Meg og Børli i sokkelesten foran bålet …

Jeg er på selverklært hvileferie – og gir meg selv rom til å reflektere litt igjen.

Her jeg er ligger den ingen bibel på rommet – men en gullforgylt diktsamling av Hans Børli ved peisen.

 

Ta vare på deg selv! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått den beskjeden de siste tre årene. Ikke bare har jeg fått høre det selv – jeg sier det til andre selv også. Og jeg irriterer meg over at jeg sier det. For hvordan tar man egentlig vare på seg selv når hele livet er snudd opp ned og du lever i permanent brannslukkermodus? 

Jeg er jo ikke dum? Jeg vet faktisk veldig godt hva som skal til for å ta vare på meg selv. Jeg bør trene mer, spise bedre, sove mer, hvile og gjøre hyggelige ting sammen med mennesker som gjør meg godt. Jeg bør ta massasje, bruke fuktighetskrem og gjøre yoga og avspenning – jeg må sette av tid til meg selv. Likevel får jeg det ikke til. Tiden strekker ikke til for oss begge.

Det er ikke fornuften eller viljen det er noe galt med – ei heller kunnskapen. Det som er at jeg er en moderne Edward Saksehånd – bare med en brannslokker på hver finger. De er ikke så lette å ta av – de har liksom grodd inn i knoklene mine og blitt en permanent del av meg. For med disse brannslokkerhendene holder jeg et helt annet liv oppe. 

Som pårørende til en slagrammet samboer er livet mitt knyttet opp mot ham med en saftig blåknute. Har du noen gang stått i kø på legesenteret og opplevd hva som skjer når det akkurat er din tur – og så ringer telefonen? Er det du eller telefonen som blir betjent først? Selvsagt tar de telefonen – og du venter litt til. Sånn er livet som pårørende – når “telefonen” til min slagrammede samboer ringer – så settes jeg på vent. Det er alltid hans behov som kommer først. Det er liksom ikke så lett så la være å tørke opp den melken som hånlig trekker seg inn i sofaen eller å snu det døve øret til når han du elsker mest roper om hjelp for 3. gang denne natten. 

Men jeg forsøker å ta vare på meg selv hele tiden. Jeg hviler når jeg kan og tar en og annen pusteøvelse mellom slagene – noe mer er det i grunn ikke tid til. Faktisk har det å ta vare på meg selv blitt nok et stressmoment midt i det hele – for jeg VIL jo! Faktisk lengter jeg etter disse lommene av frihet og hvile noe helt desperat – og griper dem begjærlig når jeg ser dem. 

Når det ikke er NOENTING jeg behøver å gjøre – så bare ER jeg. 

 

For snart et år siden fylte jeg 50 – og øverst på ønskelisten sto “ta vare på meg selv” gaver. Jeg ønsket meg spa og behandlinger, reiser og hvile. Og det fikk jeg. Men fikk jeg benyttet de tre timene med hvile i flyt tanken? Eller spabehandlingen som bare er 2 minutter med bil hjemmefra? Nei! Et år har gått og jeg har måttet se deadlinen for alle gavene komme mot meg som en bråttsjø. Tiden løper fra meg og jeg snurrer rundt i et dragsug av oppgaver og andres behov. Hvordan skulle jeg egentlig få til dette? 

Det skulle ikke være mulig å få til dette alene. Jeg var heldigvis heldig og min samboer fikk et rehabiliteringsopphold akkurat nå i påsken. Slikt kan man jo ikke planlegge – man tar det man får når man får det. Til alt hell hadde jeg flyttet noen dager ferie fra i fjor til i år og hadde allerede planlagt tre fridager fra jobb. Til alt hell så faller altså hans rehabiliteringsopphold på disse tre dagene. Endelig øynet jeg en mulighet for en skikkelig pause. 

Det er fælt å si at jeg synes det er godt med en pause fra ham – men jeg må si det er både på godt og vondt. Jeg elsker å være sammen med ham samtidig som jeg behøver hvile og fred. Jeg kan ikke få i både pose og sekk dessverre. Samtidig som jeg syntes det var deilig å være alene så må jeg innrømme at det kom noen tårer når jeg videochattet med ham senere samme kveld – det er SÅ godt å se ham. At kjærligheten mellom oss er bunnsolid og stor er det heldigvis ingen tvil om. 

