Nytt liv med potlatch og fatle …

Åhhh hjelpes som det klør i bloggfingrene. Her er vi midt i flytting og livet går jo også sin vante, skjeve, pårørende hjerneslag gang. DET i seg selv burde vel være mer enn nok å hanskes med … MEN …

Lurer du på hva potlatch er? Det kommer litt lenger ned 🙂

Det gikk som jeg kanskje burde forstått at det måtte gå – kroppen sa stopp! Halvveis inn i flytteprosessen, som i hovedsak består av å sortere ut alt vi ikke skal ha med oss og så bli kvitt dette på ymse vis, så endte jeg på legevakten med tidenes betennelse i håndleddet. “Gå hjem og hold deg i ro”, sa legen etter at kroppen min hadde blitt pumpet full av opiumspreparater, morfin, lokalbedøvelsR (R for flertall) OG kortison. Letter sagt enn gjort kanskje? Flytte må vi og hendene mine har lite annet valg akkurat nå enn å være i bevegelse det meste av den tiden jeg er våken. Fordelen med sterke smertestillende er jo selvsagt at man ikke er så mye våken … hehe. Men resultatet ble likevel betennelse i det andre håndleddet også siden det nå ble dobbelt opp belastet. For å toppe det hele ble jeg satt på Voltaren – noe som den allerede betente magen min virkelig satte pris på – NOT! Flytteprosessen fikk seg med andre ord en skikkelig knekk og nå har det blitt en langtidsprosjekt – et skritt om gangen – ei kasse om dagen. 

SÅ om noen lurer på hvorfor det er så stille fra meg på bloggen  så har jeg rett og slett fått skriveforbud … som jeg bryter i skrivende stund. Begge hender ligger “i fatle” og jeg forsøker så godt jeg kan å fortsette pakke-, male-, vaske-, kaste-, selge-, rydde-, flytteprossen uten å bruke hendene. 

Likevel kan jeg ikke annet enn å kjenne på gleden over å snart være i nytt hjem. Lite, men veldig kult og moderne skal det bli. Og midt i smørøyet for aktive, voksne dager sammen med min slagrammede kjærester. Vi gleder oss så veldig til vårt nye liv. 

Åhhh som jeg elsker lyset i den nye leiligheten.

For å lette på arbeidet så endte det hele med en gedigen Gratishaug ute ved veien – og etter en publisering med bilder på facebook tok det ikke mindre enn fem minutter før den første bilen skrenset inn på tomta med veldig glade og nysgjerrige sankere. To dager senere var jeg kvitt ALT! Midt i det hele sitter jeg igjen og føler meg rikere og rikere for hver ting jeg kvitter meg med – DET var en uventet og realitetsorienterende bonus. Jeg bare elsker mitt enkle og mindre materialistiske liv. Når vi først tok avgjørelsen om å gi tingene bort så gjorde det faktisk litt vondt – men et par timer senere spratt frustrasjonen i årene når jeg ikke fant mer jeg kunne legge på haugen ved veien. Som ei flittig bie vandret jeg frem og tilbake og haugen ble stadig større av ting jeg lot fare til neste eier. Tomten vår heter faktisk Fagertun – men fra nå kalles den bare Gratishaugen. 

Missforstå meg rett – det var ikke fordi jeg gav bort jeg følte meg rik, men fordi jeg hadde mindre. Merkelig, men sant. De gamle nord amerikanske indianerne hadde forstått det – de holdt Potlatch og gav bort ALT de eide for å vise hvor rik de var. Og det er helt sant at rikdom også kan oppleves ved å eie mindre – ganske digg egentlig!

Nå skal hendene hvile, men jeg lover å dele gleder, sorger, tordne, sprudle og fortelle til det endeløse så snart jeg igjen kan taste smertefritt. Om ikke lenge feirer vi nasjonaldagen og jeg håper den blir herlig for dere alle. Vi skal da feire at det er 3 år siden Vidars hjerneblødning og ALT vi har overkommet i årene som har gått. Vi er veldig, veldig heldige! 

Klem <3

 

Bloggen finner du også på facebook – følg oss gjerne der. 

#hjerneslag #hjerneblødning #skovly #jessheim #LHL #pårørende #pårørendehverdag #potlatch #fatle #kortison #fremtid #nyttliv