Styrken og svakheten går hånd i hånd …

Jeg bråstopper midt i det. Blir stående å se på meg selv i speilet – stirrer på dama i speilet som stirrer like fortvilt tilbake. Står der med tannkosten i munnen, hvit tannpasta i munnviken. Blunker mot meg selv og kjenner at jeg våkner – sakte men sikkert våkner jeg opp og kommer ut av hodetåken jeg hadde forsvunnet inn i.  Det var jo ikke dette jeg skulle gjøre! 

Jeg skulle egentlig fjerne sminken rundt øynene mine. Planen var jo enkel nok den. Sminkefjerneren og bomullspadden ligger foran meg på vasken – urørt. Jeg har vært på dette stedet før, mange ganger. Jeg har vasket håret mitt utallige ganger i dusjen – uten å huske at jeg har gjort det. Så da vasker jeg det igjen og igjen for å være sikker. Tankene mine løper av sted foran meg – og jeg klarer ikke følge med. Jeg blir sittende fast i mitt eget hode og kroppen går videre i hverdagsritualene uten meg med på lasset. I dag like så. 

Vi står midt i en ny krise. Vidar på sykehus med en kropp som kjemper imot behandlingen han bør få –  jeg som pårørende med nye utfordringer å forholde meg til. Nytt å lære, stress for å nå frem til legevisitten i tide, lite tid til egne ting – og med en massiv frykt for å miste Vidar i bagasjen. En frykt som føles for stor å bære.

Jeg har tidligere sagt at jeg er sint. Sint for at Vidar nå får ennå en ting til som ikke fungerer i kroppen hans. Sint for at han må gjennom ennå flere kriser og sint for at vi aldri noen sinne føler at vi får fred og ro. Sint for at vi ikke en gang får lov til å ha helt vanlige, kjedelige hverdager. Men mest av alt er jeg sint fordi jeg nå har ennå en ting til å være redd for. 

Jeg er så lei av å være redd!

Jeg er så inderlig lei av katastrofetanker som kryper opp bak meg og tar tak når jeg minst ønsker det. Jeg vet så vel hva disse tankene er – men det hjelper ikke meg mye når jeg likevel har dem. Alle scenarier som spiller seg ut for mitt indre om hvordan vi kan havne i nye kriser, om å bli igjen alene her på jorden uten Vidar, om at han havner på sykehjem de neste 20 år eller, eller, eller … Min fantasi er sterk og fremoverlent – og til tider min verste fiende. Akkurat nå løper den løpsk som en villhest – og jeg holder meg fast i salen så godt jeg kan. Resultatet er at jeg pusser tenner fremfor å fjerne sminke – og glemmer om jeg har vasket håret der jeg står i dusjen.

Jeg er ikke annerledes enn andre – vi har alle slike tanker i en eller annen form når livet blir uforutsigbart og man står i en krise eller utfordring. I dag er det den nasjonale Pårørendedagen og jeg vet jeg ikke er alene om å ha det slik. Gjennom de siste 3,5 årene har jeg møtt så mange sterke, fantastiske, stolte, slitne og redde pårørende. Vi er alt på samme tid. Og jeg må bare nok en gang minne alle på at Styrke oftes bare er synlig utenfra – og den sterke er kanskje den som aller mest av alle føler seg liten og svak! Gi en pårørende en god dag i dag <3

Nå drar jeg og besøker kjæresten min på sykehuset <3

Elsker <3 <3 <3 

 

Bloggen finner du også på facebook ved å klikke HER. Følg oss gjerne der. 

 

#LHL #LFS #NFS #afasi #hjerneslag #hjerneblødning #hjerteinfarkt #pårørende #pårørendehverdag #jegstøtterpårørende

Livet er ikke for pyser …

Som jeg sa i forrige innlegg OG innlegget før så trodde vi at det verste var over nå. Vi rakk dessverre aldri å komme ut av sengen på denne første dagen i vårt nye liv, før livsplanene brått fikk jeg en ny knekk. 

