BadAss Realkompetanse!

Når man som yrkesaktiv plutselig blir kastet inn i en Pårørendetilværelse som er krevende så er det lett å miste seg selv av syne. Og særlig er det vanskelig å finne en god balanse mellom jobb og hjem. Sånn ble det også for meg. Tiden rakk ikke til for å gjøre det jeg ville – likevel må jeg innrømme at jeg til tider kjeder vettet av meg for selvsagt har jeg tid til overs. Jeg savner å jobbe som før og er helt sikker på at jeg har masse arbeidsevne å bidra med om forholdene legges til rette. Jeg ønsker å bidra og være viktig for andre utenfor hjemmet selv om det stormer privat. Når alt kommer til alt så er det masse energi å hente i lystbetont arbeid og arbeidsmiljø.

Med meg i bagasjen har jeg denne lille arbeidspsykologen som jeg en gang VAR – før jeg ble pårørende. Og etter som tiden går blir HUN mer og mer fremtredende og minner meg stadig på at NÅ lærer du noe, dette kan du jo – DETTE er kompetanse! For det er jo ikke slik at jeg bare slaver rundt uten å feste meg ved ting – jeg er faktisk ingen robot. Selv om jeg kan føle meg veldig alene – så har jeg et enormt nettverk rundt meg med mennesker med massiv kompetanse. Hver eneste gang jeg har kontakt med noen i nettverket vårt så bygger også jeg på min egen kompetanse.

Av den grunn velger jeg i dag å være grammatisk ukorrekt for å få frem mitt argument. Jeg velger å skrive ordet Pårørende med stor P. For jeg vil påstå at pårørende med liten p bare blir en metaforisk tankestrek uten tyngde. Arbeidslivet, til tross for store teknologiske fremskritt og et etterhvert større fokus på jobbsikkerhet for pårørende (unnskyld) Pårørende … velger å ekskluderer denne gruppen på arbeidsmarkedet. Sannheten er at kompetansen mange Pårørende bestitter er en enorm og de er en langt fra godt nok forvaltet ressurs. Kanskje til og med rene diamantgruven for det rette selskapet.

For Pårørende med stor P er en tittel – med kompetanse – og den burde ha sin plass på CVen med den æren og berømmelse den fortjener – med full faglig tyngde. Jeg vil i dag utfordre arbeidslivet til å få øynene opp av grøften og inn i fremtiden – for der vil du ha en Pårørende med på laget enten du liker det eller ei – når alt kommer til alt så handler det om tilpassing og mot. Så i dag skal jeg fortelle deg hvorfor du bør ansette en av oss!

Selv med min årelange bakgrunn som karriereveileder og jobbspesialist så kjenner jeg på utrygghet i forhold til å gå ut og søke nye stillinger. Ikke fordi jeg mangler kompetanse – men fordi jeg i samfunnets øyne er pårørende med liten p. I tillegg må jeg med bittersøt erkjennelse innse at denne bloggen ikke er til min fordel som arbeidssøker. Jeg skyter meg selv i leggen ved å skrive om nettopp alt dette som arbeidsgivere er så fryktelig redde for – og med det legger jeg kanskje tyngde til det stigmaet som følger denne tittelen med liten p. For hvem vil ansette noen som har en så usikker hjemmesituasjon?

Arbeidsgiver har i hovedsak ett mål for øye når det ansettes og det er å sørge for sin egen TRYGGHET. Trygghet for inntjening, trygghet for stabilitet og trygghet for at jeg både dukker opp på jobb når jeg skal – og at jeg gjør det jeg skal gjøre mens jeg er der. Skulle en ny arbeidsgiver komme til å lese bloggen, og jeg er jobbsøkeren, så rakner tryggheten like raskt som ei nylonstrømpe på skogstur – og søknaden min havner nederst i bunken.

Selv vet jeg nøyaktig hva jeg behøver for å kunne være i full jobb – og jeg er også helt sikker på at denne jobben finnes der ute et sted. Men om arbeidslivet er klare for utfordringen er jeg ikke så sikker på. For det betyr at arbeidsgiver også må gi fra seg noe av sin usikkerhet – og faktisk stole på at jeg har rent mel i posen. Jeg må innrømme at om jeg sto med valget mellom to kandidater så hadde jeg ikke gått for Frøken Risiko når Miss Trofast er det andre valget. Likevel kunne jeg ønske at arbeidsgivere kunne innse hvilken fantastisk kompetanse mange pårørende sitter med. For mange Pårørende sitter med skikkelig BadAss Realkompetanse – og du går glipp av den!

Pårørende er nemlig eksperter på multitasking og har en forutseende holdning til det uforutsette. Pårørende er kjempegode på å lage oversikt og orden i papir og avtaler og de er usedvanlig gode på å finne utradisjonelle løsninger. Pårørende er verdensmestere i å opprettholde fokus fremover – til tross for stadige forstyrrelser. Pårørende ser de små fremskrittene og styrer mot målet mens veien i seg selv også er motivasjonen – vi tar en ting om gangen og er super strategiske. Pårørende er modige. De har allerede møtt alle de vanskelige telefonstemmene og fått avslagene gang på gang – uten å gi seg. Pårørende kjemper og er fremoverlente, de tar ikke nei for et svar og er gode på å sette krav samtidig som de vet om de subtile triksene som må til for å oppnå noe. Pårørende er knallgode på forhandlinger og tverrfaglighet – de Pårørende er det ekte Navet i samfunnet. Pårørende er den perfekte koordinator og prosjektleder – tverretatligheten det ER de Pårørendes daglige prosjekt. Pårørende vet å bruke nettverket sitt og knytter kontakt med de som er viktige for saken – og vet når de må bruke dem. Pårørende har superhukommelse – de er levende journaler. Pårørende har lært at motgang bare et viktig element i Prosjekt Gode Ideer og Sterkere Fremgang. Pårørende skriver knallgode søknader, vet hvem som har svarene – eller hvem som vet hvem som har svarene. Pårørende er de beste detektivene – og de jobber selv om de er syke. Pårørende vet selv hvor viktige de er og tar oppgaven alvorlig. De er raske og effektive – de er fokuserte og bruker tiden godt. Pårørende har allerede hatt alle de tøffeste samtalene og er ikke redd for én til. Pårørende er realkompetansens toppidrettsutøvere – og jobber med å utvide og styrke denne kompetansen 24/7.

Vi glemmer ofte at pårørende er mer enn ei hånd å holde i. Pårørendehverdagen består mest av alt praktisk arbeid og problemløsning – og så er vi så heldige at vi i tillegg får lov til å oppleve både kjærlighet og smerte midt i dette. For disse to går hånd i hånd. Og med det legger jeg til at Pårørende er kjempegode på følelser – både gode og vonde – og at dette ikke er noen dårlig egenskap. Pårørende vet selv hvordan de ønsker å bli møtt av verden – på godt og vondt – og den erfaringen gir Pårørende en kjempekompetanse på mennesket.

Det er ikke alltid det å stå i jobb som er problemet med å være Pårørende – det er jobbens rigide struktur som hindrer og ekskluderer. Jeg VET hva jeg som Pårørende behøver for å være i full jobb. Alt jeg trenger er 100 % fleksibilitet over egen kalender og mulighet til å jobben når det passer MEG. Noe som betyr at min fremtidige arbeidsgiver må gi fra seg den tryggheten som i dag er bygget opp gjennom ekskludering – og gi rom for trygghet gjennom erfaring og tillit.

Hadde du møtt meg før jeg ble Pårørende så ville jeg presentert meg selv med å si allerede i andre setning “… og jeg ELSKER jobben min”. Jeg håper jeg en dag kan si det igjen og at min arbeidsgiver kan si at vi er en perfekt match.

Når alt kommer til alt så er ingenting umulig og DET er det vi Pårørende vet mest om!

 

Stafettpinnen er herved levert!

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg