Et magisk øyeblikk …

“Er du trøtt?” 

Så enkle ord og sånt et lite spørsmål, men det treffer meg midt i magen. Vi sitter på toget hjem fra Oslo og jeg har lagt pannen mot togvinduet og mer føler enn ser at landskapet farer forbi i mørket utenfor. Ja, jeg er trøtt, kjenner jeg mellom tårene som plutselig truet med å bryte frem. Ikke veldig trøtt, men sånn passe. Så hvorfor griner jeg? 

Jeg ser tilbake på Vidar som sitter rett mot meg og ser bekymret på meg med de store, herlige, blå øynene sine – kjærlige som alltid. Det tar ennå noen sekunder før jeg forstår hva mitt indre forsøker å fortelle meg: han SER meg! Kjæresten min sitter der rett mot meg og bryr seg om meg – viser meg omsorg og tenker på hvordan JEG har det. Et sjeldent øyeblikk – og jeg gjenkjenner verdien av det og andakten øyeblikket bringer med seg. Det kjennes ut som om det plutselig bare er oss to på toget – magisk. 

Å være pårørende til en slagrammet kan være en ensom tilværelse. Jeg sier den er fylt av kjærlighet og tosomhet og DET er sant. For jeg vet at han elsker meg og bryr seg om meg mer enn noen andre har gjort før ham. Likevel lever han uansett i sin egen boble – for han har mer enn nok med seg selv mesteparten av tiden. Og så sitter han plutselig her og spør om JEG er trøtt! 

Jeg kjenner at alle forsvarsverk bare ramler ned og jeg har bare lyst til å krype inn i armkroken hans og møte ham som om han har vært borte i tre år – og ta imot trøsten hans. JA, kjæresten min, jeg ER trøtt – TAKK for at du ser det. Jeg er ikke mer trøtt enn vanlig, men jeg blir bare så inderlig glad når du ser det. Og dessuten er kvoten for selvelsk nesten brukt opp – jeg behøver litt omsorg fra deg. 

Jeg forteller ham alt dette – møter blikket hans og ser at han forstår. Kjærligheten <3

Takk kjæresten min for at du fortsatt er her hos meg og for at boblen nå og da sprekker nok til at du ser meg <3

 

Du finner også bloggen HER – på facebook. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #pårørende #kjærlighet

Vinn, vinn, vinn med Golf …

Så spennende – og SÅ hyggelig når noen tar initiativ. 

Vi går jo her og trakker rundt i vår egen lille boble og selv om vi er med på mye som skjer så er det meste av sosial karakter og ikke så veldig mye nye fysiske aktiviteter ut over gåturer, trening i studio og litt svømming. Så da var gleden stor når storebror Per ringer og vil ha med seg Vidar ut for å teste golfsimulatoren i golfklubben. 

Først måtte de ta en liten tørrtrening her i stua og jeg ser med én gang at dette er nye og flotte bevegelser for en støl og stiv kropp. Vanskelig – ja – men man må jo begynne et sted. Vidar hadde lyst – og da sier man ALDRI nei. Dette skal han selvsagt være med på – selv om han aldri har tatt i ei golfkølle før hverken før eller etter at hjerneslaget rammet. Så hvorfor ikke bare hoppe i det??

Bare å få til riktig grep rundt golfkølla er en utfordring – men FOR en mulighet til å jobbe med utfordringene!

Ekstra hyggelig at det var Per som tok initiativet. Tid sånn bare brosjan og brosjan tror jeg er gull verdt  – for dem begge. Vidar trenger å være mer sammen med familien sin og jeg tror absolutt at familien trenger å være mer sammen med Vidar også – for å lære hverandre å kjenne igjen uten meg til stede. Selv om jeg forsøker å holde bånd på meg selv så er det lett for at jeg kan dominere samtalen når vi er samlet. Derfor setter faktisk også jeg veldig pris på at gutta finner på noe sammen – alene. I tillegg får jeg et par timer helt for meg selv (siden jeg også tilfeldigvis har en fridag i dag). Det er et tonn med burde burde oppgaver her hjemme som venter på å bli gjort – med disse to timene helt for meg selv de er MINE – og jeg skal “sløse” dem bort på ingen verdens ting annet enn å nyte stillheten i huset og å ligge rett ut på sofaen – digg!

Om Vidar skyver eller slår ballen gjenstår å se – eller om han treffer den i det hele tatt. MEN han beveger seg og jobber med håndgrep og koordinasjon – og han får kvalitetstid med broren som allerede er en frelst golfspiller.

Selv er jeg pittelitt redd for at jeg en dag vil se tilbake på dette øyeblikket og si at DER AKKURAT DA … ble jeg golf enke … 

 

 

Bloggen finner du også på facebook og du er velkommen til å følge oss videre du finner siden HER. 

 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #aktivitet #trening #golf #vormsund #golfsimulator #håndtrening #familie #bror #kvalitetstid #golfenke

Vi tester brodder …

Det er snart to år siden jeg kjøpte et par rådyre brodder til Vidar (slagrammet samboer) – og enda klager vi over de glatte veiene og at han ikke kommer seg ut nå på vinteren. Så hva er problemet egentlig?

Det viste seg ganske raskt at alt som ble festet til foten ble en utfordring når Vidar ikke løftet foten høyt nok – det som skulle være en sikkerhet og gjøre oss trygge ble ei snublefelle som vi raskt forsto ikke lot seg bruke med det første. Skikkelig nedtur! Vi har derfor fokusert på god strøsand og gått med museskritt og hjertet i halsen på glatta. Faktisk har jeg gått med tuppesand i lomma bare for å ha noe å ta frem om vi blir stående fast på glatta – men det er begrenset hvor dype lommer jeg har. 

Så nå var det nok! Vidar stivner til og livskvaliteten går rett til bunns når vinteren setter inn. Bare en liten uke uten skikkelig gange fører til smerter og stølhet som sender ham inn i en spiral av mindre og mindre aktivitet og mer og mer smerter. Her bare MÅ vi finne en løsning NÅ. Det var på tide å grave seg inn i bunnen av klesskapet på jakt etter de ubrukte broddene. 

Det er jo noen utfordringer til med brodder – en av dem er at han ikke klarer å sette dem på og ta dem av selv. Derfor kan han ikke bruke dem når han skal ut til fysioterapeut og lignende. I tillegg blir flisgulvet på senteret ei skikkelig fallfelle om han går inn med broddene på – da blir det skikkelig glatt med metall mot flis under beina. Akkurat dette får vi ikke løst med det første annet en å øve, øve og atter øve på oppmerksomhet og at Vidar lærer seg å være forsiktig på glatta. Dette er ikke hans sterke side så jeg har permanent hjertet i halsen når han reiser ut på egenhånd vinterstid. Men jeg kan jo ikke være der for ham i ett og alt så den sjansen må vi bare ta. Selv må bare fortsette å jobbe med aksepten av at jeg ikke kan redde ham fra alt som er farlig.

Så tilbake til broddene. De er av god kvalitet og sitter kjempegodt på skoen så vi innså raskt at disse får ikke Vidar på alene. Dermed kom tanken om at her må det TO par sko til – et par uten brodder og et par med. Heldigvis er Vidar i stand til å ta på skoene på egen hånd så da mekket jeg et par broddesko til ham. Foten løftes mye høyere nå enn for to år siden så dette gikk som en lek. Det var i alle fall det vi tenkte når han gikk de første skrittene ut for å sette seg i bilen. Dessverre ble det ikke så lett som vi hadde trodd når vi kom frem og begynte å gå turen vi hadde planlagt. Vidar går med skinne på høyre ankel og nå skulle foten få en ny utfordring å bryne seg på. Det viste seg nemlig at selve brodden ikke dekker hele sålen på skoen, men ligger som en liten forhøyning midt under. Den går ganske langt ut mot kanten, men ikke helt. Dette resulterte, til tross for ortosen rundt ankelen, med en skummel overtråkk og ubalanse på høyrefoten og det er ikke fritt for at vi ramset opp noen gloser både utenpå og inni oss. 

Første forsøk på å korrigere det ble at jeg la meg ned på kne og prøvde å vri brodden litt skjevt på skoen – med det resultatet at Vidar mistet balansen og mer eller mindre faller over meg. Okay – vi får gå/vagle til nærmeste benk og gjøre et nytt forsøk med ham sittende. Jeg er jo ikke den som gjør livet like lettvint for ham alltid – så mens Vidar vaglet med uslåtte vinger bort langs gangveien tok jeg meg tid til å filme herligheten. Alt for åpenheten og formidlingen – og alltid med harehjertet i halsen. La ham for Guds skyld ikke falle nå! Filmen kan du se HER.  

Vel fremme ved nærmeste benk måtte vi grave oss inn. Gangveien var brøytet, men ingen sitter vel på vinterstid?? Derfor var det ikke måket vei inn til benken og man skulle likevel tro at en 30 cm bred snøkant var en enkel affære å forsere om man vil sitte litt. For å si det slik så tok det oss noen minutter å vagle ham baklengs inn mot benken samtidig som han måtte gå et trinn opp – og jeg kjente vel på litt mer frustrasjon enn jeg normalt gjør. Phju!! Men hva gjør man ikke for å komme noen skritt videre  med rehabiliteringen. Vel nede på benken fikk jeg vridd broddene på høyrefoten skjevt nok til at det ikke lenger ble like ustabilt på utsiden av foten – og turen kunne fortsette. 

Alt i alt gikk det fint når han bare ble vant til følelsen av noe annerledes under foten. Vi fikk ikke gått like langt som vi pleier sommerstid og han hadde litt langrennsstil fremfor gange, men nå skal vi jobbe oss opp igjen mot normalen og så blir det å utvide gå radiusen ennå mer enn fjordårets rundtur. Vi må alltid satse på å komme videre og litt lenger enn sist. 

Til dere som tenker at vi burde kjøpe piggsko – ja vi HAR tenkt på det – men nå tester vi ut det utstyret vi har i første omgang. Foreløpig gir vi brodder en og en halv tommel opp.

Med ønske om en fantastisk søndag og riktig god morsdag til alle mødre fra oss <3

Vil du følge oss videre så finner du bloggen også på facebook. Velkommen inn ved å klikke HER. 

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #traumatiskhjerneskade #pårørende #pårørendehverdag #liveterbestute #rehabilitering #gåtrening #brodder #vinter #hverdagsrehabilitering #sammenervisterke

 

Fortell! Heldige meg!

Heldige meg <3 

Heldige meg som får muligheten til å snakke for de som ikke selv blir hørt – og for at jeg får muligheten til å dele budskapet fram til de som kan bringe det videre. Takk for at jeg fikk lov til å være den som fortalte på Jan Schwenckes releasekonsert Fortell.

Ekstra stort er det når ordfører takker personlig og sier at dette burde jeg også ha fortalt til alle lokalpolitikere rundt om i Norge – tenk om jeg kunne det – og tenk om de også hørte etter.

Det er bare å invitere – jeg stiller opp!

Det har vært en ære å få lov til å bidra til denne kvelden – å få lov til å fortelle.

 

Se mer om denne fantastisk musiker, ordkunstner, foredragsholder og forbilde for alle oss som opplever at hodet halter og livet blir bratt HER.  

 

Føler meg litt viktig faktisk <3 Og veldig, veldig glad <3

Bloggen er som alltid på facebook og du finner den her. 

 

#LHL #hjerneslag #pårørende #hodethalter #janschwencke #fortell