Det ble et døgn på intensiven på Ullevål sykehus hvor de uten særlig hell også forsøkte å åpne en blokkert åre inn til hjertet. Mandag ble det overflytting til Ahus og der er vi fremdeles. Jeg sier Vi for jeg er sammen med ham hele dagen. Det er utfordrende med både hukommelsesvansker og afasi når det er mye viktig informasjon som svever mellom ørene – og mellom mennesker som alle ser like ut i hvite drakter. Så jeg er sufflør og minnebank og en fremoverlent, nysgjerrig og ganske pågående pårørende. Her skal ALT forstås, has inn med teskje – så tegn og forklar er du snill!

Nydelige blomster pryder vinduskarmen – takk <3

Vidar har det etter forholdene bra – smertefri og glad til sinns. Å legge seg ned å bli deprimert er ikke et tema. Selv forsøker jeg å pimpe opp hverdagen så godt jeg kan og tar meg tid til å kle meg pent og legge på både sminke og øredobber – så føles det liksom litt bedre tross alt. Jeg kjenner at jeg ikke har så mye å gå på og gjesper både høyere og lengre enn Vidar ofte. Da kryper jeg opp i sengen til ham – det får bare stå til at vi overskrider vektbelastningen på sengen. Den nærheten behøver vi begge akkurat nå. Ellers fyller vi tiden med film og småprat. Når Vidar hviler er jeg på jakt etter mat – noe som har vært en utfordring for en soya, gluten og melke allergiker på de fleste sykehus og institusjoner vi har vært innom gjennom årene som har gått. 

Vi er heldigvis ikke sjenerte – så vi tar oss til rette slik at vi begge kan titte på filmer sammen. Senga har jo hjul så da er det bare så snurre på den. Deilige avbrekk fra tanker som snurrer i hodet. 

Ahus har veldig godt utvalg på melkefritt og glutenfritt. At det smakte så veldig godt kan jeg dessverre ikke skrive under på. Men sulten slipper jeg å være. Jeg kan ellers fortelle at de har både panini med ost og skinke, iskjeks og pølsebrød som er glutenfrie. Melkeallergien stopper dessverre meg fra å spise noe av det – det vil si, når jeg blir sulten så spiser jeg det likevel og SÅ angrer jeg veldig.

Helsemessig er det komplisert å behandle Vidar og de eksistensielle spørsmålene ligger rett under overflaten. Vi forsøker å ikke tenke på det og heller fokuserer på at Vidar ER her fremdeles – og så lenge han er her så er det både håp og liv. Vi skal legge planer for fremtiden og kjenne på forventninger og glede over det som ligger foran oss. Nok en gang så ble ikke livet slik vi ville det skulle bli – men vi har hverandre og vi har både håpe, gled og kjærlighet OGSÅ i oppoverbakkene. 

 

Du finner oss også på facebook ved å klikke HER. 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #nyresvikt #hjerteinfarkt #angiogram #pårørende #pårørendehverdag #glutenfritt #soyafritt #melkefritt #ahus #ullevål #hjertesvikt #gifandenaldriopp 

 

Livet ER urettferdig …

Jeg trodde vi var over det verste. Uka vi har lagt bak oss hadde vi på forhånd, litt lattermildt, kalt Helvetesuka og vi gledet oss til den var over og vi endelig kunne få mulighet til å fokusere på oss selv – og nyte livet.

Skjebnen ville det annerledes. Kort fortalt fikk Vidar (slagrammet samboer) et stort hjerteinfarkt søndag morgen og ble med blinkende blålys og sirene kjørt til Ullevål sykehus. Der ble det gjort forsøk på å åpne en blokkert blodåre uten hell dessverre.

