Back in business og på vei mot frykten

Da er vi endelig tilbake i rute – og første økten tas på kjøkkenet.

Høsten og vinteren har vært beintøff – og det gjorde det ikke så mye bedre at våren og sommeren før også hadde gitt oss godt med utfordringer. Energinivået har vært helt lavmåls og for min del så har det holdt med en tur på butikken lørdag. Faktisk har det hendt jeg har måttet avbryte halvveis.

Flere år med kriser, oppussing, flytting og konstant rehabilitering og fokus på Vidars behov etter hjerneslaget har kostet. Jeg har hele tiden tenkt at vi ville kommer over kneiken og at NÅ snart blir det bedre. Men med hjerteinfarktet Vidar fikk i høst og den enorme Skabbinfestasjonen vi har måttet håndtere i vinter så gikk jeg fullstendig tom. Hjernetåken slo inn for fullt og jeg kjente på avmakten over å ikke lenger være i stand til å komme gjennom helt ordinære hverdagsoppgaver. Jeg utsatte matlaging, dusjen, klesvasken og handleturer. Jeg har konsekvent trykket på avvis på alle telefonsamtaler fra venner  – jeg har ikke maktet å gjennomføre noe så enkelt som en samtale.

For min del er jeg ennå langt inne i hjernetåken – og hjertebanken fotfølger meg gjennom hverdagen. Det er vanskelig å få ned hvilepulsen – men jeg jobber med saken. For Vidars del går det heldigvis fremover og selv om jeg kjenner veldig på det tomme energilageret så er han i ferd med å ta tilbake hverdagen sin. Fysioterapien er på plass igjen med 3 treningstimer i uka og ergoterapeuten har endelig kommet i gang her i Ullensaker. Den kom aldri i gang etter flyttingen i sommer pga Vidars helsesituasjon. Nå er de i gang med fokus på oppvask og renhold på kjøkkenet – og matlaging. Oppgaver som Vidar selv har valgt å jobbe videre med etter oppholdet på Kress (kognitiv rehabilitering) på Sunnaas. Det oppleves som viktig for ham å få lov til å bidra i hverdagsoppgavene her hjemme. Jeg merker også på ham at disse oppgavene løfter energinivået hans – han er rett og slett mer tilstede når vi spiser mat sammen som han har bidratt til å lage. Merkelig – og veldig deilig å oppdage.

I dag kom endelig telefonen fra Logopeden og første time er satt opp der også – 9 måneder siden forrige time. Nå blir det selvsagt ny logoped siden vi har flyttet til ny kommune. Det synes vi bare er bra – selv om vi var veldig fornøyd med den vi hadde tidligere – det er uansett godt å møte nye spesialister for fokuset endrer seg alltid litt og DET har vi bare godt av. Samtidig ser vi at ergoterapeut og logoped ønsker å samarbeide litt – til tross for at de ikke jobber sammen til daglig. Ergoterapeuten er ansatt i kommunen og logopeden driver privat praksis. At de vil jobbe sånn på tvers står det ALL respekt av – jeg bare bøyer meg i støvet. Nå snakker man om å løfte sin egen profesjon opp noen hakk. Det er så godt å se at de forstår verdien av felles løft. DETTE gleder jeg meg til å se i praksis.

Med ergoterapi her hjemme kommer noen utfordringer – som jeg som pårørende kanskje ikke er like glad i. Vidar må jo ha noe å gjøre når hun kommer. Når vi nå skal jobbe med kjøkken og oppvask så betyr det i praksis at vi ikke kan vaske kopper på et par dager – han må jo utfordres litt. Her skal det læres å fokusere på mer enn selve oppgaven. Hvor skal tingene stå? Er det som står i maskinen rent eller skittent? Det hender nemlig at han tømmer skitne maskiner – hyl!! Og det hender at vi vasker de samme koppene flere ganger. Fokus og oppmerksomhet er ikke helt der det skal være – ergo … Ergoterapi. Her må det jobbes med flere lag av oppgaven. Fokus, oppmerksomhet, helhet – oppgaven er ikke løst før benken også er ren. Og hva med vasken – er den også skrubbet? Har du tømt sluken for bøss? Det er mye å huske på. Selv svelger jeg kameler der oppvasken hoper seg opp i to dager før timeavtalen og ber innstendig om at det IKKE kommer besøk akkurat i dag.

Det er deilig å se at vi lander og er tilbake i normal turnus her hjemme igjen. Det gir håp om at jeg også nå skal få gode forhold for å hente meg selv inn igjen. Jeg var så godt i gang tidlig i høst med både svømming og fysioterapi for min egen del – men begge deler måtte stoppes når “skabbhelvetet” startet. Jeg skal i alle fall sørge for at dette ikke sprer seg utenfor våre vegger så jeg har holdt meg langt unna alt av behandlingsbenker og offentlige garderober.

Jeg frem mot mer yoga, avspenning, gåturer og tid for meg selv mens Vidar er ute av huset på trening. De tre timene i uka er hellige og nytes i fulle drag. Nå blir det enda et par timer til som jeg får for meg selv – digg! Jeg elsker jo Vidar over alt, men tid for meg selv må jeg ha for å klare å stå i denne hverdagen vi lever. Nå skal jeg også straks ut på tur for meg selv – det gleder jeg meg til. Røros står på planen, sammen med andre pårørende og jeg tar en overnatting når jeg først reiser avgårde. Vidar skal få testet ut selvstendigheten og klare seg helt alene om natten. Skremmende, men jeg har bestemt meg for at det ikke er farlig å være litt redd – bare så utrolig ubehagelig. Faktisk tror jeg noe av det mest skadelige vi kan utsette oss selv for er å aldri noen sinne utfordre frykten. Så vi kjører på!

Ha en riktig flott uke alle sammen 🙂

Ann Solfrid

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg