Kan du sette en pris på DITT liv?

Kan det kjæreste vi har erstattes med penger?

Mars 2020. Jeg sto midt på gulvet og leita etter en følelse … men jeg visste ikke hva jeg skulle føle. Jeg ser på brevet og jeg ser på Vidar og jeg ser på brevet igjen. Hva gjør vi nå?

Vi havnet i limbo begge to. Ante ikke hva vi skulle gjøre og den store følelsen vi trodde vi ville få uteble. I hånden holder jeg et brev fra Norsk Pasientskadeerstatning. Et kontinuerlig arbeid på 3, nesten 4 år, er avsluttet og resultatet har fullstendig lammet oss. Da denne prosessen startet hadde jeg aldri trodd det ville ta så lang tid å få et svar og vi trodde ikke at dette noen gang ville føre frem. Pessimismen var sterk, men innerst inne krysset vi fingrene og håpet på et par hundre tusen. DET syntes vi Vidars skader i hvert fall burde være verdt – den gangen.

I dag lever vi med følgene etter behandlingssvikten som kunne kostet Vidar livet og som betydelig har redusert hans fysiske helse. Fra å være en frisk og aktiv mann ble han rammet av både hjerneslag, nyresvikt og hjertesvikt i løpet av et par år. Lammelsene og den nedsatte fysiske funksjonen er lett å se og det første andre mennesker tenker på når det kommer til hans handikap og skader etter slaget. Men de kognitive forandringene og et hjerte og nyrer som bare fungerer 40 % er det som gir oss størst belastning, usynlig for alle andre og en daglig kamp for oss. Mannen min husker ikke koden på bankkortet, klarer ikke starte en PC eller vaskemaskinen og opplever Norges vakreste steder gang på gang som nye når vi drar på tur selv om han definitivt har vært der før. For ikke å nevne alle filmene han ser for første gang – gang på gang på gang.

Det sier seg selv at det er mye han behøver bistand til og i mitt stille sinn håpet jeg vi skulle få råd til en ny bil. En bil som hadde plass til mer enn fire handleposer og to mennesker. For de som ikke vet så kjørte vi et vrak av putrende og røykleggende gammel Smart bil – for to. Det ville gjort hverdagen vår så mye bedre. Bare det å kunne dra på en litt lengre biltur hadde vært et lyspunkt i hverdagen for to som har vært mer eller mindre isolert pga Vidars helse i 5 år. Som pårørende har livet i hovedsak bestått av jobb, hjem legebesøk og sykehus – det har ikke vært tid og krefter til så mye mer.

Jeg ser på Vidar igjen – men så reager da!!! Jeg kjenner jeg behøver hans reaksjon for å finne mine egne følelser. Skal jeg juble eller gråte?! Et år tidligere var vi på et økonomisk bunn nivå, plaget inn til sjelen av sykdom og fremtidsutsiktene var vi ikke i stand til å finne. Livet var rått, vondt, vanskelig og ingen av oss så noe lys i tunnelen. Om jeg bare kunne teleportert meg selv tilbake til våren 2019 og vist meg selv brevet. Fortalt meg selv at snart … snart blir det bedre. Eller blir det bedre – har dette noe å si?

Vidar ser bare tilbake på meg, følelser er det lite av etter hjerneslaget. Bare gråten ligger lett tilgjengelig, men den har alltid vært Vidar nær og er et av de personlighetstrekkene som jeg har satt pris på. Jeg har vært stolt av å ha en myk mann som lar seg forføre til gråt av nostalgisk musikk og minner. Men jeg har ikke hørt min mann juble av glede på fem og et halvt år. Jubelen var også en av de tingene som hjerneslaget tok fra oss. Alt Vidar har å si til brevet som nå vibrerer mellom fingrene mine er; “det var NESTEN verdt det“.

For vi hadde plutselig råd til mer enn én bil. Fem dager etter at pandemien Covid 19 satte oss i husarrest i uoverskuelig fremtid sto vi der med en “sjekk” på 3 millioner.

Lamslåtte og sjokkerte på samme tid.

Alt jeg kunne tenke var at jeg ALDRI, ALDRI, ALDRI ville ha byttet Vidars fremtid og helse mot 3 millioner. Det forventes at man skal bli overlykkelig om man vinner i lotto – og det er jo egentlig litt sånn det er. Vidar har vunnet i lotto. Men så ser jeg på brevet igjen og oppdager at alt jeg føler er en dyp og inderlig sorg – jeg er lei meg. Fryktelig lei meg for at dette er prisen som blir satt på hans liv – og mitt som hans pårørende. For hans liv og helse kan ikke erstattes – det er det mest dyrebare vi har.

Selvsagt ringte vi gledestrålende til familien og venner for å fortelle utfallet av erstatningskravet. Selvsagt var vi glade for at ansvaret for alt ble lagt på rett sted – legen som aldri gjorde jobben sin. Men så snudde Vidar ansiktet mot TV programmet sitt igjen – som han hadde sett fem ganger før – som om ingenting hadde skjedd. Og jeg gikk på badet for å grine. Det var en uventet gave, som vi ikke ante hvordan vi skulle nyttiggjøre oss og som bare bekreftet det vi allerede visste; at noe helt forferdelig hadde hendt Vidar –  noe helt forferdelig som aldri burde ha hendt.

Penger er ikke alt. Faktisk er penger ingen ting når det kommer til stykket. Tallene på papiret lyste mot meg som en blomsterbukett oversendt av en uønsket beiler. Selvsagt er vi glade for utfallet og det har gitt oss et helt nytt liv og helt nye muligheter som øker både Vidars og min livskvalitet. Hva vi har valgt å bruke pengene til skal jeg fortelle en annen dag <3

 

 

Sommerferie og selvisolering, egentlig bittelitt sant

Dette kommer til å gå helt fint – tenkte jeg – i mars. Vi er jo så flinke til å være for oss selv at litt isolasjon burde gå fint. Dette fikser vi liksom … meeen … Problemet var ikke helt det jeg trodde … og løsningen like så.

Det gikk fint de første ukene. Det gikk fint når New York turen jeg skulle ha sammen med sønnen min ble kansellert. Det gikk fint da de fire ukene i Hellas ble kansellert. Men så kom sommeren … og media ymter frempå om at vi kanskje blir sittende i isolasjon også neste sommer. Med en multimorbid mann hjemme må vi være i total isolasjon så lenge Koronaen herjer – og nå begynte nervene å frynse seg i kantene og selvmedlidenheten slo til. Jeg klarte bare ikke å setter fingeren på hva som egentlig var problemet … jeg hadde det bare ikke bra.

Nå har vi vært mer eller mindre totalt isolerte siden i mars. Bare oss to her hjemme, dag ut og dag inn. Vi går ikke ut og spiser, går ikke på kino, kan ikke kjøpe ei pølse på Esso, kan ikke invitere noen hjem til oss, kan ikke overnatte borte og ALT som kommer inn i huset vaskes med intense antikoronagnikk.

Jeg har som sagt tenkt at dette kommer til å gå bra for som så mye annet vanskelig så gikk jeg positiv inn i det og tenkte at dette klarer vi også. Men så viser det seg at det faktisk ikke er isolasjonen fra menneskene som tar knekken på meg, men isolasjonen fra opplevelsene. Jeg gikk rett og slett ned for telling og begynte å vandre i sirkel på stuegulvet. Noe MÅTTE skje – men hva?? Like før jeg tråkket meg gjennom gulvet og ned til naboen så slo det meg … vi kan jo Dagcampe! Hvem har sagt at vi må overnatte eller ha telt, combicamp eller bobil for å ha fine sommerdager?

Jeg gikk vitenskapelig til verks. Hva behøver vi? Pakket i bokser og tok høyde for ALT. Varme klær, badetøy, tepper, tørrvarer, grill, vann til å drikke, vann til å vaske seg i, bord, stoler og kjølebag. Og så dykket jeg ned i kartene – for jeg er ikke kjent i området rund oss her vi bor. Hvor drar vi? Hvordan er veiene? Er det bomveg, asfalt, trygt eller skummelt??

Når alt kom til alt så måtte vi bare hoppe i det. Så denne helgen har vi hoppet!

Første stopp var en badestrand i nabokommunen. Turen skulle ta en halvtime og vi kjørte rundt i to timer, mens himmelens sluser åpnet seg på vid vegg. Jeg hyttet med neven mot himmelen og hadde på ingen måte tenkt å la meg stoppe. Så der fikk du den Karma. Etter å ha passert parkeringsplassen 3 ganger uten å se det så fant vi omsider frem og takket være været så fikk vi plassen helt for oss selv. Nydelig sted som vi garantert kan besøke igjen. Og så lærte vi at 12 grader og regn er kaldere enn vi trodde.

Rødsand/Prestebrygga Eidsvold kommune

Korona isolerte som vi må være så planlegger vi å dra ut på de dagene da ingen andre drar … i regn og overskyet himmel. Naturen er jo minst like fin da. Var det ikke noe med at det ikke finnes dårlig vær … osv osv?

Dagen etter gikk turen til Gullverket. Vi skulle egentlig bare kjøre over til Sør Odal, men snublet over en kjempefin plass som vi satte oss til på i noen timer. Vi manglet ingen ting, solen tittet frem og selv om vi tydeligvis hadde okkupert domenet til en saueflokk så fikk vi være i fred. Med unntak av høylytte klagebæææ i småskogen rundt oss.

Gullverket, Eidsvold

Med så mye flaks så måtte vi selvsagt slå på stortrommen i dag og bevege oss enda lengre vekk fra komfortsonen. Totenåsen neste! Det gikk oppover, innover, smal vei, grus veg, bomveg, smalere veg, brattere veg. Stoppe og lese på kart, snu, kjøre tilbake, lese mer dårlig tegnet kart stort som et frimerke, og kjøre videre … og så … salig åpenbaring (takk google earth som viste vei) så fant vi akkurat et sånt sted som vi trodde vi skulle finne. Fri campere, glitrende vann, fulgekvitter og Lomen som dykket lykkelig i vannet like ved oss. Så heldige vi følte oss og så fint som vi hadde det. Mor disket jammen meg opp med hver sin boks tunfisk i thai saus så det var ikke måte på. Åpnet den i hverfall selv.

Hærsjøen, Totenåsen

Det har vært tre dager i bil, mange feilkjøringer og mye frem og tilbake. Flere bommer vi ikke kom gjennom og litt harehjerte i frykt for å kjøre oss bort i villmarken uten skikkelig kart. Det vi har lært er at det faktisk går å dra på dagcamping med et Handikap i bagasjen. Vidar har kost seg, jeg har mestret både reisene og det å pakke opp og ned alt vi må ha med oss. Og vi har opplevd.

Nå står bilen ferdig pakket og vi tåler vi ei uke til med isolasjon før vi neste helg er vi på veiene igjen. Ja, kanskje til og med før det 😉

God sommer folkens – hold avstand og vaske hendene:)

Annerledes påske du liksom!

Jeg håper virkelig at dere der ute har fornuften med dere når tar til dere informasjonen som florerer i media nå om dagen. For det er ikke akkurat riktig det du leser. Eller – det kan hende at du tillegger det du leser litt for stor betydning.

Det er ikke mulig å åpne hverken aviser, facebook, instagram, tv nyheter eller andre sosiale kanaler uten å bli overveldet av tips og triks for å overleve denne ekstremt annerledes påsken. Hva skal vi nå ta oss til når vi ikke får reise på hytta?

Det i seg selv er jo et interessant spørsmål og jeg skjønner at det er mange som leser artiklene siden de fortsetter å sprette opp både i VG, Dagbladet og i sosiale media. Vi skal følge med i trender, være ekstra oppfinnsomme, male, lese, leke – ALT fordi vi ikke kan reise på hytta! Men er det virkelig en så stor krise som vi leser at det er?

Avisene lever jo av klikk – og om ingen klikker seg inn på artikkelen så vil den med stor sannsynlighet raskt bli erstattet av en annen. Og med det trekker jeg slutningen om at “annerledespåskeartiklene” er veldig aktuelle for lesere der ute – for artiklene forsetter å florere. Så hvorfor hisse seg opp over annerledespåsketips? Det er vel bra at vi finner på noe gøy!? Jo, i og for seg er det veldig mye bra i de artiklene – for jeg leser de jo selv.

MEN hva er det de indirekte forteller oss? Det er det jeg begynner å bekymre meg for.

Påsken i år er nemlig annerledes fordi vi må holde oss hjemme – hytta har egentlig ingenting med det som er annerledes i år, for de fleste av oss. For de fleste har nemlig ikke hytte og de fleste av oss reiser normalt ikke på påskeferie. Faktisk er det ikke mer en ca 20% (her har jeg bare et lite googelsøk å støtte meg på) av oss som pleier å dra på påskeferie i det hele tatt. Bare fordi det er mest av hyttefrie artikler og nyheter – så er det ikke flertallet de snakker om.

Du er nemlig ikke i mindretall om du sitter hjemme denne påsken også. Du er ikke i mindretall om du ikke vanligvis kommer tilbake på jobb etter påsken med hvite solbrille merker rundt øynene og solbrent neserygg. Du er ikke i mindretall om du aldri har vært på afterski og ikke vet hva ei felleski egentlig er. Du er ikke i mindretall om du ikke har hytte eller drar på høyfjellshotell i påska. Du er faktisk ikke i mindretall om du også dette året feirer påsken som en helt alminnelig helgedag med potetgull foran tven, tar en rusletur i nabolaget – og kanskje til og med er mesteparten av tiden alene.

Vi skal ikke la denne pandemien få oss til å føle oss mer alene og mer annerledes enn vi faktisk er. Selv har jeg aldri vært i Trysil, på Geilo eller klatret til topps på Gaustadtoppen. Jeg har hverken nedover eller bortoverski i boden – og jeg spiser appelsinen min i foran tven hver eneste påske. Vi som ikke har så mye å skryte av – er faktisk de det er flest av. Så erfarne påskeferierende .. DET er vi det:)

Selv feirer jeg påsken nok en gang foran dette vakre maleriet av den svenske vestkysten 🙂

 

 

God påske folkens!

Pruttesuppe og koronakarantenekontor

Dag 23. Ja så lenge har vi nå sittet i mer eller mindre selvpålagt karantene. Man skulle tro dagene var lange – men nei – her morer vi oss kostelig!

Her i “tretopphytta” (egentlig ei blokkleilighet midt i byen) så går på mange måter livet sin vante gang. For om det er noe vi er vant til så er det isolasjon og å måtte forholde oss til både det uventede og det utålelige. Det overrasker meg hvor gode vi faktisk har blitt på det. Så var det kanskje dette vi har trent på de siste 5 årene med kaos, sykdom, ubehag og motgang. Nå når der røyner på der ute i verden kryper vi nok en gang inn i skallet vårt og erklærer leiligheten for tretopphytte – og nyter utsikten.