Nå er kjæresten min overflyttet til Ahus og legene klør seg i hodet for å kunne gi riktig behandling. Akkurat nå er valget Pest eller Kolera. Hjertesykdommen krever blodfortynnende medisiner – noe han helst ikke skal ha pga tidligere hjerneblødning. I tillegg behøver hjertet hjelp til å pumpe sterker – men de medisinene kan ta knekken på Vidars allerede svake nyrer som også har fått en ny knekk etter bruk av kontrastvæske på Ullevål.

Selv er jeg nok en gang på jakt etter kunnskap og forståelse for nye helseutfordringer. Spør og graver – og overlever på peanøtter og cola. Dyrt er det også. Første døgnet på Ullevål kostet meg 1500kr i overnatting og parkering. Jeg må nok en gang bare hytte neven mot parkeringsselskapene som fråtser i andres ulykke. Dette er bare ikke greit!

Vidar har det bra, ingen smerter og etter at det første sjokket hadde lagt seg så er smilet og latteren på plass igjen. Selv mente jeg at jeg tok det hele med fatning – helt til en stakkar forsøkte å ta parkeringsplassen min. Da løsnet min indre furie noe så brutalt at jeg nesten ble litt redd meg selv. Sannheten åpenbarte seg rått og ærlig … jeg er sint, sint SINT!!! Dette føles bare så urettferdig:(

På den andre siden av fortiden …

Høsten 2014 og jeg hadde i lang tid vært singel, alene med et stort pleietrengende hus og trippelarbeidende. Samtidig jobbet jeg med å kaste av meg ugreie boforhold og bagasje fra et tidligere samboerskap – og hadde en sønn som sto i en krise. Livet var, selv om det var selvvalgt, ganske bratt og for min del var det ikke den emosjonelle bagasjen som tynget, men alle tingene og uordenen som fremdeles omgav meg, huset og tomten jeg levde på. Jeg rakk liksom ikke over alt og energi nivået hadde sunket farlig lavt. Men så kom kjærligheten og banket på døra – i form av to blå øyne og den største og varmeste armkroken. Praten gikk lett, vi lo, drømte og gledet oss til fremtiden sammen. Nå skulle livet endelig komme på stell igjen – sammen var vi sterke. 

Men Vidar hadde også bagasjen med på lasset. Et hus som skulle selges og et avsluttet samboerforhold som måtte ryddes både med ting og økonomi. Han var sliten, jeg var sliten og sammen fant vi akkurat det vi behøvde – forståelse, kjærlighet og en oase av ro og tilhørighet. Ting fikk gå sin gang, tenkte vi. Vi tar det til sommeren når vi var ferdige med sammenflyttingen og hus salget hans. DA skulle vi endelig begynne å leve – og skape det vi hadde drømt om sammen; et hjem og et liv!

For dere som har fulgt oss en stund så vet dere at livet ikke ble slik vi tenkte.

17.mai 2015, som lyn fra klar himmel, ble Vidar rammet av en stor og alvorlig hjerneblødning. 

Jeg tenker ofte at kaos ikke er et stort nok ord. For vi hadde allerede kaos når katastrofen inntraff. Det var en tsunami som traff oss, en orkan klasse 6, is kulde, kulelyn og torden. På et øyeblikk sto jeg plutselig i ruinene av våre liv – total uforberedt, uten katastrofeutstyr og ganske så alene. 

Jeg … som pårørende … måtte gå videre allerede neste dag og håndtere slagmarken rundt meg – med både min og hans bagasje i sekken. Vidar i koma, hus som ikke kunne selges, et halvveis flyttelass … og etterhvert en svært pleietrengende samboer, uten noe særlig hukommelse og uten godt fungerende språk. Vi hadde ikke felles økonomi og jeg hadde ingen innsikt i de private økonomiske tingene som fulgte i kjølevannet hans.

