Avspent Anspent Høypuls Meditasjon!

Jeg hadde planlagt at overskriften på dette innlegget skulle bestå av to lyder. En for innpust og en for utpust. Men så langt kom jeg ikke … Det skulle vise seg at baseline var atskillig lavere enn jeg noen gang trodde var mulig og med skrekkblandet hysteri må jeg bare akseptere hvor jeg er i livet og finne en vei ut av det.

Heldige meg har fått litt drahjelp for å komme igang med Medisinsk Yoga så nå tar jeg et tak for å få på plass den utslitte pårørendekroppen – både det fysiske og det psykiske. Mental balanse, sommerfugler, enhjørninger og regnbuer … her kommer jeg!

Som pårørende så skal jeg jo på magisk vis være alle steder på én gang og når jeg vil gjøre noe for meg selv så butter det ALLTID i noe som burde være gjort for Vidar, slagrammet samboer. Selvsagt sammenfalt yogatimen med tidspunktet for den ukentlige medisinleveransen til Vidar fra hjemmesykepleien. Klok av skade MÅ jeg være tilstede for å sjekke innholdet i dosetten. Antall feilmedisineringer hadde vært skyhøye om ikke jeg var der med “nazikontrollen” min. Jeg klager ikke – bare sier at sånn er det. Jeg syntes det var fryktelig pinlig å måtte flytte dag og klokkeslett nok en gang for jeg hadde ganske nylig gjort to bytter av tid og dag for å tilpasse andre ting vi ville gjøre på fritiden. Men det verste jeg kunne få var jo et Nei, og intet våger intet vinner. De tok det heldigvis fint – og Sim Salami så lå jeg stiv som en påle, på ryggen, på ei yogamatte, paralysert av alt jeg skulle forsøke å få til. Klar – ferdig – GÅ!

Jeg hadde så positive forventninger. Jeg elsker tøy og bøy og jeg gledet meg til mer bevegelse og avspenning. Men det gikk ikke mer enn fire og et kvart sekund før forvirring OG fortvilelse kom krypende. Her skulle det pustes og telles, et ord på innpust, et ord på utpust, finn balansen, se inn i det indre øyet, “snu på tommeleneglene”, inn med navlen, stram i bekkenet OOOOOG Rotlås! What??

Jeg kjemper for å holde følge og jeg kjemper for å beholde roen. På innsiden velter følelsene frem og jeg biter i meg både salige gloser og tårer når det går opp for meg at jeg ikke klarer å følge med. “Dette er så enkelt at alle kan være med. Selv de som er veldig slitne eller har vondter vil klare dette”. DET var forventningen min – og nå lå jeg altså der og kjente hodepinen knipe seg fast og de stramme hals og nakkemusklene skriker om kapp for oppmerksomhet. Jeg stivner som en pinne og kjenner raseriet over maktesløsheten velte inn over meg. De to enkle ordene for inn og utpust, som jeg så fortvilt forsøkte å gripe tak i, ble til grøt i hodet og forsvant før jeg rakk å gjøre dem til mine – og med det forsvant også overskriften til dette innlegget.

Så sliten er jeg faktisk – her er det så godt som NULL input. Jeg visste det jo selv, men sjokket av realiteten er likevel enorm. Jeg må bare gjøre EN ting av gangen og så øve lenge på det. Musikken var for høy, sangen i feil rytme, alt går for fort, alt for mye prat, vær så snill vær litt stille, du prater for raskt, den muskelen min er for stram, skredderstilling my ass, jeg er tørst, jeg er kald, jeg er varm, jeg glemte å si noe viktig til Vidar, kroppen min er for rund for denne bevegelsen! Det var ikke ende på hvor mange negative ting jeg klarte å fylle mitt eget hode med der jeg lå og følte meg fullstendig ubrukelig. Men så – endelig. Tid for avspenning – DET er jeg jo knallgod på. DETTE kan jeg! Jeg både liker det, har tidligere oppsøkt det, benyttet meg av det aktivt OG har hatt kjempegod effekt av det –  så dette skal bli bra – gleder meg!

“Kjenn på tærne dine, kjenn hvordan de blir varme, tunge og så kjenner du hælen, over ankelen, leggene, knærne og lårene – helt opp i hoften.” Helt alvorlig?? Stopp en halv!! På innsiden går jeg helt i oppløsning – for jeg jobber fremdeles med å opprette mental kontakt med tærne når de andre har kommet til nakke og skuldre. Frustrasjonen bobler opp i meg og jeg gir opp. Avspenningen som skulle lande harehjertet mitt bygde videre på den allerede pulserende hodepinen. Aldri så galt at det ikke er godt for noe for når vi i neste omgang skulle Pulsmeditere så slapp jeg i alle fall å lete etter pulsen på halspulsåren – for den dundret allerede høylytt i ørene mine bonk, bonk, bonka, bonk, bonk. Om meditering er det samme som taus hulkegråt på innsiden – så er jeg drittgod på det!

Det var et sjokk for en fullstendig slitent system. Men jeg forstår at jeg vil ha godt av det – etterhvert. Jeg aksepterer min nåværende reduserte kognitive rekkevidde og skal konsentrerer meg om pusten. De andre kan Ooohme og Chante og kjenne på både tær og lår som avspennes – jeg skal først av alt lære meg å puste. Jeg skal holde ut for min egen skyld og gi meg selv muligheten til å få det til- Selv om jeg kanskje behøver et helt kurs bare for å lære å puste igjen.

For den som gir seg er en … mulighet fattigere;)

10 kommentarer
    1. Utrolig godt skrevet. Har aldri prøvd Yoga, men tror jeg kan kjenne meg litt igjen i følelsen av å være for sliten og anspent selv til avslapping.

      1. Takk for det Brit. Dette er også mitt første forsøk så jeg får bare holde ut og gi meg selv en mulighet til å bli kjent med både Yoga og meg selv underveis. Ønsker deg en flott og avspent dag 😉

    2. Kjære du, jeg ler både på innpust og utpust. Får jeg lov til det? Du er meg og medisinsk yoga har jeg også begynt med. Din time er beskrivelsen av min opplevelse, derfor sitter jeg og humrer. Jeg signa meg inn med 6 ganger og har nå gjennomført. Det vil si jeg har vært der kanskje 4. Har fremdeles ikke fått med meg hva de sier på innpust og på utpust. Instruktøren skravler så mye at jeg har plugger i øra. Pinlig er det når alarmen går på telefonen min fordi det er tid for medisinering for han som er hjemme. Så surrer tankene bare om de husker der hjemme å gi medisiner. Det hummes og synges og jeg har mer enn nok med å ikke le. Men, jeg har faktisk etter hvert klart å gjennomføre avslapningsseansen til slutt… må bare stenge ute stemmen som messer om tær, hæler, bekken osv….. 🙂 Så ikke gi opp, kan være du etterhvert får tak i orda både på innpust og utpust og kanskje noen minutter med total avslapning. Ha en finfin dag, dine innlegg gir meg veldig mye:)

      1. Åhh så godt å lese – selvsagt er det lov å le 🙂 Galgenhumoren er mitt beste livsmestringsverktøy! Jeg er helt sikker på at dette handler om å bare fortsette å være tilstede og at det er en læringsprosess. Som min venninne sa: Jeg gleder meg til den dagen du kan både puste OG lage lyd. Jeg må bare si meg enig med henne og tror at den dagen kommer 🙂 Takk for at du tok deg tid til å skrive noen ord til meg – det gir meg styrke og veldig stor glede å høre fra dere som leser og får noe ut av mine skriblerier. Ha en flott, flott dag!

    3. Jeg forsøkte medisinsk yoga for 2 år siden., fordi jeg visste at jeg holdt på å knekke sammen. Men jeg klarte ikke å finne roen i yoga, tankene og stresset var hele tiden i hodet mitt, og jeg kom aldri ditt hvor jeg kunne være i nuet og stresse ned og puste. Ga opp etter 2 kurs med følelsen av å være et håpløst tilfelle – rett og slett overstresset.

      1. Jeg har tenkt samme tanken Susanne – at kanskje dette ikke er noe for meg og at stresset rundt meg fremdeles er for påtrengende. Men jeg skal gjennomføre dette kurset og om jeg ikke finner det avspennende så velger jeg noe annet i neste runde. Tøy og bøy får jeg om ikke annet med meg – og det er jo bra 🙂 Ønsker deg en flott helg 🙂

    4. Hahah, veldig godt skrevet som vanlig, Ann Solfrid! 😀

      Men det hørtes jo ETT hakk over et nybegynner kurs ut dette her?

      Rotlås og chanting liksom? 😮

      Det finnast roligare saker. Enkel normal Hatha Yoga med LANG tid i stillingane, og LANG tid til å puste.

      Men om du fortsetter er planen din god. Fokuser på pustinga, og når det er avspenning: skru av øyrene og berre slapp goooooodt av. <3

      1. He he … man får bare se på det i fra den skrå vinkelen – da blir det liksom ikke så farlig 😉 Takk <3 Vi har nok en ivrig og erfaren instruktør, så jeg får bare henge med så godt jeg kan 🙂 Det er uansett veldig godt å komme ut hjemmefra litt og møte andre.

    5. En annen ting, kjære Ann Solfrid..

      For mange år sidan var eg både deprimert og fryktelig sliten i haudet.
      Eg meldte meg på en gratistime i tai chi….

      Då hadde eg også vore borti yoga tidligere.

      Tai chi var det største energiboostet eg har opplevd hverken før eller seinare…

      Saken var at bevegelsane var S.U.P.E.R.S.A.K.T.E. Og den mentale tilstedeværelsen var så HUNDRE prosent i den kroppsdelen eg S.A.K.T.E flytta på. Det var en sånn magisk og stille og totalt meditativ TILSTEDEVÆRELSE i det. Tomt tomt tomt for alle andre tanker.

      Eg var mållaus over at EG klarte å følge instrukjsonene og å gjere bevegelsane heilt greit.

      Kanskje noko å prøve?

      1. Jeg har hørt mye om Tai Chi og mange som liker det. Selv har jeg aldri forsøkt det, men kanskje det kunne være noe for ei med litt for høy hvilepuls. Spørs om jeg må sjekke ut det til høsten. Ellers er det svømmehallen som egentlig er mitt fristed, men der har vi pent måttet holde oss unna denne vinteren. Jeg håper utøyet snart er under kontroll her – for da skal jeg både crawle meg andpusten OG flyte meg rolig. I vannet finner jeg virkelig flytsonen – på mer enn én måte 🙂 klem

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg