Kan du sette en pris på DITT liv?

Kan det kjæreste vi har erstattes med penger?

Mars 2020. Jeg sto midt på gulvet og leita etter en følelse … men jeg visste ikke hva jeg skulle føle. Jeg ser på brevet og jeg ser på Vidar og jeg ser på brevet igjen. Hva gjør vi nå?

Vi havnet i limbo begge to. Ante ikke hva vi skulle gjøre og den store følelsen vi trodde vi ville få uteble. I hånden holder jeg et brev fra Norsk Pasientskadeerstatning. Et kontinuerlig arbeid på 3, nesten 4 år, er avsluttet og resultatet har fullstendig lammet oss. Da denne prosessen startet hadde jeg aldri trodd det ville ta så lang tid å få et svar og vi trodde ikke at dette noen gang ville føre frem. Pessimismen var sterk, men innerst inne krysset vi fingrene og håpet på et par hundre tusen. DET syntes vi Vidars skader i hvert fall burde være verdt – den gangen.

I dag lever vi med følgene etter behandlingssvikten som kunne kostet Vidar livet og som betydelig har redusert hans fysiske helse. Fra å være en frisk og aktiv mann ble han rammet av både hjerneslag, nyresvikt og hjertesvikt i løpet av et par år. Lammelsene og den nedsatte fysiske funksjonen er lett å se og det første andre mennesker tenker på når det kommer til hans handikap og skader etter slaget. Men de kognitive forandringene og et hjerte og nyrer som bare fungerer 40 % er det som gir oss størst belastning, usynlig for alle andre og en daglig kamp for oss. Mannen min husker ikke koden på bankkortet, klarer ikke starte en PC eller vaskemaskinen og opplever Norges vakreste steder gang på gang som nye når vi drar på tur selv om han definitivt har vært der før. For ikke å nevne alle filmene han ser for første gang – gang på gang på gang.

Det sier seg selv at det er mye han behøver bistand til og i mitt stille sinn håpet jeg vi skulle få råd til en ny bil. En bil som hadde plass til mer enn fire handleposer og to mennesker. For de som ikke vet så kjørte vi et vrak av putrende og røykleggende gammel Smart bil – for to. Det ville gjort hverdagen vår så mye bedre. Bare det å kunne dra på en litt lengre biltur hadde vært et lyspunkt i hverdagen for to som har vært mer eller mindre isolert pga Vidars helse i 5 år. Som pårørende har livet i hovedsak bestått av jobb, hjem legebesøk og sykehus – det har ikke vært tid og krefter til så mye mer.

Jeg ser på Vidar igjen – men så reager da!!! Jeg kjenner jeg behøver hans reaksjon for å finne mine egne følelser. Skal jeg juble eller gråte?! Et år tidligere var vi på et økonomisk bunn nivå, plaget inn til sjelen av sykdom og fremtidsutsiktene var vi ikke i stand til å finne. Livet var rått, vondt, vanskelig og ingen av oss så noe lys i tunnelen. Om jeg bare kunne teleportert meg selv tilbake til våren 2019 og vist meg selv brevet. Fortalt meg selv at snart … snart blir det bedre. Eller blir det bedre – har dette noe å si?

Vidar ser bare tilbake på meg, følelser er det lite av etter hjerneslaget. Bare gråten ligger lett tilgjengelig, men den har alltid vært Vidar nær og er et av de personlighetstrekkene som jeg har satt pris på. Jeg har vært stolt av å ha en myk mann som lar seg forføre til gråt av nostalgisk musikk og minner. Men jeg har ikke hørt min mann juble av glede på fem og et halvt år. Jubelen var også en av de tingene som hjerneslaget tok fra oss. Alt Vidar har å si til brevet som nå vibrerer mellom fingrene mine er; “det var NESTEN verdt det“.

For vi hadde plutselig råd til mer enn én bil. Fem dager etter at pandemien Covid 19 satte oss i husarrest i uoverskuelig fremtid sto vi der med en “sjekk” på 3 millioner.

Lamslåtte og sjokkerte på samme tid.

Alt jeg kunne tenke var at jeg ALDRI, ALDRI, ALDRI ville ha byttet Vidars fremtid og helse mot 3 millioner. Det forventes at man skal bli overlykkelig om man vinner i lotto – og det er jo egentlig litt sånn det er. Vidar har vunnet i lotto. Men så ser jeg på brevet igjen og oppdager at alt jeg føler er en dyp og inderlig sorg – jeg er lei meg. Fryktelig lei meg for at dette er prisen som blir satt på hans liv – og mitt som hans pårørende. For hans liv og helse kan ikke erstattes – det er det mest dyrebare vi har.

Selvsagt ringte vi gledestrålende til familien og venner for å fortelle utfallet av erstatningskravet. Selvsagt var vi glade for at ansvaret for alt ble lagt på rett sted – legen som aldri gjorde jobben sin. Men så snudde Vidar ansiktet mot TV programmet sitt igjen – som han hadde sett fem ganger før – som om ingenting hadde skjedd. Og jeg gikk på badet for å grine. Det var en uventet gave, som vi ikke ante hvordan vi skulle nyttiggjøre oss og som bare bekreftet det vi allerede visste; at noe helt forferdelig hadde hendt Vidar –  noe helt forferdelig som aldri burde ha hendt.

Penger er ikke alt. Faktisk er penger ingen ting når det kommer til stykket. Tallene på papiret lyste mot meg som en blomsterbukett oversendt av en uønsket beiler. Selvsagt er vi glade for utfallet og det har gitt oss et helt nytt liv og helt nye muligheter som øker både Vidars og min livskvalitet. Hva vi har valgt å bruke pengene til skal jeg fortelle en annen dag <3