Håndteres MÅTTE det. Inkassokravene lot ikke vente på seg, de flommet inn over meg som en mare. Det ene brevet etter den andre med uforståelige krav om ting jeg ikke hadde noen som helst kunnskap om. Hvor mange timer, dager, uker og måneder jeg har brukt på å sette meg inn i dette?!! Om jeg bare hadde visst – at det skulle forfølge meg i de neste 3, 5 år. At papirbunken skulle vokse seg større og større … at det skulle ende med flere tusen med sider kontoutskrifter og brev. Alt dette samtidig som vi sto i vårt livs største krise. Mens Vidar svevde mellom liv og død satt jeg og ringte kreditorer. Mens han fremdeles var så syk at han ikke kunne ta imot besøk satt jeg i møter med advokat. Og slik skulle det fortsette måned etter måned etter år. 

Midt i det hele totalrenoverer jeg badet, Vidar har en stor operasjon for å fjerne en binyre, jeg gjør et karriereskifte, pusser opp stua, soverommet og tilrettelegger livet i et gammelt hus for en funksjonshemmet samboer. Det er telefoner og avtaler hos fastlegen, fysioterapeuten, pasientreiser, hjemmesykepleien, hjemmetjenesten, ergoterapeuten, nav, arbeidsgivere, nyremedisinsk avdeling, urologisk avdeling, 7 rehabiliteringsopphold, endokrinolog, ortoped, tannlege, øyelege og et uant antall akuttsaker. Mange leger har spurt meg om jeg er helseutdannet – for læringskurven var steilbratt. For for meg handlet det om å lære og å forstå  suge til meg alt av kunnskap. For jeg skulle redde Vidar, redde meg selv – og redde fremtiden vår. Jeg var i full beredskap. 

“Jeg er sliten” sa jeg. Gang på gang. Sliten inn til margen, sliten inn i hvert elektron. Men jeg putrer videre, akkurat som Tomas Toget over fjellovergangen sa jeg til meg selv: “jeg vet jeg kan, jeg vet jeg kan, jeg vet jeg kan!” Det var få som forsto hvordan jeg hadde det – for få opplever å leve med slik belastning i hverdagen. Så jeg tilgir ubetenksomme ord, alle som kanskje trodde vi ikke ville være med, for INGEN kan forstå uten selv å ha vært der. Faktisk har det vært vanskelig for meg selv å forstå noen ganger – for det er helt uforståelig hvor kaotisk og vondt livet faktisk kan bli. Til og med for den som lever midt i det. Bare ved å ta én dag og én oppgave om gangen så kom vi i mål. Jeg sier vi  – for vi jobbet begge. Vidar har jobbet med å bli sterkere – jeg har tatt alt annet. 

Likevel vil jeg si at vi har levd. Vi har funnet de oasene vi behøvde for å samle energi underveis og jeg har vært opptatt av at livet ikke skal stoppe – selv om den verden vi kjente falt sammen. Vi har blant annet reist flere ganger til Hellas og Spania, vi har vært i Tromsø, Ålesund, Danmark og ytterst ut mot Stadt. Vi har spist ute, gått turer og faktisk også, om enn veldig sjelden, hatt gjester hjemme hos oss selv. Vi har vært i selskaper, selv om det noen ganger har vært mer et oppmøte enn en fest. Og ikke minst har vi blitt kjent med så utrolig mange flotte mennesker på veien. Samtidig har vi evnet å være kjærester, selv når rollene ble endret og jeg ble den som gjorde alt, bestemte og forsto. Mye takket være Vidars evne til å akseptere de forskjellene vi nå skulle leve med. Vi er teambrovoldmerula – og styrken i et team er nettopp det at vi er gode på forskjellige ting. Og vi har vært bevisste på å akseptere alt vi ikke har kunnet – og å erstatte fremfor å bli bitre over tapet.

I dag sitter vi i ny leilighet på Jessheims tak – og nyter utsikten. Det er fremdeles ingen bilder på veggene selv om vi overtok leiligheten 30. april. Kjøkkenøya er en gammel kommode og jeg må fremdeles skyve kasser med papirer unna for å komme inn i garderobeskapet. DETTE er bare bagateller. Det kommer på plass litt om litt. 

