Sommerferie og selvisolering, egentlig bittelitt sant

Dette kommer til å gå helt fint – tenkte jeg – i mars. Vi er jo så flinke til å være for oss selv at litt isolasjon burde gå fint. Dette fikser vi liksom … meeen … Problemet var ikke helt det jeg trodde … og løsningen like så.

Det gikk fint de første ukene. Det gikk fint når New York turen jeg skulle ha sammen med sønnen min ble kansellert. Det gikk fint da de fire ukene i Hellas ble kansellert. Men så kom sommeren … og media ymter frempå om at vi kanskje blir sittende i isolasjon også neste sommer. Med en multimorbid mann hjemme må vi være i total isolasjon så lenge Koronaen herjer – og nå begynte nervene å frynse seg i kantene og selvmedlidenheten slo til. Jeg klarte bare ikke å setter fingeren på hva som egentlig var problemet … jeg hadde det bare ikke bra.

Nå har vi vært mer eller mindre totalt isolerte siden i mars. Bare oss to her hjemme, dag ut og dag inn. Vi går ikke ut og spiser, går ikke på kino, kan ikke kjøpe ei pølse på Esso, kan ikke invitere noen hjem til oss, kan ikke overnatte borte og ALT som kommer inn i huset vaskes med intense antikoronagnikk.

Jeg har som sagt tenkt at dette kommer til å gå bra for som så mye annet vanskelig så gikk jeg positiv inn i det og tenkte at dette klarer vi også. Men så viser det seg at det faktisk ikke er isolasjonen fra menneskene som tar knekken på meg, men isolasjonen fra opplevelsene. Jeg gikk rett og slett ned for telling og begynte å vandre i sirkel på stuegulvet. Noe MÅTTE skje – men hva?? Like før jeg tråkket meg gjennom gulvet og ned til naboen så slo det meg … vi kan jo Dagcampe! Hvem har sagt at vi må overnatte eller ha telt, combicamp eller bobil for å ha fine sommerdager?

Jeg gikk vitenskapelig til verks. Hva behøver vi? Pakket i bokser og tok høyde for ALT. Varme klær, badetøy, tepper, tørrvarer, grill, vann til å drikke, vann til å vaske seg i, bord, stoler og kjølebag. Og så dykket jeg ned i kartene – for jeg er ikke kjent i området rund oss her vi bor. Hvor drar vi? Hvordan er veiene? Er det bomveg, asfalt, trygt eller skummelt??

Når alt kom til alt så måtte vi bare hoppe i det. Så denne helgen har vi hoppet!

Første stopp var en badestrand i nabokommunen. Turen skulle ta en halvtime og vi kjørte rundt i to timer, mens himmelens sluser åpnet seg på vid vegg. Jeg hyttet med neven mot himmelen og hadde på ingen måte tenkt å la meg stoppe. Så der fikk du den Karma. Etter å ha passert parkeringsplassen 3 ganger uten å se det så fant vi omsider frem og takket være været så fikk vi plassen helt for oss selv. Nydelig sted som vi garantert kan besøke igjen. Og så lærte vi at 12 grader og regn er kaldere enn vi trodde.

Rødsand/Prestebrygga Eidsvold kommune

Korona isolerte som vi må være så planlegger vi å dra ut på de dagene da ingen andre drar … i regn og overskyet himmel. Naturen er jo minst like fin da. Var det ikke noe med at det ikke finnes dårlig vær … osv osv?

Dagen etter gikk turen til Gullverket. Vi skulle egentlig bare kjøre over til Sør Odal, men snublet over en kjempefin plass som vi satte oss til på i noen timer. Vi manglet ingen ting, solen tittet frem og selv om vi tydeligvis hadde okkupert domenet til en saueflokk så fikk vi være i fred. Med unntak av høylytte klagebæææ i småskogen rundt oss.

Gullverket, Eidsvold

Med så mye flaks så måtte vi selvsagt slå på stortrommen i dag og bevege oss enda lengre vekk fra komfortsonen. Totenåsen neste! Det gikk oppover, innover, smal vei, grus veg, bomveg, smalere veg, brattere veg. Stoppe og lese på kart, snu, kjøre tilbake, lese mer dårlig tegnet kart stort som et frimerke, og kjøre videre … og så … salig åpenbaring (takk google earth som viste vei) så fant vi akkurat et sånt sted som vi trodde vi skulle finne. Fri campere, glitrende vann, fulgekvitter og Lomen som dykket lykkelig i vannet like ved oss. Så heldige vi følte oss og så fint som vi hadde det. Mor disket jammen meg opp med hver sin boks tunfisk i thai saus så det var ikke måte på. Åpnet den i hverfall selv.

Hærsjøen, Totenåsen

Det har vært tre dager i bil, mange feilkjøringer og mye frem og tilbake. Flere bommer vi ikke kom gjennom og litt harehjerte i frykt for å kjøre oss bort i villmarken uten skikkelig kart. Det vi har lært er at det faktisk går å dra på dagcamping med et Handikap i bagasjen. Vidar har kost seg, jeg har mestret både reisene og det å pakke opp og ned alt vi må ha med oss. Og vi har opplevd.

Nå står bilen ferdig pakket og vi tåler vi ei uke til med isolasjon før vi neste helg er vi på veiene igjen. Ja, kanskje til og med før det 😉

God sommer folkens – hold avstand og vaske hendene:)