Vi har brukt året til det fulle – tross alt!

Selv i de mørkeste netter er det glimt av lys og farge og årets nyttårsbrev er et slikt lys i vintermørke – om man bare våger å se etter lyset.

Denne veggen på huset vårt er både symbolsk og vakker – en fargeklatt i mørkeste natta <3 Så glade for å bo her.

Det er på tide å se tilbake på året som vi har lagt bak oss og umiddelbart spør jeg meg selv om jeg i det hele tatt har noe å skrive om. Det har vært nok et år med flere lag av lidelser og motgang. Men heldigvis så er ikke livet bare svart/hvitt, sorg eller glede, motgang eller medgang. Livet er alt … og midt i smerten finnes de vakreste øyeblikkene. Og akkurat dette er nok det som beskriver 2019 aller best for oss.

Vidars helse fikk en hard knekk allerede for halvannet år siden og i løpet av vinteren så gikk vi begge gjennom et helsemørke som syntes uovervinnelig. Det hele gikk så langt at Vidar i en periode ikke kunne bo hjemme. Ute av stand til å gå måtte han legges inn på kommunal øhjelpsplass – og vi satt igjen med en følelse av at systemet hadde sviktet oss og Vidars helse betalte prisen.

Men likevel – midt i alt dette – hadde vi tatt tilbake noe som var veldig viktig for oss; 17. mai! Skjebnedagen hvor livet ble røsket vekk under bena våre. Dagen da vi begge brått skiftet kurs. Uten varsel og uten forberedelser måtte vi begge bygge livene våre opp igjen fra grunnen. Vidar som slagrammet og multimorbid – jeg som hans pårørende. Så hva gjør man når årets største festdag bare bringer vonde minner? Jo man finner en måte å omdefinere den på.

Vi har en unik kjærlighetshistorie vi to – for vi var midt i forelskelsen når alt ble forandret. Men kjærligheten står sterkere enn noen sinne – så hvorfor ikke feire kjærligheten? 17. mai 2019 gav vi hverandre vårt Ja, her hjemme, med de aller nærmeste rundt oss. Lite og enkelt forsøkte vi å gjøre det – og så endte det hele med å bli fantastisk stort. Solen strålte og vi hadde orkesterplass til alt av festligheter fra verandaen i løpet av dagen. Langbord i den lille stua – latter – god mat – uhøytidelig og vakkert tvers gjennom. Og som et trylleslag hadde vi tatt dagen tilbake. 17. mai er ikke lenger en sorgens og nostalgiens dag – 17. mai er dagen vår – kjærlighetsdagen<3

Både på bryllupsdagen og ellers i året har vi hatt våre kjære rundt oss <3 Flotte folk! Og noe jeg ikke skal fortelle så mye om i dag – jeg har hatt noen pusterom for meg selv i løpet av året <3

Midt i alt dette kjempet vi med Vidars smerter og manglende behandling og forståelse. Men vi la planer – vi ville ut og reise. Bare noen dager etter at jeg hentet Vidar ut fra kommunal omsorg (som dessverre bare var oppbevaring og matservering som gjorde ham verre) så satte vi oss i bevegelse. Hellas neste.

Ja så gærne var vi – eller jeg. For det meste falt jo på meg. Jeg dro til Hellas med en mann som hadde et uforklarlig smerteproblem og som tok medisiner for disse smertene som bare gjorde ham sykere. Det var ikke et innfall, vi tenkte oss veldig grundig om. Men så stilte vi oss følgende spørsmål: “Når det først er sånn at du har vondt – vil du ligge i en seng på Jessheim – eller i en seng i Hellas?” Svaret var enkelt – Hellas! Likevel er det ikke fritt for at jeg var en smule engstelig der jeg 4 meter bred rullet gjennom avgangshallen på Gardermoen klokken 03:30 en julimorgen; Vidar i rullestolen, manøvrert med venstre hånd – og ei bagasjetralle med 7 vaglende kolli, manøvrert med høyre hånd. Stakkars den som kom inn i veibanen foran oss – dette toget hadde litt vansker med å skifte kurs.