Gårsdagen ble brukt i rettsforhandlinger, noe som faktisk må til når den ene parten ikke lenger husker hva som har hendt og hva som er gjort og/eller avtalt. Partene ble enige og ENDELIG kan vi si at fortiden til Vidar og hans tidligere samboer ligger bak oss. Det har tatt oss totalt snart 4 år å komme til et sted hvor det BARE handler om oss i dette forholdet. Jeg skal ALDRI mer lese en av Vidars gamle kontoutskrifter eller klø meg til blods over beregninger som angår hans fortid. Jeg bruker mange store bokstaver her – for dette ER stort! Nå får jeg kanskje endelig litt tid til meg selv!

Å være nærmeste pårørende kan handle om så utrolig mye mer enn medisinering, påkledning og mat – for oss har DET vært det enkleste av alt. Gårsdagen var et paradigmeskifte hvor vi endelig kan legge fortiden bak oss – og dagen i dag er den første dagen av vår fremtid <3 

Det finnes mage hundre tusen pårørende i Norge – og de fleste av oss blir det en gang. Mange har som meg oppgaver som langt går utenom det som ofte ligger i den allment aksepterte definisjonen, omsorg og pleie, som de flest tenker at pårørendeoppgaven består av. Å være pårørende er for mange synonymt med å leve to liv, med sitt ene. Ikke bare lever de på randen av kaos, i krise og med alt for lite tid og energi … de mestrer!

Klem en pårørende i dag <3 De bærer antagelig på en bagasje du ikke ser. 

Om du er opptatt av livet som pårørende, eller ønsker å vite litt om livet med hjerneslag så kan du lese mer om dette ved å følge bloggen. Den har også en facebook side hvor du finner ekstramateriale. Du finner den ved å klikke HER  

 

 

#LHL #LFS #NFS #pårørende #pårørendehjerneslag #pårørendehverdag #psykologi #hjernen #familie #helse #økonomi #teambrovoldmerula

Korthus, semibarbering og dårlig ånde …

Planen var at jeg skulle skrive et innlegg om den strålende nyheten ved at Vidar (slagrammet samboer) pakket mesteparten av klærne sine selv – når han i dag skulle reise til Sunnaas på nok et rehabiliterings opphold. Ikke bare pakket han selv – han gjorde det på eget initiativ – fordi han ville. Hentet frem undertøy, sokker og tskjorter. Klødde seg i hodet og grublet over hvor mange par sokker som behøvdes – og la det hele i fine bunker utover spisebordet. Som alltid svulmer jeg over av stolthet når han mestrer. Og som alltid tenker jeg at NÅ, endelig, blir det litt mindre for meg å gjøre. Men hovmod står for fall. 

Det er disse detaljene som velter det meste – alt dette andre som også skal ned i kofferten og ting som må forberedes. Briller, brillehus og snor til å henge brillene i. Har han husket å ladde telefonen? Ekstra sko, regntøy og toalettsaker? Toalettsaker ja – men de skal jo brukes før han drar så da må han utsette den delen av pakkingen til i morgen tidlig. Samtidig kommer Vidar på at hodet skulle hatt en liten barbering – kan jo ikke møte opp ustelt på håret. Det er da korthuset til Vidar begynner å svaie – for  barbermaskinen er nemlig ikke ladet. Den synger på siste verset så den holder bare akkurat til en hårklipp – og så må det laddes på nytt. Og hårklipp = hår over alt = dusj = planen min rakner. Sukk … og med det ramlet mitt pårørendekorthus sammen også.

Jeg hadde nemlig nøysomt regnet ut at vi ikke behøvde å kjøpe inn flere plaster til det leggsåret – som vi allerede hadde bestemt skulle skiftes på på MANDAG – før han dro – og ETTER at han hadde dusjet. Når håret må klippes søndag (noe det MÅ i følge Vidar)så må han også dusje søndag kveld. Det igjen fører til at leggsåret blir stående med samme bandasje i 6 dager – om vi må skifte bandasje søndag. Egentlig skal det gå bare 3 dager mellom hvert skift, men jeg hadde liksom overtalt meg selv at det ville gå greit med 5 dager – så slapp vi å involvere andre på Sunnaas til dette.

Leggsåret, dusjen, hårklippen og den elendige barbermaskinen velter alle planer. Det hele ender med at det blir halvveis hårklipp søndag kveld før barbermaskinen begynner å summe som ei brisen humle og blinker rødt og iltert før den kiler seg fast i hakeskjegget til Vidar. Siden resten av håret nå må klippes mandag morgen så betyr det at det må en ny dusj til mandag også. Hadde tatt seg ut å komme halvklippet på rehab – kul “Dude” på ene siden av hodet – og Munk på andre siden! Jeg velger å legge på de to siste vanntette bandasjene jeg har over leggsåret og slipper Vidar inn i dusjen søndag kveld. Da kan jeg skifte bandasjen i morgen tenker jeg – og føler meg smart. 10 og et halvt minutt senere har Vidar glemt alle formaninger om å la plaster være plaster – i fred – og river vannbarrieren av så snart han er ute av dusjen. 

Korthuset klapper sammen – et kort om gangen. Flopp, flopp, flopp. Vi er oppe i grisotta mandag morgen – jeg skal rekke å komme meg på jobb samtidig som Vidar får frisyren på stell, leggsåret stelt, pikkpakket pakket og kroppen nydusjet og fin. Etter hårklippen oppdager jeg at Vidar har glemt å barbere rundt hakeskjegget som jeg trimmet kvelden før. Dermed blir det endring i planen igjen. “Når jeg nå har klippet håret ditt så må du barbere deg på haka, mens JEG dusjer.” Jeg har gjort det før, men i dag kunne jeg bare ikke gå på jobb uten dusj – slik jeg ofte må gjøre når vi begge må bruke badet om morgenen. En ting er å føle seg som en skitten lort – jeg behøver i alle fall ikke se ut som en. Nå må jeg tenke tidsbesparing. Vidar er ikke helt enig, men jeg har bestemt meg. “DU barberer – JEG dusjer – sånn må det bare bli.” Halvveis gjennom dusjen oppdager jeg at Vidar ikke er på badet. “Skulle du ikke barbere deg?”  Jeg roper ut gjennom den åpne døra. JO, det var jo sant. Det hadde han glemt og var i full gang med noe pakking igjen – eller mest av alt forsøkte han å få oversikt.  

Nok en påminnelse måtte til før det faktisk ble noe barbering – for nå begynner hodet hans å bli fullt. Det skjer for mye rundt oss. Og som alltid når jeg blir stresset – så synes Vidar at mine muntlige beskjeder begynner å ligne mindre og mindre på hjelpende kommentarer – og mer og mer på bjeff. Som de fleste vet så er bjeffing lite konstruktivt – i alle fall på mottakersiden – så nå må vi også forholde oss til at Vidar blir litt såret. Jeg prøver å skjerpe meg – men klokka tikker høyere og høyere i bakgrunnen – og jeg forsøker å spare tid med å bruke færre ord. Det er ikke lett å snakke raskt og konsist – med et smil i stemmen – spesielt om du må rope fra et annet rom – til en med Afasi. Jeg ber innstendig på innsiden “Oh hellige kamel – ikke sett deg på tvers i halsen – han kan faktisk ikke noe for det”!

Så halvnaken og med håndduken rundt håret løper jeg rundt i leiligheten og sjekker mens vannet drypper over alt. Har du pakket Cpappen? Kateter? Er det så lurt å legge ipaden akkurat over hjørnet på Cpapp maskinen i kofferten? Jeg flytter ipaden til veska og forteller Vidar at den ligger tryggere der enn i kofferten. Så blir den ikke knust liksom. Vidar er helt enig og så går han for å legge den myke bomullsveska MED ipaden ned i kofferten l!!!  Men ….?!?! Jeg svelger hårete kameler mothårs og forsøker å forklare risikoen for at ipadden blir knust mellom harde gjenstander i kofferten – EN gang til – UTEN å bjeffe. 