Når man er sliten så blir det meste tungt og litt bratt, men jeg kvinnet meg opp og  en liten telefonsamtale senere var jeg booket inn på Finnskogtoppen og klar for å endelig bruke en svært kjærkommen 50 års gave – 2 uker før gavekortet går ut på dato. 

Nå har jeg vært her i et døgn og kjenner VELDIG at dette har jeg behov for. Pulsen er fremdeles for høy – og jeg vet ikke om fire dager er nok tid for å få den ned. Men jeg forsøker så godt jeg kan – og NYTER hvert sekund. Her kan jeg tasse rund i sokkelesten på deilige varme gulv. Jeg stirrer inn i flammene i peisen og nyter bålkomaen. En helt time fløt jeg på ryggen i bassenget før jeg krabbet opp i “trykk kokeren” og fikk varmen igjen med et deilig boblebad. Ute skinne sola fra blå himmel og de drypper liflig fra torvtaket langs solveggen. Jeg drikker urtete og knasker frukt – og bare nyter tilstedeværelsen. Jeg bare ER!

Jeg har vært her før – for 2 år siden. Den gangen var Vidar mye dårligere enn i dag og jeg “la meg selv inn” for fire dagers hvile. Selv om jeg visste at jeg var sliten den gangen så lot jeg meg overraske av styrken på gråten som flommet helt uventet opp i meg der jeg lå midt i gymsalen og skulle være med på avspenning. Snørr og tårer i fri flyt der jeg lå og forsøkte å ikke la snøftene mine jalle fra vegg til vegg. der jeg lå på ryggen i det musestille samværet med andre hvilende avspenninger. Kroppen fortalte meg med all tydelighet – der ørene mine fyltes av salte tårer –  at NÅ skal du ta vare på deg selv litt. DETTE er min stund. 

I dag er jeg noen erfaringer rikere – så jeg tar med meg et lommetørkle når jeg går til avspenningen. Sorg og stress har satt seg i kroppen og jeg har planer om å legge noen av det igjen her på fjelltoppen før jeg reiser hjem. Jeg skal plukke ut noe av dette gamle fra bagasjen og puste det ut der det ligger begravet langt inne i brystet. Det kan gjøre både godt og litt vondt å ta vare på seg selv – men godtvondt er det som må til noen ganger. Jeg er ikke redd for følelsene mine – tvert om så favner jeg dem grådig. De er jo kompasset mitt – som forteller meg hva som er viktig for meg. Behøver jeg å grine ut litt så blir det sånn – tårer er fine transportskip for gammelt grums. Og bare så DET er sagt så griner jeg ikke over egne tårer … jeg nyter derimot solen som kommer etter regnet 🙂 

Hva er det som skal til for å hjelpe deg som pårørende? Selv vet jeg at ingen kan avlaste hverdagen min med rehabilitering, søl og den dårlige hukommelsen til Vidar – for vi vet aldri når hjelpen må være tilstede. Livet med jobb og store omsorgsoppgaver tar på og jeg er ikke vanskelig når jeg klager på slitenheten min – sannheten er at det jeg behøver finnes ikke. Jeg må rett og slett bort fra min egen virkeligheten av og til for å få en pause. Så om noen spør meg så vet jeg selvsagt hva jeg – og så mange andre pårørende med meg – behøver! Jeg (vi) behøver koordinerte rehabiliteringsopphold for oss begge – hvor JEG får et opphold, på blå resept, på Finnskogtoppen <3 

Med ønske om den beste påsken til alle – og en bønn om at alle som trenger det finner den hvilen og restitusjonen dere behøver.  <3

 

#LHL #LFS #NFS #pårørende #hjerneslag #hjerneblødning #pårørendehverdag #hjerneslagstopperikkemeg #finnskogen #finnskogtoppen #hvile #restitusjon #glede #takknemlighet #spa #nytelse #hvajegbehøver #tavarepådegselv

Når gubben blir luftbåren … da er det alvor …

Vi hadde planlagt det så godt og mener at vi var veldig godt forberedte denne gangen – men Karma hadde andre planer. Etter at vi har utfordret oss selv og reist så mye som mulig siden Vidar fikk hjerneblødning så trodde vi at vi kunne klare det meste og hadde god kontroll på flyreiser. Denne gangen gikk turen til Ålesund og Spjelkavik, heimstad kjær. (Du velger selv om du vil lese eller scrolle ned, men det ligger et par bilder med helt til slutt.)

