Midlertidig amputert blogg med en STOR påskehilsen!

Hei alle sammen.

Jeg jobber litt i kulissene og derfor har jeg valgt å gjøre mange av mine nyeste innlegg private mens jeg jobber med dem. De dukker snart opp igjen 🙂

Påsken ligger rett foran oss og vi skal nyte påskedagene hjemme og jobbe litt med fregnene i godstolen på verandaen. I pausene skal vi spise litt marsipan, kanskje ta et brettspill eller to og om vi ikke blir for “slitne” av slaraffenlivet så skal jeg omorganisere verandaen og plante et par trær i krukker. To bøker ligger klare for lesning og målet er å komme ut på andre siden av påsken med skikkelig glød i kinnene og massevis av fregner. Ikke verste målet å sette seg det – eller?

Vi ønsker dere alle – våre kjære lesere som faktisk gjør hele denne bloggen mulig – en riktig, RIKTIG god påske. Pass på deg selv, solfaktoren, skismurningen, rasfaren og de du er glad i og så burde dere være satt for gode dager <3

Spis appelsiner, litt for mange kvikk lunsj og forkullede grillpølser, drikk kakao med snerk, produser noen fregner under solforbrenningen på nesa, lag engler i råtten snø og se en påskekrim på tv. DA er det i alle fall påske hos meg 😉

Vi skrivest 🙂

Den ultimate tilstedeværelsen er ikke din alene …

I dag tror jeg jammen jeg skal utfordre litt igjen. For jeg tror ikke jeg er alene når jeg kjenner på at det oftere og oftere er noe som mangler i det sosiale livet. Føles det ikke av og til litt platt og egentlig mer ensomt enn samlende? Selv har jeg i lang tid følt det som om det er et svart hull som bare vokser hver gang vi har vært i en eller annen sosial sammenheng. Jeg blir taus, frustrert og etterhvert oppriktig lei meg – og det har forundret meg like mye hver gang. Å være sosial skulle jo gi meg energi, men jeg opplever ofte det motsatte. Likevel har jeg ikke vært i stand til å sette fingeren på hva det er som knirker så høyt.

Jeg kaller det mangel på substans – men hvilken substans er det egentlig jeg er ute etter? Samtidig syntes jeg det er vanskelig å komme med innspill i samtalene for jeg har liksom ikke noe å si. Paradokset er jo at de som kjenner meg “på ordentlig” vet at jeg på ingen måte er stille av meg. Men faktum er at det er ganske mange som kjenner meg som “Tause Brigitte”. Samtidig er det mange som ikke kan forestille seg at jeg noen gang kan holde kjeft. Så hva er det som utløser denne tausheten min – for det er den som plager meg mest – det har jeg ikke klart å finne ut av. For jeg elsker jo å snakke.

Men så skjer det altså at jeg bare plutselig ramler over svaret. I en av filmsnuttene som dukker opp på facebook. Det var med ett som om døren bare åpnet seg og jeg forsto hva som plaget meg. Samtalestoppere – det er DET som er problemet! Alle unnamanøvrene vi bruker i samtalene våre for å avlede oss fra det som bobler på innsiden.

Den tause kontrakten kaller jeg den. Den uuttalte kontrakten som jeg ofte møter i enkelte grupper og som jeg tror egentlig handler om å holde fasade. Denne kontrakten gjør oss til enkeltindivider i et midlertidig samværsunivers – og den gjør oss alle til historiefortellere og klovner. Et univers holdt sammen av gaffateip og latter og hvor følelsene ikke får spillerom før man når bunnen av flasken. Det ene poenget mer glitrende og morsomt enn det andre. Gøy og status – våre favoritt tema på fest. Bli for all del ikke personlig – vern om privatlivet og server et glansbilde. Selv vil jeg påstå at vi i individualismens navn er i ferd med å fremmedgjøre oss fra hverandre og at det skaper avstand og ensomhet. Kanskje er det sånn at vi faktisk ikke er skapt til å være individer, men sammen?? Kanskje har vi missforstått hva det vil si å finne seg selv? For hva hjelper det om jeg finner meg selv når det bare er jeg og meg som vet hvem hun faktisk er?

Jeg savner de skikkelige gode samtalene. De som drar med seg snørr, tårer og latter inn i samme åndedrag. Samtaler som får meg til å oppdage mennesket på andre siden av bordet – og elske det! Jeg er så inderlig lei av samtaler om konsertbilletter, gressklippere, bilturer i Alpene, vedhogst og gardiner. De har ingen substans – de historier uten personlighet. Et kommunikativt fyrverkeri sendt opp over matbordet for å skinne et lite øyeblikk. SE på meg! Jeg hører på musikk (den kuleste selvsagt), klipper gress (eller det gjør forresten den automatiske klipperen min), snakker tysk (yaddelahaohiii), fyrer med ved (fordi vi er så økonomiske) og behøver lysttette gardiner (slik at jeg får hvilt skikkelig ut etter konserten og all gressklippen).

