Du burde skrive blogg sa “alle” til meg. Men det var umulig…

Det er først nå i ettertid at jeg har overskuddet til å fortelle hvordan det var. Jeg mente mye om mangt underveis, men å få til en tekst ble for vanskelig. Det meste ble plutselig neste umulig å få til. Hjernen min var grøt, hjertet satt i halsen og armer og bein levde sitt eget liv. Tankene overtok all energi. Men hva var det egentlig som skjedde?

Norges nasjonaldag – 17. mai 2015 fikk kjæresten min på 51 år en stor og alvorlig hjerneblødning – og dagen som skulle feires med kaker og hurrarop ble den vanskeligste dagen i livet mitt. I stedenfor felleskap og Kroneis sto jeg alene i regnet og hørte helikopteret dra. Og som det regnet, himmelens sluser var vidåpne. Jeg vet ikke om jeg ble våt og jeg vet fremdeles ikke om jeg så helikopteret dra, men LYDEN er for all tid impregnert i hjernen min. Og jeg visste ikke om jeg noen gang ville se deg igjen kjæresten min! Jeg forsøkte å si hade til deg da de trillet deg inn i sykebilen som skulle kjøre deg de 60 meterene bort til helikopteret, men du var borte. Våken var du, men du var borte allerede. Ingen reaksjon når jeg snakket til deg og blikket flakket uten mål, uten å se meg. Jeg visste så alt for godt at dette var alvorlig og at jeg kanskje allerede hadde mistet deg. Bare noen minutter tidligere hørte vi 17. mai salutten fra sentrum og gledet oss over å være sammen – ingen ting ante vi om hva som skulle komme. Ingenting kunne forberedt oss på det vi hadde i vente. “Det er så uvirkelig” sa mange til meg den første tiden. Ja, det var uvirkelig, faktisk så uvirkelig at jeg selv ikke var i stand til å forklare hvordan jeg hadde det.

Jeg må ta det i små porsjoner, det er fremdels mye som skal prosesseres hos meg. Jeg skal forsøke å fortelle her hva som skjedde. Eller hvordan vi hadde – og har det. Det blir ikke en kronologisk fortelling, men biter av et liv som forhåpentligvis vil vise hvordan livet påvirkes når Guds pekefinger trykker deg i bakken. Det har vært tøffe tak – og uendelig mye lykke også. Og jeg kan si at vi har vært heldige, men ingenting har vært gratis. Luftambulansen kommer for alltid å stå mitt hjerte nært – de reddet livet til min Vidar – DET er jeg sikker på !!!

Takk til alle som leser:) Det kommer mer fra meg om ikke så lenge:)

 

3. Mai 2015 – livet lekte og vi gledet oss til sommeren og MC turer.

Når livet stoppet, men fortsatt var…

Når hjertet brister💔brister💔

Du tråkker ut av egne sko og går videre i den andres alt for store 💔

Ditt eget liv forsvant i det andre livet som ingen av oss helt vet hvordan skal leves💔

Du eier ikke lengre din tid, dine behov…knapt dine tanker💔

Hvert hjerteslag er i den andres tjeneste, i håp, bønn og lengsel 💔

Sorg for det som forsvant💔

Sorg for drømmer som må legges bort💔

Sorg for det som er💔

Frykt💔

Utmattelse som legger seg som en tåke i hver eneste celle i kroppen💔

En sånn inderlig kjærlighet💔

Lengsel💔

Å måtte forsvare OSS mot uforstand når jeg og du er visket ut og bare DU er synlig💔

Når du ikke helt er du💔

Urskriket som runger lydløst i ørene dine💔

Håpet som reiser seg og sklir unna som bølger gang på gang💔

Overgivelse 💔

Tårer og lengsel etter at HAN skal trøste💔

Å kjenne seg så fryktelig liten når alle sier du er stor💔

Valg…valg…valg som er umulige å ta💔

Den evige, evinnelige jakten på muligheter💔

Usynligheten💔

Når hjertet brister💔

Når hjertet brister ved hvert hjerteslag og livet er, men har stoppet💔

……drømmen om en dag å våkne og kjenne at alt er okay igjen ❤

Bare en helt alminnelig grå hverdag liksom …

*styrke er en illusjon*

Etter flere år alene møtte jeg Vidar og ble trollbundet av denne mannen med alle sine Ja Holdninger og engasjement. “Denne mannen vil kunne tilføre meg så mye godt og bidra til å gi meg et godt og aktivt liv” fortalte jeg til vennene mine😊 Heftigt og begeistret var det og vi bestemte oss for å satse på hverandre💕 Vi fikk 6 mnd og 8 dager sammen før slaget kom😔 Midt i forelskelsen gikk kjæresten min i stykker foran øynene mine… Jeg kjenner fremdeles hvordan bena mine svikter under meg når jeg tenker på det øyeblikket det skjedde. Vidar fikk en stor og alvorlig hjerneblødning.

November 2015: Så ligger jeg her i natten og savner ham, grubler på skjebnen og alt som har hendt … og oppdager at nå har kjæresten min vært på sykehus mer enn halvparten av tiden vi har vært sammen. Og dette til tross, samt det faktum at han glemte både meg og vår historie og måtte “finne meg igjen”, som han sier, etter at han kom ut av koma. Så har vi bare blitt tettere som par og mer forelsket enn vi var😊💕 Han husker dem ikke, men det har vært øyeblikk mellom oss i denne perioden som jeg bare trodde eksisterte på Hollywood lerret. Fantastiske og uendelig smertefulle på samme tid. Det begynner å gå opp for meg at vi har en helt unik kjærlighets historie å fortelle😊💕💖 – tross alt!

I dag er Vidar hjemme hos meg igjen, les gjerne andre innlegg og følg oss på veien 🙂

#kjærlighet #hjerneslag #