Vi satset på å være ute i urimelig god tid og parkerte bilen på langtidsparkeringen allerede 2 timer før flyavgang. Med HC parkeringskort er vi heldige og kan parkere rett ved holdeplassen for shutlebussen opp til Gardermoen så dette skulle gå greit. Men jeg hadde ikke tatt med i beregningen at parkeringsplassene ikke var godt nok brøytet. Samtlige HC parkeringsplasser var helt innesnødd og det var tydelig at tidligere brukere hadde måket snøen av bilene sine før du kjørte ut. Vi parkerte i den eneste ruta vi klarte å presse oss inn i og vadet ut gjennom snøen – og fikk skoene fulle av snø før vi hadde rundet hjørnet på bilen. Termometeret viste 19.5 kalde minusgrader og i det jeg tar kofferten ut av bilen, 30 meter fra busslomma, så kjører bussen fra oss. Ja ja, vi vader oss frem til holdeplassen og ser at neste buss kommer om “bare” 15 minutter.

15 blåfrosne minutter senere har vi tråkket en “Onkel Skrue sirkel” rundt holdeplassen i et forsøk på å holde varmen og klatrer endelig hutrende ombord i bussen med et lykkelig sukk. Men vi burde ikke ha slappet så alt for mye av for bussen skrenser avgårde før jeg rekker å få Vidar skikkelig ned i et sete og kofferten flagrer løst rundt på det våte gulvet – der skulle det jammen ikke tas hensyn til passasjerer med særbehov. Men, men … det er jo gratis så vi klager ikke så lenge både ben og bagasje er like hele ved ankomst, men dette gikk bra med et nødskrik.

Vel inne på flyplassen er det på tide med innsjekking – Piece of cake!! Jeg er dreven på automat innsjekk og Sim Sala Bim så var både boardingcard og bagasjelapper i boks. Men så var det å finne bagasjedroppen da … Det er da jeg for alvor oppdager at vi har litt slagside i dobbelt forstand (unnskyld, men har fått lov å si det av Vidar). Det er nemlig helt umulig for Vidar å løpe – han går i beste fall i rask, litt over normal sneglefart. Det var ingen annen råd enn å løfte begge hendene formanende opp i luften og med sammenbitte tenner for å holde hysteriet under kontroll be ham stå HELT stille der, AKKURAT der, sammen med bagasjen mens jeg la på sprang i sikksakk for å  rekognosere.

20 minutter senere hadde jeg vært gjennom de fleste innsjekkingsskrankene uten hell og uten å finne noen som kunne svare hvor Norwegian holdt til. I tillegg måtte jeg jevnlig innom Vidar for å sjekke at han ikke hadde begynt å vandre rundt på egenhånd eller fått panikk over at jeg var for lenge borte. 20 svette minutter får man si at det ble. Om sider fikk jeg svar – og selvsagt – skranken jeg lette etter kunne jeg finne i motsatt ende av avgangshallen – sånn ca 30 millioner lysår borte. Det var bare å stable sammen bagasjen og gubben igjen – og løpe på som best var. Halvveis kjenner jeg at tiden begynner å renne ut og jeg forstår at jeg på nytt må mellomlagre Vidar på en stol mens jeg baner meg vei videre frem til bagasjedroppen alene.

Droppen gikk lekende lett og så var bagasjen på vei og jeg kunne returnerer for å plukke opp kjæresten fra “ladestasjonen” midtveis mellom skranken og sikkerhetskontrollen. Til alt hell var det en oppmerksom kontrollør som så at Vidar var litt dårlig til beins og vips var vi kommet fremst i køen. Dette begynte jo å se veldig lyst ut – life is good – trodde jeg.

Endelig vår tur og jeg begynner å dra frem brett i sikkerhetskontrollen hvor jeg stabler min og Vidars håndbagasje, væske i småposer for seg selv, telefoner og nettbrett i et annet, yttertøy legges i og så legger jeg til slutt i ryggsekken med medisiner og medisinsk utstyr samtidig som jeg forklarer for kontrolløren hva sekken inneholder for sikkerhetsskyld.

I mellomtiden har Vidar vandret avgårde litt for tidlig og kommet seg inn i sikkerhetskontrollen uten meg. Der blir han selvsagt sendt gjennom og snart piper og lyser det rundt ham av hjertens lyst. Selv er jeg blokkert av flere nye passasjerer som har presset seg forbi. Der må jeg bare stå og se at Vidar bli strippet for både mobiltelefon, belte og klokke. Jeg rekker akkurat å komme meg selv gjennom i tide for å hjelpe ham å kle på seg beltet igjen der vi blir dyttet i alle retninger av andre passasjerer som presser seg blindt forbi mens de skubber og skur – vi står garantert i veien for travle reisende.

Samtidig har alle de 5 brettene våre med ting og tang begynt å lage kaos på båndet siden jeg ikke helt mestrer oppgaven med å både hjelpe Vidar med beltet OG tømme kassene våre samtidig. Øynene mine flakker vilt. Jeg skal holde kontroll med Vidar og påkledningen, alle tingene våre som ligger åpent til for alle som vil ha og samtidig forsøke å komme meg unna andre passasjerer som truer med å velte Vidar overende. Akkurat DA hører jeg fra en av kontrollørene; “kan jeg åpne denne ryggsekken din?”. Selvsagt! Selvsagt, skal de gå gjennom sekken vår akkurat NÅ – i dag av alle dager. I dag var altså dagen skjebnen bestemte at vi skulle møte en kontrollør som ikke forsto hva et blodtrykksapparat eller cpapp var – jada takk for den Karma. To runder gjennom røntgenmaskinen senere og adskillig flere hakk høyere i håret og rødere i kinnene snubler vi baklengs ut fra sikkerhetskontrollen med jakkene på vrangen og alle vesker åpne og innholdet hulter til bulter.

Man skulle tro vi var gjennom det verste – men … Vel gjennom på den rette siden sjekker jeg hvilken gate vi skal på og Hipp Hurra … det er selvsagt A21 … den ytterste, ytre utkant av flyplassen. Sukk!! Det er bare å begynne å gå, men vent, hva står det der? Borarding!! Himmel og hav! “Løp Vidar, LØP” – som om det skulle hjelpe liksom. Han gjør et tappert forsøk og jeg tripper panisk foran og forsøker fortvilt å dra ham litt raskere fremover. Ca fem gater lengre ned lyser plutselig ordene “gate closing” mot meg fra informasjonstavlen. Hjelpes, vi kommer til å miste flyet!!!

Det er da jeg ser dem – til høyre i et hjørne under trappa. Rullestoler! På et nanosekund skjer det, jeg går fra snill og føyelig til grisk og egosentrisk hespetre og før jeg har fått tenkt meg om har jeg grafset til meg en av rullestolene – og stakkars den som forsøker å ta den fra meg. Om det var lov aner jeg ikke – men stol skulle jeg ha samma søren. Vidar ble kommandert opp i stolen og før han rakk å summe seg hadde han fått all håndbagasjen i fanget og vi var kommet opp i warp speed. Her skulle vi ikke gi oss uten kamp. Ikke bare løp jeg, nei da, jeg skrek. “Ynnsjyll!! Slipp oss frem her!! Beklager!! Hey!!” Jeg feide inn på gårullebåndet med rullestolen i slik fart at Vidar et sekund var luftbåren over stolen, men jeg hentet ham galant inn igjen som ei pannekake i stekepanna og fortsatte fremover i samme fart. Hva som lå igjen i kjølvannet bak oss vites ikke – det kan hende at jeg skylder noen et par unnskyldninger.

Phju! Vi rakk flyet med et nødskrik – som siste passasjerer ombord – og har ledd godt av historien i ettertid. Men neste gang er vi nok ikke mindre enn tre timer for tidlig ute. Men jeg vil nå uansett si at vi klarte oss godt – for vi kom oss jo dit vi skulle.

Vel ombord i flyet fikk vi en fantastisk innflyvning og jeg fikk testet geografikunnskapene mine. Så utrolig takknemlig for at vi fikk sett så mye fra flyet – for dette var Vidars aller første gang på besøk i hjembyen min. Denne turen var egentlig planlagt omtrent på den tiden Vidar ble rammet av hjerneblødningen og nå har vi ventet på i 3 år på denne reisen – og jeg var ekstatisk glad for å endelig vise ham byen min <3

Altså … kan må få skyte litt når man ser ut flyvinduet her og sier “Åhh jeg VET hvor vi er!” Ser du hvor vi er?

Innflyvningen sa alt: DETTE blir en bra tur. Ålesund, en av verdens flotteste innflyvninger selvsagt <3

 

Vil du følge bloggen blir jeg glad, du finner den også på facebook og kan følge den om du klikker deg inn her. 

 

 

 

#hjerneslagstopperikkemeg #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #pårørendehverdag #ålesund #vigra #gardermoen #HCreise #gialdriopp #gifandenaldriopp #rullestol #kjæresterpåtur #spjelkavik #LHL

Nytt liv står på planen …

Vi har bestemt oss – nå starter vi på veien mot noe helt nytt.

Ting lever litt sitt eget liv og selv om det er gøy og det går den veien jeg vil så klumper oppgaver og arrangementer seg sammen akkurat nå. Jeg forsøker å finne tilbake til noe vi kan kalle et normalt liv. Et liv med jobb, karrieremål, fritid og fremgang. Vi er ferdige med sykdomsperioden og nå har vi fullt fokus på salutogenese – helse og mestringsfremmende faktorer. Vi skal gjøre det som fungerer og vi skal gjøre mer og mer av det. Nå skal vi ta livet tilbake. Vi behøver det begge to. Men det er en stor oppgave som blander sammen alle mulige elementer av livet. Hvor skal vi bo? Hva skal jeg jobbe med? Hvor mye skal jeg jobbe? Frihet og mulighet for å bevege seg utenfor huset alene for Vidar, et ferdig restaurert hus og nye spennende private prosjekter. Men hvor begynner jeg?

Bare en enkelt flytting medfører mange oppgaver for en allerede litt vel overarbeidet pårørende – men noe MÅ skje. Vi kan faktisk ikke bo der vi bor lenger – det er for krevende – og det gir oss ikke lenger det livet vi behøver. Vi er i limbo – midt mellom gammelt og nytt liv.

Vi har begge forsonet oss med at det gamle livet vårt er over – og at vi må skape noe nytt. Men denne skapelsesprosessen er en tidkrevende og energikrevende oppgave. For HVA vil vi egentlig ha ut av livet? Det medfører mye tankeaktivitet og mange vurderinger frem og tilbake. Vi sitter omsider igjen med noen kriterier som vi føler bør være tilstede for et godt liv:

Vi behøver et ferdig og lettvint hjem hvor jeg kan fri meg fra oppussing, hagestell og musejakt – et kjøkken hvor Vidar og jeg kan jobbe sammen  og invitere venner og familie hjem til oss – nærhet til butikker og aktiviteter slik at Vidar kan fri seg fra meg og gå dit han vil alene – sentral beliggenhet i forhold til jobb for meg – og sist men ikke minst en mindre økonomisk belastning.

Det er godt å kjenne på at vi har kommet frem til hva vi ønsker oss for å få det litt bedre – nå gjelder det bare å komme i gang med jobben for å komme dit. DET blir min oppgave – der klarer ikke Vidar (slagrammet samboer) å bidra med så mye annet enn samarbeidsvilje og enighet. Heldigvis har vi ingen problemer med å bli enige om ting – vi drar i samme retning kjæresten min og jeg. Men hvor begynner jeg? Nå … endelig … tror jeg at vi har landet på noe som kan løfte oss videre – nå vet vi nemlig hvor vi ønsker å bo. Dermed har vi et konkret mål og noen konkrete oppgaver å løse på veien videre. Det kan høres lett ut – men for oss handler det om en total livsendring. Vi skal oppfinne oss selv helt på nytt – på en måte 🙂 Og jeg kan ikke vente med å komme igang – dette skjer ikke et sekund for tidlig.

Midt i alt dette går det opp for meg at pappa fyller 70 år – og vi hastereiser til Ålesund for å feire ham. DET ble en helt fantastisk tur som vi begge hadde stor glede av. Jeg skal fortelle mer om den turen i morgen – og om hvordan vi løser en slik reise til beste for både Vidar som slagrammet og for meg som litt vel sliten pårørende. Vi begynner nemlig å bli veldig gode på reise – på vår måte! Om vi bare kan rekke flyet …

Bloggen finner du også på facebook ved å trykke her!

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #pårørendehverdag #hjerneslagstopperikkemeg #salutogenese #mestring #nyttliv #fremover #skape #viljeviservei