Jeg blir ikke kjent med disse menneskene – selv om jeg møter dem igjen og igjen. Vi kan dele mat, historier og latter. Men jeg kjenner dem ikke og de kjenner ikke meg. Hvem kan bli kjent med en som forblir taus? DET er min egen feil – jeg er for feig til å bryte den tause kontrakten. Det er få ting som får meg så taus som et kommunikasjonsfyrverkeri. Selvsagt liker jeg også historier, både gamle, nye og morsomme. Men nok en gang – det er bare en historie – jeg blir ikke kjent med fortelleren.

Filmsnutten jeg så handlet om barn og sorg – og terapeuten sier så at voksne må slutte å avlede barnet så snart sorgen viser seg gjennom tårer. Og det er her det går et lys opp for meg. Vi er så alt for flinke til å avlede tårene – både hos barn og voksne. Så snart de dukker opp skal vi holde om den andre, trøste, finne på noe morsomt eller avlede med å skifte samtaletema. Og med det sitter den andre igjen med den uforløste sorgen og den VIRKELIGE historien ble igjen på innsiden. Stoppet av en klem.

Vi forsvarer oss selv mot den andres sorg ved å avlede – glemmer å lytte og velger faktisk å avbryte en ekstremt viktig gest fra den andre. Kanskje også så dramatisk som å skape et tillitsbrudd. Vi kaller det ofte omsorg – jeg kaller det et tap og fordekt egoisme. Det er samtalestoppere. Tenk om vi bare kunne legge bort forsvaret og bare lytte! Man behøver faktisk ikke fikse alt – bare lytt.

For begge parter taper. Den som har behov for å fortelle denne tårefylte, sinte eller frustrerte historien mistet sin mulighet for å vise oss noe som er veldig viktig for dem. Den andre mistet muligheten til å ta i mot den største gaven – tilliten den andre viste ved å åpne skattekisten sin for oss. Vi smelte lokket igjen med en vits om kåte fiskere. Samtalestoppere! Om vi tenker oss litt om så vet vi alle at vi har opplevd det – og at det bringer oss til taushet og tilbaketrekking.

Mindfullness og tilstedeværelese. Skal du være med på det som er inn og moderne så driver du med dette i dag.  Du skal ta vare på deg selv, gå på yoga, rens hodet, rens tarmen (fordi den henger fast i hodet), stress ned, pust og hvil. Vær for all del i nuet – DET er sunt det. Men har vi glemt terapien i tilstedeværelsen og samværet med hverandre? Har vi glemt at å virkelig bli kjent med et menneske gjør noe veldig godt og sunt med oss alle?

Å lytte er en kunst – og da mener jeg virkelig å lytte. For det er kanskje noe av det mest tilstedeværende man kan være i. Å lytte uten å forberede sitt eget motsvar er det ikke mange som evner. For vi er som regel mer opptatt av hva vi selv vil si enn å hva den andre sier. Vi er opptatte av å fremheve oss selv og å forsvare oss. Og vi er redde for at den andres følelser skal avsløre noe forferdelig om oss selv – nemlig at vi også har følelser. Jeg tror at om vi velger å virkelig lytte så åpner vi døren for at andre også skal se oss. Ved å skape rom og respekt for samtaler med følelser – og lytter – så vil andre også lytte til oss. Da skaper vi selvoppfyllende profetier.

Tårer er ikke svakhet og følelser er ikke dumt. Når en annen henvender seg til deg med følelsene i sin åpne håndflate så burde det være en prioritert sak. De sier det ikke – men dette er VIKTIG for den andre. Det spiller ingen rolle hva du selv mener om dette – følelsene er varselflagget: DETTE er viktig for MEG! Dette er mitt og jeg vil at du skal se det – dette er meg! Jeg stoler på deg og vil fortelle deg om kjærligheten og livet, om fellesskap og ensomhet, fortvilelse og glede. Er ikke dette nettopp det livet egentlig handler om? Er ikke dette det som er substansen i oss mennesker? Konserten, gressklipperen, Alpene og gardinene var bare en avledningsmanøver. Det er den substansielle muren vi bygger rundt oss selv – mens vi gråter på innsiden alene og klager over at ingen liker oss.

Ta ræ sammen!!!

Når vi velger å møte hverandre i følelser så oppdager vi at det er under disse lagene og i det vanskelige at man blir kjent med den andre. Ved å ikke omdirigere den vanskelige samtalen, men heller bli værende sammen i følelsene så knyttes det bånd og man blir kjent med hverandre. <3