Jeg fortsetter overkontrollen etter å ha funnet frem dongeribuksen til Vidar, som hadde gjort seg usynlig – ikke Vidar altså, men buksa – der den lå alene, midt på den eneste stolen i soverommet. Er tablettene pakket? NB husker du at du skal ta en løs pose og ikke den medisinposen som henger fast i de andre i kveld? “Jaaa, da!!” Vidar er forståelig litt oppgitt over overformynderiet mitt – og jeg forsøker å svelge kamelen som rauter langt nede i halsen om at DET har Vidar glemt lenge før han skal ta medisinene i kveld. Har du tatt medisiner i dag forresten?? Nope, det var ikke gjort – og jeg finner frem vann og medisiner. Passer på å kose litt på ham mellom kommandoene – for jeg vet jo at jeg kommer til å savne ham noe så fryktelig når han har reist. Han ler litt av meg – for han vet jo selv også at det er som det er. Han surrer og jeg stresser – men romantikken skal få leve. 

Kyss, smask, koooos! Bjeff, bjeff, bjeff, bjeff, bjeff, bjeff, bjeff, bjeff! 

“Her har du en pose til skoene – pakk de inn så de ikke skitner til klærne i kofferten.” Selvsagt ender det opp med at skoene blir pakket ned av meg – for Vidar kom på at han hadde glemt å pakke tannkrem. Yttertøy? Jepp! Deodorant? Jepp! Vekkeklokke? Føøøøøkk …. vi må skifte batteri i vekkeklokken for den står!! DET fikser du Vidar!! “Men, hvor er batteriene da?” Vidar husker det ikke så jeg stuper ned i kjøkkenskuffene på jakt etter riktig type batteri – og lemper opp på benken et passelig utvalg av forskjellige typer. “De ligger på benken. Finn de som passer og skift batteriet selv” BJEFF!! Jeg hinker avgårde mot badet, med ene beinet i buksa, for å pusse tenner. Bare for å oppdage at tannkremen nå ligger på bunnen av Vidars koffert. Det kan underskrives at tannpuss uten tannkrem er en lite inspirerende opplevelse. 

Alt i alt så kom Vidar seg til Sunnaas – og jeg kom meg på jobb – om enn med litt dårlig ånde. Dette var første gang jeg overlot ansvaret til ham med å komme seg ombord i drosjen – og ut fra leiligheten med all bagasjen – helt alene. Jeg har alltid vært tilstede når han har reist – nettopp for å sørge for at alt kom med. Men jeg tror at alt ble med uten min hjelp – i alle fall det som var i kofferten og veska. DET er altså også en nyhet og enda en ting som nå mestres bedre enn før. Samtidig må jeg takke Sunnaas sykehus som lar meg være med på inntakssamtalen pr telefon og dermed redder meg fra å måtte ta fri en hel dag på jobb. Teknologien må vi bare omfavne og bruke for det den er verdt i en ellers krevende pårørendehverdag.

Vidar har vært KJEMPEFLINK til å klare mye mer selv – og jeg har vært KJEMPEFLINK til å hjelpe ham med alt han ikke rakk eller hadde oversikt over. Selv skal jeg øve på å ikke lytte så sterkt til tikk takket fra klokka og på å bli flinkere til å bjeffe litt snillere – selv med rautende, mothårskameler i vranghalsen. Det er vanskelig å forklare hvordan alt henger sammen, men vit bare at vi – tross alt – durer fremover på stedet hvil!

 

Ekstramateriale finner du på bloggens facebook side – her – følg oss gjerne der. 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #pårørende #pårørendehverdag #kamelihalsen #kamelhår #sunnaas #fremgang #teambrovoldmerularuler