Så jævlig føkka opp i hue …

For ordens skyld skal jeg begynne kort med meg selv. Uka før denne hendelsen klarte jeg å gjøre det sjakktrekk at jeg brakk et eller flere ribbein – sittende i en stol. Jeg strakk meg bare etter veska – og veska sto på gulvet. Rund som jeg er så rakk jeg altså ikke ned til gulvet når jeg strakk meg sidelengs over det tynne stålrørs armlenet. Og sta som jeg er – så jeg strakk meg ennå litt lengre – tok skikkelig i – og KNEKK!!! Det hele skjedde nøyaktig 30 sekunder inn i dag én – av to – på et kurs hvor jeg skulle holde et innlegg dag to. I tillegg hadde jeg Vidar med meg og vi skulle bo på hotell og være sosial de neste to dagene. Her var det bare å bite pårørende kjeven sammen og holde ut. Noe jeg gjorde og kom meg både gjennom den søvnløse natten, det sosiale, bagasjesjauingen og foredraget. Turen hjem som skulle ta et par/tre timer – tok 9 timer. Første stopp ble Minnesund, hvor jeg regelrett kollapset og måtte sove i bilen, mens Vidar satt på en benk og ventet. Deretter måtte vi stoppe på Jessheim hvor jeg måtte sove litt til i den nye leiligheten – før vi endelig kom oss tilbake til Årnes hvor senga fremdeles sto. 

Illusjonisten … neida … jeg har ikke SÅ vondt …

Smertene har vært uutholdelige – og nettene lange og søvnløse. Å stå rett opp – uten å gjøre noe – er i grunn det eneste som ikke gjør vondt. 3 dager etter at jeg skadet meg hadde Vidar og jeg en avtale med NAV hjelpemiddelsentralen på Økern i Oslo for å teste ut tandemsykkelen vi har ønsket oss. Det har vært en tøff vår og denne avtalen hadde blitt flyttet 6 ganger allerede –  så jeg fikk meg ikke til å ringe en syvende gang. Dermed troppet jeg opp – med ribbeinsbrudd – satte meg på sykkelen – holdt på å velte i første sving – hoppet av i fart – og gjordet det vonde ribbeinet 10 ganger vondere. Det var like før jeg ikke kom meg inn i bilen igjen. For å gjøre det hele komplett så sto vi midt i flytting og skulle ta siste flyttesjau dagen der på. Med andre ord – livet var LITT bratt for meg – og om jeg overholde hadde noen tålmodighet igjen så var den rimelig tynnslitt. Helgen gikk med på å flytte ut – med veldig god hjelp heldigvis. Men at jeg var sår og sliten når mandagen kom er en underdrivelse. Jeg ble pent nødt til å krype til korset og ta noen dager fri fra jobb.

Jeg er glad vi fikk det gjort … for denne kommer til å gi livet en helt ny dimensjon. Gleder meg som en unge!

Tilbake til Vidar:  Mandag ettermiddag kommer Vidar hjem fra trening hos fysioterapeuten med sukk og stønn allerede i inngangsdøren. “Hva er det med deg??” Og her er det at hele situasjonen egentlig oppstår – for med både afasi og en elendig hukommelsen så kommer Vidars forklaring til kort. “Jeg har slått meg”, sier han. “Jeg trente og så sa det PANG, og jeg slo meg HER”. Han peker midt på skinnleggen. Jeg myser, går nærmere, tar på, men ser ingen tegn til skader. “Er du sikker på at det var der du slo deg?” Ja, Vidar er sikker. Det gjør VELDIG vondt – akkurat DER. Min mamma, som også er hos oss, titter. NEI, hun finner heller ikke noen skader. Det går nok over om en stund, forsikrer vi ham. “Det er jo sånn at den høyre siden din hverken føler eller smerte, berøring, varme eller kulde som før, så det kan være at du ikke har skadet deg noe særlig selv om det gjør vondt.” …og så slår vi oss alle til ro med den forklaringen. 

Tirsdagen kommer. Vidar har vært oppe om natten, gått en av sine mange turer mellom senga og do, men har ikke klaget over smerter i beinet. Vi bor nå i den nye leiligheten og det meste rundt oss er kaos. Vi har ikke helt funnet ut av hvor vi skal kle av oss om kvelden – så foreløpig ligger klærne i en bylt ved sengen. Når morgenen kommer kler Vidar på seg på sengekanten – og så starter det. “Ohhh det gjør så vondt!!”. Han nærmest vrir seg i smerter. Kommer seg til toalettet og blir der sittende. Det er vanskelig for ham å forklare. Han har vondt i fotbladet, tærne, kneet, foran kneet, bak kneet, låret, hofta, rumpa. Jeg får et nytt svar hver gang jeg spør – og han benekter hver gang at der han hadde vondt for 2 minutter siden der har han IKKE vondt. Det er en katt og mus lek – Jekyll & Hyde – ingen svar er like, men at han har vondt er tydelig. 

“Du får komme deg ut og gå!” Jeg vet ikke hva annet jeg kan råde ham til. Denne type smerter er helt typisk når han har sittet for mye stille – bare mye verre nå. Vidar har liten lyst til å gå – men jeg pusher. “Du VET det selv Vidar. At når det er mest vondt og du har minst lyst til å gå – det er da du behøver det mest” Joda, han er enig. Men jeg må gjøre en langtekkelig motivasjons fremmende forestilling før jeg får ham ut døra. Jeg må grave dypt i mitt eget sinn for å holde den mentale balansen – for jeg har lite å gi selv. Å motivere andre når du selv er nede for telling er krevende arbeid rett og slett. Han rusler en liten tur rundt blokka og kommer hjem en god del bedre – om ikke annet så smiler han. 

Onsdag: Etter nok en natt uten smerterapport, starter et nytt smertehelvette så snart Vidar har fått klærne på. Selv har jeg bare fått et par timer søvn pga smerter i ribbeinet. Så der – akkurat DER – mister jeg kontrollen over meg selv. Jeg forstår ikke hva han klager over – jeg finner ingen grunn til at han skal ha vondt. Og jeg begynner å tro at det hele bunner i at han får for lite oppmerksomhet. Jeg orker ikke håndtere hans smerter akkurat nå. Så jeg går rett i brøleboksen: “Kan jeg ikke få ha det jævla knekte ribbein i fred?? MÅ du alltid ha vondere enn meg??” Jeg begynner å misstenke at det hele er en bisarr form for sympatismerter. For jeg får faktisk ALDRI være syk, liten og bli tatt vare på – det er vanskelig for Vidar å forstå. Han klarer ikke helt å ta inn over seg mine smerter og opplevelser – han har mer enn nok med seg selv. Jeg føler meg som verdens verste person – men jeg klarer ikke la være å tenke at NÅ vil JEG være den som er syk. Ikke fordi jeg har lyst til å være syk – men jeg vil bli sett! Jeg føler at jeg har slitt som en slave. Med flytting, rehabilitering og støtte og omsorg døgnet rundt – og jeg har vondt, vondt, vondt. Like forbannet må jeg jobbe dag ut og dag inn for at vi skal komme i hus og få hodet over vannet igjen. Nå renner gørra ut av meg som en ordflom – og Vidar synes nok med rette at jeg er en Kødd!

Det hele ender med at jeg må følge ham til fysioterapeuten og forklare hva vi har opplevd de siste dagene. Hun setter ham i trening for så å ta en runde med tøying og massasje på de såre musklene hans. Hun kommer frem til samme argument som meg – at dette skyldes inaktivitet. Så når vi kommer hjem så blir Vidar “jaget” ut for å gå – her skal det være aktivitet! Jeg har bestemt meg for å være streng – nå må jeg kreve litt av ham og ikke bare være snill og god.

Onsdag kveld bestemmer Vidar seg for å ta en dusj. Og det er da vi oppdager det – det mørkeblåe fotbladet. Herre Gud!! Jeg kjenner det går kaldt nedover ryggen på meg. Det var ikke på skinnleggen Vidar hadde slått seg – men på utsiden/oversiden av fotbladet. Og selv om vi så inderlig godt vet at Vidars virkelighet ikke alltid henger logisk sammen, så glemte vi å sjekke noe annet sted enn akkurat det punktet hvor Vidar rapporterte at han hadde slått seg. Selv fysioterapeuten med kjempekompetanse på slagrehabilitering overså dette. Og selvsagt gjorde det vondt bare når han har kledd på seg – for da har han jo nettopp stappet den vonde foten ned i en trang sko. 

I dag har det gått to uker – og foten er i grunn like vond. Så snart skoene kommer på  så dukker smertene opp – i kneet, rumpa eller tærne. Han nekter for at det er fotbladet som gjør vondt – men vi vet bedre. Hjernen hans er ikke til å stole på. Hva som er galt med foten vet vi ikke – men det forundrer meg ikke om også han har et brudd – som jeg har tvunget ham ut og gå med – så nå går turen til legen. Selv må jeg bare akseptere at jeg ikke fikk ha det brukne ribbeinet mitt i fred – at jeg har gjort en kjempeblunder – og at livet som pårørende kanskje mer enn noen ganger kan føles både umulig å få til – og urettferdig. Jeg er lei meg på Vidars vegne – og sint på meg selv for at jeg ikke forsto det tidligere. MEN … det er liten vits i å gruble og tillegge skyld, for sannheten er at hodet til Vidar spiller oss stadig nye puss.

Vi lever i en twilight zone  – hos oss er det lite som ser ut slik det faktisk er.

Vi er fremdeles TeamBrovoldMerula/kødd og jeg har lært at vi må sjekke skadene i en større radius enn symptomene tilsier. 

Sjekk gjerne ut siden vår på facebook – der ligger det mer 🙂 Klikk her. 

#LHL #LFS #NFS #afasi #hjerneslag #smerter #symptomer #helse #psykologi #hjernen #kognisjon #twilightzone #pårørendehverdag