Det er mest Vidar som nyter – for jeg jobber. Her er det hjemmekontor og jeg kan trygt si at jeg ikke blir arbeidsledig eller permittert med det første. Jeg har mer enn nok å gjøre og dagene flyr. Læringskurven er ikke bare bratt – det stikker ut overheng og jeg klamrer meg til paragrafer, retningslinjer, nye oppgaver og merkelige arbeidssituasjoner for harde livet. Men jeg ELSKER det. Når jeg endelig kan vende koronakarantenekontoret ryggen så kommer jeg å være godt utdannet! Det er bra jeg trives med kriser. I den pittelille leiligheten har vi nå fått kontor ala campingbord på den lille 0,9 kvm store gulvflaten som er ledig på soverommet. Senga har i lengre tid vært kontorstol, men tro det eller ei så har vi i tillegg nå fått skviset inn en stol til meg – og en ekstra pcskjerm. Jeg har i praksis NULL meter til jobb – jeg sparer meg et par tusenlapper i mnd i reiseutgifter! Hvor mye av det som nå går inn i potetgullbudsjettet er en helt annen historie.

Smått, men godt – og med fantastisk utsikt!

Takket være koronakarantenekontor rotteracet så spises det sjelden frokosten før lunsj og lunsj blir det heller ikke så ofte noe av. Så i dag bestemte jeg meg for å ta tak i grønnsaksberget nederst i kjøleskapet – som ikke har minket noe som helst den siste uka. “Noen” har kanskje spist LITT mindre sunt og godisskuffen er nå tom (burde kanskje si det som det er – at vi har et godisSKAP – men det er for flaut). Så jeg klatret opp på Grønnsaksberget og jenket ut noen lett bedervede grønnsaker, raspet, reiv og skrapet frem det beste – og sim sala suppe var det frolunsjdag – dagens første og veldig sene måltid – klart til å nytes.

Siden frisøren har fått karantene har Vidar nå endelig litt hår å rive i over kaoset jeg etterlot på meg kjøkkenet. Det viste seg nemlig at kombomultitasking med både telefoner, videomøter OG suppekoking var en dårlig match. Vi har nå tomatflekker på steder vi knapt visste eksisterte etter at en heller overivrig sjonglering med hermetiske tomater tok en feil retning. Deretter kokte jeg over suppa før jeg brente den godt ned i bunnen av panna. Et raskt kjelebytte senere og et par store klyper krydder – kunne vi nesten ikke kjenne at suppa var brent. Deretter fulgte en tretimers diskusjon mellom meg og min bedre halvdel om hva det nå egentlig heter; Kjele eller Panne!?! Jeg er sunnmøring og det heter Panne, men for at det ikke skal svi både i panna og i gubben så legger jeg inn ordet kjele bare for å legge lokk på suppa liksom.

Noen timer senere er situasjonen heller utstabil da suppa fortsetter å syde i magen og Vidars nesebor er nå hårløse – i motsetning til hodet hvor det krøller seg liflig. Jeg må bare be om unnskyldning – holde meg på avstand og ta en for IBS laget. Man har jo ikke mer moro enn hva man selv lager i stand – Vidars “Suppeprutt” grimaser får i alle fall meg i godt humør. Han har mumlet noe om at han nå skal installere CPAPP på do – så han overlever der inne. I morgen skal jeg varme opp suppa og tilsette litt gluten og melk … mowahaha!

Skjebnen hadde likevel sin egen tvist. Vi hadde glemt at Vidar og suppe nesten er en like dårlig kombo som hjemmekontor og “skal bare lage noe godt til lunsj”. Halvparten av suppa la seg i den slagrammede og følelsesløse munnviken på høyre side hvor den sakte farget det hvite hakeskjegget orange før det dryppet ned på brystet, rant videre ned i skrittet og la seg som en fin liten innsjø der nederst – midt mellom mannemandlene. Vidar endte i dusjen hvor det nå lukter liflig av hermetiske tomater – jeg skal bruke kvelden på klesvask. Så der fikk jeg den!

 

Vi snakkes folkens – vi står han av 🙂

Morgenlys, 4K og Gi Corona Finger’n …

Fytte grisen! Dette er skummelt.

Nå går det opp for meg hvorfor alle vloggere har et 12 trinns sminkeprogram før det filmes. “Huu jeda mej” … her var det både bulker, linjer og annet grums. Men pytt. Man går da liksom rundt med dette trynet til hverdags uansett – så da får det vær’a som det er 😉

Jeg tester vlogging. Mestrer det på ingen måte ennå, men kjører learning by doing hele veien hjem 🙂 Jeg ser i alle fall hva som må bli bedre – så da er det håp. I dag håper jeg dere alle har det bra – at dere finner lyspunkter i en hverdag som er både skummel og annerledes.

Selv kan jeg nå skryte på meg at jeg har lært meg å telle til 100 på gresk (jeg sa jo at jeg skulle). Så da er første del av Operasjon “Gi Corona finger’n”, heretter baren nevnt som GCF, gjennomført. Så langt ingen tap pga krisen her i gården – jeg forsøker å se på det positive.

Planen er, som tidligere nevnt, at jeg skal komme ut av denne verdenskrisen som en bedre utgave av meg selv enn den jeg gikk inn i den med. Jeg skal lære noe nytt, prøve noen hobbyer (kanskje gi maccramé en ny sjanse?) – og jeg skal (om ikke annet prøve) bli litt sprekere. Jeg sender herved stafettpinnen videre og håper dere tar utfordringen:)

Ønsker dere alle en fantastisk dag – og beklager den dårlige lyden (jeg jobber med saken)!

 

 

 

Vi har ingen å miste!

“Hva i alle dager er det som skjer?” Vidar stirrer forskrekket på meg der han kommer ut fra badet og finner meg oppløst i tårer på sofaen. Tårene formelig spruter ut av øynene og jeg tygger febrilsk på maten i munnen for å få den ned. Samtidig så ser jeg på mannen min og bare elsker ham tvers gjennom <3 Dette fantastiske mennesket jeg får lov til å dele livet mitt med!

Det kommer helt ut av det blå – selv om jeg burde begynne å bli vant til det. For tårene kommer oftere akkurat nå. Man tror ofte at man har lagt de vondeste minnene bak seg, men Corona viruset vil det annerledes. Det er liksom ikke så lett å ikke bli minnet på det. Så nå sitter jeg nok en gang og jobber med gamle følelser og minner. Følelsene er der – og de er tydeligvis ikke ferdig bearbeidet. Eller … kan man noen gang virkelig bearbeide det faktum at man har sittet ved sin kjæreste side og sett døden dra i ham? Når man ikke vet om dette åndedrettet blir det siste. Det setter spor.

Vi opplevde at Vidar, i mai 2015, ble lagt i respirator i all hast. På det tidspunktet så hadde han så store problemer med å puste at han måtte holdes oppreist – noe han ikke klarte selv pga hjerneslaget han fikk et par dager tidligere. Så oppdager man hvor inderlig hjelpeløs man er – og hvor skjørt livet er. Det kommer ikke snikende, man får det rett og slett rett i trynet. Deal with it!

Så ble han lagt i koma – i siste sekund – lungene og luftveiene var helt tette av snørr. og kroppen ikke i stand til å hoste det opp. Noe vi stadig blir påminnet når Vidar i dag setter brødsmuler og popcorn fast i halsen – den halsen fikk juling da de satte inn trakeostomien. For det hastet – livet eller døden.

Så lå kjæresten min der … uinntakelig og stille. Vondt helt inn i sjelen og godt samtidig – for han hadde det tross alt ikke vondt. Jeg trodde der og da at vi var over det verste. Men der tok jeg feil. Jeg ante ikke da at det skulle gå to uker til før han åpnet øynene sine igjen. Og ingen av oss visste hvem han ville være når han våknet eller om den mannen jeg kjente og var så glad i ville være borte for all tid.

Det var dag to i respirator og jeg ser ned på Vidar der han ligger – noe er annerledes. Jeg kjenner det med hele meg at noe har forverret seg, men jeg skjønner ikke selv hva jeg ser. Pusten hans går så merkelig – og det fredelige er borte. Jeg må spørre – hvorfor puster han slik?

Og så får jeg alvoret servert på en kald, hard tallerken. Rene ord (som jeg er takknemlig for selv om de var vonde). Man kan faktisk puste selv, selv om man ligger i respirator. Men nå pustet ikke Vidar selv lenger. Alvoret er tungt når jeg ser det – Vidar puster mekanisk. Luften presses inn i lungene hans og kroppen løfter seg opp og faller sammen for hvert Phjysht … fra respiratoren. En lyd som for all tid vil følge meg. Vidar puster ikke selv, all tarmfunksjon har stoppet opp og han gir ingen ytre livstegn. De neste to ukene er det meg, maskinen og Vidars kropp. Phjysht … phju … phjysht … phju … phjysht …

Ta den tiden du behøver kjæresten min … men kom tilbake til meg … (bildet er selvsagt godkjent av Vidar)

Det er dette minnet som treffer meg så sterkt i disse dager. Når jeg nå daglig ser bilder av mennesker i respirator som kjemper for livet etter Corona smitte så vet jeg så alt for godt hvordan disse menneskene har det – og deres pårørende. Jeg fikk i det minste sitte ved mannen min sin side når han lå i koma og kjempet for livet med en dødelig lungebetennelse, rett etter hjerneslaget sitt. Å ikke kunne få lov til å være sammen med ham da ville vært hjerteskjærende.

Så jeg elsker ham litt mer hver dag – vel vitende om hvor lett jeg kunne ha mistet ham.

Hjertet mitt går i disse dager i tusen biter med tanke på de som lider alene – syke som pårørende. Og jeg ber dere ALLE på det mest innstendige: HOLD dere hjemme! Vær forsiktig! Tenk på andre som behøver din hjelp – og hjelp dem ved å holde deg unna. Vi har all grunn til å være utrygge nå og jeg unner ingen å bli rammet av en slik alvorlig lungeinfeksjon. Dette er Alvor! Hold deg hjemme! Vi har ingen å miste <3

Det er nemlig veldig mye liv igjen som skal leves<3

 

Ta vare på hverandre <3

 

Følg gjerne bloggen på facebook – den finner du ved å klikke HER!

 

 

 

En gylden mulighet …

Éna – dio – tría …

Det er helt surrealistisk … at hele verden plutselig har blitt så farlig. Vi er en av de husstandene hvor viruset kan gjøre alvorlig skade – og vi har grunn til å være engstelige for det som kan finnes utenfor døren. Men vi er heldige tross alt – for vi MÅ ikke ut. Jeg har blitt pålagt hjemmekontor og alt av rehabilitering for Vidar har stoppet opp. (Min slagrammede, hjertesyke, nyresyke og diabetiker ektemann … phju … den listen blir bare lenger og lenger.)

