Gavens virkelige verdi …

På tide å kaste en brannfakkel igjen – og denne gangen skal jeg angripe noe av det mest moralske vi er i ferd med å utvikle nemlig antijulegavekampanjene. For det er egentlig skrevet mellom linjene over alt – at julegaver er moralsk forkastelig. Vi skal fremelske minimalismen, avvise den iboende havesyken og kjøpepresset – og aller helst gi våre penger til de trengende til jul.

Men jeg følger sjelden strømmen – så jeg har lenge vært en forkjemper FOR julegaven. Jeg er nemlig hellig overbevist om at den er viktig – mye viktigere for mange enn de faktisk tror.  Julegavene har en større verdi enn summen av seg selv – en verdi som langt overstiger gleden av både å gi og å få. Ikke minst har den en massiv effekt den dagen den opphører. Når jeg tenker meg litt om så vil jeg endre på ordlyden min for jeg slår ikke et slag FOR julegaven – jeg kjemper mot FRAVÆRET av den.

I dag, kanskje mer enn noen sinne, spres kjære og nære for alle vinder. Vi bosetter oss langt fra hverandre og vi er alle og en så inderlig opptatte med å realisere oss selv! Vi skal ha hus, bil, båt, hytte, verv, trening, hobby, karriere, opplevelser og reiser +++. Det er ikke ende på alt vi skal ha. Og vi skal ha indre ro, være mindfulle og balanserte. Vi skal meditere, drive yoga, bli massert og passe på pusten. Vi skal lese de riktige bøkene, høre de rette podkastene og følge med i både politikk og idrett. Alt i selvutviklingens navn – frem med individet! Samtidig blir vi mer og mer fremmede for hverandre.

Vi “møtes” og samhandler på facebook, twitter, snap, linkedin osv … men pass nå endelig på å ikke dele for mye. VERN om deg selv. Ikke la andre vite hva du driver med eller er opptatt av – i alle fall ikke for mye av det. Post heller hva andre har sagt og legg igjen subtile halvbeskjeder når du furter eller føler deg forulempet. VERN om privatlivet – vær for all del vag om du vil passe inn i rekkene. Jeg overdriver litt nå, men jeg vet dere forstår hva jeg sikter til. Vi har alle sett det. Alt i alt så kjenner vi svært lite til de menneskene som poster bilder av vinglass i solnedgang og heier på fotball i statuslinjen sin.

Så hva har dette med julegaver å gjøre? La meg ta dere med tilbake i tid. Til den gangen vi dro på hytta – til Stadlandet hvor min far kommer fra. Da gikk det ikke mange minuttene før “ho Olga” kom rundt svingen, farmors barndomsvenninne. Iført slagstøvler og frakk kom hun målrettet mot huset. Hun hadde sett oss komme og med seg hadde hun “Gaven”. Gaven kunne være et nybakt brød, fiskekaker eller blodklubb. Nå var ikke dette en julegave – men handlingen og gesten er den samme. Nemlig en forsterkning av tilhørighet. En bekreftelse på at DU (eller dere) betyr noe for meg. For det var ikke alle som fikk blodklubb fra Olga. 

På samme måte er julegaven for mange det siste bindeleddet mellom mennesker. litt lengre ut i nettverket. Den ene gangen i året hvor man sier “hei, jeg tenker på deg og du betyr noe ekstra for meg”. I dag er det mange som snur på dette og tenker motsatt. Nemlig at de IKKE vil gi gaver til mennesker de allikevel aldri ser eller snakker med. Og med det så opphører gaven – og så opphører relasjonen. Gaven handler om å gi av seg selv, tid eller penger. Gaven handler om å legge bort egoisme og individualismen til fordel for hvert enkelt individ i en større sammenheng. Den kollektive familien du har rundt deg av slektninger og venner. For vi er mye mer enn de få menneskene vi ser i det daglige – vi er en del av mye større familie. 

Vi er så opptatte av å passe inn i dette storsamfunnet av vage individualister – at vi helt har glemt hva som faktisk binder mennesker sammen og forsterker relasjoner. Med unntak av å være sammen da – men DET er en helt annen tekst. I tillegg skal jeg ha det sagt at noen mennesker ønsker vi ikke å opprettholde relasjonen til. Selv vil jeg likevel at man har en bevissthet rundt hva opphøret av gaver kan føre til. Det kan være at du legger ned bommen en gang for alle og at en viktig relasjon avsluttes. Og med viktig mener jeg ikke at det må være en sterk relasjon – men at vi faktisk også har en større sammenheng. I dag er slektsforskning og DNA analyser kjempepopulært – vi vil veldig gjerne vite hvor vi kommer fra. Men hva med grandonkel Kjell?? Er han viktig for deg? Hvordan opprettholde du relasjonen når du ikke lenger kan eller velger å prioritere tid til et besøk?

Jeg skal ikke fremsnakke næringslivet og handelsstanden som profitterer på julehandelen. For en gave behøver hverken koste mye eller være kjøpt. For noen kan gaven være en lang og god telefonsamtale. MÅ jeg gå på den konserten på lørdag eller kan jeg besøke onkel Jens? Jeg er heller ikke imot geiter eller senger til trengende – men de behøver da både geit og seng ellers i året så hvorfor skal akkurat julegaven erstattes med dette? Faktisk så tenker jeg at de fleste av oss har råd til både geit, seng til gatebarn OG julegaver om vi vil. Men har vi råd til å utelate de svake relasjonene – de vi ikke ser så ofte eller som vi kanskje heller ikke kjenner så godt? Jeg skal være den første som sier stopp når det handles for tusenvis av kroner til kalendergaver og barnet får ny sykkel en gang i året + Ipad, Iphone og gåsedunsjakke med pelskrave. Det er ikke dette jeg snakker om i dag.

Jeg fikk alltid julegave fra grandtante Ingrid, som jeg ikke møtte etter fylte 6 år – og som bodde 60 mil unna. Like fullt sendte jeg henne et pent takkebrev hvert år, for vi hadde en relasjon. Det gjorde noe med meg å vite at familien min var større enn det jeg kunne se i hverdagen. Det gjorde noe med meg å vite at denne gamle tanten tenkte på MEG. Det gjorde også at jeg ble nysgjerrig på henne, var mer oppmerksom når hun ble snakket om. Julegaven gjorde henne levende og virkelig for meg – og den opprettholdt relasjonen. Og ennå mer enn det – det gjorde henne levende for min sønn som aldri møtte henne. På en måte kan vi si at det gjorde hennes liv større – gaven hadde en enorm rekkevidde. 

HVORFOR skal vi bruke av akkurat den tid/penger som vi kan bruke på å opprettholde våre relasjoner? Hva om vi heller lot være å kjøpe dyre rosebusker til hagen, kjøpte klærne våre på Fretex og så sendte DE pengene ut av landet. Jeg forstår ikke at dette moralske ansvaret skal legges på julegaven. Jeg synes det stinker av dobbeltmoral … «her kommer jeg i min nye bil og flotte Kari Traa ullundertøy – men julegave får du ikke for jeg skal sende penger til gatebarn». Da kan man jo like gjerne bare be den andre om å gi gaven til gatebarna for deg – eller?

Vi skal ikke glemme at vi lever i et kjempestort kollektiv – hvor hvert individ er viktig i seg selv OG sammen. Vi skal selvsagt også bevare relasjoner hele året – men for noen er julegaven siste skanse. Mitt ønske for denne julen er at vi skal gjenkjenne gesten og tenke over at det ikke er tilfeldig hvem vi gir og får gaver fra. Riktig god adventstid fra meg <3

 

#julegave #relasjon #julestria #gaveliste #gledenavågi #dubetyrnoe #jul #pakke #familie #venner 

Vi tar svømmetak …

Livet samler seg sakte, men sikkert, tilbake i normale former her hos oss. Undertegnede må fremdeles holde litt tilbake på skrivelysten og Vidar (slagrammet og hjertesyk samboer) blir sterkere og sterke dag for dag. Han sliter veldig med kløe – antagelig en bivirkning av medisiner – men livslysten og gløden er tilbake som før. 

Selv forsøker jeg nå som pårørende å holde fokus på egen helse og prioriterer å jevnlig bli “torturert” av den lokale massøsen – og det nytter! I tillegg har vi kommet igang igjen med svømming – og DER har dagens tema. For i dag skal jeg skryte og være stolt. 

Det er faktisk mer enn et år siden sist Vidar var i vannet. Tidligere var vi ganske ofte i svømmehallen og Vidar har hatt veldig godt av å være i det varme vannet i terapibassenget. Det løsner på stive muskler og gir en god mental pause. For meg som bare er god i én sport – nemlig svømming – så har det vært et stort savn å ikke kunne opprettholde de gode svømmerutinene. Samtidig er dette for meg noe av det mest avslappende jeg kan tenke meg – og gir også meg en fantastisk god fysisk og mental avspenning. 

Om vi ser tilbake i tid til den første gangen jeg hadde Vidar med i svømmehallen etter hjerneslaget så var han kjemperedd. Han evnet ikke å holde seg flytende eller finne fotfeste. Lyder var nok også plagsomt høye for ham og han var veldig selvbevisst på at han var annerledes enn de andre badegjestene. De første gangene handlet mest om å gjøre ham trygg i miljøet og begynne å få lyst til å forsøke å svømme igjen. Det var fryktelig mange nye inntrykk å skulle forholde seg til – og ikke minst var det en slitsom jobb for meg som pårørende og ledsager med å hjelpe ham med ALT. Prøv bare å kle på en sliten og utålmodig mann i en handikapgarderobe hvis skilting sier er for damer, mens svetten siler og det hamres utålmodig på døren av andre badegjester som ikke helt forstår hvorfor det står en mann i damegarderoben. 

Det tok likevel ikke lange tiden før han tok de første svømmetakene og ganske snart var han i stand til å svømme nesten over det lille svømmebassenget. Problemet var at han ikke klarte å justere retningen og svømte skrått. Dette ble nok en mental hindring som vi måtte jobbe med – da han følte han var i veien for de andre badegjestene. Da sommeren 2017 kom hadde det faktisk blitt en så stor mental barriere at han knapt ville svømme i havet da vi var på ferie i Hellas. Det måtte store overtalelser til og det holdt med en fire fem svømmetak. Vidar likte ikke at andre kunne se at han ikke mestret. Om han mestret eller ei var en ting vi var totalt uenige om – da jeg selvsagt syntes at dette var en kjempeseier. Han svømte jo!! 

Et annet problem var det å finne fotfeste når han skulle slutte å svømme. Pga nedsatt følelse og lammelse i høyre ben så synker dette benet ned når han svømmer. Dette fører til at han lett kan slå tåen i bunnen og heller ikke finner fotfeste når han skal reise seg. Da er det bra han har ei kjerring som er delfin. Jeg svømmer foran og holder hånden opp i luften rett foran ham – slik at han kan ta den ved behov. Heldigvis vet han at når det kommer til svømming så vet jeg hva jeg holder på med (må jo få lov å skryte litt av meg selv også) så han stoler heldigvis på at jeg kan redde ham. Noe jeg også må ha gjort noen ganger når beina slår bakut og hodet går ned. Da flirer vi og takker for at han fikk skylt ørene skikkelig. 

Men så skulle det altså gå over et år før vi kom oss i svømmehallen igjen. Og gjett om vi fikk oss en overraskelse! For selv om Sunnaas konkluderte med at ganghastigheten ikke hadde endret seg på et år – så hadde det skjedd store ting det siste året som nå viste resultater i svømmehallen. 

For det første så behøver jeg ikke lenger å leie ham når vi er oppe av bassenget. Han går støtt og uten å tråkke over – kun ved hjelp av sklisikre sokker på beina. I tillegg svømmer han plutselig rett frem – og finner bunnen med beina i 99 % av tilfellene. Ja han har til og med begynt å gi meg “SE på meg da” blikket og briljerer med å forsøke å svømme under vann og dukke. Fremdeles litt å gå på der – men jammen har han gøtts. Nå kan vi i små strekk svømme side om side – TENK for en fantastisk ting!! To kjærester, i svømmehallen sammen. Ikke ledsager og pleietrengende. DET er en ubeskrivelig følelse. 

Alt i alt ser jeg at han har en trygghet og stabilitet i vannet som overhodet ikke var der for et år siden – og det helt uten vanntrening. Dette er med andre ord “skills” som han har gjenfunnet på andre arenaer. Nå kan han bruke massasje dysene i terapibassenget uten at jeg behøver å holde ham fast – klarer det helt selv – og jeg kan nyte en egen stund med massasje eller bare ligge å flyte i vannflaten. Men hva nå da?? Hvor går vi herfra?

Vel dere tror vel ikke at vi bare nøyer oss med dette? Vi skal jo stadig utfordre det “umulige”. Så da sto vi der da – og tittet ned i dypet i det store bassenget. Vidar var helt klar på at noen Handikap heis skulle han garantert ikke bruke – og så langt har vi bare vært i terapibassenget som har handikapvennlig nedgang. Skulle jeg ta sjansen på å ta ham med ned i det store bassenget? 

Selvsagt tok vi sjansen! Med ei hånd godt plantet på hver rumpeball sto jeg bak Vidar der han famlet lettere panisk etter fotfestet i stigen. Faller han nå så faller han i alle fall mykt, tenkte jeg. Det verste som kan skje er at jeg må be om hjelp til å få ham opp igjen. En fot bak den andre klatrer han ned stigen. Det går ikke raskt, men snart står han og hakker tenner sammen med meg i det store bassenget. Vi klarte det!! Etter 3 år og 8 måneder er Vidar i et ordentlig svømmebasseng igjen – uten hjelp. Så legger han på svøm og svømmer helt til den dype enden begynner. 

Alt i alt ble det 4 turer frem og tilbake – samtidig som jeg i hans pauser fikk tatt noen skikkelige lange økter over hele bassenget. Ren lykke rett og slett. 

En av utfordringene med handikap garderoben er at benkene er for høye – så vi legger fra oss blygheten og kler på oss de siste klesplaggene i gangen. Vidar har sin egen måte å få på seg skoene på og dette SKAL han klare selv. Både jeg og han har fokus på at han skal være selvhjulpen. 

Og for dere som lurer – så kom han seg også opp stigen igjen for egen maskin – om man ser bort fra at jeg så mitt snitt til å ta nye rumpetak for å gi et hjelpende dytt sånn til slutt. Noen fordeler (les: “bakdeler”) skal man jo som pårørende og ledsager ha 😉 

Må jo bare si at dette er nok en milepæl og at vi heretter skal få mye mer trening i svømmehallen.

 

Følg gjerne bloggen vår på facebook – du finner den ved å klikke HER!

 

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #svømmehall #svømmingsomtrening #svømmingrehabilitering #rehabilitering #hjerneblødning #pårørende #ledsager #milepæl #gifandenaldriopp #seier #kjæresterpåtur #pårørendehverdag