Det gikk smertefritt – ikke svettefritt – men vi kom oss gjennom alle hindre og landet trygt i Hellas, vennlighetens rike. Jeg bar ikke en koffert og ALT ble lagt til rette. Selv bussen med alle andre passasjerer fikk stå å vente midt i den trafikkerte gata et kvarters tid, mens sjåføren trillet all bagasje for oss helt inn i resepsjonen på hotellet. Deretter hadde vi 4 fantastiske uker under den greske solen – og med fantastisk mener jeg ikke problemfritt. Vi reiste øya rundt, dro på båtturer og fant nye spennende strender å snorkle fra. Maten var deilig, havet varmt og sirissene sang, kjærligheten blomstret og vi elsket nesten hvert øyeblikk. Samtidig måtte vi bytte rom fordi Vidar ikke maktet trappen, vi hadde tre legebesøk og et av dem akutt hjemme på hotellrommet. Vidar slet med smerter og hevelser i beina, gikk på kortison som førte til at ALT han spiste måtte tilpasses blodsukkeret og han hadde flere massive og fryktelig skremmende ryggsmerteanfall om morgenene. Selv fikk jeg både soleksem, skiveutglidning i ryggen og en infeksjon som måtte behandles. Men nå er det sånn at kriser er blitt vår hverdag og om dere spør om vi hadde en fin ferie – så svarer vi begge entusiastisk at den var fantastisk – og det er ikke en løgn. Og om du lurer så hadde vi begge gjort det igjen.

Så lidenskapelig forelsket i Hellas og øya vår – det er ingen andre steder vi heller vil være <3 Livet er herlig selv om det stormer.

Midt i alt dette hender det andre ting som også tar mye fokus og energi – jeg får beskjed om at jobben min skal nedbemanne og at jeg er en av de som må gå. Beskjeden kom via jungetelegraf allerede i februar så mellom legebesøk, bryllup og ferier har jeg også vært jobbsøker med høy puls og hjertet i halsen. Jeg søker arbeid i en bransje hvor ting tar tid – og selv om søknadsfristen var 5. juni så fikk jeg ikke tilsagnet om jobb før i oktober. For en trøstespiser som meg så spiste jeg på meg 15 kg i prosessen. Gjett hva nyttårsforsettet mitt er!!

Men så fikk jeg drømmejobben – og stortrives. Legene hørte på meg til slutt og Vidars smerter er endelig under kontroll. Diagnosen er stilt og han får oppfølgende behandling. Vi har giftet oss og kommet i stand i vårt nye hjem. Faktisk er vi nå der vi ønsket å være for 4,5 år siden. Bare med en bagasje vi ikke helt hadde forutsett. Livet smiler mellom regnbygene og flaks for oss at vi også liker regn. Året 2019 har gitt oss masse motstand – og vi har stått i mot tross alt. Mange sier at de ikke hadde tålt å leve dette livet – men man tåler. Ingen har sagt at det skal være smertefritt å tåle – man bare tåler.

Å snu seg og se tilbake i dag gjør meg stolt. Vi har møtt fanden i døra og har båret styggen på ryggen – året igjennom. Det aller meste har vært største motstands vei. Men vi har kommet oss gjennom det. Vi har humøret og humoren i behold – og hver eneste dag hele dette året har jeg sett på kjæresten min og vært 100 % klar over at jeg har vært på rett sted. Takk for året og velkommen til det nye <3

Godt nyttår til dere alle <3

 

Eika som holder meg oppe …

Vi snakker så mye om å være pårørende – og om hva dette kan bety av utfordringer i en moderne verden som stadig krever mer av oss som medmennesker samtidig som at arbeidslivet i stadig større grad tenker ressursutvinning av menneskelig kapital. Vi skal yte 110 % på jobb og 200% hjemme. Og hvem yter 310% alene – ikke jeg i alle fall. Så i dag skal jeg fortelle om hvem som holder MEG oppe.

For jeg har også en pårørende som velger å stille opp – for mitt liv falt også  i grus den dagen Vidars hjerneblødning rammet oss. Det skjebnen kastet oss inn i har jeg ikke mestret alene. Vi har hatt mennesker rundt oss som har stilt opp, for vi har vært nødt til å gjøre mange og store endringer i livet som har krevd for mye av meg alene. Da har det vært godt å ha noen sterke menn med utstyr og muskelkraft – og de har vært der når det røynet. Men så er det sånn at det aller meste er hverdager – og der har det vært ei spesiell dame med oss gjennom tykt og tynt.

For oss har det vært 4,5 år med hverdager fulle av legetimer, blodtrykksmålinger, smerter, natteuro og mye påkrevd hvile siden vi begge har vært inn til margen slitne. Og midt i alt dette har jeg hatt jobb. Det sier seg selv at jeg må prioritere – og som så mange andre pårørende så kuttet jeg på egenpleien.

Det var perioder hvor jeg bare pusset tennene på forsiden og vasket håret fire ganger i dusjen fordi hodet var så fullt av tåke og oppgaver at jeg ikke husket om jeg hadde gjort det. Samtidig sier alle “du må bare si i fra om det er noe vi kan hjelpe deg med”. Men jeg var ikke i stand til å tenke ut hva jeg behøvde hjelp med. For det var jo selve livet som sto på hodet. Jeg sluttet å spise skikkelig fordi kostholdet mitt er krevende å tilberede og jeg tok snarveier over alt for å spare energi til den daglige kampen.

Men det er ei som har stått støtt som ei eik i jorda og som ALLTID er der. Som aldri sier nei og som reiser milevis for å bistå oss – og ikke minst meg.

Altså – DENNE dama !!! <3

Mamma – DU er alltid der. Vasker klær når det hoper seg opp, kjører oss hit og dit når vi trenger det og har sittet dagevis i telefonen for å høre på snørr og hikst i den andre enden når jeg behøvde reale ventileringer og livet var svart. Min mamma baker gluten, soya og melkefrie knekkebrød og kjører dem hit til meg en mørk høstkveld så jeg kan ta dem til jobb neste dag. Hun handler brus til meg i Sverige når vi forsøker å spare litt penger. Hun har lempet og båret i flytteprosessen, malt vegger og tak, sydd gardiner, gått Ikea rundt utallige ganger sammen med meg, skrudd møbler og vasket. Ikke minst så følger hun Vidar til og fra legetimer og annet når jeg ikke selv har mulighet – eller besøker ham og ser til at han har det bra når jeg er borte.

Alltid med på tur – alltid tid til å bare være tilstede <3

 

Når beslutningsvegringen ble for stor – men noe MÅTTE gjøres. Mamma!!!

Hun bistår oss til selvutslettelsens rand. Når jeg skulle rydde boden og behøvde hjelp fordi jeg hadde brukket ribbein så endte det noe så fryktelig. Ei dør veltet og traff henne i ryggen og så var vi to med brukne ribbein. Og mens jeg sto midt i boden og ulte av sorg og forferdelse mente hun at det ikke var noe å bry seg om – det var bare å jobbe på.

Nå som det nærmer seg jul har jeg hjemmebakt vørterbrød og blodpudding i fryseren – en liten hilsen fra mamma’n min. Som om hun ikke allerede hadde nok å holde på med?! Ei sånn mor skulle man hatt – og heldige meg som har nettopp henne. På julaften vet jeg også at under juletreet ligger det mer enn én hjemmelaget julegave – også det har hun tid til og ikke minst er hun en tusenkunstner og mye mer kreativ og flink enn hun selv mener hun er. Jeg er så stolt av henne! Når jeg sier jeg elsker henne og beundrer henne så er det en underdrivelse. Hun tror meg ikke alltid – men hun er det beste som noen gang har hendt meg<3 Hun har ikke bare gitt meg livet – hun bærer meg fremdeles<3

 

Ikke en gang frokosten hadde vært den samme uten deg mamma. Takk for maten <3

 

Takk kjæreste mamma. Takk for ALT du er – for du er fantastisk. Du er ikke bare elsket for det du gjør – men for den du er. Midt i alt dette har hun også annen familie – og uten å blunke så stiller hun opp for dem i like stor grad og hun har også min søster og barnebarn som hun stiller opp 100 % for. Om det er gåturer, kakebaking, sosiale besøk eller en ny kommode som må kjøpes og skures sammen – hun er der. Full av kjærlighet og tilstedeværelse for alle.

Du tenker kanskje at hun er pensjonist og har nok av tid. Ja, hun er pensjonist. Men til tross for at hun er 72 år gammel så er hun fremdeles i jobb – og hun bor 6 mil unna oss. Hun har energi og tilstedeværelse som en 35 åring – og ingen kan stille med en brøkdel av medmenneskelig styrke i forhold til henne. Hun er en ekte Hverdagshelt – og det er ingen jeg ønsker mer godt i livet enn henne <3 Men midt i alt dette – vet jeg at det også er tungt å være min pårørende og jeg skulle ønske hun kunne slippe og at vi bare kunne kose oss sammen og nyte livet. Men nå er det dette som ER livet og jeg har lært hva ekte kjærlighet er – på mer enn én måte.

Mamma – Eika mi <3

 

TAKK <3

Noen dager ønsker jeg meg dum …

Jeg biter det i meg … men på innsiden banner jeg. Jeg banner og ønsker meg selv dum. ALT hadde vært så mye enklere om jeg bare var DUM.

 

Det var ikke dette jeg hadde planlagt å ønske meg i år. Men jeg er så lei av å ha meninger og overbevisninger. Jeg har ikke lyst til å vite. Jeg har ikke lyst til å mene noe som helst. Jeg vil være naiv og godtroende. Jeg vil at noen fikser det – at de tar tak og bare gjør det riktig første gang. For jeg har blitt min syke ektemanns overkontrollør – ikke livsledsager, men livsvokter. Jeg sitter med hans liv i mine hender – sannheten og kunnskapen ligger hos meg – og jeg vet ikke om jeg vil ha den.

Jeg er lei av å telle piller og å være livredd for at noe er for mye, for lite eller feil. Jeg er lei av å diskutere og forhandle med leger for hver eneste pille som skal inn i hans munn – eller ikke. Jeg har ikke lyst til å sitte med kunnskapen alene. Jeg har ikke lyst til å være “Overmedisinkontrollørinspektørmester”. Men systemet og menneskene i det svikter oss. Feilmedisinering har vært livstruende gang på gang på gang. Det skjer ikke bare av og til – det skjer hele tiden. Måned etter måned etter år – og så forsøker de å reparere skadene med mer medisiner.

Jeg kan ikke unngå å lære – observere, legge meg på minnet, observere igjen. Etterhvert kan jeg ikke lenger tie stille – jeg MÅ si hva jeg mener og hva jeg erfarer. Men det er da jeg oppdager at min kunnskap skaper MYE klunder i hverdagen og at det hadde vært lettere (men ikke bedre) å være dum.  For enden på visa er at jeg lever med en tanke om at min kunnskap holder ham i live og at den dagen jeg gjør en feil – eller gir etter for en leges  feilvurdering – så mister jeg Vidar. Det er en tung bør å bære alene.

Gang på gang må jeg bare akseptere at det blir gitt eller fjernet medisiner som jeg VET vil ha en negativ påvirkning på Vidars helse. Så mange kokker – så mye søl. For det er ikke jeg som er legen – selv om jeg vet at jeg vet så må jeg bøye meg for “Doktorgradens” makt. Det handler alltid om å motbevise min såkalte synsing – fremfor å stole på vår snart 5 års 24/7 erfaring med å leve med Vidars sviktende helse. Så da bruker vi opp legetimen fordi legen mener det er viktigst å fortelle oss at hun har en doktorgrad i høyt blodtrykk fremfor å la meg få fortelle hvorfor vi motsetter oss denne medisinendringen. For vi har forsøkt ALT – jeg kjenner til de aller fleste medisiner som blir kastet i Vidars retning. Vi har prøvd dem igjen og igjen – i store doser, små doser, av og på. Jeg vet hva som vil skje når han begynner å ta dem og jeg vet hva som skjer når han stopper å ta dem – jeg har sett det. Jeg har levd det sammen med ham og det er VI som er tilbake på legekontoret eller legevakten når det går feil vei. Det siste året har de fleste legetimer handlet om å rette opp i feil – og om å kjempe for å bli hørt.

At jeg som pårørende VET, er et problem for alle involverte. Så derfor har jeg disse dagene hvor jeg skulle ønske at jeg ikke visste. Dager hvor jeg ønsker at jeg var dum nok til å bare akseptere alt som hendte og at jeg bare hadde tillit til at legen vet best. Jeg har dager da jeg bare ønsker at jeg hadde en klokkeklar tro på Gud eller Skjebnen og at ting fikk bli som de blir. Men jeg er realist og jeg klarer ikke slippe roret på skuta når kapteinen bruker tiden på å bevise sin kunnskap fremfor å lytte til den som eier kroppen og erfaringene.

Jeg skulle ønske at jeg ikke ble livredd når blodtrykket stiger over 110/160 eller at min indre alarm ikke ulte når legen bestemmer seg for å fjerne vanndrivende medisiner. Legen vil reparere Urinsyregikten – jeg vil forhindre en ny hjerneblødning pga høyt blodtrykk. En av oss taper. Det er ikke noens feil – men det er likevel VI som må leve med konsekvensene.

Som dere sikkert forstår så er vi nå kommet til et punkt hvor vi ikke lenger føler at vi har så mye å vinne. Livet handler i hovedsak på å overleve denne ukes medisinsjonglering. Vi har nå kommet til et punkt hvor medisiner er venn og fiende på samme tid – liv og død hånd i hånd.

Kunnskapen er tung å bære – det er ensomt å være den nærmeste pårørende – og det føles nytteløst til tider. Det er vanskelig å ikke føle seg ansvarlig for den andres liv når jeg er hans levende journal.

Jeg skriver i dag fordi jeg er lei meg. Lei meg fordi jeg må godta at det nå settes inn medisiner som jeg vet vil gjøre livet vanskeligere midt i jula. Vi sitter på en tikkende bombe og alarmen går hele tiden – men legene vil kaste bensin på bålet for å bevise at jeg “synser”.

Selv ønsker jeg meg bare en fredelig jul med tid til å være sammen med kjæresten og familie. Så akkurat nå er det vanskelig å akseptere at vi antagelig – på et eller annet tidspunkt midt i høytiden – vil tilbringe minst 10 – 12 timer på en pinnestol hos legevakten. Det er vanskelig å kjenne på julegleden og sjelefreden fordi jeg vet at vi nok en gang har med en lege å gjøre som mest av alt vil ha rett. Jeg håper at jeg vet feil.

Vissheten og kunnskapen er tung å bære – fordi den tvinger meg til delaktighet og jeg klarer ikke å la være å ansvarliggjøre meg selv når jeg opplever at de som skal redde Vidar blir våre motstandere som kaster oss inn i “hvem vet best” kamper – med livet til Vidar som innsats.