Men så var det dette med å TA det da. Skal vi bare ha det fælt og være redde? Nei, det gidder i affla ikke jeg. Vi får bare brette opp ermene og gjøre det beste ut av det. Jeg har mer enn nok å holde på med om jeg vil, men for Vidar er det litt verre. Lese, skrive, gå, fikle med ting – alt dette har han nesten helt har sluttet med. Livet består i hovedsak av mat, hygiene, rehabilitering og tv for Vidar. Det hender at han tar en telefon, men da har som regel jeg trykket på i bakgrunnen ganske lenge for å få ham igang. Det ER vanskelig fremdeles – selv om afasien ikke lenger er så synlig i hverdagen. Språk og ansvar for samtalen er skummelt for Vidar.

Dette betyr i praksis at nå må jeg legge de små grå i bløt for å opprettholde surt ervervet fysikk og kognisjon oppe. Vidar selv mistet i hjerneslaget igangsetter funksjonen – og starter lite aktivitet på egen hånd. Viljen er der – men han må ha hjelp for å komme igang. Noe vi stadig vekk ler litt av – for han ser det selv og har heldigvis galgenhumoren i behold. Som når tven slutter å virke og han sitter i 8 timer og ser ut vinduet fordi han ikke kom på at han kunne gå en tur, brette klær, ta en telefon – eller bruke nettbrettet med facebook, netflix og viaplay, som ligger på bordet foran ham. Heldigvis blir også denne evnen bedre etterhvert.

Men så kom altså Corona og vi skal fremdeles fylle dagene med aktiviteter. For Vidars trening og rehabilitering må opprettholdes – ellers er både han og jeg ganske hjelpeløse om noen måneder. Trening er ferskvare og Vidars muskelmasse forvitrer like raskt som torskelever i sola. Vi er ennå litt paralyserte og i tenkeboksen, men noe må gjøres og det fort. Det er jeg som må være logoped, ergoterapeut og fysioterapeut så lenge Corona frykten henger over oss. Foreløpig er alt stengt så vi må finne nye løsninger selv. Men vi har tatt initiativ når det kommer til logopeden og bedt om å få timer pr skype – nå krysser jeg fingrene for at det lar seg gjøre.

Når det kommer til det fysiske så bor vi heldigvis i blokk og har tilgang til et massivt parkeringshus. Vi kan gå innendørs OG ha trappeløp så ofte og så langt som vi vil. Jeg tok sats og gikk opp løypa – og må bare innrømme at etter to etasjer opp trappen så forsto jeg at trappeløp = “gå sakte oppover mens du hiver etter pusten løp”. Et par mnd på sofaen med beinbrudd og påfølgende giktanfall har satt sine spor og kondisen er bøtta bånn. 7 etasjer senere ramlet jeg inn døra her hjemme og mer hikstet enn smilte at DETTE blir bra. Men pytt … nå gleder jeg meg til å se at også jeg blir sterkere. Når smittefaren er over har jeg planer om å ha sterke bein, tøffere lunger og kanskje til og med ei litt mindre og litt mer spretten rumpe. Med plasthansker på så føler jeg meg trygg nok i trappeoppgangen – og jeg møter ikke en sjel. Her velger de fleste fremdeles å ta heisen.

Tésera – pénde – éxi.

Men så må jo hodet ha noe å bryne seg på også. Selv får jeg litt å bryne meg på gjennom jobben, men jeg må få Vidar med på noe også.Vi kan uansett ikke bare sitter her og se på tv og springe trapper de neste månedene. Så da kom ideen om at NÅ var det på tide å gjøre noe skikkelig vanskelig. Både jeg og Vidar behøver noe å bryne oss på og jeg vet at jeg satser langt over hans evner akkurat nå – men intet våger intet vinner.

Når verden plutselig er vanskelig, rar – ja helt gresk og uforståelig – så får man vel bare lære seg gresk da  … eller? Og med det så da var vi i gang. Gårsdagens leksjon ble tallene 0 – 10. Og som med trappeløpet .. dette gjør litt vondt … man blir litt andpusten og hjernen svir litt. MEN så gøy det skal bli!! Selv har jeg hatt lyst til å lære meg gresk i mange år – grekofil som jeg er. Det skal bli gøy å kunne si mer en skål, takk og godnatt neste gang vi reiser sørover. Vi drar den ikke lenger enn at vi bruker YouTube og en lommeparlør. Men verden er jo full av muligheter – også fra sofakroken.

Eptá – okto – enéa – déka!

 

Ta vare på dere selv – vis kjærleik – ta en telefon – åpne YouTube og gå en tur langs kysten av Cornwall eller ta en virtuell reise over Skottland eller et shoppingsenter i Las Vegas – lær noe nytt – drikk vin med ei venninne pr messenger eller les den boka som har støvet ned i ei bokhylle. Jeg ønsker dere alle gode Coronadager fremover – tross alt!

Og du … mest av alt: ta i mot denne gyldne muligheten til å endelig få tid til å la skuldrene senke seg <3

 

 

 

Titt gjerne innom bloggens facebook side HER – der finner du mer materiale. Følg oss gjerne!

Den som venter …

Så kom dagen – endelig! Jeg kan ikke si annet enn hva jeg har sagt igjen og igjen – gi ALDRI opp. Det som har hendt her i dag er så pitte lite – og samtidig så uendelig stort. Og jeg vet at dere andre pårørende og slagrammede der ute forstår.

Dere som har fulgt oss gjennom de siste 3,5 årene vet at det har vært en kamp å få på plass gode rehabiliteringstilbud for mannen min som fikk en stor hjerneblødning bare 51 år gammel. Vi har vært mye heldigere enn mange andre og fått mye på plass – med unntak av en ting: Ergoterapi. Dette har vært en kamp fra dag én.

Så lenge Vidar var på rehabilitering i spesialisthelsetjenesten så var tilbudet fantastisk. Vi kan ikke få fullrost de menneskene som møtte oss de første 7 månedene mens Vidar fremdeles var innlagt og på andre rehabiliterings team han har møtt i årene etterpå. Der har vi et team som jobber bredspektret og målrettet hver eneste dag. Men når Vidar er under kommunes tjenester er saken en annen. Logoped var totalt fraværende de første 9 mnd – til tross for at det fantes ledige plasser i nabokommunen – og Ergoterapi ble en 5 ukers kortlek uten særlig innhold eller fremgang det første året. I dag vet jeg at dette skyldtes det mennesket vi møtte den gangen – for vi har møtt mange fantastiske ergoterapeuter deretter. Likevel må jeg si at det er urovekkende når ergoterapi tilbud avsluttes midt i kurstiden når kommunen plutselig går tom for penger. For i mitt hode så er sterk innsats på ergoterapi det samme som mindre kommunal innsats senere – og DET må jo være det mest økonomiske for kommunene på lang sikt. Og ikke minst den eneste fornuftige etiske forankringen man kan ha som tilbyder av tjenester for mennesker i nød. Fokus på hjelp til selvhjelp og ikke pleie som permanent nødløsning. MEN … det er et helt annet blogginnlegg. Eller må jeg si at Vidar HAR ergoterapi i dag.

Jeg som pårørende var veldig pågående i forhold til at ergoterapien måtte på plass. Det var vanskelig å sitte med så mye kunnskap selv og se at “the window of opportunity” lukket seg mer og mer i Vidars hjerne for hver dag han ikke fikk denne rehabiliteringen. Høyre arm og kognisjon MÅTTE jobbes med – og jeg måtte finne løsninger selv når det ikke fantes noe tilbud til ham. Så da ble Ergoboksen til … og med den en evig venting på at den skulle bli tiltrekkende og interessant for han som burde bruke innholdet i boksen. DET var nemlig letter sagt enn gjort.

Lukk øynene og fortell meg hva du finner … dette er noe av det vanskeligste – å gjenkjenne hva fingrene føler.

 

Det behøver ikke være dyrt … TGR er vår favoritt Ergobutikk.

Selv har jeg vært i konstant letemodus siden Vidar ble rammet av hjerneslaget – HVA kan være til nytte og fremgang for ham. Vi har forsøkt det meste og alt havnet i ergoboksen. MEN, jeg fikk ham ikke til å ville bruke de tingene som jeg kjøpte til ham. Om vi tar ut en ting så ser han på det et par minutter og så blir det bordpynt. Der ligger det og skriker til meg om alt jeg burde får ham til å gjøre – mens det for ham er totalt usynlig og motivasjonsløst. Frustrerende.

I perioder har flere av ergoteraputene som har jobbet med Vidar brukt boksen og innholdet – og de har suplert innholdet for oss også. MEN … Vidar bruker den fremdeles ikke på eget initiativ. I høst ble ergoterapien avsluttet på dagen da kommunen gikk tom for penger og vi antok egentlig at nå var det stopp. Men så kom det en telefon her i slutten av januar og vips så hadde Vidar fått ny ergoterapeut.

Allerede etter andre gang kom Vidar hjem og fortalte at han hadde fått i hjemmelekse at han skulle titte i ergoboksen. Noe som ikke hendte – og jeg må innrømme at jeg ikke har hatt så store forhåpninger om at han ville huske det heller.

Men så kom dagen – Vidar reiser seg fra sofaen, går ut i gangen – og kommer inn i stua med: ERGOBOKSEN! Deretter gikk han selv gjennom innholdet, ting for ting – bare fordi han hadde lyst. Prøvde, testet, diskuterte og mente både positivt og negativt. Så fantastisk! Mye hadde han “aldri” sett før – selv om jeg vet at vi både har kjøpt det, brukt det – og til og med har noe lagt under juletreet. Men nå var motivasjonen der og ergoboksen ligger under salongbordet hvor det er lett tilgjengelig. I den ligger oppgaver for hodet og for hånden i form av spill, aktivitetsbøker, hukommelseskort og forskjellige håndtreningsduppeditter.

Alt måtte testes og det var ikke like lett – nå håper jeg bare at det ikke blir så lenge til neste gang.

Ahhh … mitt pårørendehjerte dunkettidunker av ren glede! Gi aldri opp – himmel og hav så gøy det er når det plutselig skjer noe!

Ha en flott pårørendeuke alle sammen <3

 

Sjekk gjerne ut vår facebook side ved å klikke HER – og følg oss gjerne!

 

Jeg lærer nytt … og ser tilbake til det absolutt viktigste jeg gjorde i 2019.

Året startet med et smell for min del – som endte med en forstuet hånd og kne på venstre side og et brudd i høyre arm og høyre fot. Plutselig var jeg helt avhengig av andre selv – ute av stand til å gå eller bruke hendene noe særlig.

Så hva gjør man da … ?
Kjedsomheten førte meg inn på nye veier så nå har jeg fått helt dilla på Video. Her er det et ubrukt verktøy i bloggsammenheng for min del. Nå flommer det over av ideer for fremtidige innlegg – så dette ser jeg veldig frem til å drive mer med og lære mer om. Og jeg skjønner at jeg har mye å lære. Likevel har jeg tatt sjansen og postet noen av filmene mine – for ingen blir jo ekspert med en gang. Jeg har jo allerede i mange år ønsket meg et nytt og bedre kamera for Speilrefleksen er for tung å dra med seg rundt i dette pårørendelivet – og fryktelig dårlig til selfies. Derfor lager jeg foreløpig filmer av ting som jeg allerede har samlet av bilder og video – og bare fra mobil. En av dem har jeg lyst til å dele med dere i dag. 
I høst tok jeg endelig – etter 4,5 år som pårørende – en skikkelig lang pause helt for meg selv. For jeg MÅ være alene for å lade skikkelig. En ting er sikkert – dette må jeg gjøre igjen. Ren nytelse hele veien og SÅ viktig for egen helse. Ja det koster, men ikke så mye som du tror. Jeg valgte å reise midt mellom høstferien og julebordsesongen – og måtte tåle at en del av spaavdelingen var under oppussing. MEN … naturen var den samme, maten var god, det var DØNN stille i huset og jeg hadde mange av facilitetene helt for meg selv. Akkurat hva jeg behøvde!
Alt er filmet med min Ipone – og jeg ser behovet for bedre utstyr. MEN … det funker foreløpig.
Lurer du på hva jeg gjorde? Ta en titt da vel 😉

 

 

Bloggen min finner du også på facebook ved å klikke HER

Følg meg gjerne der 🙂

Jeg har gått inn i en rosa periode … men ikke med vilje!

2. januar og endelig jobb igjen – ja sånn er det når man har fått drømmejobben rett før jul. Det har vært fryktelig glatt hele høsten og til min store glede så jeg at fortauet var isfritt da jeg trippet som Lisa til skole på vei til jobb.

Jeg smilte hele veien ned – for så raskt gikk det. Klæsss!

I det jeg tar siste trinnet opp trappen – i god fart ut mot veien – så hekter høyre skotupp seg fast i øverste trappetrinn. Med forholdsvis høy fart og en tung sekk på ryggen går jeg rett og slett på trynet i betonggulvet – og skjønner straks at her blir jeg liggende til noen finner meg. Kroppen ble tung som bly og jeg hyperventilerte i et forsøk på å få igjen pusten som også ble slått ut av meg. Heldigvis fikk jeg hjelp og ble stablet på beina av et par hyggelige menn – og sim sala bim så lå jeg på ortopedisk akutt mottak på Ahus.

Resultatet ble et blått, hovent og skinnløst venstre kne, blå knoker på fingrene på venstre hånd og en alvorlig strekk i venstre overarm – og det var den siden som det gikk bra med. Høyre fot har tydeligvis sittet fast og er nå gul,blå og dobbel i størrelse samt fått en majorstrekk under fotsålen og helt opp til kneet – med det resultat at høyre legg er hard som granitt og i en permanent krampe … og høyre håndledd er brukket.

Jeg ble trillet ut til drosjen i rullestol – for jeg klarer jo ikke å gå på krykker med de dårlige armene. Og så kom jeg hjem til min slagrammede mann,

Nå står hele blokka og gynger hver gang vi i fellesskap forsøker å komme oss ut av sofaen – noe som viser seg en smule utfordrende når du kun kan legge tyngde på venstre fot, uten å støtte deg på hendene. Det lønner seg å starte prosessen i god tid før du skal på do.

I dag – to dager senere klarer jeg i det minste å bruke tre fingre på den brukne hånden og høyre fot lar seg nå løfte fra gulvet når jeg forsøker å gå. Så det er fremgang å spore. Men selv om jeg har sagt det før så forsøker jeg å si det igjen: DET ER NOK NÅ!!!

Det er deilig å merke at jeg klarer å skrive litt – men jeg kjenner at jeg ikke skal skrive så veldig mye mer i dag.

Jeg laget heldigvis tolv porsjoner for mye pinnekjøtt på nyttårsaften – så gjett hva vi spiser?! Vidar gjør så godt han kan og mamma har vært innom for å handle litt mat, vanne planter og hjelpe meg med ditt og datt – og hadde selvsagt med hjemmebakt brød til meg <3 Nå må bare kroppen få gjøre jobben og leges – og  i mellomtiden jeg veldig takknemlig for at jeg har tre veldig gode venner: Netflix, potetgull og Pepsi Max.

Fleip aldri om at du vil ha rosa gips … du kan risikere å få det 😛