slutt for FAEN å spør. Og tørr du å spørre så ha i det minste anstendighet nok til å følge opp med et undersøkende motsvar eller to. Ikke svar med et sukk – eller ennå verre – la det hele falle dødt til jorden. Har du først spurt og fått et svar som tilsier at denne personen faktisk har noe å si eller behøver noe – så GJØR noe med det. Slutt å vei dine egne sorger opp mot den andres – slutt å finn unnskyldninger for å være et medmenneske. Kommunikasjon er noe vi ikke bare driver med for moro skyld – de fleste av oss ønsker å oppnå noe med det.  Vet du ikke hvordan du skal håndtere det vanskelige i kommunikasjonen – så lær deg det. Tenk over hva du vil si neste gang du står i en slik situasjon – øv på det – ikke bare la avmakten ta deg. Ikke feig ut – gjør en forskjell! Ikke forvent at den som ligger nede skal rasjonalisere, forklare og hjelpe deg å være et medmenneske. Jeg møter dette så ofte at det er umulig å ikke si noe om det. For vi har et STORT samfunnsproblem – i dag snakker jeg ikke bare på vegne av meg. DETTE gjelder oss ALLE. Vi burde Skamme oss! 

Vi lever i en verden hvor det er så viktig å ha masse venner, være del av et stort fellesskap og delta på mye og enda mer. Vi skal ha de rette feriene, vi skal ha de rette gardinene, vi skal kjøre den beste bilen og servere den beste maten. Vi skal gå på konserter, fjelltopper, eie båt, hytte og ha en økonomi som tåler minst 8 hotellovernattinger i året. Vi skal drikke og være glade i lystig lag og vi skal for enhver pris ALDRI noen sinne ha det verre enn DEG!! Faktisk hender det at folk blir fornærmet om jeg sier jeg er sliten – for de er også slitne. Men i alle dager?? Selvsagt skal du få lov til å være sliten, men nå spurte faktisk DU hvordan JEG hadde det! Spørsmålet mitt er da: Hvorfor spør du … EGENTLIG?? Antagelig fordi den sosiale konvensjonen (sitat: Sheldon Cooper) sier at du bør stille slike spørsmål. Du bryr deg mest sannsynlig ikke så mye om hvordan den andre faktisk har det – sånn helt ekte og rått. Mest sannsynlig forventer man et “jo takk, bare bra” svar – nok en høflighets frase uten innhold. Individualismens kommunikasjon er ofte uten innhold – den er bare et middel for å opprettholde og glorifisere ens eget ego. Vi burde Skamme oss!

Samfunnet i dag er i ferd med å bli et samfunn uten empati. Vi har dratt individualismen så langt at vi ikke lenger er i stand til å være EKTE medmennesker – med unntak av i bunnen av akevittflasken. DA skal vi frem med kjærligheten og unnskyldningene – da skal vi vise hvem vi faktisk er. FOR for et spill for galleriet. Dette vil jeg faktisk ikke være med på! Hva om vi snakket om det som virkelig betyr noe FØR vi når bunnen av flasken? For i morgen er alt glemt. Vi burde Skamme oss!

Vi må lære oss å ta vare på de som har det litt mindre godt enn andre i kortere eller lengre perioder – vi må lære det på nytt. Faktisk så må vi lære oss å ta vare på ALLE – også de som har det bra. For vi vet jo egentlig ikke hvordan noen har det – selv om vi tror alt er bra. Vi gjemmer oss bak høflighetsfraser som “alt blir bedre”, “nå må du ta vare på deg selv”, “bare ring om det er noe” eller “jaja, vi sliter jo alle til tider”. Hva FAEN er dette for en slags ansvarsfraskrivende adferd? Hva med å legge deg selv til side et lite øyeblikk og bare gi noen en klem, bake en kake og levere den på døra, invitere noen til å låne hytta di eller sette deg ned og LYTTE til det den andre har å si uten å presse ned over den andre at DU også har det fælt. I dag kan vi faktisk sende sjokolade, middag eller blomster bare ved å ta en telefon eller bruke en internett tjeneste – så ikke si du ikke har tid der du sitter foran tven, surfer på facebook eller lytter til gamle podcaster som skal fylle deg med nye selvutviklende tanker. Hva med å møte et menneske akkurat der det er og se hva som skjer? Uten å blandet ditt eget ego inn i situasjonen! Det står stadig overskrifter i aviser om mennesker som har gjort grusomme handlinger – eller blitt utsatt for overgrep. Dette følges ofte opp med et intervju av naboer og venner som ikke ante at noe var galt.  Det i seg selv sier meg at noe er galt med samfunnet. Vi er for mye overlatt til oss selv – og vi bryr oss ALT for lite. Vi burde Skamme oss!

Vi burde skamme oss! Vi burde skamme oss over at vi ikke er i stand til å SE andre mennesker og la dem få rom til å vise hvordan de faktisk opplever verdenen de lever i – med de følelsene dette representerer. Vi burde skamme oss over at vi alltid vet så mye bedre. Vi burde skamme oss over at vi faktisk ikke lenger stiller opp for hverandre annet enn med en telefon første juledag. Vi burde skamme oss over at vi antar at ALLE liker det samme som oss og at vi ser ned på de som ikke gjør det. Vi burde skamme oss over alle antagelsene vi gjør om andres liv – og som vi aldri noen sinne utforsker for å finne ut om er sanne. Vi burde skamme oss over den individualistiske kulturen vi så høylytt har applaudert frem – men som ikke lenger er i stand til å ivareta andre individer enn oss selv. Vi burde skamme oss over at vi faktisk FORVENTER at stat og kommune skal ta vare på oss – når vi selv knapt kan ta vare på våre nærmeste. Vi burde Skamme oss!

Det er på tide at vi slutter å lese selvhjelpsbøker og begynner å hjelpe andre – kanskje vil du se at det får positive effekter inn i ditt eget liv også!? Har du tid til å kjøpe en geit i Afrika så har du også tid til å ta en telefon midt på året. Kan du surfe på telefonen på WC (noe påfallende mange gjør) så kan du vel sende en sms også?? JEG bryr meg ikke om hvor du er når du rekker ut en hånd – men jeg bryr meg faktisk ganske mye om hva du gjør mens du velger å ikke rekke den ut. Vi burde Skamme oss!

Det har gått for langt når vi bare elsker andre i en kommentar på facebook eller når vi alle nikker samtykkende til at #metoo har gått for langt, vel vitende om at de som virkelig har en metoo historie å fortelle med stor sannsynlighet sitter taus fordi man er redd for mistroen man akkurat har vært med på å heie frem.  Det har gått for langt når vi koser oss med Petter uteligger på tv når naboen sitter alene bak veggen og det har gått for langt når vi må ha en invitasjon for å kunne besøke hverandre. De som aller mest behøver et besøk inviterer ALDRI noen. Individualismen handler mest av alt om penger og karriere – og minst av alt om det som er viktig – medmenneskene. Det har gått for langt når individualismen har blitt egoisme. Vi burde Skamme oss!

Mitt ønske for 2018 er at vi begynner å ta inn over oss noen litt mer kollektivistiske tanker – og begynner å bry oss på ordentlig – sånn helt ekte inne i hjertet – og ikke bare late som. For påtatt empati har helt motsatt effekt enn ønsket. En dag kommer også DU til å behøve noen.

Neste gang du møter en Helt … ta en ekstra titt og du vil i kjølevannet av bragden se en rekke av ansvarsfraskrivelser, manglende kommunikasjon, manglende empati, fraværende medmennesker, individualister og egoister … og sist men ikke minst et menneske som har vært nødt til å stå i det – tåle det og overleve det – ALENE. Bak Helten sitter det som regel et helt samfunn og koser seg med sitt eget velbefinnende. Vi har glemt å forvalte vår aller største ressurs – medmenneskeligheten. Vi burde skamme oss!

Bloggen finner du også på facebook. Følg meg gjerne der. 

 

#medmenneske #empati #kjærlighet #individualisme #egoisme #sammen #kollektivisme #skam