Som pårørende er det krevende å hele tiden kjempe for å bli tatt alvorlig – og spesielt av de som ikke kjenner oss. Fastlegen som har fulgt oss over tid vet at jeg vet – jeg blir tatt på alvor og vi kan bruke tid og energi på å finne riktige løsninger som bidrar til trygghet og god helse. Men så kommer det plutselig en ny fastlege – en ivrig og velmenende lege som bare vil fikse. Akkurat som alle andre leger vi møter i akutte situasjoner – legevakts legene. Det er ikke uten grunn at jeg nynner Skjebnesymfonien der legen vinker oss inn fra venterommet. Alle vil fikse – og alle vil gjøre endringer. Alle vil være den som faktisk løste Gåten Vidar og får ham over kneika – og alle gjør livet vanskeligere for oss fordi de ikke tror at hun, som sitter på pinnestolen, vet.

Å leve med en alvorlig syk og multimorbid mann er en strykeprøve jeg aldri trodde jeg skulle måtte gå gjennom. Men jeg kunne minst av alt forutse at jeg skulle bruke det meste av energien min på å kjempe for å bli tatt på alvor og hørt – og at det skulle stå om liv hver gang jeg tapte kampen. Det er vanskelig å ikke stille seg opp med høyt hoftefeste og brøle.

Jeg trodde aldri at jeg skulle miste troen på at leger kan og vet hva de skal gjøre for å gi min kjære det beste livet – og et så langt liv som mulig. Men det smerter meg å si at i dag tror jeg bare på den iboende egoismen som alltid må trenge seg frem og overgå både lege eden og velvilje – og på den altoverskyggende evnen til å alltid ville ha rett.

Vi skal bruke juleferien på å håpe at jeg tar feil denne gangen … for om jeg har rett så går vi inn døra til legevakta 4. juledag – han legges i senga og jeg skal vagle på pinnestolen tett inntil. Og der … kommer vi til å møte enda en lege som har rett.

Akkurat i dag skulle jeg ønske jeg var dum.

Jeg elsker at han Liker det!

Han bruker vel telefonen?!! DET er ikke et spørsmål – det er mest av alt et søkende etter en sannhet som man tror er ufravikelig. Det jeg skal snakke om i dag og har lyst til å vise dere er at en likes ikke er en likes, men en LIKES med hjerter, stjerner og en glede som antagelig for all tid vil gi meg fuktige øyne.

I en jungel av usynlige sider og klikk som til stadig endrer plassering … lykke til å lære før du må lære det på nytt.

ALLE bruker telefonen i dag – og telefonen er hele livet. Der er mamma, bilder, kjæresten, hobbyen, brevene dine (mail), planene dine, musikken og økonomien din. Telefonen er ikke bare et snakkerør – det er et forventet og helt nødvendig redskap for å mestre livet og samfunnet slik det er i dag.

Vidar, mannen min, bruker telefonen. I dag betyr det at han tar telefonen når den ringer – DET tok ham et par år å lære. Hjerneskaden mannen min fikk etter en stor hjerneblødning for 4,5 år siden følger oss i aller høyeste grad inn i hverdagen og livet fremdeles og teknologien er knotete å bli komfortabel med. Så når folk spør meg eller ham om han bruker telefonen så blir svaret litt som et slapt håndtrykk – mehhhh!

De første årene brukte han en spesialtelefon som bare kunne ringes inn og ut fra. Selv det var en utfordring. Alt han kunne var glemt. Hjerneslaget slo både kroppsfunksjoner og kunnskapen ut av ham og sementerte igjen de nødlukene som kunne brukes for å finne igjen noe av det tapte. Det måtte lages nye veier og koblinger i en hjerne som egentlig var 100 % opptatt av å leges. Den gamle telefonen med historien om hvordan vi møttes og ble kjent – alle meldingene vi sendte til hverandre som nykjente og nyforelskede lå ubrukt og uåpnet – koden til den ble også skyllet bort av blødningen og alt om telefoner må læres på nytt av en hjerne full av tåke. Heldigvis for meg var hjertet hans fremdeles glad i meg – selv når hjernen hadde glemt meg😉

Ting må repeteres, repeteres og repeteres igjen. I dag kan vi le av den gangen han måtte gå 5 ganger mellom stua og kjøkkenet fordi han glemte hva det var han skulle hente (en teskje) og måtte spørre på nytt. Slik er det heldigvis ikke lenger, men fremdeles må jeg sitte ved hans side når det skal skrives en tekstmelding.

Jeg vil også – uten bitre hentydninger – si at å øve seg på sms når ingen sender sms er fryktelig vanskelig og kjedelig. Motivasjon er i aller høyeste grad en viktig del av læringen. Kommer det venner på besøk så VIL man rydde og kommer det sms så VIL man svare.

Om du som leser dette kjenner noen som er i samme situasjon så vil jeg oppfordre deg til å sende meldinger – ikke gi opp – fortsett år for år om du føler dere har noe som er verdt å beholde av vennskap. Skriv at du ikke forventer svar, men at du veldig gjerne bare ville sende noen ord eller et bilde for å minne om at kontakten mellom dere ikke er brutt. Dette betyr enormt mye for den som føler seg både annerledes og ensom midt i alt – og kanskje en dag kommer det et svar.

På min telefon ligger det totalt 23 meldinger fordelt på 18 dialoger fra min mann – den lengste er på 8 ord – alt sendt meg over en periode på 3,5 år. Hvor mange har du?? Ingen av meldingene er sendt fordi han selv ville – men fordi han fikk i oppgave av meg eller en annen om å skrive. Å sende ham en sms er nytteløst da han ikke lenger reagerer på lyder som før. Aller helst skulle jeg ønske at telefonen hans kunne ha min stemme som ropte: “Hey Vidar!! Du har fått en melding!” Kanskje da ville han sjekke den?

Vidar vil veldig gjerne høre fra både meg og andre – men hjerneskaden hans gjør at hjernen hans ikke lenger forteller ham at det har kommet en beskjed. Og om han skulle komme til å lese meldingen så må det faktisk stå i meldingen at han skal svare ellers forsvinner telefonen ned i lommen igjen.

Så ja, han bruker telefonen. Meeeeen ….

Høsten 2017 fikk Vidar ny smarttelefon. DET har faktisk vært en velsignelse i forhold til å lære seg å bruke telefonen mer. Da skjedde det nemlig noe med motivasjonen – plutselig fikk han tilgang til VG og facebook og der skjer det ting – interessante ting. 2 år senere så begynner han å klikke LIKER på facebook innlegg. Ikke fordi han først da oppdager muligheten – men fordi det har tatt så lang tid å lære hvordan man gjør det.

Jeg kan ikke telle dem – alle kveldene og timene vi har vi brukt (og kommer til å bruke) for å finne ut av peking og klikking. Hvor ble nå de symbolene av igjen? Jeg svelger kameler og bistår så godt jeg kan uten å overta jobben for ham – og spytter kamelhår i skjul (som vanlig). Det er ikke rart at hjertet gjør noen ekstra hopp nå og da så mye som jeg holder pusten. Men det nytter og nå klikkes det ikke bare liker, men også et og annet hjerte i tillegg til bursdags hilsninger, som han heldigvis med barnslig iver stadig må ha hjelp til. Hvordan skriver man nå gratulerer igjen?? Er det publisert nå?? Nei, der kom lillefingeren bort i tastaturet og vi må begynne på nytt (sukk!). Det er mye som skal på plass og en porsjon Afasi gjør det ikke akkurat enklere.

Vi tenker ikke på hvor lett det faktisk er å skrive en melding eller klikke en likes. Og like lite tenker vi over hva de andre der ute har brukt av minimal energi for å gi oss en tommel opp. MEN får du en likes eller en melding fra Vidar – da skal du vite at det har kostet og at han har lagt sjelen i hvert et tegn og hvert et klikk.

Det er ikke uten grunn jeg kaller ham for min Superhelt.

Når andre går to skritt har han gått “en mil”. Når du tar på deg en sokk har han kledd på seg en “våtdrakt”, med en hånd. Når du kjøper roser, Prosecco og konfekt til din kjære og får en klem og et kyss, så griner jeg av glede over en selvskreven til/fra lapp fra min kjære. Når du spør om han bruker telefonen så er svaret at han øver seg på det. En øvelse som kommer til å vare livet ut.

Så om jeg en dag på kontoret, plutselig blir litt fuktig i øyekroken der jeg smugtitter på telefonen så har jeg kanskje “bare” fått en likes fra mannen min på et bilde jeg la ut på morgenkvisten. Og da, kjære dere, da faller min verden i grus og hjertet eksploderer av glede på samme tid.

 

 

 

Har du lyst til å følge oss litt tettere så finner du også bloggen på facebook. Det er bare å klikke HER!

Alt til sin tid

Herre min flosshatt som jeg har savnet dere. Det var med ektefølt sorg jeg la bloggen på pause i vår. Tiden strakk ikke til og jeg sto i andre prosesser som måtte få min fulle oppmerksomhet. Det har klødd i skrivefingrene og jeg har fortsatt å fotografere alt og ingenting så det er ikke fritt for at jeg nå har MYE på hjertet. Jeg hadde ingen planer om at det skulle ta så lang tid før jeg var tilbake – men det har vært nødvendig og jeg har hatt godt av det.

De siste månedene har vært i hvilens tegn. Tid til ordentlig ettertanke og tid til å sette seg skikkelige mål som har latt seg gjennomføre. JEG er på plass i eget liv igjen <3

Livet blir ikke som planlagt – og noen ganger er det uplanlagte en velsignelse. Min arbeidsgiver måtte til med nedskjæringer og med ett var jeg arbeidssøker igjen. Det var i grunn på tide – jeg har savnet “Yrkesselvet” mitt som forsvant med Vidars hjerneslag. Men det har ikke vært tiden for å fokusere på karriere de siste årene. Tiden har gått til å bli kjent med nye forutsetninger, troll i skap og så å finne tilbake til en hverdag hvor jobb, fritid og Vidars helse kunne være i balanse. Det har ikke vært så mye tid til meg midt i alt dette. NÅ var det endelig tid for meg og mitt og bloggen måtte vike for at jeg skulle greie å ha et godt nok fokus på det som jeg ønsket å oppnå. Og som dere sikkert vet; Rom ble ikke bygget på én dag.

Dere som har fulgt oss de siste årene vet sikkert at vi har gjennomført en massiv flytteprosess fra digert hus til pitteliten leilighet – og nå har det vært min tur å å gjøre et karrieremessig skifte tilbake til den jeg var på jobb før alt hendte. Ja faktisk har jeg gått et skritt opp og fått meg jobb et sted jeg også kan få lov til å utvikle meg selv videre. DET ser jeg veldig frem til og kan med hånden på hjertet si at jeg virkelig er på rett sted. Jeg gleder meg til å gå på jobb hver eneste dag, tiden flyr og jeg føler at jeg bidrar med noe som virkelig kan gjøre en forskjell for andre.

Så folkens! Vi er tilbake. Vidar fortsetter å mestre, vi fortsetter å lære (gjennom å ikke alltid få det til) og jeg har tenkt å fortsette å vri på ord og kaste skriftlige brannfakler når jeg føler for det. Akkurat nå er vi på et godt sted. Vi har gjort ALT vi kunne for å stable livet vårt på beina igjen. Vi kjenner hvert et troll i hver en krik og krok – og vi vet hvem som kan hjelpe oss om et av trollene skulle komme til å brøle. Det føles godt! Selv er jeg godsliten samtidig som jeg i lykkerusen også får noen skikkelige blaff av energi. Huset er ryddig, vi lager god mat igjen, vi planlegger turer og jeg får endelig lov til å være MEG igjen – hun som mente hun var god i jobben sin og elsket det – og ikke bare kona til Vidar.

Vi snakkes folkens – jeg gleder meg <3